Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 21 bokomtaler

REDAKTØR LYNGE AV KNUT HAMSUN - EN POLITISK ROMAN

Da jeg begynte å lese Mysterier av Knut Hamsun visste jeg ikke det er flere verker av ham med noen av de samme karakterene som i denne boken. «Mysterer er løst sammenknyttet med de etterfølgende romanene ‘Redaktør Lynge’ og ‘Ny jord’ på den måten at deler av persongalleriet føres videre i de to bøkene.» Kilde. Nå har jeg lest ferdig Redaktør Lynge også. Neste blir Ny Jord, men først koseleser jeg Sorgenfri av Jo Nesbø, den fjerde boken om Harry Hole. Ved siden av å lese Redaktør Lynge hører jeg på en biografi om Knut Hamsun (Svermer og erobrer av Ingar Sletten Kolloen). Jeg fanget opp at karakteren Endre Bondesen og Leo Høibro som vi treffer for første gang i Redaktør Lynge møter vi igjen i Hamsun sitt drama Aftenrøde. Og det dramaet er tredje i en trilogi på 3 skuespill. Konklusjon: Planen med å lese en bok av Hamsun har utviklet seg til å lese seks. Litteratur er et spindelvev der alt er knyttet sammen og jeg er fluen som stadig er fanget i nettet.

Trengselen var forbi, fornedrelsens år var omme, han hadde så å si
intet annet minne tilbake om den enn de simple blå bondebokstaver som
han hadde tatovert inn på hendene engang derhjemme på bygden og som
aldri gikk ut hvormeget han nu hadde gnidd dem i mange år. Og hver
gang han skrev, hver gang han rørte seg til noe, lå disse blå,
skjemmende merker i lyset, – hans hender var og ble simple.

Redaktør Lynge er en politisk roman. «Romanens redaktør Lynge er en karikatur av datidens redaktør i Verdens Gang, Olaf Thommessen, og romanen ble skrevet i den hensikt å diskreditere ham som politisk motstander.» Kilde. Redaktør Lynge («man er presse, man er statsmakt») er vår hovedperson, en travel mann som jobber i Norges mest leste avis: Gazetten. Redaktøren er en slags kjendis som alle vet hvem er, og som alle menn vil være.

Han stanset helt borte ved den annen vegg og hilste hjertelig på en
ung dame med lyst hår og mørke øyne. Hun flyttet seg hurtig på benken
og han satte seg åpenlyst ved siden av henne. Det var klart å se at
han var ventet. Damen var fru Dagny Hansen født Kielland, en dame som
var kommet inn fra en av kystbyene og nu hadde oppholdt seg i
Kristiania i det siste år mens mannen, marineløytnant Hansen, var på
tokt. Hun hadde et overordentlig svært lyst hår som var oppsatt i
knute og hennes drakt var meget rik. Godaften, sa hun; De kommer
sent.

Dagny Kielland, som nå har giftet seg og heter Hansen, har en liten rolle i Redaktør Lynge. Henne møtte vi for første gang i Mysterier der hovedpersonen Nagel er grusomt forelsket i henne. Hennes venninne, Martha Gude som vi også treffer i Mysterier, har hun tatt med seg til Kristiania da hun giftet seg. Hun nevnes bare i noen få setninger før hun igjen er borte for oss. Hun har fått jobb som kammerpike hos Dagny. Dagny beveger seg fortsatt innenfor de dannede kretser og det er på den måten hun kjenner Redaktør Lynge. Hun innrømmer faktisk (for seg selv) at hun aldri har glemt Nagel fra Mysterier, at det var like før hun sa ja til hans frieri. Men så tok jo han livet sitt da han trodde det ikke var noe håp... Dagny er fortsatt en kokette i denne boken som i den forrige. Hun liker fortsatt å ha beundrere og å leke seg med disse.

Siden sitt ulykkelige forhold til en ung fremmed, en ren eventyrer ved
navn Johan Nagel, en uanselig dverg, som hadde dukket opp på hennes
vei ifjor og gjort henne ganske forvirret, hadde fru Dagny hatt sine
dulgte sorger å trekkes med. Forholdet var ikke endt med at en hatt
senkedes dypt og et pyntelig farvel hadde lydt, nei den ville mann var
gått på hodet i havet og hadde gjort ende på seg uten å si et ord. Så
hadde han simpelthen latt henne bli tilbake med hele ansvaret og
følgen var at hun hadde reist hjemmefra såsnart hun kunne og bosatt
seg i Kristiania. Også en tidligere historie hadde hun hatt; for en
stakkars blååret teolog var blitt så heftig forelsket i henne at ….
men det var for ynkelig, virkelig altfor latterlig, hun gadd ikke
skjenke det en tanke.

Redaktør Lynge har satt seg fore å felle regjeringen. Han er en venstremann og regjeringen har for øyeblikket gått over til høyre. Men på et tidspunkt sklir han litt ut av kurs, han forelsker seg nemlig i en ung pike; Charlotte Ihlen, som på sin side er forelsket og leker i sengen med Endre Bondesen. Disse to er hemmelig forlovet. Leo Høibro, som leier et værelse i familien Ihlen sitt hus, stakkars; han er også forelsket i Charlotte, han kjøper en sykkel til henne som han ikke har råd til og setter seg selv i gjeld. Vår kjære redaktør ansetter Charlotte sin bror, som er en høyremann! til å skrive i Gazetten, som jo er en venstre-avis. Dette gjør han for å komme nærmere Charlotte. Dette er et underholdende firkantdrama som blåser liv i denne karikatur-romanen.

Lynge hadde hatt lykken med seg, han var blitt en av landets mest
kjente personligheter, en mektig mann som med ett ord kunne bøye
nakker ned og tvinge sin vilje igjennom.

Leo Høibro er den karakteren jeg - som sikkert er meningen også - liker best. Politisk er han som ‘en ruteløs komet’, uten noen bestemt mening eller knagg å henge jakken sin på for å si det på den måten. En gang elsket Leo Høibro Lynge men nå ser han gjennom ham, han planlegger å avsløre ham som den falske mannen han er. Dette er, på toppen av firkantdramaet, pengeproblemene og den politiske maktkampen nok et spenningsmoment i historien. I Redaktør Lynge er Høibros meninger de samme som hos Hamsuns. Det Høibro sier har Knut tidligere gitt uttrykk for i virkeligheten.

Det var ennu et menneske tilstede, en frøken Gude, en dame med ganske
hvitt hår. Lynge hilste hjertelig på henne, han hadde truffet henne
før herute, hun bodde sammen med fru Dagny som søster, som kamerat.
Frøken Gude gikk forresten straks ut av stuen. Det gjorde hun alltid
når det kom fremmede.

I virkeligheten ble Knut Hamsun sveket av redaktøren i Verdens Gang: Olaf Thommesen. En gang i tiden var de venner. Olaf Thommesen lovte Knut å forsvare ham om han skulle bli beskyldt for plagiat av romanen Spilleren av Dostojevskij. Knut skrev nemlig en novelle med navn Hazard som lignet Spilleren. Men Både Hamsun og Olaf visste at Knut skrev den før Spilleren. Som Hamsun fryktet ble han beskyldt mange år senere for plagiat, men den ene personen som hadde så mye makt og som kunne redde ham sa ikke et ord. Derav fikk Hamsun ideen til å skrive Redaktør Lynge. Han maler et bilde av en redaktør som skifter politisk mening etter hva som gagner ham selv mest; en regissør som bare bryr seg om å ha flest mulige abonnementer. Redaktøren er svikefull og sleip, bare opptatt av penger og seg selv. Hele grunnen til at Olaf ikke ville hjelpe Hamsun skal visst være at Hamsun slaktet Ibsen. Olaf kalte Hamsun en sjarlatan i avisen sin. «Nå aktet Knut Hamsun å hudflette en redaktør som hadde alle likhetstrekk med Olaf Thommessen».
I biografien jeg lytter til før jeg sovner om kveldene lærte jeg at det er bruk og kast mentaliteten som beskrives rått og kaldt i Redaktør Lynge; en kaster bort mennesker når en ikke har bruk for de mer. Og selve smittebæreren er Redaktør Lynge (Olaf Thommessen).
Etter bare en uke måtte forlaget til Hamsun bestille et nytt opplag av boken. Det var første gang det hendte.

Men legg merke til at denne mann uten overbevisning, uten
vederheftighet satt tildoms over mennesker og ting bare i kraft av sin
evne til å lytte til seg byens mening. Hans personlige løshet trakk
ned den offentlige diskusjon, sådde forvirring hvor han kunne komme
til og svekket folkets følelse for ansvaret. Avveien, Lynge vil gjøre
en sving på seg, Lynge vil holde publikum i ånde med en merkelig ny
ting! Han viser seg fra en fremmed side, han overrasker, han vender
opp ned på alt stabilt og fast, enn ikke sin egen tidligere mening har
han mere aktelse for enn at han flirer den bort løst og lett, visker
den ut med en pussighet og lar den så glemmes. For en slik mann er
moralsk trohjertethet en smukk og hyggelig husdyd, politisk troskap og
sanndruhet en frase, et navn. Og han handler derefter. Han går og gjør
det ærlige venstrearbeide usikkert ved sine plutselige manøvrer, slår
til skjækene, fyller broderlandets presse med falske forestillinger om
den norske folkemening og setter oss år tilbake i vår forhandling med
svenskene om vår rett.

Jeg synes Redaktør Lynge inneholder et levende språk. Den er betydelig lettere å lese enn Mysterier. Tåpelige pek, søkte innfall, flere sider om bærsorter og sykkelritt gjør at jeg synes Knut Hamsun kan være ganske usaklig. Det samme følte jeg i Mysterier da han skrev side opp og side ned om en nedslitt stol. Det er flere karakterer å følge (Bondesen, Lynge, Charlotte Ihlen, Fredrik Ihlen, Høibro) og det liker jeg veldig godt. Det er mye fjas i Redaktør Lynge og Mysterier, jeg vet ikke enda om dette er typisk for Hamsun, at det er så mye snakk rundt og om ting. Hamsun tester tålmodigheten min, og etter to bøker av ham på rappen er Nesbø en befrielse å lese. Noen bemerket på Bokelskere.no det er lite naturskildringer i Redaktør Lynge, og det er sant. Det er en tendensroman. Den er ikke særlig dyp sammenlignet med hans psykologiske romaner. Den underholder mer enn den beveger. Jeg vet ikke om jeg helt forstår når Hamsun er ironisk eler spydig bestandig; men jeg har jo merket at denne boken er amper: «Redaktør Lynge og Ny jord blir kalt Hamsuns knyttneve-bøker». De er sinnabøker.

Nå skal jeg fortsette å lese krim før jeg på nytt tar tak i en roman av Hamsun.

Redaktør Lynge av Knut Hamsun
Gyldendal Norsk Forlag AS 2007
Format: E-bok
ISBN 978-82-05-41716-8
332 sider
Roman
Kilde: Kjøpt og lastet ned selv, lovlig hos ebok.no

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I 2011 ga Didrik ut sin debut. En vakker liten sak som heter Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Jeg elsker den. I år ga Didrik ut sin andre bok i samme forlag som sist. Denne gangen en skrekkroman. Hvordan jeg fikk med meg at Didrik Morits Hallstrøm har gitt ut en by bok vet jeg ikke. Det er vel flaks. Det var ikke biblioteket som ga meg et varsel på e-post når de fikk inn en ny tittel av Hallstrøm, for også denne gangen (hendt flere ganger i år med nye bøker) har jeg måttet fjernlåne fra et annet bibliotek (Tromsø).
Krø er en kul liten sak som er vanskelig å legge fra seg, som fanger meg inn og holder meg fast.

Det er lørdag. Jeg er på en øde øy. Krø rimer på dø.

Fra side 70.

Krø er "en forblåst øy på Vestlandet". Dit må Adam dra når bestefaren hans holder på å dø. Han har ikke lyst til å dra, Adam kjenner ikke bestefaren sin. Foreldrene hans døde da han var liten, han er oppvokst i fosterhjem. Bestefaren Ingvar er en særing han ikke vil vite av og som han aldri har hørt fra eller fått besøk av under hans vanskelige oppvekst. Men han reiser, reiser til "en fremmed mann på en øde øy". Hjemme i Oslo venter kjæreste og gutten hennes som også holder på å dø, av leukemi. Dennis. Adam elsker Dennis. Forholdet deres gjør meg varm om hjertet, det er så fint beskrevet! Didrik er god på det der! Han skapte en relasjon jeg som leser faller for i Du er ikke død før jeg slutter å elske deg, og han har gjort det igjen. Denne gangen en voksen mann og en liten syk gutt som ikke er hans. Uansett hvor mye han elsker ham.

Jeg tenker på 3D-programmet jeg har lyst til å lage. Alt skal være hvitt. Rent og nøytralt. Jeg har bodd i fem forskjellige leiligheter det siste året. Jeg har glemt de to første allerede. Jeg har glemt hele barndommen min. Jeg har glemt fosterforeldrene mine. Jeg klarer ikke å holde fast på noen ting. Jeg trenger et slags museum. Jeg skal kalle det White World og det skal være uendelig.

Fra side 127.

Omslaget på boka er merkelig og utiltrekkende. Det er ikke før jeg har lest noen sider jeg forstår hva det er. Adam har laget et spill han jobber med. Det heter White World, et 3D-program der alt er hvitt. Det vil få en urovekkende plass i historien. Det er ikke bare et spill, men et sted å kommunisere med de døde... viser det seg. Jeg husker språket til Didrik fra debuten. Han har en spesielt stil jeg liker (Etgar Keret, Stephen Chbosky) der korte setninger og melankolien dominerer. Det er konsist, direkte, spisst. Jeg har alltid vært svak for minimalisme, om det så er i form av interiør, malerier, språk eller musikk. You name it. Det er virkelig virkningsfullt, og for å være ærlig: irriterende og slitsomt i lengden. Setningene er kanskje korte men historien til Didrik har mange lag. Det er dybde som faen. Krø har skrekk i seg; det gjør at John Ajvide Lindqvist aldri er langt unna i tankene mine (romanen Menneskehavn spesielt).

Krø er vakkert. Den fyller en stillhet i meg som er vond, kjent og vakker. Samtidig som jeg leste Krø leste jeg alle innleggene i forfatterbloggen til Didrik og alt falt på plass.

Krø av Didrik Morits Hallstrøm
Cappelen Damm AS 2014
ISBN 978-82-02-45172-1
1. Utgave, 1. opplag
215 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.

Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.

Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.

I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.

I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.

Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.

Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Soundtrack: Howling Around My Happy Home av Daniel Norgren.

Sjelenes herre av Nemirovsky fant jeg i søppelcontaineren til Norli i bakgården der jeg bor. Det er den romanen i bokhyllen min som har stått lengst ulest. Det er mitt første møte med Nemirovsky, du kan si vi, jeg og romanen, fikk en dårlig start; jeg slet med i det hele tatt komme meg gjennom forordet skrevet av Olivier Philipponnat og Patrick Lienhardt. Det var ikke det at jeg ga det mange forsøk, jeg klarte det på to økter, men det gikk noen dager i mellom disse to. Jeg ble mer som lettet da jeg begynte å lese og hadde kommet på side femtini i selve historien; det gikk greit å lese, faktisk gikk det raskt til å være meg som bruker å smatte, smake og nyte en bok i sakte tempo. Forordet ga meg altså en skrekkstart, og jeg tror det kunne skremt bort hvem som helst til å legge fra seg romanen til en mer regnfull dag.

Hvis Sjelenes herre er et «sjofelt, svart» selvportrett, skyldes det
at forfatteren har dyppet pennesplitten i sine fremtidige forfølgeres
blekk.

    • Fra forordet.

Sjelenes herre er ikke en hvilken som helst bok, den er nemlig gitt en spesiell betydning innen litteraturen kan du si, den har sin egen glorie rundt seg. Forfatterinnen, Irene, var nemlig jøde og Sjelenes herre er skrevet mellom første og andre verdenskrig. Irene ble et offer for nazismen og døde i en konsentrasjonsleir noen år etter Sjelenes herre kom ut. Hun visste hvordan det var å være innvandrer, ikke så fattig og hjelpeløs som hovedpersonen vår Dario kanskje, hun som hadde familie og penger, men forakten og skepsisen som innvandrere opplever tviler jeg ikke hun kjente til. Det viser Sjelenes herre.

Dario Asfar, en trettifem år gammel lege og innvandrer i byen Nice i Frankrike i 1920; til tross for hans høye utdanning og femten år i Frankrike sliter han med å skaffe mat til sin kone og nyfødte sønn. Folk stoler ikke på utlendinger og han sliter med å skaffe kunder eller å få betaling for jobben sin; de fleste som vil ansette han eller tilkaller ham er selv fattige. Clara, Darios kone aner ikke hvor dårlig stilt de er økonomisk, Dario gjør alt han kan for å skjule for henne vanskelighetene de er i.

Frankrike hater Dario med gresk og italiensk blod i årene, og Dario hater seg selv sammen med dem. Selvhat og selvforrakt står sterkt i Sjelenes herre. Det går så langt som at Dario beskriver seg selv som en ulv, dyrisk med mørke, brune, flakkende øyne og manke. Klærne er slitte og han snakker med en fransk aksent; hvem vil vel ansette ham? Han er en mester i å overtale og manipulere for å overleve, han får kunder til å ansette ham, han megler frem avtaler så han får lånt penger av en lånehai (hva er det norske ordet for en loan shark?). Så kommer dagen han må betale lånet tilbake, han tar igjen opp et nytt lån hos en annen for å betale det forrige; men denne ganger låner han mer for å ha penger til overs for mat også. Slik fortsetter det, en ond sirkel som gir Dario og familie noen ekstra måneder å leve behagelig med mat og tak over hodet. Dario har blitt en mester på å lese mennesker og spille på deres følelser, og det skal bli begynnelsen på en karriere han vil gjøre det utrolig godt i. Men veien dit er lang.

Dario møter den rike foretningsmannen Wardes som lider av alkoholisme, spillgalskap og angstanfall. Dette skal bli et vendepunkt i livet hans som skal få følger for resten av livet hans, både positivt og negativt, alt ettersom hvem som ser det; oss eller Dario. Dario er nemlig villig til å risikere hva som helst for å bli rik og vellykket. Det begynner med en uskyldig men ulovelig abort utført av hans hender tidlig i romanen. Siden er han nesten villig til å gjøre hva som helst for å nå målet.
Dario behandler Wardes med blandede resultat, men noe har han gjort riktig for Wardes og hans kone, Sylvie Wardes, fortsetter å tilkalle Dario når han trengs. Sylvie viser stor omtanke for Dario og tilbringer mye tid med han etter at mannen er behandlet for dagen, de blir nære, fortrolige venner; men Dario, han forelsker seg i Sylvie; hun symboliserer alt han noensinne har ønsket seg: makt, rikdom, respekt, trygghet, verdighet, skjønnhet og popularitet. Sylvie på sin side viser ingen annen interesse for Dario enn ektefølt vennskap og omtanke.

Takket være Wardes og andre vel ansette mennesker får Dario bygget seg opp en god kundekrets som kan betale for legetjenestene han gir dem. Men akkurat når livet ser lyst og trygt ut og bedriften bare vokser skjer det noe: Wardes tar med seg elskeren sin til hjemmet, og konen Sylvie, ydmyket, flytter til Paris og venter på skillsmissepapirene i posten. Dario Asfar følger etter og bruker større kundekrets som grunnlag for flyttingen til sin kone Clara.
I begynnelsen av sin legekarriere er Dario livredd for å gjøre noe galt eller lyssky som kan svekke troverdigheten hans som praktiserende lege. At han er innvandrer gjør allerede at han må jobbe så mye hardere for troverdigheten sin enn andre franske leger i landet. Som årene går og berømmelsen og rikdommen lar vente på seg blir han utålmodig. Hva hjelper det alltid å gjøre det riktige hvis ikke han tjener noe, men faktisk blir fattigere av å gjøre det?

Faren Deres er en sjarlatan. Han sjakrer med folks ulykke.
- - Fra side 196.

Dario bestemmer seg for å satse, han spinner en ide og setter den ut i livet. Det skal lønne seg. Han blir styrtrik og er en av de mest ettertraktede legene i landet ved å behandle mennesker med sinnslidelser. Ideene har han tatt fra de mest berømte innen psykologi, men Dario følger ikke behandlingen deres til punkt og prikke, han vrir og vender på logikken og ordene og lager sin egen formular for hvordan å redde sinnet. Det hviskes om at han er en sjarlatan som leker med sinnet til mennesker og som ikke vet hva han driver med; de profesjonelle er illsinte, han har etterlignet deres ideer og kalt det sine egne, han setter de andre med samme jobb i vanry, han truer troverdigheten deres med sine falske spill. Likevel kommer pasienter i hauger, han er den mest ettertraktede legen i landet.
Med berømmelsen vokser også pengebruken til Dario, han sliter med å beholde ryet, elskere skaffer han seg lett men å holde på dem er vanskeligere. Selv om pengene er på konto er det fortsatt penger og bare penger Dario tenker på. Aldri får han nok av det. Clara støtter sin mann trofast og endeløst, hun finner seg i hans elskere, hun til og med bestiller blomster for Dario til dem. Clara begynner å bli gammel og kan ikke gi alt som Dario trenger, og hun vet at av alle kvinnene han beundrer er hun den eneste han har elsket. Bortsett fra Sylvie, men henne har han aldri ligget med. Dette gjør Clara en av de mest spennende karakterene i hele romanen. For hennes tosidighet og lojalitet liker jeg henne bedre og bedre. Hun er ikke svart og hvit men fargerik.

En mann som kommer fra Deres hender, kan ikke lenger si at sjelen hans
tilhører ham selv. De tok fra meg kreftene, viljen og
forsvarsinstinktet.
- Fra side 220.

Historien sentrerer rundt Dario og hans mange forsøk på å oppnå berømmelse og rikdom, ikke minst respekt. Til slutt oppnår han dette, men for hvilken pris. Ikke alle er enige i Darios handlinger og virksomhet som har gitt ham så mange penger og så stor status. De ville heller være fattige men gode; men Dario er uenig, han har fått alt han har ønsket seg, alt han har drømt om, lengtet etter: penger, berømmelse.
Sjelenes herre er ikke en lett bok å lese, men heller ikke for vanskelig. Den er smekket med minneverdige sitater til tross for sine få sider, og språket er godt. Oversetter har gjort en feilfri jobb. Jeg syntes det er slitsomt når det er brukt mange adjektiv i en og samme setning samtidig som jeg forstår at dette gjøres fordi karakterenes til Irene er komplekse og levende. Det føles som jeg leser et teaterstykke: det er dramatisk med overdrevne dialoger og sinnsbevegelser. Men for alt jeg vet kan det hende det var slik man snakket og oppførte seg tidlig på 1900-tallet. Suksessen til Dario kom endelig og det overrasker meg. Etter å ha lest mørke bøker som Reisen til nattens ende og forfattere som Charles Bukowski er det alltid tragisk uten noe særlig lykke på veien. Om Dario klarer å beholde rikdommen og aktelsen har ikke noe å si for meg, jeg er bare fornøyd drømmen faktisk er oppnådd. Romanens mange temaer som rikdom versa fattigdom, innvandring, livet, selvforakt, hvordan bli rik uten å ty til ulovligheter – gjør romanen til en stor historie som rommer mye på få sider. Irene Nemirovskys måte å fortelle på er en annerledes opplevelse; setningene hennes fant jeg aldri rytmen i, det var utfordrende og det liker jeg. Irene hopper frem i tid når det er funnet en løsning på et av Darios problem, vi blir ikke med Dario for å se løsningen satt i gang, vi får bare ideen, forså å hoppe fremover noen år eller måneder i neste kapittel og får vite hvordan det hele gikk og hvordan det er nå. Dette ble jeg aldri vant til, men ser fordelen med – på den måten fikk Irene Nemirovsky fortalt en beretning om et helt liv, rikt og mangfoldig på under tre hundre sider. Det er et mesterstykke.

Jeg vil avslutte med å si det viste seg at Sjelenes herre ikke er min kopp te. Den er appelsin, ikke mintsmak. Det er stor litteratur, det er ingen tvil om det, jeg angrer heller ikke på at jeg plukket den opp fra søppelcontaineren jeg fant den i, der har den absolutt ingenting å gjøre. Heller angrer jeg ikke på at jeg har lest den, helst vil jeg lese alt i verden og slakte det jeg ikke liker eller hedre det som treffer. Men Sjelenes herre skal jeg verken slakte eller kaste. Den er god og har aldri fortjent å havne i en søppelcontainer. Jeg har to romaner til av forfatterinnen i bokhyllen, de skal leses en gang – med tanke på at jeg brukte over en måned på Sjelenes herre tar jeg en velfortjent Nemirovskypause før jeg leser David Golder.

Sjelenes herre av Irene Nemirovsky
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag 2007
264 sider
ISBN: 978-82-91614-57-1
Originaltittel: Le maître des âmes 1939
Kilde: Min egen

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hud skrevet av krim og thrillerforfatteren Mo Hayder er fjerde bok om den kjekke politietterforskeren Jack Caffery, og andre bok om politidykker Flea Marley som ikke dukket opp i serien før Jack flyttet fra travle London til den også travle nye jobben i byen Bristol vest i England. Dette er den tredje Hayder-boken jeg leser på rappen, det er høst og om høsten er det sosialt godtatt å meske seg i krim, for ikke å snakke om regnet og tåken som oppfordrer til denne aktiviteten. Krim er ikke noe jeg leser ofte, derfor har det vært ekstra stas nå i høst. Av Hayder har jeg allerede lest Fuglemannen, Kuren (Guud, den slutten glemmer jeg aldri!), Ritualer, Pig Island (ikke del av en serie) og den beste: Tokyo (heller ikke del av en serie).
Hud begynner godt, det er spenning fra første side: det begynner med B-kjendisen og fotballfruen Misty Kitson som går ut dørene fra et rehabiliteringshjem for rusmisbrukere forså å forsvinne i løse luften. Dette er bare noen dager etter handlingen i bok nummer tre i serien, Ritualer, og politiet har nettopp avsluttet saken med afrikansk voodoo og lemlestelser.

På side tretti en begynner allerede moroa, jeg har funnet en skrivefeil til tross for en spennende handling; det sto: ”Det hadde vært fryktelig nær”. Her skulle det stått nært. Å nei. Jeg fortsetter å lese og til min glede oppstår det tydelige verbale flørtende samtaler mellom Caffery og Flea, ikke så uventet kanskje, Caffery er jo hot hot hot, men desto like velkomment. I tillegg til å ha lagt merke til rumpa til Flea, klarer ikke Caffery å legge fra seg saken de løste med den afrikanske "tokoloshen" i Ritualer, Caffery er overbevisst om at en person unnslapp, et vanskapt menneske som vet å skjule seg i skyggene og bryte seg inn i huset hans umerket. Det skal vise seg tidlig han har rett.
Nå har jeg kommet til side femtini, en ny skrivefeil med djevel-vinger jeg ikke klarer å overse er i synsfeltet mitt: ”fra klærne som var gjennombløtte av brun veske”. Gjennombløte skal det stå, gråt. Det er mer enn skrivefeil som irriterer meg, Fleas bror Thom er så utrolig TEIT at jeg vil myrde ham samtidig som jeg forstår hvorfor hun gir etter og forsvarer ham. Mo Hayder har gjort en god jobb med å skape et troverdig søskenforhold som engasjerer leseren; jeg satt flere steder i romanen og sukket og bet negler. Dumme, dumme mann. Fleas svakhet for lillebroren driver meg til vanvidd.

Side syttini: jeg forstår ikke hvem politiet leter etter, om de så leter etter noen i det hele tatt. Den hovedkriminelle i boken lar vente på seg og handlingen er lite strukturert. Videre beskriver Hayder bevegelser, gjøremål for nøye, det er ikke spennende eller givende detaljer, de kunnet blitt oppsummert i en helhetlig setning uten alle detaljene. Det er også alt for mange lik til å holde styr på for et stakkars menneske som trenger tjue dager på å fullføre en bok på tre hundre og sytti sider.
På side 278 går det treigt med kjedelige kjøreturer og samtaler. Det er mindre enn hundre sider igjen og som rutinert leser venter jeg spent på høydepunktet. Det kom før boken er ferdig men det varte ikke lenge. Lang bok, kort høydepunkt. Typisk Hayder?

I Hud trives ikke Caffery i Bristol, et ekorn driter på kjøkkenbordet hans, det er lavt under taket i huset han leier, Flea trives der hun bor bortsett fra at det er et himla styr i garasjen, naboen går og lusker rundt huset og hun må ta ansvar for den feige brorens handlinger (som nesten tok knekken på meg). Jack og Flea er begge hensynsløse, korttenkte og ufornuftige i Hud. Jack velger å være ensom ulv og gjøre alt alene selv om han risikerer livet ved å gjøre det slik, og også Flea velger å være en ensom delfin som dykker i vannet og risikerer livet i stedet for å skaffe hjelp tidligere i boken.
Spoiler, ikke les denne setningen om du ikke vil: jeg fikk heller aldri svar på om det var Amos som prøvde å drepe Flea i begynnelsen av boka eller om det var et uhell det som hendte med dykkerflasken hennes slik at hun ikke fikk puste.

Til slutt: det er en regel innen krimmen som sier at leseren skal ha sett, møtt eller snakket med gjerningspersonen før de første hundre sidene er gått. Det fikk vi ikke i Hud, vi har fått være i hodet til gjerningspersonen men aldri møtt hn i den forstand at vi sitter igjen på slutten og tenker åh, var det hn, det hadde jeg aldri trodd. Jeg som leser fikk ikke sjansen til å tro noe som helst, jeg hadde aldri møtt, snakket med eller en gang hørt om mannen gjennom Flea eller Caffery nesten før helt på slutten. En annen ting som hendte på de siste hundre sidene var så klart en klassisk skrivefeil på side hundre og trettito: ”Telefonen ringte klokka halv ni på kvelden.” Atten linjer lengre ned: ”Kom inn nå i ettermiddag.” Ettermiddag? Var det ikke kveld da?

Jeg ser bort fra:

Skrivefeil

dumme valg tatt av hovedpersonene og familien deres

usannsynlige, enkle ”clean-ups”

’ukjent’ morder

Jeg er fortsatt en tilhenger av Hayders penn. Vandremannen med bålet sitt er heller ikke å forakte for dere som har lest bøkene og forstår hvem jeg snakker om. Nå skal jeg ta en Hayder pause, tre bøker av samme dama på rappen er greit, fire på rappen er å gå for langt. Nå skal jeg lese i en fagbok som støver ned og om en liten stund ta opp den romanen som har ligget aller lengst ulest i bokhylla å lese ved siden av.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ritualer er tredje bok i krimserien med politietterforsker Jack Caffery. Det er også første bok i serien med politidykkeren Phoebe (også kalt Flea) Marley. Ved siden av Ritualer har jeg også lest Tokyo, Fuglemannen, Kuren og Pig Island av Hayder. I Ritualer blir en hånd funnet under en flytebrygge i et havnebasseng av Flea etter at et vitne har ringt og varslet. Det er her det hele starter. I Ritualer blir jeg tatt med på ein reise i underliggende bevisstheter i tillegg til å bli med under vann, noe jeg synes er klaustrofobisk, mildt sagt. Jeg kan ikke tenke meg en mer klaustrofobisk hobby enn å dykke. Afrikanske ritualer, tradisjoner, overtro og religion står på menyen og dette er ikke en vegansk restaurant. Heh.

Politidykker Flea Marley, det aner meg tidlig hun sliter med psyken på et vis. Ettersom historien utvikler seg kommer det frem hun har mistet foreldrene i en dykkerulykke for to år siden, fortsatt sliter hun med skyldfølelsen, sorgen og savnet. Hun har tatt over og flyttet inn i huset til foreldrene som hun og lillebroren har vokst opp i. Når hun endelig makter å gå inn på arbeidsværelse til faren to år etter ulykken oppdager hun noe hun kanskje skulle ønske hun ikke hadde visst om faren sin. Hun er tjueni år, pen og gjør opp for sin lave høyde og spinkle kropp ved å være jævlig god på jobben sin. Hun har en sterk lidenskap for dykking som hun har arvet av foreldrene: under vannet er hun i sitt rette element.
Vår kjekke, velkjente mann Jack Caffery har flyttet fra London til Bristol og fått jobb som assisterende etterforskningsleder i Kingswood. Han sliter fortsatt med sorgen etter broren som ble kidnappet for tretti år siden. Han flytter avsidesliggende for å bearbeide sinnet og gi slipp på hatet og volden som vi trofaste lesere av serien kjenner så godt... Flea Marley på sin side sliter med froskehud mellom tærne. I ritualer horer Caffery rundt og Flea eksperimenterer med dop. Fin gjeng.

Jeg leste første kapittel av Ritualer på engelsk som en smakebit for Hayders neste bok, bakerst i boken Pig Island. Da jeg leste kapittelet på engelsk hadde jeg allerede lest deler av det på norsk i den norske oversettelsen som jeg låner på biblioteket. Opplevelsen min er at den norske oversettelsen er oversatt for bokstavelig, det hadde ikke gjort noe om oversetter hadde tatt seg større friheter under arbeidet.

Side 28: jeg liker Ritualer bedre enn Pig Island allerede.
Side 78: utfordrende begynnelse, jeg er ikke dreven på avløpsrør og dykking, jeg konsentrerer meg overordentlig for å se for meg det jeg leser.
Side 220: jeg har oppdaget, avslørt mysteriet. Trodde jeg. Senere visste det seg det er så mye mer.

Mo Hayder prøver litt for hardt med å skape et ekte forhold mellom personer, med å skape stemninger og scenarioer. Dette skrev jeg tidlig i notatblokken men senere i romanen forsto jeg ikke hva jeg selv mente når jeg skrev det. Forså, hå hå, nå er jeg i begynnelsen av neste bok ut av dama, som heter Hud, og hå hå, her tenker jeg det igjen: hun prøver litt hardt med å skape relasjoner, det føles unaturlig for meg som er utenfor. Det hadde ikke så mye å si for leseprosessen, det var fortsatt vanskelig å legge fra seg boka.
Vi blir stadig fortalt at Jack er i bra form, en svært pulbar politimann; men vi blir aldri tatt med på treningsøktene. Joks og bedrag. Jeg kan heller ikke forstå når i løpet av dagen det skal være meningen det er tid for en treningsøkt i den hektiske hverdagen uten mye fritid og en ny sak som skal løses på dørstokken med en gang neste er avsluttet. Hallo.
Det er tåpelige skrivefeil her og der. Pytt pytt, sølepytt. For eksempel hender det flere ganger at personen flytter på seg i stolen, forså, noen linjer lengre ned sitter vedkommende plutselig i en sofa! Hallo 2. Slikt finner jeg irriterende.

Som enhver typisk moderne krim handler det like mye om privatlivet til etterforskerne som det kriminelle mysteriet som skal nøstes opp. Flott! Ritualer var på randen til å få terningkast fem av meg på Bokelskere, jeg liker den virkelig godt. Men den får terningkast fire. Ærligtalt, terningkast fem, jeg kan ikke en gang huske sist jeg ga en bok det. Da skulle den ha vært bra da!!! Terningkast fem er nesten toppen av et fjell, den nest siste sjokolade-biten, terningkast fem er en fredag, fem er en dag før lønningsdag.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mo Hayder har skrevet ni bøker, alle innen sjangeren krim og thriller. Julen to tusen og åtte fikk jeg boka Tokyo av Ida i julegave, den ble slukt. Siden da har jeg også lest Fuglemannen, Kuren og nå Pig Island som ikke er blitt oversatt til norsk. Mo Hayder har gitt ut flere bøker som tilhører en av to serier. Pig Island er ikke en av dem, den står alene.

Det er en liten øy i Scotland som er bebodd av en gruppe mennesker på tretti personer som kaller seg The Psychogenic Healing Ministries. De isolerer seg på øya fra omverdenen. De er sterkt religiøse og tror på Gud. En gang i uken sender de en liten båt til byen for å skaffe forsyninger. Det ryktes at menneskene på øya er en gjeng satanister som tilber djevelen. Fra øya driver en pøl av grisekadaver og det sies de ofrer grisene i ritualer. På nettet florerer en video filmet av en turist på en båt utenfor øya, i videoen blir det sett en stor skapning på stranden med en lang hale; de beste innen filmredigering har ikke klart å bevise at filmen er falsk, faktisk tilsier alt at den er ekte og det er trodd det må være et menneske kledd i kostyme.

I London bor journalisten Joe Oakes som reiser verden rundt og avsløre myter (statuer som blør og gråter, zombier), han er det de kaller "hoax-buster", 100 % skeptiker. Joe Oakes blir invitert til øya av The Psychogenic Healing Ministries, de som bor på øya vil avklare mytene en gang for alle. Joe Oakes takker ja til invitasjonen og reiser til Scotland med kona Lexie. Ekteskapet står på skral grunn, det er omsorg i forholdet men ingen romantisk kjærlighet og Joe Oakes har vanskelig for å si nei til kona som inviterer seg selv med i den tro det blir en romantisk ferie til Scotland der de to skal bo sammen på hotell. Da Joe blir invitert til Pig Island sier han ja av flere grunner, ikke bare for jobben og pengene men også fordi dette ikke er hans første møte med sekten, historien strekker seg tjue år tilbake i tid.
Tanten hans fikk kreft og siden hun er katolikk nekter hun medisinsk behandling, i stedet finner hun håp i den landskjente pastoren Malachi Dove som helbreder de syke. Hun følger Malachi Dove landet rundt i to måneder forså å komme hjem og dø av kreften. Joe Oakes og søskenbarnet Finn er unge, modige og rasende; de oppsøker møtene og til slutt avslører unge Joe Oakes hykleriet ved å late som han har kreft, noe han senere skal angre på, lite visste han at Malachi Dove tjue år senere skulle inntre i livet hans igjen. Etter avsløringen publiserer han en artikkel om bedrageriet under falsk navn, to uker senere får avisen et brev der det står pastoren skal saksøke dem og journalisten bak artikkelen. Da Joe blir invitert til øya tjue år senere er det ikke bare en jobb han skal gjøre: det er også en personlig vendetta mot mannen som aldri har forsvunnet fra tankene hans: Malachi Doves.

Pig Island er første bok av Hayder jeg leser på engelsk, ikke norsk, kan hende det er derfor jeg ikke kjenner igjen språket, skrivestilen hennes på strak arm, i de tidligere bøkene er språket mer alvorstynget, saklig; språket i Pig Island er lekent, raskt og lett uten at jeg kvalitets-sammenligner, det er bare en observasjon.
Pig Island har en merkelig spenningskurve jeg ikke blir klok på, den begynner rolig og tålmodig, på side femti åtte kjeder jeg meg men før hundre sider er gått begynner det å bli ekkelt og jeg aner håp; spenningshøydepunket i hele boken gjør seg ferdig mellom side hundre og to hundre, etter det er boken overraskende rolig med noen små høydehoppere helt til slutten.

Jeg klarer (aldri når jeg leser på engelsk) fri meg fra følelsen av at jeg skumleser, dette er tross alt ikke virkelig, jeg skumleser aldri, uansett språk, det er en av grunnene til at jeg bruker mange timer på en hvilken som helst lengre bok.

Lexie, kona til Joe, er en overdrevet, virker nærmest parodiert karakter, det hjelper lite at dette kvinnemennesket er satt på spissen som ’et dårlig menneske’, det er så tydelig gjort alt sammen og det er ikke en gang meningen vi skal få sympati for dama. Pig Island er skrevet som en fortelling fortalt av jeg-personen Joe Oakes, helt til et godt stykke ut i boka der leseren plutselig blir introdusert for stemmen til Lexie gjennom brev hun skriver til psykologen sin. At disse brevene er urealistiske skrevet hjelper ingenting, det er bare ikke slik man skriver brev, det får tankene mine til å vandre til klassikeren Dracula av Bram Stoker der historien fortelles utelukkende gjennom brevkorrespondanse og siterte dagbøker, det kan være et godt virkemiddel om det er realistisk laget, jeg mener hvor ofte siterer du samtaler du har med folk, ordrett, i brevene du skriver? Slik hukommelse finnes bare ikke og ikke er det en tradisjonell måte å skrive brev på i det store og det hele.

Det jeg liker og fortsetter å falle for i bøkene til Hayder er hennes evne til å beskrive ondskap. Hun gjør dette fremragende, hun frykter intet, hun beskriver de ekleste scener og handlinger, det er ikke sjeldent når jeg leser om bøkene til Hayder jeg kommer over kommentarer som jeg avbrøt boka og kastet den ut av huset, jeg ville ikke ha den her, og underveis i lesningen ble jeg fysisk kvalm og måtte legge fra meg boka flere ganger. Dette er typisk for Hayder. Dama er rå.
Selv om jeg verken liker Lexie eller Joe Oakes, jeg fikk ikke sympati for noen av karakterene der Lexie har en irriterende personlighet tar Joe stadig dumme valg og gjør rare handlinger (som å la en kåt syttenårig jente få lukte på han uten skjorte, seriøst, hvilken sytten år gammel jente vet du om som har lyst til å lukte på en halvgammel, hårete voksen mann som har vært i solen og klatret dagen lang, svett, skitten og jævlig?), synes jeg Hayder har gjort det igjen, hun har skrevet en spennende historie som skiller seg ut fra resten av thrillere og krim jeg har lest av andre forfattere, hun har overrasket meg flere steder (som i avslutningen på boka) og språket er smart og feilfritt (som vanlig). Det har vært en grei leseropplevelse.
Nå har jeg begynt på Ritualer av samme forfatter, den første boken i en ny serie. En gammel kjenning fra Fuglemannen og Kuren står det bak på boken at jeg også vil treffe igjen i de videre bøkene. Det er tross alt høst og høsten er perfekt mørk for krim og thrillere, vinteren er for lys med snøen som legger alt hvitt og klart.

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Dette er helt klart den dårligste boka jeg har lest i november (Persepolis er den beste). Jeg leste den fordi jeg har sett endeløse innlegg om den overalt i norske bokblogger. Nå angrer jeg bittert, så dårlig syntes jeg den var. Hva har jeg lært av dette, jo: Ikke les hva andre leser. Enkelt og greit. Jeg er ikke som folk flest og aldri vil jeg komme til å være det heller. Dette er en ungdomsroman og det kan virke som det er en skrekkroman slik som den blir fremstilt men det er det all deles ikke. Jeg er lettskremt og våger nesten ikke å se favorittprogrammet mitt Åndenes Makt alene en gang og jeg vet hva jeg snakker om. Denne er ikke noe skrekkelig eller skummel. Det er en spenningsroman med tåpelige innslag av fantasy på grensen til scifi faktisk. Tidsreiser oppstår.

Det er en gutt og en bestefar. Bestefaren har helt siden barnebarnet var liten fortalte skrønehistorier som barnebarnet svelget glatt. Etter hvert som han vokser opp forstår han at dette er bare tull, ingen av historiene kan være sanne. Det finnes ikke barn med spesielle evner som bor på et barnehjem på en liten øy. En dag klikker det for bestefaren og familien må ta forholdsregler. Bestefar er en våpenentusiast og samler på disse og de tar de fra ham. Barnebarnet finner en liten stund senere bestefaren forsvarsløst drept av et dyr i skogen ved huset. De skulle aldri ha tatt fra ham våpnene sine.

Barnebarnet (som jeg ikke husker navnet på, unnskyld altså, jeg er så dårlig med navn og detaljer og uten notater har jeg demens) får psykiske plager etter bestefarens voldsomme død. Familien er rik og psykologen anbefaler dem å dra ut på en reise til det gamle barnehjemmet der bestefaren bodde som ungdom. Det vil hjelpe gutten å komme seg videre og legge det vonde bak seg. A closure. Far og sønn reiser og der oppdager Jacob (det var det han het, ja) at ikke bare eksisterer barnehjemmet men historiene som bestefaren fortalte ham som liten er sanne.

Forfatteren av boka samler på gamle fotografier i virkeligheten og i boka har han fått tak i og tatt med bilder som det er meningen skal passe til historien. Det gjør det ikke. Faktisk har han først funnet bildene forså å lage historien rundt dem. Det hele ble for meg bare teit og hva er sjansen for at folk tar bilder av en gutt akkurat da han får et 'synsk anfall' sånn som på et av bildene. Alle bildene ser (og er i virkeligheten) scenesatt.. Siden det ble så lite troverdig med de fotografiene ødela det for meg. Språket er heller ikke noe særlig og forfatteren finner på å skrive ganske mye tull. Et sted presterte han å skrive:

"Der var klassikere som Peter Pan og Den hemmelige hagen, historier skrevet av forfattere som tiden hadde glemt"

Ærlig talt. Dette er bøker tiden aldeles ikke har glemt. De bådes leses enda og betegnes fortsatt som klassikere. Hovedpersonen, Jacob, er også treig i hodet. Flere steder bruker han bemerkelsesverdig lang tid på å legge sammen to og to, og ting må bokstavelig talt bli slått i nesen på han før han forstår noe og da er det bare nesten. Det er også litt ekkelt at han slår seg sammen med bestefaren sin gamle kjærlighet (han har reist tilbake i tid så hun er ikke åtti år gammel eller noe). Ekkelt er det for det om.

Det er en 'scene' som hender i boken som er bra. Turtelduene tar seg inn i et gammelt skipsvrak og flyter i et helt mørkt rom under vannet med en pusterør som de sender mellom seg. Rundt dem svømmer det mange lysende fisker og det føles som de flyter i universet og fiskene er stjernene. Fantastisk. Det levde jeg meg veldig inn i. Men det var også alt.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Etgar Keret er en forfatter jeg er utrolig glad i. Han har enda ikke skrevet noen romaner. Det han gjør er å skrive korte, og noen lengre, noveller. Han har også laget filmer. Nå har jeg igjen å lese tre bøker av Etgar Keret. De gleder jeg meg til.

Oversettelsen til norsk i denne diktsamlingen er ikke noe å skryte av. Det er mange skrivefeil men også feil 'uttrykk' i språket. Språket til Etgar er på engelsk(jeg vet ikke hvordan språket hans er på morsmålet hans som er hebraisk, dog jeg mistenker han oversetter tekstene sine til engelsk selv) rett frem, naivt, melankolsk, enkelt. Det er språkets hans sin styrke og kjennetegn. I denne oversettelsen har språket på norsk blitt 'barnslig'. Det er feil.

En av de fire novellene handler om fire kompiser der den ene tok livet sitt(svært mange tar livet sitt i novellene til Etgar) og nå hopper han fra kropp til kropp- han flytter inn i kroppene deres fra den 'andre siden'. Alle som en klikker det for dem og de gjør rare og merkelige ting helt til det blir neste person i køen sin tur å 'få besøk'. De reagerer forskjellig men panikkanfall er en felles reaksjon. Når den døde kompisen har tatt hele runden, begynner sirkelen på nytt. Og kompisene synes det er greit. De forstår. Fascinerende. Novellene til Etgar gir ingen mening, men du blir i godt humor av de.

Denne novellesamlingen gjorde meg i utrolig godt humør. Jeg trodde nemlig jeg hadde lest alle novellene til Etgar da han gjerne publiserer den samme novellen i to forskjellige novellesamlinger, alt ettersom om de 'passer inn' i gjengen. I tillegg har jeg lest mange av de samme novellesamlingene både på norsk og engelsk. I Åtte prosent av ingenting kom jeg over flere noveller jeg ikke hadde lest før! Hurra!

Denne novellesamlingen, som alle Etgar Keret sine novellesamlinger er, er noe for seg selv:

  • En mann kjøper månen av en junkie
  • En jente vil så gjerne ha glitrende øyne
  • En mann kjøper en datamaskin der tastaturet er ødelagt og det vises på teksten i novellen. Den heter nemlig "I usstand"
  • En deprimert fisk kan å snakke
  • En kommende far har babyangst og blir ved et uhell for å forvandle barnet til en liten ponni.

Etgar Keret skriver om depresjoner, de fleste karakterene hans er litt ned for. Det passer meg bra. Vet du hva jeg tror, jeg tror Etgar Keret er lat, jeg! Jeg tror han bare setter seg ned og skriver en av sine korte noveller i en 'sitting' og det er null problem, han svetter ikke en dråpe, det er så lett så. Det kommer nok veldig lett for han: ordene, historien, han er full av dem! Han driter sikkert fabelartige, perfekte noveller på dass.

Kul fyr.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Da jeg lette meg frem til denne på biblioteket etter å ha notert den i den lille skinninnbundne notatboken min visste jeg absolutt ingenting om den på forhånd bortsett fra at forfatteren Charles Bukowski sier å ha lest den to ganger i et dikt. Jeg skulle ha ant fra selve diktet at dette er en nedstemmende bok da også diktet er nedstemmende.

Vår kjære hovedperson, som heter Bardamu, hiver seg inn i en flokk soldater som passerer kaffen han sitter i for å tøffe seg for kameraten sin. Bardamu gikk aldri ut av flokken med soldater, han ble værende inni skokken hele veien til kontoret der man verver seg som soldat i krigen. Han kastet seg altså bokstavelig talt inn i krigen. Der trives han ikke! Bardamu er livredd for å dø.

Bardamu er en drømmer, en nervøs type. Han elsker damer og det kan virke som damene elsker ham, om ikke de er svært lette på tråden i Frankrike da, det vet ikke jeg noe om. Kjekk må han altså være men det virker ikke som hans synes det selv, han er tross alt negativ til alt i tillegg til å ta lett på ting.Hans favoritt dessert er jordbær med krem, han ’lader batteriet’ ved å gå på kino. Jeg har skrevet i notatboken min: ”For meg som leser er Bardamu vanskelig å ’ta på’, ’høre’ eller se. Han er så vinglette, så pratsom, så sky, så rask..Det er noe rart med det. Mest ekte og virkelig føles han når han ler.”

Den vakre tittelen hentyder på en svært poetisk måte til Bardamu som stadig er på reisefot. Han er snart i Frankrike, snart i Afrika, snart i Amerika. Han flytter på kryss og tvers i hjemlandet sitt Frankrike også. Han er en bohem, en rastløs type som har maur i rumpen og uansett hvor han befinner seg vil han føle trangen til flytte etter en stund. Og natten er alltid til stede. I Frankrike får han nesten ikke søvn i krigen, i Afrika bråker jungeldyrene og ’kannibalene’ med trommer og dans. Insektene svirrer. Vil natten aldri ende?

Denne romanen var jeg virkelig ikke forbredt på. Den er mye mer humoristisk enn jeg trodde. Tittelen lurte meg, jeg ventet et poetisk språk men fant en fantastisk oversettelse der du ikke merker at den ikke er orginalt skrevet på norsk. Den er dynget med mye svart, deprimerende humor. Den minner meg om Pickwick-klubben(anbefales!) av Charles Dickens, faktisk, bare at denne er mye, mye mye svartere! Begge romanene er tragikomiske. Dette tragiske, det patetiske, fattigdommen, skuespillet, damene, karakterene som i det hele tatt er tåpelige: det minner meg så mye om Dickens bare ondere, mindre barneeventyr. Celine er Dickens gone black. Det positive er den er pakket med gode sitater, det gikk nesten ikke en side uten at jeg måtte ta frem klistrelappene mine og marke en setning eller et helt avsnitt jeg ville skrive av i sitatboken min. Typisk for romanen er ’kloke’ visdomsord med den der drepende humoren på toppen. Personen som lånte romanen på biblioteket før meg kom aldri lengre enn til side 47; der fant jeg nemlig et eseløre. Det viser seg at det var et sitat vedkommende må ha satt pris på. Hør;

Trærne har de store drømmers kraft og vidtfavnende mykhet. Men også
trærne har jeg lært å passe meg for. Bak hvert tre lurer døden.

Jeg ser hva som tiltrekker Bukowski med denne romanen. Historien er negativ, den er trist, Bardamu ser med avsky på krig, historiens reise er håpløs og Bardamu drikker, er blakk og ligger med horer. Jo da Bukowski, jeg skjønner hvor du vil hen.. Og diktet romanen er nevnt i får en helt ny dybde. Om ikke diktet var trist fra før er det nå ti ganger mer nedtrykkende. Dette er en modig bok da forfatteren gjør narr av både patriotismen og franskmenn. Riktigere er det å si at han gjør narr av alt og alle. Ingenting går han glipp av i sine skildringer.

Reisen til nattens ende er et mesterverk! Virkelig! Jeg kan ikke få understreket det jeg skal skrive her nok, den er også tung å lese! Jeg kan ikke huske sist jeg har trengt en hel måned på å fullføre en roman men det gjorde jeg med denne. Dette er den tyngste boka jeg har lest i år. Den er ikke spennende. Det er akkurat som om forfatteren gjør sitt beste å hindre spenning. Likevel er den et mesterverk. Jeg tror det bare er spesielt interesserte som plukker opp denne romanen og fullfører den; de som vil lese klassikere(som meg), de som vil lese det Bukowski leser(som meg), de som har en greie for fransk litteratur. Skal du lese den anbefaler jeg deg å begynne likeså godt i dag som i går for du vil trenge tiden. Den er langdryg.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Kamikaze er basert på en novelle av Etgar Keret. Det er faktisk favorittnovellen min av alle novellene Etgar har skrevet. Den er også filmatisert og er sånn helt 'tilfeldigvis' favorittfilmen min, det er takket være den filmen jeg er 'kjent' med Etgar Keret og slik har ballen bare rullet seg frem til den lilla sofaen jeg sitter i nå og skriver 'jeg har igjen bare å lese to bøker av Keret'.

Stilen til tegneren Asaf Hanuka ga meg assisasjoner til filmen Sin City (jeg har ikke lest tegneserien Sin City). Kult. Jeg liker virkelig 'vinklene' tegneren bruker. Det jeg ikke liker er hvordan personene ser ut, jeg har sett filmatiseringen av novellen litt for mange ganger til å være komfortabel med å se menneskene tegnet som andre 'typer'. De er ikke kule nok, de mangler uttrykket, personligheten. Det de sier er bra, det Etgar Keret skrev, men hvordan de ser ut,det Asaf Hanuka har tegnet, det er ikke bra nok. Tegneserien, historien, byen, bilen med en ødelagt lykt, baren, katten som kan å snakke, engelen - alt det er bra. Det er bare at det ikke er slik personene historien handler om ser ut.

Jeg blir bare i så utrolig godt humør av å lese bøker av Etgar Keret. En av de forfatterne som gjør livet mitt lettere å leve.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det svarte puslespillet er den eneste boken av Bruno som er utgitt på norsk. Det er valgt ut en rekke dikt fra forskjellige diktsamlinger av Bruno og samlet i denne norske oversettelsen. Det er Morten Wintervold som er oversetter. Jeg fjernlåner Det svarte puslespillet fra et bibliotek fordi jeg ville lese alt av Morten Wintervold(det har jeg nå), også det han ”bare” har oversatt og ikke skrevet selv.

Bruno K. Øijer er litt sånn svart trollmann, litt ond og forskrudd magi med en dose et eller annet. I første del av Det svarte puslespillet ”Medan Giftet verkar” har Bruno selvmordstanker og hvorfor gidder vi egentlig å leve? Jeg forstår diktene godt. Liker dem. På slutten av første akt blir vi servert et ”heidundranes” dikt som knekker trær og skyver stoler. Det heter 'Skisser til en av dødens taler'. Jeg har sitert det her inne på Bokelskere. Andre del i diktsamlingen ’Det forlorade ordet’ inneholder godt beskrevet mareritt. Enkelte av diktene var så jævlige at jeg håpte, håpa som bare det at diktet ikke fortsatte på neste side. Jeg var mer enn klar til å begynne på et nytt dikt til tider.

Poesien til Bruno er dystre saker, mørk magi og svart nostalgi. Å lese romanen Reisen til nattens ende og Det svarte puslespillet samtidig (på natten) anbefales ikke. Jeg vet ikke om du forstår det når jeg sier at Bruno snakker i bilder. Leser du dikt må, skal du ikke gå glipp av Bruno K. Øijer. Skriv han opp, gjør det, gjør det, gjennomfør det! Jeg håper, forventer det oversettes mer av Bruno. Nok en ting jeg ville prøvd og fått til om jeg hadde jobbet i et forlag.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.

Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.

Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.

Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.

Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg plukket opp Utfall (og "I slekt" og "Nytt kull på voksenopplæringa") av Morten Wintervold på biblioteket fordi i mai fant jeg diktboken "Oldemor, du er med barn" i en dumpster, kastet av Norli. Jeg fant ut etter å ha tenkt å begynne på den at det er en slags dikt-trilogi der "Oldemor, du er med barn" er nummer tre. Da ville jeg lese nummer en først, og hvorfor ikke likså godt låne den aller første boken Morten har gitt ut i den samme slengen selv om den ikke er en del av trilogien? Jeg vil jo lese mer dikt og ikke bare romaner. Og etter å bare ha lest Utfall vil jeg lese alt som Wintervold har gitt ut.

Utfall handler om å bli født. Og mer har jeg ikke skrevet i notatboken min. Men boka, Utfall, er full av klistrelapper. Jeg leste den fra start til slutt i en setting. Jeg ser ikke hva det er bilde av på fremsiden, er det spiker?

Sitat:

Ei vindmølle
i åpent hav
peiva med armer.
Det så ut
til at den hadde
en enorm
vilje, den
vindmølla.



Av andres tårer
satte jeg
vin.
Det var mye trøst
i mye vin.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nytt kull på voksenopplæringa er like bisarr som ”I slekt” om ikke verre. Jo, den er verre, og mer komplisert i språket. Her er Morten en slags lærer i første del, en lærer jeg mistenker er en anelse negativ til kloden vår og som også gjør og sier uhørte ting på klasserommet. Nei, jeg aner ikke hva dette er. Morten Wintervold er helt tydelig opptatt av forplantning. Av en eller annen grunn. Det har jeg i det minste forstått. Nytt kull på voksenopplæringa er den dårligste jeg har lest av denne karen foreløpig. Oldemor, du er med barn gjenstår. Merkelige sitat:

Eller: nettingstrømpebuksa   
over en sexy trefot   
nøff nøff

Her lo jeg høyt:

mamma, som en liten o i parantes   
svever du mellom ordene   
i min pedagogikk   



kirurgen sa:   
jeg skal følge beinet inn & bli hos deg 4 ever   



Rommet er hvitt & identitetslaust, men jeg fornemmer
at det   
ikke skyldes selve rommet, men min måte å være i det på.
Godt sagt! (0) Varsle Svar

I slekt er Morten sin andre diktsamling og den første i slekts—trilogien. Her leker Morten seg med tiden, han spoler den tilbake, til og med bretter tiden av og til gjør han forså å spole frem igjen. Han skriver ekle dikt og det på nynorsk plutselig, det gjorde han ikke i den første diktsamlingen ”Utfall”. Som sagt, Morten Wintervold skriver litt ekkelt, sånn type typisk kåt tenåringsgutt.

Nei, disse diktene forstår jeg ingenting av. Mest forvirret er jeg over at oldefar og oldemor eksisterer samtidig med barnebarn og foreldre, de sover og våkner og har byttet skjegg, de går seg bort i myra, de sitter på steiner med mark under og forplanter seg, glemmer, gjemmer bokstaver med vilje og suger pupp. Tror jeg. Nei, dette forstår jeg ingenting av.

Jeg hadde det morsomt da, så liker jeg at omslaget er hvitt, jeg elsker hvitt. Ikke forstår jeg greia med mormoren til Morten eller hvorfor han er en ugle som vil spise en mus, men kanskje er det ikke så viktig. Wintervold er flink med ord. Han leker seg og har tydeligvis mange ord i hjernen å velge mellom. Det er også en spennende humor, forfatteren er sikkert kjempe morsom å henge med i fylla. Sitat for oss som liker slikt:

er snø   
et spøkelse revet i filler   



Når jeg skriver   
tier døden   
og nikker.   



Kråka såper nebbet   
går ut i regnet og
skummer
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Mordy tar livet av seg og kommer til en verden der de som har tar selvmord ender opp. Den er veldig lik vår verden med noen ulikheter. Det er fysisk umulig å smile. Alle går rundt med merker på kroppen fra da de tok livet av seg. Mordy har et arr på håndleddene og en mann har et stort kulehull i hodet. Mordy finner ut at ekskjæresten fra før han døde også har tatt livet av seg. Da setter han ut for å finne henne i en bil der den ene frontlyset nekter å virke sammen med den russiske bestevennen sin som kommer fra en familie der alle tok livet av seg.

Språket i denne lille boka er rett fram uten mange detaljer og utbroderinger. Det gir deg en bestemt stemning når du leser. Den er ikke full av følelser. Genialt, enkelt, mørkt, og humoristisk. Boken begynner slik:

Two days after I killed myself I found a job here at some pizza place.

Les boka! Se filmen! Gjør begge deler. Jeg har sett filmen så mange ganger nå og jeg er fortsatt ikke lei den. Det går fint å se filmen først, det gjorde jeg. Det gir boka ekstra krydder når du først leser den for som jeg skrev beholder forfatter utbroderinger og detaljer for seg selv. Alt blir lettere å se for seg, og filmen har fanget stemningen i boka helt fantastisk. Lydsporet i filmen beholdt jeg på iPoden i tre år. Hang meg helt opp i denne godbiten. Filmen er faktisk bedre enn boka.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lauveng skriver om hvordan pasienter og psykisk psyke blir behandlet, og sine egne erfaringer både som pasient og psykolog. Hun er veldig, veldig klok og skriver på en så enkelt måte om et tungt tema at det lett å forstå hva hun mener hele veien gjennom. Sidene bare fløy. Hun kommer med så mange positive løsninger og refleksjoner som egentlig er ganske innlysende, men som likevel ikke blir tenkt og praktisert av flertallet. Jeg anbefaler denne. Jeg har enda ikke lest "I morgen var jeg alltid en løve" av samme forfatter, men etter denne er det ingen tvil om at jeg skal det.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Her har noen av de største historiefortellere innen fantasi og sci-fi, alle beundrere av Tolkien, skrevet til sammen nitten noveller (en hver) for å hedre fantasiforfatteren som ryddet veien for senere generasjoner med fantasiforfattere. Det novellene har til felles med Tolkiens verk er de modige heltene og heltinnene, faste i sin tro, som drar ut på fremmede og farefulle reiser for å kjempe mot det onde.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Ingeborg GLailaHarald KRandiAalpakkaJulie StensethThomas Heie H.MariarMarteG VoldgretemorPirelliIda CharlotteVannflaskeBjørn  BakkenHilde H  HelsethJohn LarsenStjernekastBjarne AashaugDun AenghusMonica CarlsenMarit HøvdeTorill Elisabeth RevheimMariaBabynemiIngunn SRisRosOgKlagingToveBeathe SolbergJenny Dahl BakkenNorahSigrid NygaardmoiraTanteMamieAjiniakraErikLibraritas vÅsmund Ådnøyingar hBjørn Sturød