Innsirkling
av Carl Frode Tiller (forfatter), Lasse Kolsrud (oppleser), Jan Grønli (oppleser) og Ane Dahl Torp (oppleser).
Lydbokforlaget 2008 Lydfil med spiller
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
David har mista hukommelsen, og i ei avisannonse med foto blir venner og kjende oppfordra til å skrive brev til han for å hjelpe han med å finne tilbake identiteten sin. Forteljingane handlar om avgjerande val, feilslåtte ambisjonar og lengslar. Innsirkling 2 (2010) er ei fortsetting av historia om David.
Bokdetaljer
Forlag Lydbokforlaget
Utgivelsesår 2008
Format Lydfil med spiller
ISBN13 9788242123817
EAN 9788242123817
Språk Nynorsk
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2007 Brageprisen Skjønnlitteratur 2007 The European Union Prize for Literature (EUPL) 2009
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
153 301 124 38 14 4Bokomtaler
David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.
Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.
Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...
Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:
Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie.
De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"
Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.
Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...
Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!
Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.
Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!
For alle som er nysgjerrig på samspillet mellom mennesker, hvordan dette påvirker oss og er med på å forme oss, er denne boken absolutt å anbefale. Jeg klarte ikke å legge boken fra meg...
Dette må være det beste jeg har lest! Fant boka hos en brukthandel, og lenge har den stått og ventet på tur. Ikke visste jeg at en av tidenes beste romaner? stod stille og tålomodig i bokhylla mi i et par år uten at jeg visste om det! Liker at Tiller skriver på nynorsk, det gir historien en helt annen opplevelse enn det ville gjort på bokmål. Basert på leseropplevelsen av denne boka, har jeg nå handlet inn alt fra forfatteren, og denne gangen skal de ikke stå lenge før de blir lest!
Det er sjeldent jeg leser så nyanserte og realistiske personskildringer. Dette er feilbarlige karakterer med rot i virkeligheten.
Noe av det jeg liker med denne boka, er at alle karakterene egentlig er ganske usympatiske. Både Jon, Silje, Arvid og David selv framstilles som karakterer som tidvis oppfører seg arrogant og irrasjonelt - akkurat som i virkeligheten. Alle karakterene er realistiske og gjenkjennbare. David, den egentlige hovedpersonen, møter vi kun i brev og derfor må vi gjøre oss opp en mening selv om hvem han er. Det er en interessant oppgave, som sier noe om hvor forskjellig mennesker kan oppfatte ting.
En av de mest åpenbare tegnene på det er forskjellen i hvordan Jon, Arvid og Silje skildrer forandringen i Berit, Davids mor, da hun begynte å interessere seg for litteratur, kunst og andre ting hun tidligere ikke hadde forstått seg på. Jon tolker dette som en måte å forsøke å tilnærme seg David på, en måte å knytte bånd med en sønn hun føler er i ferd med å gli fra henne. Arvid tolker dette som et utslag av det han mener er forelskelse i kateketen i kirken, en kulturbevisst og kjekk ung mann som Arvid er overbevist om at Berit var forelsket i. Silje, på sin side, tolker dette rett og slett som en slags midtlivskrise. Tre mennesker med fullstendig forskjellig forståelse.
Dette var en god bok, selv om de indre tankeprosessene av typen "nei, nå må jeg skjerpe meg, nå må jeg slutte" kanskje gjentok seg litt for ofte i samtlige kapitler - likefullt er de realistiske innsyn i menneskenes hjerner.
Jeg gleder meg til å lese bok nummer to!
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Morten Halvorsen
Alanis
Dagfinn R. Andersen
Erlend Risvik Paulsen
Hege JohnsenSitater fra dette verket
Når det ikkje lenger finst nokon som kan dokumentere livet vårt, når det ikkje lenger finst nokon som kan fortelje dei muntre historiene om kor sta eller morgongretne vi er, når vi ikkje lenger har nokon til å le når vi er morosame eller blir sinte når vi er sure, når vi ikkje lenger har nokon til å minne oss på kven vi er, og når vi ikkje lenger har nokon til å oppmuntre oss til å vere den vi kan vere, da går vi i oppløysing og blir borte.
Wissenschaft siterer Innsirkling av Carl Frode Tiller (side 46)
09:35, 23. januar 2011 5 har det som favoritt.
Det å opne seg for og ta imot ny kunnskap var det same som å innrømme eit nederlag for henne, virka det som. Alt det ho ikkje visste eller kunne, såg ho på som ein trussel og som ei påminning om at ho ikkje var god nok, og ikkje som kjelde til eit rikare liv.
Hobbiten siterer Innsirkling av Carl Frode Tiller (side 18)
20:50, 23. september 2010 2 har det som favoritt. Kommentarer: 2
Der mor mi og mor di kom ifrå hadde ei husmor krav på anerkjenning når ho heldt det fint i huset, og mykje av sjølvrespekten stod og fall på at ektefelle og naboar og andre viste ei slik anerkjenning. Når mamma hadde vaska, for eksempel, sette ho aldri nalen og bøtta og vaskefilla tilbake i skapet der det skulle stå, ho stilte alltid nalen opp mot vegge i entreen, plasserte bøtta ved sia av og hengte den fuktige vaskefilla over kanten, og der vart det ståande til neste dag, slik at alle som kom innom skulle hugse på å kommentere den friske lukta av grønsåpe eller seie andre ting som anerkjente mamma som eit pliktoppfyllande og hardtarbeidane kvinnfolk.
(...) men eg hugsar eg sa at eg var glad i deg. Eg hadde aldri sagt det før, og eg hugsar enno følelsen av å stå der og nettopp ha sleppt dei orda ut av munnen. Eg har aldri hatt barn, og eg kjem sikkert aldri til å få det heller, men om eg skal forsøke meg på å vere poetisk, kan eg seie at å sleppe akkurat dei orda ut av munnen, var omtrent det same som når ei mor slepper barnet sitt ut i verda og ho står der og håpar at folk tar del i mot det og behandlar det godt. Og det gjorde du. "eg er glad i deg, eg òg" sa du, og fordi du mislikte store ord og følelsar, og fordi eg var så glad og rørt akkurat da at eg var redd for å øydelegge alt saman ved å seie noko som du ville oppfatta som pompøst eller patetisk, sa eg ikkje meir på ei lang stund.
Anna Marta Gravdal siterer Innsirkling av Carl Frode Tiller (side 174)
14:19, 7. august 2011 Ingen har det som favoritt.
Det var eit liv uten jubel og magi, eg overlevde meir enn levde på den tida.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.
Høsten 2010 fikk jeg en liten folder fra bokhandelen libris; "Våre 101 favoritter, stemt frem av bokelskere for bokelskere" Listen inneholder noe for enhver smak og er oppført alfabetisk med romaner fra 1-80, deretter krim.
Fordi en liste ikke kan inneholde mer enn 100 bøker, så kom ikke Skumringstimen med Johan Theorin som nr 101 med.
Har etterhvert blitt stadig mer glad i å lese bøker skrevet på nynorsk. Noen ganger fordi nynorsk kan føles nærmere min dialekt (trøndersk) enn bokmål, men aller oftest på grunn av at jeg rett og slett synes nynorsk er et nydelig og rikt skriftspråk. Setter også pris på mulighetene til dialektuttrykk nynorsken gir. Her er mine favoritter (i tilfeldig rekkefølge) så langt:
Bøker jeg har satt stor pris på av ulike grunner: ble sugd inn i historier, drømte meg bort, reiste langt, kjente verden på kroppen, ble opplyst, gråt, lo, ble skremt, ble rørt, ble et litt bedre menneske og angrer ikke på en eneste side.
Liker å lage lister og spesielt fra A til Å. Noen bokstaver er enkle å velge, andre så alt for mange gode alternativer, men ingen forfattere fikk være med to ganger. Ser jeg mangler noen bokstaver på slutten (Øya kommer ikke med av den grunn), men det betyr bare at jeg har noe å jobbe med...
Er vel ikkje så mykje meir å seie?
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
