2016
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble arbeidsforholdene vanskelig for forfatteren som var litteraturprofessor i Teheran. Nesten all vestlig litteratur ble forbudt og da hun mistet jobben fordi hun nektet å bære skaut, inviterte hun noen av sine studenter hjem til seg for å lese forbudte klassikere. Dette er hennes egen beretning som gir et portrett av et kvinneundertrykkende samfunn, men det er også en bok om litteraturens frigjørende kraft. Har litteraturliste.
Omtale fra forlaget
Etter den iranske revolusjonen i 1979 ble arbeidsforholdene vanskelig for forfatteren som var litteraturprofessor i Teheran. Nesten all vestlig litteratur ble forbudt og da hun mistet jobben fordi hun nektet å bære skaut, inviterte hun noen av sine studenter hjem til seg for å lese forbudte klassikere. Dette er hennes egen beretning som gir et portrett av et kvinneundertrykkende samfunn, men det er også en bok om litteraturens frigjørende kraft. Har litteraturliste.
Forlag Humanist forlag
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9788292622285
EAN 9788292622285
Genre Personlige beretninger
Omtalt sted Iran
Omtalt person Azar Nafisi
Språk Bokmål
Sider 400
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Spennende. Om hvordan kvinnelige litteraturstudenter i Teheran blir begrenset i sin utdannelse når det gjelder vestlig litteratur.
Etter mange utdanningsår i Sveits og USA kom Azar Nafisi hjem til Iran i 1979, til et samfunn hun ikke kjente igjen. Revolusjonen var i gang og ayatollah-styret festet grepet. Hun underviste ved universitetet i Teheran i flere år, en jobb som krevde at hun gikk på akkord med en god del av sine egne verdier. Da hun til slutt fikk nok av restriksjoner, sladder og sneversyn blant studenter og kollegaer, sa hun takk for seg, men inviterte sju av sine kvinnelige studenter til «litteraturklubb» en gang i uka hjemme i huset sitt.
Dette ble et fristed for dem alle, der de kunne være seg sjøl, vikle av seg chador og sjal, og fritt diskutere bøker som ikke ble betraktet som stuereine av de iranske myndighetene. Vi får høre om jentenes bakgrunn, livet deres under og etter revolusjonen og krigen mot Irak, forelskelser, ekteskap og skilsmisser, men framfor alt er det bøker som står i fokus.
Jeg synes Nafisi er best når hun snakker om bøker. Hennes omtale av Nabokovs Lolita gjorde at jeg trolig må lese boka om igjen, og hun beskriver spenningen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom på en måte som ga meg en stor aha-opplevelse.
Når jeg ikke gir mer enn terningkast fire, er det fordi jeg synes persongalleriet blir for omfattende. Det bidrar til å trekke oppmerksomheten bort fra de mest sentrale skikkelsene.
Oversetteren har gjort en bra jobb, men burde lære seg at det ikke heter «å stille spørsmålstegn ved ---«. Dette uttrykket forekom så hyppig at det begynte å forstyrre konsentrasjonen min etter hvert.
I alle eventyr ligger muligheten til å overskride grenser, så på en måte tilbyr eventyrene oss en frihet som virkeligheten nekter oss. I alle store, skjønnlitterære verker, uansett hvilke grusomheter de omhandler, står en bekreftelse på livet, en grunnleggende tross, opp mot det samme livets forgjengelighet. Denne bekreftelsen finnes i måten forfatteren tar kontroll over virkeligheten på, altså ved å gjenfortelle den på sitt eget vis.
I eat my heart out alone.
Det sies at det personlige er politisk. Det er selvfølgelig ikke sant. I kjernen av kampen for politiske rettigheter ligger behovet for å beskytte oss og hindre det politiske i å invadere våre individuelle liv. Det personlige og det politiske er to gjensidig avhengige størrelser, men ikke ett og det samme. Fantasiens verden er broen mellom dem, og den omformer hele tiden den ene eller den andres vilkår. Platons filosofkonge visste dette, og det gjorde også den blinde sensoren, så det er kanskje ingen overraskelse at Den Islamske Republikks første oppgave hadde vært å viske ut skillelinjene og grensene mellom det personlige og det politiske, og dermed ødelegge begge.
En roman er ikke en allegori (...). Den er en sanselig opplevelse av en annen verden. Går du ikke inn i denne verdenen, holder pusten sammen med karakterene og blir involvert i deres skjebne, vil du ikke bli i stand til å føle empati, og i empatien ligger romanens kjerne.
Har den siste tiden kommet over flere bøker som handler nettopp om bøker, det å være glad i bøker og alt bøkene kan gi/ bety for oss.
Mange av bøkene har jeg ikke lest enda, men har lyst å lese.
Kom gjerne med innspill på lignende bøker!