Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Vivian Glenne blir drept, og hennes 15 år gamle sønn Dan setter i gang en egen etterforskning. Uhygge i familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelig forhold trekkes frem i lyset, og saken forverres da drapsofferets yngste sønn blir kidnappet. Cato Isaksen og Marian Dahle har en ny drapssak å løse. Dette er den niende boken om Cato Isaksen.
Omtale fra forlaget
Vivian Glenne jobber på det lokale renseriet, er samboer med en taxisjåfør og har tre sønner. En kveld går hun ut i skogholtet bak rekkehusbebyggelsen med en spade. Hun kommer ikke tilbake i live. Den dreptes femtenårige sønn og vennen hans setter i gang en egen etterforskning. Lag på lag avsløres, og alt flettes sammen til et klamt nettverk av mistenkte. Uhygge i nære familierelasjoner, klaustrofobiske naboskap og hemmelige forhold trekkes frem i lyset og setter fokus på både det sårbare og det farlige. Cato Isaksen og hans ustabile kollega Marian Dahle har igjen en ny drapssak å løse. Om den ikke blir løst fort, vil flere dø.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2012
Format Innbundet
ISBN13 9788203352119
EAN 9788203352119
Serie Cato Isaksen (9)
Genre Politi og detektiver Krim
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 409
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Auau, Lindell. En planteskole er IKKE en skole for gartnere, men en "skole" for planter, altså et sted hvor det blir dyrket planter for salg (hvor plantene blir store nok før de sendes ut i verden). Det engelske "plant nursery" er kanskje vanskeligere å misforstå enn den norske.
Ikke alle krimsaker er like enkle å løse, eller? ...
En drept mor. Et kidnappet barn. Opptil flere mistenkte og to gutter som er veldig glad i voldelige dataspill. Hva er det som egentlig skjer og hva har de til felles?
I flere år har jeg lest Unni Lindell kriminalromaner. Hvorfor? Fordi jeg liker politietterforskeren hennes, Cato Isaksen så godt. Grunnen er at han er en veldig ærlig og rett frem. Og han er ikke redd for å vise sinne og frustrasjon. Han er den han er. Sånn er det bare. Og jeg som leser har fulgt med oppturer og nedturer i hans liv. Så det har blitt en vane å følge ham videre samt hans nyeste kollega, Marian. Samarbeidet deres er som kjent en berg og dalbane. Det går fort opp og ned.
Lindells bøker har vært veldig variert de siste årene. Hun har levert mange gode og sterke kriminalromaner, og også noen svake, lite engasjerende bøker. Men slik er det vel med alle forfattere. Noen bøker er virkelig gode, mens andre er de litt uhelige med.
Djevelkysset hadde jeg store forventinger til. Selv om jeg ikke har lest U.Lindells forrige bok, Sukkerdøden, ennå (den står ulest i hylla), så tenkte jeg å lese den tidligere år før Djevelkysset kom ut, men rakk det aldri. Det var andre bøker som fristet mer, og da Djevelkysset kom ut ville jeg heller lese den før Sukkerdøden. Syns coveret til Djevelkysset er utrolig stilig og pirret nysgjerrigheten. Jeg måtte bare lese den. Dessverre brukte jeg noen måneder på å lese den ut. Hvorfor? Den var ikke så spennende og engasjerende som den trodde den ville bli. Dessuten var det andre bøker jeg heller ville lese. Derfor ble denne boka litt tilsidesatt av den grunn.
Djevelkysset var en bok jeg var glad jeg ble ferdig med. Jeg liker ikke å avslutte et forhold med en bok slik (vet jeg høres gal ut ...), men vil jo så gjerne like alle bøkene jeg leser, men det er som sagt håpløst. Det går rett og slett ikke an. Syns denne ble svak i forhold til Lindells tidligere bøker. Jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns mange som var involverte i saken (Bortsett fra Cato og Marian da selvfølgelig), ble for likegyldige for meg. Jeg fikk ikke helt tak på dem. De ble for flate og til tider kjedelige. Det endte med at jeg brydde meg ikke noe særlig om hva de gjennomgikk. Syns også det ble altfor lett å finne ut hvem som sto bak alt sammen. Det er skuffende. Jeg vil ikke vite det så tidlig. Deilig å ha rett angående slike ting når man først leser en krim, men jeg vil ikke finne svaret før langt uti boka. Dessuten var det ikke skikkelig spenning før de siste 100 sidene startet. Boka ble litt for langdryg for min del, dessverre
God norsk krim, lettlest og spennanes, ser handlinga fremfor meg og sidene går som en røyk, Unni Lindell blir bære bedre og bedre :)
Vanlig Unni Lindell stil. Velskrevet, spennende og engasjerende. Den gikk bare så altfor fort.. og jeg skjønte tegninga fra ganske tidlig. Men Lindell leverer for all del!
Dette var kjedelige greier. Ikke lindells beste dette her nei.
Frank hadde et sånt dempet sinne som krøp inn i alle krokene og forandret fargen på stuetapetet.
Varmen lot vente på seg. Det var av-og-på-vær hele tiden. I går kveld hadde det vært sol et par timer, før skydekket igjen la seg tungt over hus og landskap. Det var som om sommeren var i ferd med å regne bort.
Han stirret sint på henne.Øynene var nærmest turkisblå og like ribbet for varme som kaldt vann.
Gjennom nettet kunne det skimtes en masse av jord, gress, øyne og noen blå lepper. En hullete strømpebukse stakk ut mellom brennesler og smørblomster. Og så så hun hånden, den lå vridd med den jordete håndflaten opp. De hvite designneglene hadde sorte renner nederst.
Trær hadde hjerter; en mørk flat lyd som ikke fantes. Bladene falt til jorden og ble til brunt støv. Slik var det med levende vesener også, de råtnet, men de kom ikke tilbake neste vår.
Det kommer stadig nye bøker jeg bare må ha og ønskelista blir stadig lengre og lengre. Siden jeg fortsatt har mange bøker som ligger i lesekø, haster det jo ikke med å kjøpe flere bøker.... men.... må ha det, bare må ha det! Bøker kjøpt pr. 25/12 :)