Tittelen på boka kunne like gjerne vært Eugène de Rastignac, då det er han som egentlig er hovudpersonen i historia. Den unge og ærgjerrige Rastignac flyttar i 1819 frå provinsen til Paris for å studere, men hovudmålet hans er ikkje utdanninga men heller å skaffe seg innpass i sosietetslivet i byen.

Rastignac bur i eit pensjonat saman med eit knippe andre fargerike mennseke, i alle aldersgrupper og med ulik bakgrunn. Der er mange fornøyelige skildringar av både livet på pensjonatet, av Rastignac sine eskapader for å få ein fot innanfor hjå dei rike og glamorøse, og av dei overfladiske og til dels ondsinna rikfolka. To av desse som er rike, men fattige i ånda, er døtrene til Goriot. Far Goriot var tidlegare ein velståande forretningsmann, men lever no i enkle kår på pensjonatet saman med Rastignac, medan døtrene gjer sitt ytterste for å skvise dei siste restane av formua ut av han.

Det var overraskande lett å trekke parallellar frå denne historia og til dagens samfunn. Det latterlige i å jage etter statussymbol blir framifrå skildra av Balzac, og det er ikkje til å kome bort ifrå at statusjag på bekostning av andre også er brennaktuelt i vår tid. Også tematikken med korleis foreldre kan finne på å skjemme bort ungane sine er relevant, sjølv om ein sjelden ser slike ekstreme tilfeller som Goriot og døtrene.

Eg las denne boka saman med deltakarane i kjell k sin lesesirkel. Det er artig å dele tankar og observasjonar med andre undervegs, og det fører nok til at bøkene ein les på denne måten sit ekstra godt i minnet etterpå.

I denne nyutgaven, den fjerde på norsk, advarer oversetteren Thomas Lundbo om lange setninger og avsnitt. Likevel flyter språket greit og lettlest. Så Solums 2010-utgave kan trygt anbefales, selv om du antakelig må be bokhandelen bestille den for deg.

Far Goriot har fått ny berømmelse etter at økonomen Thomas Piketty har utropt den som en inspirasjon for sin nye bok om kapitalisme i det 21. århundrede. Hovedtemaet i romanen fra 1834 er betydningen av penger, særlig dem man har arvet, for å komme seg opp i det parisiske sosietetslivet. Som Goriot sier på slutten av boken: «Penger er livet. Penger er alt.» Den egentlige hovedpersonen, studenten og streberen Eugène erkjenner at han ikke vil nå statusen han søker ved arbeid alene, men finner at alternative veier kan koste ham mer enn han er villig til å ofre.

Balzac' prosa er svermerisk, nesten febrilsk. Ordene flyter som en stille elv, konstant med adjektivene av de elendiges liv i Paris, hvis håp for fobedring ligger i å komme inn i en absurd sosietetsverden. I et fattigslig pensjonat bor en rekke karikaturer, men romanen kretser først og fremst rundt far Goriot og Eguéne de Rastignac og deres lidelser. Ja, så men, for i deres liv er det gleder, men tragediene synes å dominere. Far Goriot er en forhenværende makaronifabrikant med to døtre, hvis er giftet bort til adelen. Hvorfor bor denne enkle, men sympatiske mannen i et fattiglisg pensjonat, mens døtrene gosser seg i de store palasser? Balzac vikler leseren inn i en verden hvor fasade betyr alt, hvor gods og gull er det som gjør et menneske bra. Marxistene og de gamle kommunistene var visstnok veldig begeistret for Balzac, nettopp fordi han skildret et samfunn i forfall, et dekadent samfunn hvor pengene rår og de fattige forblir fattige, og jeg skjønner Lenin og Trotskijs begeistring for romanen. De rike er riktignok fattig i ånden, og deres rikdom og lengsler etter materielle goder får dem til å forfalle. Rastignac aspirerer å komme inn i denne verden, i en verden hvor penger og luksus er det eneste som teller, og ved hjelp av en slektning får han rettet amorøse og ambisiøse kjærtegn til Goriots døtre, og til slutt kommer han inn i denne avskyelige sosietetsverdenen. I en slags ironi i dette verdensbildet, så er det den yrkeskriminelle Vautrin som fremstår som mest sannferdig, og ikke minst mest sympatiske, sammen med Goriot og Rastignac. Så blir det altså slik: man sitter igjen med forakt for overklassen og dets verden, og med sympati for de fattige, de kriminelle og de forbigåtte - for dem er det mange av.
Denne romanen er en tragedie, og jeg kan uten skam innrømme at jeg felte noen tårer over de siste sidene. Likevel synes jeg tredje del av romanen er litt langdryg, og jeg irriterte meg stadig over disse utakknemlige utsugerskene av noen døtre (men jeg antar dette var Balzac' intensjoner).
Denne romanen anbefales. Og til tross for den åpenbare tragedie, så er den heller ikke uten humor.

Fra www.bokklubben.no:

"Noen bøker er bedre enn andre

På initiativ fra De norske Bokklubbene deltok 100 verdenskjente forfattere fra 54 land i en avstemning der alle fikk stemme på ti skjønnlitterære verk. De 100 bøkene som totalt fikk flest stemmer, utgjør Verdensbiblioteket."

Her var det noen verker jeg har lest, en del verker jeg kjenner til, og en del jeg ikke kjente til fra før, og gjennomgangen av disse bøkene gjorde meg mer nysgjerrig på litteratur fra flere steder i verden og lyst til å utvide horisonten enda mer. Livet er for kort... ;-)

Du vil gråte. Det er det du vil. Du vil lese de bøkene som får deg til å gråte. Her er 10 av dem.

Bøker I alfabetisk rekkefølge, om du skulle velge ein for kvar bokstav kva bok hadde du då valgt?

Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.

Liste med ulike trilogiar frå inn og utland!

Verdensbiblioteket

Jeg er imponert over dette initiativet fra De norske Bokklubbene. Verdenslitteraturens skattkiste må stadig vernes. Ikke bare yngre mennesker, men også de eldre, trenger en påminnelse om hvor vidunderlig, variert, rik og omfattende litteraturen er.
Doris Lessing

Bare å starte i den ene enden, skal bli de 100 beste

Lista viser de siste bøkene i spalta «Klok på bok» i ukeavisa «Dag og tid». Ansvarlig «Medikus Libri» sier dette i utgaven for 26. januar: «For boklækjaren er livet enkelt, eg er her for å få folk til å lese bøker. Gode bøker. Gjerne bøker du ikkje ville lese, om det ikkje var for Klok på bok.»

Gjennomgang av etterlikningens utvikling, hvor hver periode/forfatter, ved sitt geni, utvikler en metode som gir arvtakere, eller er et viktig sidesprang i slektskapet, eller står som kontrast til hvordan den nye kunst brillierte i det gitte anseende. Litteraturen som bidrag til forståelse og framgang. Fremveksten av den europeiske form for realisme, en seriøs fremstilling av samtiden(es) virkelighet på bakgrunn av en konstant foranderlig historisk bevegelse.

Boka ender med genier som Proust og Virgnia Woolf. Deres stilopphav kan man spore tilbake igjen til antikken, hvor de første påviselige frø ble sådd - om det så var i Det gamle testamentet, eller annensteds. Deres bidrag er like mye geniets, da det er nyskapende i sin etterlikningsmetode, og hva det ser å etterlikne.

Dette er også et svar til spørsmålet som sirkulerte for noen måneder siden: hvorfor og hva er kvalitetslitteratur, og hvorfor velger noen å lese klassikere foran andre andre, mer moderne bøker? Slike diskusjoner som sirkuerte rundt definisjon av mote og kommersialisme (to vidt forskjellige begrep). Selv om de mer subtile poeng gjerne krever en viter for å poengtere - noe jeg ikke er og ikke forsøker på - ligger det kanskje i leserens bevissthet der som en kjent ukjent, at det er noe "i visse klassiske", som man ikke får mettet i bøker som har andre intensjoner enn å først være Sann (, så appell).

Derfor er mitt svar: visse klassiske bøker, ofte de som følger i tradisjoner, er store i stil og har en viss intensjon, og svarer intensjonen godt. Moderne bøker har en annen intensjon, og kan svare disse intensjoner godt; de svarer til det moderne leser søker. En kommersialistisk bok etterlikner markedets topper, og bruker slibrige triks, lages etter mønster som først og fremst ønsker å selge: den kan gjøre dette bedre eller dårligere, og er etter mitt skjønn den moderne lav litteratur. En populær bok følger en populær stil, og kan svare stilen bedre eller dårligere. Det finnes alltid moderne stiler. Om femten år(?), har vi kanskje klassikere blant disse stiler også. Forfatteren som "gikk for langt og mettet ut stilen", han nyskapende, og hun enestående dyktige.

Mitt poeng med pop og kommersialisme har ingenting med Auerbach å gjøre. Det beror kun på min gjetting. Så vik ikke Auerbach om du er uenig med meg, noe en del sikkert er. Jeg regner med jeg både kommer til kort og går for langt.

Til sides med det. Her er listen av de høyst betydelige verk i samfunnets, menneskesjelens, minnets, fortellerens, individenes (etc) etterlikningskunstens fremvekst. Utviklingen av en realisme som utgjør én kvalitetslitteratur. Auerbachs Mimesis hører også til listen, på et innfløkt og komplisert vis (som egentlig bunner ut i min søkte viljekraft).

Dette er bøker fra Verdensbiblioteket
Velg blant 2,6 millioner titler
Her er listen over tidenes 100 beste bøker ifølge avstemningen.

Bøker eg har lest, eller har leseklare i bokhylla, som av ulike grunnar har kome ut på norsk med to (eller fleire?) ulike titlar.