Tora er ei sånn ensom, stille jente som forstår alt, selv om ingen forteller henne noe. I Det stumme rommet er hun blitt eldre. Nå som Tora er konfirmert og nærmer seg å bli en kvinne forstår hun også mer, og skammer blir større for hver dag. I det stumme rommet har skyggene vokst siden sist, og selv om Tora har fått flere venner på realskolen og ingen vet hun er en ”tyskerunge”, er ikke alt helt greit.

Selv om man skulle tro at det er stefaren som er den onde i denne fortellingen, er det ikke han som er verstingen i mine øyne. Ingrid. Mora til Tora. Jeg blir så sint. Tora bøkene rører i dypet i meg. Jeg ler og griner om enn annen. I den første boka kommer Sol og Tora ut for ett i slagsmål med to av guttene fra Væren, og de vant med overmål. Jeg lo så jeg grein i flere minutter. Måtte ta pause i lesinga. Så for meg lille Tora som så svart og gå til angrep med melkespannet. Og når Tora ikke kunne forstå det ikke var bedre skikk på prest-hesten som for på hoppene måtte jeg ta en pause og le der også. Bøkene fyller meg med varme, isende kulde, angst, raseri, regn, ett buldrende uvær, latter, ett sug etter en varm kopp kakao. Jeg kan ikke beskrive Tora bøkene som noe annet enn vakre. ”Aldri slappe av, alltid vokte seg. Bevegelser, ord, minespill..” Stakkars Tora. Wassmo er så flink til å skrive, jeg forstår ikke hvordan noen får det til. Når jeg leser tar jeg meg selv i å tenke ”Ja, sånn er det! Akkurat sånn!” Så glad jeg har blitt i Tora!