Du må lære deg å kjenne din egen ondskap. Du kan ikke være delvis fri: Instinktene dine tørster også etter frihet, villhundene i kjelleren din - de bjeffer på frihet. Hør bedre etter: Kan du ikke høre dem?

"En dyp mann trenger venner," begynte han, som om han snakket mer til seg selv enn til Breuer. "Når alt annet svikter, har han fremdeles gudene sine. Men jeg har hverken venner eller guder. Akkurat som du føler jeg også begjær, og ingen ting begjærer jeg mer enn det fullkomne vennskap, et vennskap inter pares, mellom likemenn. For noen berusende ord: inter pares, ord som rommer så mye trøst og håp for en mann som meg, en som alltid har vært alene, en som alltid har lett etter noen som hørte sammen med nettopp ham, men uten å lykkes.
Av og til har jeg lettet mitt hjerte i brev til min søster eller til mine venner. Men når jeg møter andre ansikt til ansikt, blir jeg skamfull og vender meg bort."

"Bare det å bekjenne virker ikke så sterkt, Josef. I så fall ville det ikke ha eksistert noen nevrotiske katolikker!"

"Nei." Nietzsche ristet bestemt på hodet. "Det er umulig, doktor Breuer. Jeg skal innrømme at planen Deres er forlokkende, men den er dømt til å mislykkes alt fra starten av. Jeg kan skrive, ikke snakke. Og jeg skriver for de få, ikke for de mange."

"Men bøkene Deres er ikke for de få," skyndte Breuer seg å svare. "De øser jo faktisk hån over filosofer som bare skriver for hverandre, hvis verker er fjerne fra livet, filosofer som ikke lever ut sin filosofi."

"Jeg skriver ikke for andre filosofer. Men jeg skriver for de få som representerer fremtiden. Jeg er ikke ment å skulle menge meg med andre, å skulle leve blant andre. Mine evner til sosial omgang, min tillit til og omsorg for andre - alt dette er forlengst blitt avstumpet. Om jeg da noensinne har hatt slike evner. Jeg har alltid vært alene. Jeg kommer alltid til å være alene. Det er en skjebne jeg godtar."

Jeg har kjent mange mennesker som misliker seg selv og forsøker å rette på det ved først å overbevise andre om at de må tenke godt om dem. Når det er gjort, begynner de å tenke godt om seg selv også. Det er en falsk løsning, det er å underkaste seg andres myndighet. Deres løsning er å godta dem selv, ikke å finne måter å bli godtatt av meg på.

Bli den de er.

Det er ikke det De kan komme til å fortelle andre, det tar jeg Deres ord for. Det som betyr noe, er det De kommer til å si til Dem selv, og det jeg kommer til å si til meg selv. I alt det De fortalte meg om motivene Deres, var det - tross Deres stadige påberopelse av å være til tjeneste og av å lindre nød - ingen ting som virkelig var meg. Det er som det bør være. De kommer til å bruke meg i Deres egenprosjekt, og det er også ventet - slik er naturen vis. Men skjønner De ikke at jeg kommer til å bli brukt opp av Dem! Det at De synes synd på meg, Deres nestekjærlighet og medfølelse, Deres teknikker for å hjelpe meg, for å hanskes med meg - effekten av alt dette gjør Dem sterkere, på bekostning av min styrke. Jeg er ikke så rik at jeg har råd til slik hjelp!