Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen." Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788202451806
EAN 9788202451806
Språk Bokmål
Sider 190
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Og Alma tenkte hun skulle brodere en parmiddag så umulig og klaustrofobisk som hun opplevde dem. (...) Lage et bilde så han forsto at sånn han mente menneskene skulle være sammen, kunne ikke Alma være sammen med andre, at formene hans ikke passet for alle, at formene kunne gjøre vold framfor å virke samlende." (s.80)
Dette er den første romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth, har tidligere bare lest "Jørgen + Anne = sant" og husker den som en av mine favoritter som barn, og jeg hadde ganske høye forventninger til denne boka. Og den skuffet absolutt ikke!
Hjorth skriver utrolig bra, og på underkant av 200 sider tar hun opp utrolig mange viktige temaer på en veldig enkel og fin måte, som får deg til å stoppe opp og tenke.
Handlingen er enkel og troverdig. Jeg både hatet og elsket hovedpersonen, Alma.
Alt i alt er dette en veldig god bok som det er verdt å sette av noen dager på å lese. Og jeg personlig kommer til å fortsette å lese Vigdis Hjorth, for jeg ble virkelig helt betatt av språket hennes!
Denne boka traff meg skikkelig. Underholdende og skrevet med et skråblikk på samfunnet. Historien er gjenkjennelig og aktuell - veldig bra.
Alma bor i et gammelt tømmerhus, og har i en årrekke leid ut en leilighet forbundet med huset. Dette har gått så og si knirkefritt, med enkelte unntak. De nye leieboerne er et ungt par fra Polen. Den unge kvinnen er gravid, og virker ganske sky, mens mannen er litt mer utadvendt. Alma har en god følelse for disse to, men alt blir ikke som Alma trodde...
En interessant samtidsroman om en navlebeskuende dames relasjoner og reaksjoner.
Denne skuffet. Kanskje hadde jeg for store forventninger? Jeg skjønner godt at Alma ble irritert over leietakeen som ikke tok hensyn, sløste med vannet, kjørte på plena osc, selv om hun hadde fått flere beskjeder.. Er det å være fordomsfull? Les gjerne mer HER
Vigdis Hjorth hadde bursdag i går og Bokklubben kaller henne for en av Norges kuleste forfattere. Det er jeg enig i selv om jeg frem til nå ikke har vært overbegeistret over romanene jeg tidligere har lest og skrevet blogginnlegg om. Men jeg likte romanen Et norsk hus. Selv om jeg synes hun skriver på måte som gjør at jeg mister konsentrasjonen innimellom. Poengene forsvinner i de lange setningene. Mer i et innlegg på bloggen
Starter bra og tar norsk kultur på kornet, men hun gjentar bare alt gjennom hele boken. Det kommer ikke noe "nytt".
Fornøyelig.
[...] når menneskene ikke innser at ulikhetene mellom dem er ubetydelige sammenliknet med likheten, at det som på overflaten er forskjellig ikke er noe mot alt de deler, at det som er bunnen i den ene er bunnen også i andre, i alle [...].
For hun visste at hun med dette forsterket det ubehaget som allerede eksisterte mellom dem fordi det som var godt for den ene, var vondt for den andre, men sånn er det gjerne mellom mennesker.
Men så ble Alma skilt og uten at noe ble sagt, overtok eksmannen søttende mai for han likte bunader og sang og flagg. Et par ganger hadde hun prøvd å stille opp i toget og gått bak den ganske glorete fanen [...]. Og hun følte seg ganske utenfor for eksmannen hadde ny kjæreste, og alle andre var par, for de som skilte seg, giftet seg straks igjen for ikke å være alene slike dager, tenkte Alma, men hun syntes ikke hun kunne legge livet opp etter søttende mai.
Når hun hørte bilene deres komme, grøsset hun av sinne men var samtidig redd for å treffe dem, hun unngikk dem for hun visste ikke hva slags ansikt hun skulle møte dem med.
Den yngste datteren hadde avsluttet studiene og flyttet hjem for en periode og Alma kunne ikke si nei, for sånn er det ikke mellom mor og datter
[...] nok en vinter var over, det var alltid en påkjenning, noe som måtte overkommes, nå var den overkommet.
Det fantes ikke noe bedre enn norske flyplasser på syttende mai. Ingen køer, alt åpent og tyst. Få passasjerer på flyene og derfor bedre service, på serviettene var det trykket et lite norsk flagg i høyre hjørne, og en gang hun var på vei til København fikk hun sågar en liten flaske gratis champagne i anledning dagen. Det var sol, kunne hun huske, og da hun hadde drukket flasken høyt oppe i den blå vårluften, var hun nesten på gråten. Så var hun nok glad i dagen likevel, på sitt vis.
Om Johanna hadde hørt om suffragettenes kamp for stemmerett i England, ville hun antagelig ikke kjent oppmuntring, det er det triste, tenkte Alma, at de undertrykkede og diskriminerte overtar undertrykkernes forestillinger så det blir dobbelt vanskelig å frigjøre seg. Hadde Johanna hørt om suffragettene som sultestreiket i fengsel, hadde hun nok blitt skremt og tenkt at de var gale.
Om at vold opptrer særlig hyppig i to typer samfunn. De små, tette, nære og de fjerne og løse. I de små, tette og nære fordi menneskene der er bundet sammen og ser og opplever hverandre som helheter. Liker eller misliker hverandre, elsker eller hater hverandre og samtidig er knyttet tett sammen i varige bånd. Konflikter må løses eller leves med, kan ikke forlates, for det fins ingen annen virkelighet, ingen annen arena. Og så i samfunn som er fjerne og løse fordi menneskene der ser hverandre som flyktige deler ,som skip i natten ,og neste natt kommer nye skip, som beveger seg fra sted til sted, fra arena til arena, fra mulighet til mulighet. Går det galt, reiser de bare videre og investerer derfor ikke særlig i personlige forhold så verdifellesskapet er lite og medmenneskene så fjerne at de lett faller utenfor reglene om hvordan man ter seg mot folk flest.
Kontroll over mat og tilgang til klær, altså utseendet, var middelet for å oppnå det siste, få en kjæreste, oppleve kjærlighet. Veien mot det høyeste mål var brolagt med trivialiteter, dietter, klær, frisyre, det var et brutalt faktum.
Her legges alle bøker jeg har lest i 2014 inn. Et mål for i år er å lese mer skjønnlitteratur, for jeg begynner å bli lei av alle krimbøkene!