Velkommen til felleslesing av Historien (1974) av Elsa Morante.

Alle kan skrive innlegg, kommentere og diskutere.
Håper mange blir med.

LESEPERIODE: November 2017

Sitat fra forfatterheftet som fulgte med "Århundrets bibliotek"-utgaven av Historien:

Elsa Morante ble født i Roma 18. august 1912 og døde 25. november 1985 i samme by. Hun vokste opp i arbeiderkvarteret le Testaccio og brukte øynene godt, noe hennes frodige fabulerende skildringer fra denne delen av Roma bærer bud om.
[ . . . ]
Historien er blitt et av etterkrigstidens betydeligste og mest gripende og merkverdige verker skrev litteraturprofessor Lone Klem i Dagbladet da den kom. Og romanen er stor på alle måter. Bredt og levende med en enestående evne til visualisering ruller den opp konkrete menneskeskjebner, den søker indre sammenhenger, og alltid må romanskikkelsene, før eller senere i livet, utholde den største smerte, sorg og savn som menneskelivet kan romme. Romanen presenterer et skjebnedrama der små og anonyme hverdagsmennesker spiller hovedrollen, men temaet er den store historien
[ . . . ]
(Karsten Alnæs i essayet "Den sky løvinnen fra Roma")

"Den eneste sanne virkeligheten er den poetiske virkeligheten." (Elsa Morante)
"Den eneste sanne revolusjon er anarki." (Elsa Morante)

LESESIRKELENS HOVEDTRÅD

Valg av Ev7

(Lørdag, 28. oktober 2017)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Viser 56 svar.

Jeg ble ferdig med boka denne uka. Første del av boka var utrolig interessant og fengende skrevet. Med noe kunnskap om Italiensk historie fra før, samt en genuin interesse for Italia, synes jeg det var mye bra der. Siste del av boka synes jeg ble både for tunglest og mindre interessant. Jeg følte at i første del av boka så fulgte vi personene og historien sammen. Siste delen ble personene fjernere for meg, og historien nesten fraværende. Denne delen inneholdt mer av det som foregikk inni personene og mindre om historien og utviklingen i Italia. Jeg synes også at det som var skrevet som info om historien og personene i boka på forhånd ikke helt samsvarte med det jeg faktisk leste. Terningkast 3.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Leste ferdig boka idag, og ja, jeg gråt. Makan! Det var sterk lesing på slutten der. Men du verden for en bok. Jeg har brukt lang tid på den og kost meg veldig. Enig i at det ble litt langdrygt det barkapittelet med David, og det gjør nok at det blir en sterk 5 er fra meg, istedenfor en 6 er. Tror ikke jeg kommer til å glemme Useppe, Bella og Ida med det første.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg leste boka ferdig i går, men måtte legge den bort i 7-10 dager fordi det ble for tregt og kjedelig. Jeg måtte tvinge meg til å ta opp lesingen igjen, og fikk da fullført. Det var da jeg kom til puben hvor David fablet jeg droppet ut. For meg var det der boken raknet. Frem til det var det en bærende historie som engasjerte meg med nærhet, tristhet og glede. Jeg har hatt boken på leselisten min i lang tid og ser dere er flere som gjenleser boken, noe jeg vet jeg aldri blir å gjøre. Terningkast fire.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Da er boka ferdiglest for et par dager siden. Denne begynte jeg på for over tredve år siden, men la den ifra meg – jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle gi den en ny sjanse, og hadde faktisk tatt den fram og lagt den i lesebunken da Marit foreslo den som felleslesing. Hadde jeg vært litt mer overtroisk, ville jeg vel sagt at det måtte være «et tegn» ;-)

Dette er ei bok jeg tror vil sitte i lenge. Jeg synes historien er både vakker og grusom. Den naive uskylden til Useppe og lysglimt som hunden Bella, gjør at det går an å holde ut å lese om det grusomme. Jeg synes også Nino og Davids opprør og motstand er nødvendige for å balansere den overveldende handlingslammelsen og resignasjonen som Ida ofte er preget av.

Den siste tredjedelen av boka var spesielt krevende og utmattende å lese. Er det flere enn meg som synes det ble et taktskifte omtrent fra 1947, og spesielt fra og med Davids lange enetale i kapittel 6? Er dette forfatteren selv som snakker til oss? Den historiske oppsummeringen til slutt ( … 19**) er kanskje også enda krassere og mer politisk enn i boka ellers.

Jeg ser egentlig ikke mye håp i «Historien». I min utgave (Ekstrabokklubben 1885) er det likevel et etterord av Lone Klem. Hun mener det ligger et håp i slutten av boka med sitatet:
«Alle frø har slått feil bortsett fra ett som jeg ikke vet navnet på, men som sannsynligvis er en blomst og ikke et ugress. (Innsatt nr. 7047 i Straffeanstalten i Turi.)» Klem forteller at fangen var Antonio Gramsci, stifteren av det italienske kommunistpartiet. Han mente at kulturen kunne forandre samfunnet, forutsatt at det ble formidlet i et språk som alle kunne forstå. Vi kan jo alltids håpe på det, men så spørs det om alle blir enige om i hvilken retning vi vil forandre samfunnet …

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Veldig god oppsummering! Jeg ser heller ikke mye håp i denne romanen, men så er vel ikke Morante noen optimist i resten av bøkene sine heller. Jeg har nylig vært involvert i en diskusjon om uttrykket "Historien gjentar seg", som motparten mente er en aldeles meningsløs påstand. Vi snakket nok litt forbi hverandre, men jeg mener historien gjentar seg og gjentar seg uten at noen tar lærdom av det. Morantes versjon "Historien fortsetter" er kanskje mer treffende?

"Pub-forelesningen" fra Carlo/Piotr/David i 1947-delen kan meget vel romme Morantes egne tanker, tror jeg. Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

... Og historien fortsetter ...

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Vi kan jo merke oss at den framføres for døve ører.

Jeg tenkte faktisk ikke så mye på det da jeg leste, men du har jo rett i det - David snakker for døve ører (på samme måte som hun beskriver at jødene som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene også snakket for døve ører da de prøvde å fortelle hva de hadde opplevd). Og jeg må innrømme at jeg fikk litt av samme reaksjonen selv. Det ble så mye, og det ble så sterkt at jeg merket at jeg vegret meg for å ta det innover meg. Det ble nødvendig å dele det opp i kortere leseøkter enn normalt. Men som Jostein sier i innlegget under her, så er nok dette et nøkkelkapittel i boka. Det er ganske sterkt å lese når David beskriver hva krigen har gjort med ham som menneske, og erkjennelsen av de mulighetene som ligger i oss alle til både det gode og onde.

Led oss ikke inn i fristelse betyr: Hjelp oss å fjerne fascisten som bor i oss!

(Side 502 i kap. 6)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Som deg, så oppfattar eg det som at det i 1947/kapittel 6 er forfattaren som formidlar meininga si gjennom David. Medan eg las det, tenkte eg at dette må vere eit nøkkelkapittel i boka, og eg oppfatta det som eit klagemål over at kommunismen ikkje fekk meir innflytelse i italiensk politikk (og i vest-europeisk?) trass i at kommunistisk motstandskamp var vesentleg for å vinne krigen. Men dette er nok ikkje alt, det er mykje å gripe fatt i i dette kapitlet.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Men David var vel anarkist? Shit - nå må jeg visst lese hele kapittelet om igjen ...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Leste ferdig Historien igår. Leste den første gang for 17 år siden, og for meg var det en flott leseopplevelse å lese den på nytt.
Takk for kommentarer og innspill under felleslesingen.

Jeg gir romanen terningkast 5

Kunne nok gitt en sekser for språk, stil, handling m.m., men jeg synes boka i enkelte partier ble litt langtekkelig og detaljrik, f.eks. på slutten i kapittelet om David.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Er det nokon av felleslesarane eller andre som kan såpass om medisin at dei kan gjere ei vurdering av Useppe sin helsetilstand og kor fornuftig eller ufornuftig den skildra medisineringa er? For meg så framstend det som at det til tider gjeng over styr.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg kunne sette boka tilbake i bokhylla for ein tre/ fire dagar sidan.
Kan trygt sei at det er ei bok eg er glad for å ha lese, sjølv om ikkje alle deler fenga like mykje. Spesielt beit eg meg merke i nokre kap ca midt i ...der dei grusomme handlingane til nazistane vart skildra. Må sei at det forundrar meg at mange i dag sympatiserer med nazistisk tankegang, der vondskap har så stor plass. Likar ikkje!

Så var det situasjonen til mor Ida og vesle Useppe som fenga meg aller mest. Å vere mor i eit samfunn der det å skulle få nok mat i munnen tek all fokus. For oss som lever i overflod er det vanskeleg å sette seg inn i.
Hadde ønskt ein betre lagnad for Ida!
Alt i alt - ei bok med bodskap, og som eg må få takke for å ha lese i godt fellesskap.:-)

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Seks dagar att av leseperioda. Ein del er ferdige alt, ser eg. Korleis ligg det an med de som enno les, er de i rute? Sjølv reiknar eg med å avslutte no i helga.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg nærmer meg slutten nå. Regner med å bli ferdig i dag eller i morgen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest vel 400 sider og er kommet til året 1947. Det går litt seint med lesingen for tiden, selv om jeg absolutt synes dette er ei veldig god bok. Det er bare tiden som ikke strekker helt til, i tillegg til at jeg føler jeg ikke kan "hurtiglese" denne. Noen ganger må jeg ha en liten pustepause og fordøye litt av det jeg har lest. Så jeg kommer nok til å bruke litt lenger tid enn det som er oppsatt leseplan.

Selv om det er Ida og Useppe som tar mest plass i boka, så har jeg også levd meg inn i beskrivelsene av Ninos utvikling, David/Carlos' selvproletarisering og historien til Santina og halliken hennes. Jeg synes måten hun bruker bipersonene på, beriker boka og gir et bredere bilde av hvordan det var for ulike grupper å leve under vanskelige forhold både i krig og fred. Det jeg opplever som spesielt, er fraværet av moralsk fordømmelse i boka. Det virker som hun har en forståelse for de fleste, uansett hva de har gjort.

Mens jeg har lest, har det også vært nyheter som viser at historien ruller videre, som for eksempel feiring av marsjen mot Roma og Mussolinis maktovertagelse.

Og så lurte jeg på hvordan hunden Bella så ut. Fant ikke noe via Google, men så ser jeg at du har funnet henne, Jostein - takk for det :-) Jeg ser at den danske oversetteren av Historien skriver at Bella er den eneste heltinne hun kan finne i Morantes forfatterskap.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg ble ferdig for en uke siden. Jeg har begynt på "Holocaust i Norge" av Bjarte Bruland, og der skjer det samme, selvfølgelig, når han prøver, og lykkes, vil jeg si, i å sette sammen ørsmå biter av informasjon fra arkiver, observasjoner fra mange ulike kilder, til ren horror. Det er hva Morante også gjør. Hun oppsummerer det italienske livet under andre verdenskrig, for de som levde et annet liv enn for eks Stefan Zweig gjorde. Hva skjer blant fattige mennesker under en krig? Det er klart at det er relevant for vår tid. Og det er godt skrevet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Godt i rute.
80-90 sider igjen, så jeg bruker litt av neste uke også.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lest ca 400 av 600 sider. Det blir stadig vanskeligere å holde interessen oppe. Det mest spennende er egentlig når fortelleren kommer til syne som vitne til historien. Jeg er nok mettet på 2. verdenskriglitteratur. I tillegg sliter jeg mer og mer med forfattere som bruker så mange ord på å si så lite. Ulven og Børli ligger på lur og vekker meg når Historien blir trå.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er flere tiår siden sist jeg leste Historien, så mye var gått i glemmeboka. Men jeg kjenner igjen de følelsene jeg satt igjen med da siste side var lest: Utmattelse, sinne og motløshet over hvordan historiens gang rammer de små i samfunnet. De er ikke engang brikker i et spill, de bare driver gjennom livet, prisgitt omstendigheter de ikke har herredømme over. "Historiens gang" er forresten upresist; det er jo alltid mennesker og maktbegjær som driver denne utviklingen framover, både i stort og smått.

Jeg måtte tenke på Gabriel Scotts innledning i Kilden:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det
lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og
savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med
jordens."

Her er det så mye å ta fatt i at det må tas i porsjoner, tror jeg. Komposisjonen er jo ganske spesiell, med knappe, saklige oppsummeringer av historiske hendelser for hvert år i perioden, i grell kontrast til den utførlige beskrivelsen av liv som påvirkes av de samme hendelsene. Personene vi blir kjent med, opplever fortvilelse, redsel, sult og blodslit, men også lykkelige øyeblikk iblant.

Jeg undret meg stadig over hvem denne fortelleren kunne være, og har i alle fall bestemt meg for at det må være en kvinne. Ikke fordi forfatteren er kvinne, men på grunn av alle de små hverdagsdetaljene som skildres og tillegges betydning. Hvorfor får nå for eksempel katten og kanarifuglene så stor plass i beretningen fra Pietralata? Og hvorfor må vi vite noe om hunden Bellas tidligere liv og tilhørighet? Fordi disse "bagatellene" er til glede, bekymring eller sorg for en eller flere i persongalleriet. Jeg tror kvinner er mer oppmerksomme på slike "uvesentligheter" enn menn. (Korrigér meg gjerne, mine herrer!)

Det verste kommer helt til slutt. Og da snakker jeg ikke om handlingen i fortellingen, men den aller siste siste setningen i den aller siste "årsberetningen":

........... Og Historien fortsetter ..........

Det er så man blir sittende og tenke etter: Er det virkelig slik? Trass i all utvikling og "framskritt" vi har opplevd de siste tiåra? Jeg lar spørsmålet stå åpent, iallfall inntil videre.

Godt sagt! (10) Varsle Svar
Godt sagt! (5) Varsle Svar

Akkurat slik jeg forestilte meg Bella!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Har lese halve boka...og likar for det meste godt det eg har lese til no. Må sei at eg nokre gonger opplever enkelte avsnitt som vel detaljerte, og at eg ikkje heilt forstår at katten skal få så stor plass. Men Ida og Useppe sitt opphald i "huset" der dei måtte bu etter jordskjelvet er fascinerande...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Slutten begynner å nærme seg. Det ser mørkt ut der hvor denne leseren befinner seg. Ulykke etter ulykke. Det er et slektskap med Ferrante her, er det en italiensk tone og holdning til livet? Spør bare; siden jeg ikke er så kjent med italiensk litteratur. Kan man kalle denne familien ulykkelig? Det synes jeg igrunnen ikke. Her får man velge sine øyeblikk, og den utslitte soldaten som fryser ihjel blir sittende, sammen med den jødiske kvinnen som kommer desperat løpende til jernbanestasjonen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Kan man kalle denne familien ulykkelig?

Jo, etter hvert som jeg nærmer meg slutten, er jeg ikke i tvil om at de er ulykkelige. Men det er der jeg synes Elsa Morante gjør et kunstgrep: Hun beskriver situasjonene uten å gi karakteristikker, så får leseren sjøl bedømme hvilken sinnstilstand personene befinner seg i.

"Velge sine øyeblikk" var godt sagt; jeg beit meg også spesielt merke i de to situasjonene du nevner. Persongalleriet er jo enormt, for det meste hverdagsmennesker som blir utsatt for begivenheter de ikke har noen innflytelse på. Jeg tror Elsa Morante har følt alt dette på kroppen i større eller mindre grad, og likevel greier hun å skildre de menneskelige reaksjonene nøkternt og uten å bli sentimental.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det tror jeg også. At hun vet noe om dette som hun ikke har tilegnet seg på en lesesal eller et bibliotek. Det virker så nært, selv om det er nøkternt beskrevet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Endelig er krigen slutt. En ny er visstnok på gang, kald denne gangen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, og da hadde jeg et håp om bedre tider for Ida og Useppe. Leseperioden er vel nå kommet så langt at det er lov å skrive at det blir ikke noe særlig bedre sjøl om krigen tar slutt.

Det er kanskje et hovedtema, de fattige uten makt blir på et eller anna vis undertrykt uansett?

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er da allerede ferdig med boka. Misunner dere som har igjen mye av den, jeg synes dette var en svært bra leseopplevelse!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg bør vel ikke beskrive situasjoner fra boka foreløpig. Bokas fremste styrke, og bevisste strategi, er muligens hennes blikk, egen bakgrunn og perspektiv. Det som skjer på jernbanestasjonen tror jeg er noe av det mest virkelige jeg har lest siden Anne Frank. Og bystander-blikket er mesterlig.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Tilskodarblikket ja, der sa du det. Det er tankevekkande korleis Ida opplever jødeforfølginga, at ho skammar seg over å vere peika ut som mindreverdig. Dette er sikkert vanskeleg å setje seg inn i for den som ikkje har opplevd det sjølv, det er lett å tru at ein sjølv ville ha reagert med trass og sinne i staden for skuldkjensle og resignasjon.

Når det gjeld å kommentere handlinga i boka så er mi haldning at det må vere greit å kommentere så langt fram som ein jevn leseprogresjon tilseier, dvs at når ein slik progresjon for denne boka tilseier 20 sider pr dag og vi i dag skriv den 12. dagen i leseperioden så må det vere greit å kommentere fram til side 240 eller deromkring.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

I tilfelle det skulle vere nokon som alt ikkje har lest seg fram til dette sjølv på wikipedia eller andre stadar:

Morante var sjølv halvt jøde, og under krigen gøymde ho seg vekk i områda rundt Roma på same vis som Ida i boka. Det er derfor lett å tru at mykje av det vi les om Ida sine reaksjonar på jødeforfølgingane er tufta på forfattaren sine eigne erfaringar.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg er med selvom der er stille fra denne kanten. Jeg har kommet til side 180 og liker hvordan boken er delt inn i historiske fakta og selve fortellingen. Allikevel går det ganske tregt. Jeg tror hovedgrunnen til det er selve formatet på boken. I sene kveldstimer sitter jeg i sengen med varmeteppe over skuldrene med boken i en hånd og vekselvis noe spiselig eller tekoppen i den andre. Det er jo rene treningsøkten med denne "kladeisen" av en bok som helst vil være lukket. I svake øyeblikk lar jeg boken hvile på låret, men synet er jo heller ikke så godt, så det blir ikke så lenge av gangen.
Kampen fortsetter; Ingunns kamp med Historien! Det er mulig jeg må legge inn noen dagsøkter i lenestol med god lys for å komme meg gjennom denne, men jeg gir meg ikke, det er jo svært godt håndtverk, for godt til å gi opp :-)

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg kan dessverre ikke følge lesesirkelen i denne runden. De sidene jeg har lest, lover godt, og jeg kommer til å lese boken senere.

Lykke til med lesing og diskusjoner til dere!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ok.
Og tråden blir jo her, så det er bare å stikke innom senere om du vil.

God helg! :-)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg har ramla nesten heilt av...Hadde lagt bokmerket på s 71, og var ganske fornøgd fordi eg begynte å få eit nært forhold til innhaldet.
Så skjedde det så mykje rundt meg at boka berre har lagt der som ei påminning. Men, no har det roa seg her, så no skal eg fordjupe meg i Historien, og gler meg nesten meir enn før. (Har heldigvis god tid igjen...)
Ser at fleire opplever boka positivt! Flott!
Ei god helg til alle! :-)

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har lest litt over 150 sider i boka. Jeg hadde sett for meg å lese ca 30 sider pr. dag over ca 20 dager, fordi erfaringen min er at ikke alle dager er lesedager. Så langt har jeg lest mer hver gang jeg har satt meg ned for å lese. Boka er uventet lettlest. Boka gir interessante perspektiver på Italia, krigen, fascismen og nazismen. Gleder meg til å lese mer om hvordan Useppe utvikler seg i boka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Useppe er jo utvilsomt noe for seg selv. Helt utrolig bra barneskildring av Morante.
Kanskje hun hadde modell.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Nå er jeg godt i gang, snart 100 sider lest. Merker at dette er en bok som jeg gleder meg til å komme hjem og sette meg ned med. Den eneste utfordringen er, som alltid med Verdensbiblioteket, at boka er fryktelig tung å holde og derfor vanskelig å ha med seg og litt vrien å lese på senga.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Med jevn leseprogresjon gjennom november så skulle det bli rundt 20 sider pr dag. For min del tyder det at eg også mest truleg får tid til å lese ei og anna boka ved siden av.

No har eg gjort unna dei 105 første sidene, og liker godt forteljarstilen. Forteljaren er stort sett usynleg, men minner av og til lesaren om eksistensen sin, som på side 55:

"Jeg kjenner bare Nora fra et fotografi fra forlovelsestiden."

Det skal bli spanande å sjå om forteljaren sin identitet blir tydelegare seinare i boka.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

På side 98 er det jo en kryptisk kommentar fra forfatteren: ....at jeg selv ville hatt vanskelig for å tro det, hvis jeg ikke på sett og vis hadde delt hans skjebne.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ja, eg la også merke til det. Er det eit frampeik om at forteljaren får ei tydelegare rolle seinare i boka? Den som les får sjå.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er godt i gang. Da boka så langt virker svært bra, er ikke jeg så disiplinert at jeg kan holde ditt tempo.Og sjøl om det er mange sider er den ikke spesielt tunglest. Blir nok ferdig lenge før november er over.

Interessant med barnet Useppes positive syn på alt, som en kontrast til det som foregår rundt ham.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Joda, fortelleren er jo der, og av og til kommenterer hun/han i 'jeg'-form.
Jeg er kommet til side 148 i min utgave (Århundrets bibliotek), og fortelleren har på et vis gjort seg til kjenne flere ganger.

Og så er det handling og skrivestil. Faller absolutt i smak hos meg.
Personskildringene er imponerende. Spesielt gjelder det det som fortelles om Giuseppe som spebarn og liten gutt. Kom til å tenke på "I eventyre" (del av Juvikfolke) av Olav Duun. Mange år siden jeg leste den, men jeg husker at den skildret barndom på en flott måte.

Har etter vært blitt godt kjent med personene. Det er jo tydeligvis Ida som foreløpig(?) er hovedpersonen, men hennes sønner har også framtredende roller som kanskje blir viktigere ettersom handlingen og historiene (den lille og den store) går videre.

Og det er mye å lære om 2. verdenskrig, og små og store hendelser fra den tiden. Det blir jo litt i stikkords form for hvert årstall, men det passer godt som introduksjon til fortellingen om Ida og hennes og sønnenes opplevelser, tanker, føleleser og adferd. Lærerikt og interessant.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dei fyrste sidene av forteljinga inneheld mykje interessant stoff. Ikkje så rart; vi er jo «nel quartiere di San Lorenzo», med all si historie. Og forteljaren opptrer som ein kronikør, slik den fyrste delen av boka, den med oversynet over den politiske og økonomiske utviklinga, legg opp til. Av og til blir brottstykke av lyriske tekster siterte; eg har ikkje klart å finne ut kvar dei stammar frå, om dei er henta frå verk i italiensk litteratur. Men det mest interessante for meg er at det som står om jødane, trekker trådar til ein av favorittfilmane mine, La vita è bella, av og med Roberto Benigni. Jo, boka er verd ein gjenvisitt!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Jeg fikk også assosiasjoner til samme, vidunderlige film.

Er nå kommet til 1944, svært dårlige forhold, og sterkt beskrevet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I eventyre er nok favoritten min av dei Duun-bøkene eg har lest så langt, så dette lovar bra.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Etter å ha tenkt litt meir over det, kjem eg fram til at i den grad boka minner meg om stilen i, eller kanskje heller kjensla eg får av, bøker eg har lest før, så må det vere En bønn for Owen Meany av John Irving (forøvrig den einaste Irving-boka eg har lest).

Skal eg gjere eit famlande forsøk på å forklare kvifor? I begge bøkene kjem ein tett innpå hovudpersonane, hovudpersonar som gjerne har skavankar av eit slag, samstundes som forteljarstilen på ein merkeleg måte skaper distanse til lesaren. Nei, eg trur ikkje dette er den einaste grunnen til at eg tenker på Irving, det er nok meir også, men eg har ikkje klart å setje fingeren på det enno.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg er også opptatt av fortelleren - på grunn av den behagelige, litt lavmælte fortellerstilen når bokens handling, i motsetning, er så voldsom.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Har leita fram mi ganske tunge utgåve frå "Verdensbiblioteket".
Det er nesten litt artig å sjå at mi bok har eit innleiiande essay av danske Kirsten Thorup som faktisk fekk Nordisk Råds Litteraturpris i går. Ein ukjent forfattar for meg.
Gler meg til å starte på "Historien"...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Har lest noen sider av Historien. Jeg leste den for 17 år siden, og nå begynner jeg å kjenne igjen noe av det jeg leste da.
Jeg vet jo at det er en stor roman (i minst to betydninger), så jeg gleder meg til fortsettelsen.
Tror det blir en fin og lærerik leseopplevelse.

Store Norske Leksikon har en ganske stor artikkel om Kirsten Thorup. Ser ut som hun har vært ganske produktiv, men hun er en ukjent forfatter også for meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Da har jeg lagt inn min Bokklubb-bok fra 1985. Fra å syntes omslaget var ganske sært, liker jeg det bedre og bedre. Originalt i alle fall. Gode farger og spennende komposisjon. Det ser ut som et broderi. Nå har jeg lett i to dager etter hvem som har laget det, om det er et utsnitt av et større verk, og om det i så fall henger utstilt et sted. Kan noen av dere hjelpe? Se boken i min boksamling.

Alternativt henvender jeg meg til Bokklubben eller designeren Else Munthe-Kaas.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har samme utgave som deg, fått gjennom fjernlån på biblioteket. Trodde først det var noen som hadde tegnet på omslaget med tusj...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Enig. Fint omslag.
Håper du finner ut hvem som er kunstneren.

Og:
Hvor mange ganger har Bokllubben utgitt Historien, mon tro?
Jeg har oppdaget tre: Ekstrabok, i Århundrets bibliotek og i Verdensbiblioteket.
Lurer på om den også ble utgitt som "Månedens bok" (som det i alle fall het for mange herrens år siden)?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Eg les opp att ei utgåve eg kjøpte i Roma i 2002; eg skulle som vanleg ha dagens utgåve av La Repubblica, og den gongen var det ein kiosk midt på Piazza della Rotonda. Eit reklameskilt sa at dersom ein kjøpte dagens La Repubblica, ville ein, ved å betale eit par euro ekstra, få La Storia i serien «La Biblioteca di Repubblica» på kjøpet.

Som lese, så kjøpt.

Romanen kom i 1974, da den kalde krigen begynte å gå mot slutten. Handlinga er eit «innsmett» i historia, mellom på den eine sida «l'inizio del secolo atomico» og ut 1940, og, på den andre sida, frå 1948 til militærkuppet i Hellas i 1967. Også sitat frå kjende litterære verk er med på å ramme inn både krønika og handlinga:

Aller fyrst møter vi eit sitat frå ein overlevande frå bombeangrepet mot Hiroshima, den mest katastrofale følgja av atomalderen:

Non c'è parola, in nessun linguaggio umano, capace di consolare le
cavie che non sanno il perché della loro morte

.
Under står eit sitat frå Luk 10,21:

[I same stunda jubla han i Den heilage ande og sa: «Eg lovar deg, Far, Herre over himmel og jord, fordi] du har løynt dette for vise og forstandige, men openberra det for umyndige små. [Ja, Far,] for dette var din gode vilje.

Den nye norske versjonen (2011) er ikkje heilt i samsvar med den italienske Bibelen som låg til grunn for Morante sitt arbeid; her står

... perchè così a te piacque

I 1938-utgåva las nordmenn «for soleis tykte du det best», og da nærmar vi oss (gresken – «ὅτι οὕτωςεὐδοκία ἐγένετο ἔμπροσθέν σου» – kan vi omsette på mange måtar). Uansett viser dette, saman med epitafet på neste side, kva klasseperspektiv Morante har for skrivinga si: Ho siterer, går det fram av notane heilt til slutt, frå eit dikt av César Vallejo, i original, på spansk –

Por el analfabeto a quien escribo.

Dette er henta frå diktet «Himno a los voluntarios de la República». Tilfeldigvis las eg tidlegare i år Pablo Nerudas Canto general: den chilenske diktaren skriv – i «La gran alegría» – nesten det same som kollegaen frå Perú:

Escribo para el pueblo, aunque no pueda leer mi poesía con sus ojos rurales.

Altså: Det er dei nedste i samfunnet, dei fornedra og krenka, for å seie det med Dostojevskij, som dei skriv om og for, noko som blir dobbelt understreka ved at mottakarane ikkje kan lese. Eit paradoks? Nei, ikkje i eit historisk framtidsperspektiv …

Endeleg kjem eit sitat frå Lettere Siberiane;

«le novità del gran mondo»

når ikkje fram, ikkje til Sibir, ikkje til dei som skapar Historia. Kva dette Lettere Siberiane er for slags verk, veit eg ikkje, kanskje ei samling brev frå (tyske?) fangar i Sibir?

Etter at Morante med stikkord har presentert den fyrste delen av 1900-talet med opprusting, verdskrigar, Oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, borgarkrig og det eine med det andre, kan vi lese om kva som skjedde ein januardag i 1941, som kap. I opnar med:

Un giorno di gennaio dell'anno 1941, …

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Når ble Elsa Morante født?

Wikipedia: 1912
forfatterheftet: 1915
Store Norske: 1918

Uansett:
Fortsatt god helg!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

De feiret 100-års dagen for hennes fødsel i Roma i 2012.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Takk!
Skal endre årstall i TS. Går ut fra at det er en trykkfeil i forfatterheftet.

Jeg har også endret henvisningen til Morante fra snl til wikipedia.
Den engelske artikkelen er lengre enn den norske, så de som ønsker å lese litt mer kan klikke seg dit, eller på denne (og den italienske artikkelen er vel den mest omfattende)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

SivAnjaRosa99DemeterLogikaMartinenannelinguaEmilie Siljuberg KlevenMarianne KesselIngri EriksenLibrosaurus vToveingar hTor Arne DahlJan-Olav SelforsMarit HåverstadThomas KlakeggHildaAnniken LNinaBoktimmyVigdis VoldMelissa EikelandJulie StensethTonjeLilleviEivind  VaksvikJostein RøysetSverreNorahMarit HøvdeKjell MagneDun Aenghuskjell kSisselRisRosOgKlagingBjarne AashaugAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBerit Rtuhamre