Boka handlar om Ida Ramundo, ei ung enke, og lagnaden hennar og til barna hennar i og rundt Roma under og rett etter den andre verdskrigen. Ida er delvis av jødisk opphav, og lever i angst for at nazistane skal finne ut av dette. I det heile er ho opptatt av å vere usynleg, av å stikke seg fram så lite som mogleg, ja, ho er nærmast sjølvutslettande. Ein får kjensla av at dette er eit karaktertrekk som ville vært framtredande hjå henne uansett ytre omstende.

Ein får servert eit overtydande tidsbilete av livet i Italia på denne tida. Skildringane blir så nære og tydelege at det er lett å sjå for seg dei ulike scenene. Enkelte hendingar gjer sterkt inntrykk, slik som tøminga av jødekvartalet i byen, og lagnaden til gutane hennar. Der er også lyspunkt i historia, ein kan til dømes ikkje anna enn glede seg over forholdet mellom yngsteguten Useppe og hunden Bella. Men totalt sett er boka i ein pessimistisk tone.

Dette er ei lang og innhaldsrik bok. Den er delt opp i 8 bolkar, og kvar bolk startar med eit oversyn over viktige hendingar i verda i denne tidsepoka. Siden desse hendingane er av negativ karakter så heng dei som eit dårleg varsel ved inngangen til kvar bolk av forteljinga om familien Ramundo. Ein får kjensla av at historia er ein malstraum, som dreg menneska under uansett kor gode eller dårlege dei måtte vere. Sjølv om eg for min eigen del har ei litt meir optimistisk innstilling til livet så var det likevel givande å bli med på denne reisa.

Vi hadde denne boka som felleslesing i Lesesirkelen av 2014. Det blei ein lang og god diskusjonstråd.

Denne boka var for meg en helt unik opplevelse. Det å få innblikk i hovedperson historie tilknyttet til Andre verdenskrig historie var fantastisk godt skrevet og utarbeidet av forfatteren. Skildringene er levende ekte og troverdige. For en perle av en bok som gir meg mye mer innsikt og forståelse av historie, ikke minst Italia sin historie og hvordan mennesker er generelt. Skal definitiv anbefale denne boka videre.

Det er litt for langt mellom drammene i Elsa Morantes to bøker om andre verdenskrig. Jeg forlanger ikke at en bok på 605 sider (Historien I og II er slått sammen til én i den norske versjonen jeg leste) skal holde tempoet oppe på hver side. Men boka forsvarer ikke lengden.

Min interesse for Historien varierte sterkt. Noen deler av den er opprivende å lese, som scenen hvor togvognene med jøder er klar til avgang i Roma i retning utrydningsleirene. Eller når en gruppe italienske partisaner overfaller en tysk patrulje. Eller når en tysk patrulje mishandler og dreper en mor og en datter.

Jeg tror denne boka er en god skildring av hvordan krig oppleves. Mye av tiden er venting, usikkerhet, sult, rykter og tanken på overlevelse. Volden er der, men oppleves ikke tett på livet hele tiden av en sivilbefolkning.

Når det er sagt, synes jeg disse skildringene av hverdagslivet var ganske kjedelig beskrevet. (Etter denne boka har jeg ikke behov for å lese om hunder på en god stund. Dyr er kjedelige!) Jeg fikk en viss godhet for hovedpersonen Ida og hvordan hun ble dratt inn i begivenhetene uten å be om det. Sønnene hennes er de to andre sentrale personene, og krigen preger dem alle.

Når freden kommer, blir den ikke feiret, men oppleves som et mildt skifte i en hard hverdag. Min favorittsekvens kommer mot slutten av boka, hvor en av de traumatiserte overlevende partisanene holder en lang tale på en bar, om historiens gang, konsentrasjonsleirer, moral, ideologi og mye mer. Folkene som sitter der vil heller spille kort og drikke øl.

Jeg leser den scenen som forfatterens avsluttende ord til oss lesere. Krig har bare tapere og de underliggende samfunnsstrukturene ligger fast. Resten av boka er fortellerstemmen (et "jeg" som viser seg ganske ofte) mer pratsomt til stede enn jeg hadde behov for.

Det hele starter i Roma. Året er 1941. Ida er lærer, enke, og mor til Nino. Idas mor var jøde, noe som ble holdt hemmelig for omverdenen.
En kveld blir Ida voldtatt av en ung, tysk soldat, som tror Ida er prostituert. Resultatet av voldtekten blir en gutt; mørk som moren, men med farens blå øyne.

En historie om livet i Italia både under og etter 2. verdenskrig.
Interessant, men langdryg til tider.

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Jeg bare elsker loppemarkeder. Spesielt når jeg kan komme en time før stengetid på en søndag og bare fråtse i bøker til en slikk og ingenting, det vil si 6 kroner pr. bok. Kvaliteten på bøkene overrasker meg hver gang, veldig mange av de ser ikke ut til å være leste. Så får jeg bare håpe at jeg får lest de etter hvert. Nesten halvparten av de har jeg hatt på ønskelisten min.
Så lørdag og søndag har jeg vært inne i det vi kansje kan kalle en salig "bokrus." Deilig.

Etter hvert ble det stor aktivitet blant en del bokelskere for å svare på Haralds utfordring fra New York Times: Hvilken bok utgitt de siste 125 år er den beste? Jeg har nå saumfart boksamlinga mi uten å finne eksakt svar - kandidatene er jo så altfor mange. Dette er ei liste over mine nominerte, forsøksvis inndelt geografisk: Norden, Nord-Europa, Sør-Europa, Afrika, Asia, Nord-Amerika, Latin-Amerika og Oseania. Om jeg greier å sile ut en "vinner" fra hvert av områdene, vil vise seg.

Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.

Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.

Verdensbiblioteket

Jeg er imponert over dette initiativet fra De norske Bokklubbene. Verdenslitteraturens skattkiste må stadig vernes. Ikke bare yngre mennesker, men også de eldre, trenger en påminnelse om hvor vidunderlig, variert, rik og omfattende litteraturen er.
Doris Lessing

Bare å starte i den ene enden, skal bli de 100 beste