Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 86 bokomtaler

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Nok en ellevill forviklingskomedie fra Paasilinna. Men mer enn det: Her får vi en ny påminnelse om krigens meningsløshet. Mye å le av undervegs i beretningen om de to sovjetiske spionenes oppdrag i Finland, men man trenger ikke å lete mellom linjene for å finne mye å gråte av.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er en roman, basert på livet til maleren Anders Svarstad, som i noen år var gift med Sigrid Undset og hadde tre barn med henne.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig: Ville jeg ha funnet dette interessant hvis det hadde vært en roman om en fiktiv maler og hans kunstneriske ambisjoner? Jeg tror ikke det. Tidvis følte jeg meg som en (ufrivillig) kikker - her blir det utlevert detaljer om ekteskapelige relasjoner, omsorg/neglisjering av syke barn, intriger i kunstnerkretser, navngitte "konkurrenter" og støttespillere som blir svikere. Det mest interessant syntes jeg var Svarstads utrettelige eksperimentering for å finne den riktige rødfargen eller andre "riktige" farger i malerarbeidene sine, men det ble for mye av slike beskrivelser.

Hadde ikke dette handlet om to av våre store kulturpersonligheter, tror jeg ikke jeg ville ha vurdert å lese boka. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall en litt mindre dyptgripende historie uten alle de pikante detaljene.

Les gjerne boka og gi meg litt motbør hvis jeg har vært for negativ her!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Alf van der Hagen har valgt en særdeles passende tittel på denne boka. Aldri har jeg forestilt meg at et menneske kan ha en slik lesekapasitet - og attpåtil huske bortimot alt han har lest! Skjønnlitteratur fra "tidenes morgen" og fram til vår tid, filosofi, religion, essays om de forskjelligste emner. Teksten er lagt opp etter samme oppskrift som tidligere bøker av samme forfatter: En samtale der forfatteren sjøl er diskret til stede med spørsmål og kommentarer iblant, men der hovedpersonen er den som fører ordet.

Henning Hagerup er barnebarn av Inger; sønn av Helge og nevø av Klaus. Kanskje ikke så underlig at han endte opp som leser? Vi får del i livet hans fra barndommen og fram til i dag; et omskiftelig liv med gleder og sorger, seire og nederlag, men med litteraturen som kontinuerlig følgesvenn og lidenskap.

Jeg burde muligens ha gitt en sekser for gleden jeg hadde av å lese boka, men må innrømme at en god del av referansene gikk meg hus forbi siden jeg ikke er en leser av samme kaliber som Henning Hagerup. Men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som setter pris på god litteratur!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Etter å ha lest ei temmelig krevende bok var jeg klar for noe mer "lettbeint". Men dette ble for mye av det gode. Tidsklemme, problemer med sjefen, problemer med foreldre, søsken og svigerforeldre, problemer med barnas lærere, problemer med "vellykka" bloggevenner - jeg ble helt svett av alt som ble dynget på hverandre her. Nå skal jeg lese gammeldags krim.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fantastisk repetisjon av stor litteratur! Shakespeares The Tempest var pensum en gang for førti år siden eller så; og nå var det ikke stort annet jeg husket enn Mirandas søte kjærlighetshistorie og den stakkars, slemme Caliban. Derfor leste jeg Stormen på norsk (Haldis Moren Vesaas' gjendikting) nokså nylig for å oppdatere meg litt før jeg tok fatt på Hekseyngel. Det hadde ikke vært nødvendig, viste det seg:

Atwood har greid å gi et fint resymé av stykket, samt diverse mulige tolkninger av rollefigurer og handling, alt så genialt innbakt i romanformen at en bare må gi seg over. Hovedfortellingen foregår i nåtid, men med tydelige paralleller til Shakespeares verk. Dette var moro!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har tidligere hatt stor glede av Faulkners romaner, og da jeg fant Springerspill på billigsalg, ble den med meg hjem. Jeg må dessverre bekjenne at nobelforfatterens krimnoveller ble en lei nedtur. Historiene i seg sjøl var greie nok, men her har Faulkner brukt et språk så intrikat og usammenhengende at jeg ble helt satt ut. Underforståtte budskap, lange parenteser, lange innskutte setninger, trøbbel med å holde greie på hvilke av personene som snakker - og i dette tilfellet er det neppe oversetterens feil. Rett skal være rett: forfatterens sørstatshjerte skinner tydelig gjennom midt i alt rotet, men veier ikke opp for den språklige misèren. All ære til Solum/Bokvennen for de mange Faulkner-utgivelsene deres, men akkurat denne kunne de godt ha droppa.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nok ei bok jeg aldri ville funnet fram til uten Bokelskere. Forfatteren hadde jeg heller aldri hørt om før boka ble foreslått som felleslesing i Kjells lesesirkel. Den nådde ikke opp i avstemningen, men omtalen vekket interessen min, og nå er den altså lest.

Merkelig roman om to kvinner som lever i fortida. "Prostinnen" Adele og tjenestejenta Alma deler huset med en anselig samling av utstoppa fugler, arven etter den avdøde prosten. Den eneste arven Adele har så noenlunde kontroll over og passer på som en museumsvokter. Resten av arven fra prostens familie er delt litt i hytt og vær mellom enken og prostens to søstre, og en stor del av boka består av lange enetaler/dialoger mellom Alma og Adele hvor det uavlatelig handler om hvilken urett de er blitt utsatt for. Alma har også en historie å fortelle: Hun er også blitt snytt for sin arv fra gården der hun vokste opp - og her er det også svigerinner som har sørget for å karre til seg på hennes bekostning.

Innimellom får vi høre dialoger med bipersonene også, - de samme historiene, men med forskjellige vinklinger. Her er mye oppmagasinert bitterhet - jeg finner ikke et eneste lykkelig øyeblikk hos noen av disse menneskene. De graver seg ned i krenkelser og har ikke evne (vilje?) til å stå opp for det de mener er rettferdig.

Ut fra det jeg har skrevet hittil, ser dette altså ut til å være ei nitrist, deprimerende bok. Og det er riktig, på et vis. Likevel syntes jeg den var spennende. Disse kvinnene lever i et mannssamfunn og preges av det. (Fuglene var hans!) Jeg fikk godhet for både Alma og Adele, enda så umulig de gjør det for seg sjøl. Jeg blir sint på bipersonene (også mennene), men føler også medlidenhet med dem.

Ei bok man ikke blir helt ferdig med. Takk for tipset, Lillevi!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg lurte litt på om jeg hadde vært for streng da jeg lot terningen lande på totallet for denne boka. Men etter å ha begynt på Byens spor - Maj av Lars Saabye Christensen, har jeg god samvittighet. Det er forskjell på gode og dårlige forfattere. Stor forskjell!

En av bokomtalene på omslaget hevder at romanen bidrar til å "kaste lys over en mørk del av Irlands nyere historie". Jada, temaet er ikke uinteressant, men når forfatteren dynger på med absolutt alle klisjeene vi kjenner fra "ekte dameromaner", blir det i meste laget. Utroskap, sykdom, selvmord, bygdesladder, uvennskap - alle ingrediensene er der. Overkill! I tillegg er fortellingen dårlig strukturert og språket stedvis klønete. (Det siste bør nok oversetteren ta noe av ansvaret for.) Skjønner ikke hvorfor jeg gadd å lese ut boka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Omsider er boka ferdiglest. Hvem skulle tro at 200 sider skulle ta så lang tid? Om noe skal kalles en fragmentroman, så må det vel være denne.

Hovedpersonen går hjemmefra for å kjøpe sushi til seg og kona, som ligger hjemme og er alvorlig syk. Det er en kort spasertur, men vår mann lar seg stadig distrahere av møter med mennesker, dyr, arkitektur, lukter og lyder og blir etter hvert å sammenlikne med Odyssevs på sin kronglete vei hjem fra Troja mens Penelope venter hjemme. Tankene hans springer hit og dit, refleksjoner omkring dem han møter, plutselige digresjoner om vær og vind - men den røde tråden kommer til syne med jevne mellomrom: Redselen for at hans Penelope skal dø, og at han ikke skal greie å leve livet uten henne. Han utsetter hjemkomsten gjennom hele boka.

Bakgrunnen for denne romanen har Ole Robert Sunde sjøl fortalt om i intervjuer: Hans egen kone døde av kreft ei tid før boka ble til. Det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, i alle fall for meg.

Språket er lett og uttrykksfullt, men lettlest er det ikke. De plutselige tankesprangene, ofte bare markert med et komma, må tas langsomt om en ikke skal gå glipp av noe sentralt i innholdet.

Jeg ser at noen kritikere mente dette kom til å bli en klassiker. Det stiller jeg meg litt tvilende til. Tankestrømmen har så mange elementer med begrenset holdbarhet at en del av innholdet vil bli ganske uinteressant etter hvert, tenker jeg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Uff da. Stekte grønne tomater var en bedårende historie, både som bok og som film, så denne boka av samme forfatter hadde jeg store forventninger til. De ble gjort grundig til skamme.

Her følger vi to familier med svært ulik bakgrunn, som skjebnen har ført sammen via kronglete omveier. Selve hendelsesforløpet er spennende nok, men persongalleriet blir en samling klisjeer og karikaturer, og fortellemåten minner om en flink skolestil fra sekstitallet. Stor skuffelse!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg må bekjenne at denne boka ble et problem for meg. Ikke fordi den var vanskelig eller direkte dårlig, men fordi den ikke klarte å viske ut de snart seksti år gamle bildene som fremdeles lever i hodet mitt: Den yndefulle Audrey Hepburn som stolprer rundt i regnet og leter etter katten sin. Og den trofaste George Peppard som omfavner både henne og katten, til smektende toner av Moon River.

Mens filmen var en komedie med mørke undertoner, er boka er en tragedie med muntre overtoner. I denne novellaen har Audrey Hepburn ingen plass. Jeg har lest meg til at Truman Capote var misfornøyd med filmversjonen, dels på grunn av den avvikende slutten, men også fordi han helst ville hatt Marilyn Monroe i hovedrollen.

De andre rollene i filmen husker jeg bare vagt, men det er jo litt morsomt at Holly Golightlys "venninne" i boka, Mag, annonserer sitt nylig inngåtte ekteskap under fullt navn: Miss Margaret Thatcher Fitzhue Wildwood! Capote skreiv denne novellaen i 1958, da "jernkvinnen" allerede var på full fart inn i parlamentet. Pussig sammentreff eller bevisst navnevalg? Capote har ikke framstilt Miss Wildwood særlig sympatisk.

Jeg får tenke meg gjennom handling og personbeskrivelse en gang til, men foreløpig synes jeg det er generøst av meg å gi terningkast fire. Og det skyldes verken forfatteren eller oversetteren, som begge har levert godt og flytende språk. Her må jeg kanskje heller skylde på regissøren Blake Edwards, som gav meg bilder jeg ikke får ut av hodet..

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det finnes ingen null på terningen, så en ener får duge som bevis på at jeg har lest boka. Greit nok å ta opp temaer som homofili, flyktningpolitikk, ungdomstristesse, familievold og politifolks privatliv, men her tar det aldeles overhånd og drukner selve kriminalgåten. I tillegg får vi en 1600-talls-historie der forbindelsen til nåtidsdramaet er så søkt at det er helt pinlig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker med handling fra muslimske samfunn og med kvinner som hovedpersoner, og jeg mener fortsatt at det er viktig å sette seg inn i levesett, tenkemåte og samfunnsutvikling i slike samfunn. Men noen av disse bøkene mangler den litterære kvaliteten som skal til for å kunne kalles god litteratur. Dette er en av dem. Nadia Hashimi er født i USA av afghanske foreldre, og har trolig solid grunnlag for å skildre kvinneliv i Afghanistan i nåtid og fortid.

Men hun vil altfor mye. I store deler av boka graver hun seg ned i detaljer som ofte gjentar seg gang på gang og setter leserens tålmodighet på store prøver. Det er ikke nødvendig å mate leseren med teskje gang etter gang! I tillegg er synsvinklene noe forvirrende enkelte ganger, og setningsbygning og språk ganske repeterende. Jeg mistenker også oversetteren for å ha gått seg vill i syntaksen noen ganger.

De to historiene som er "sammenflettet" skildrer livet til to kvinner født med hundre års mellomrom, og vi forstår at i de mindre moderne områdene i landet har ikke kvinnelivet forandret seg vesentlig på disse hundre åra. Men de to historiene er så like at det faktisk blir kjedelig. Jeg må tilstå at jeg skumleste store deler av boka.

Det oppmuntrende ved "nåtidsfortellingen" var at hovedpersonen "kvinnet" seg opp og rømte til et krisesenter. Hvordan det gikk videre, vites ikke.

Sorry, her ble det bare en treer.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er underlig å lese en biografi der hovedpersonen nesten ikke er til stede. Espen Søbye har gjort grundig research, men bare funnet noen få holdepunkter som er direkte relatert til Kathe: Fødselsdato, navn på familiemedlemmer, bosteder, skoler, ferier o.l. Kathe sjøl må vi lete oss fram til mellom linjene. Vi får derimot ganske detaljerte beskrivelser av "utvendige" hendelser og kan hele tida forestille oss hvilken effekt disse må ha hatt på Kathes liv.

En sterk beretning om et skammelig kapittel i norgeshistorien.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er litt merkelig å lese en hel roman om et fenomen man har hørt om hele livet og tror man vet noe om. Dette var noe helt annet enn det jeg hadde ventet meg. Jeg trodde det meste av handlingen utspilte seg i skumle omgivelser i Transylvania, men der tok jeg altså feil.

Svært spennende fortelling, men altfor lang etter min smak. Alle samtaler og skildringer blir tværet ut i så små detaljer at det blir irriterende - jeg nøyer meg med en treer her.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har lest mange gode bøker dette året (pluss noen halvgode og noen dårlige), men da jeg var ferdig med Den som ser, var jeg både "shaken" og "stirred" og måtte hente fram 2018-leselista og sjekke hvor mange seksere jeg har kastet hittil, og om de eventuelt burde endres så Herbjørg Wassmo fikk trone aleine på toppen. Jeg har aldri vært slepphendt med toppkarakterer, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en jukseterning med både sjuere og åttere.

Hva var det som tok så heftig tak i meg i denne boka? Stikkord: Sanselige naturopplevelser, traurige familiedramaer, menneskenes frihetslengsel, melodrama, vare og vakre dialoger, kjærlighet og svik, underbevissthetens skjulte logikk - jeg har i alle fall vært trollbundet av livet etter Dina og Reinsnes, nå i Kjøbenhavn og på Strandstedet.

Skulle så gjerne visst hva som siden skjedde med Benjamin, Anna, Joakim og Peder. Det håper jeg inderlig at forfatteren også tenker på. Skynd deg, Herbjørg - skriv mer!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er mye rart man grafser til seg i farta fra en kasse med billige bruktbøker. Denne tok jeg med meg hjem fordi jeg aldri hadde lest noe av en montenegrinsk forfatter før - og når oversetteren var selveste Jens Bjørneboe, tenkte jeg det borget for en viss kvalitet. Der tok jeg feil.

1943: Italienerne har okkupert en småby i Montenegro. De er under stadig press fra partisaner i området, og verdensnyhetene forteller at både de og deres allierte er på vei mot nederlaget. Både soldater og befal prøver å døyve redselen med fyll og hor, som beskrives i nitide detaljer gjennom hele boka. Det ble for mye for meg.

Bjørneboe har oversatt etter en tysk utgave fra 1965 - hvem den tyske oversetteren er, har forlaget glemt å informere om. Den norske oversettelsen er ikke spesielt vellykket språklig sett; om det skyldes originalen, den ukjente tyskeren eller Jens Bjørneboe, skal være usagt.

Denne boka anbefaler jeg ikke.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nei å nei, for en tragedie! Og da mener jeg ikke historien, skjønt den er tragisk nok. Jeg snakker om dårlig språk, springende komposisjon, gjentakelser, langtekkelige skildringer, overtydelige detaljer. Det språklige kan til dels skyldes oversetteren - hun bommer ofte på da/når, de/dem og liknende grammatikkregler, men originalteksten kan heller ikke ha vært noe språklig mesterverk.
Historien kunne ha blitt både spennende og rørende, men jeg ble så distrahert at jeg gikk glipp av en bra leseopplevelse. Dette var bare trist.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I flere år har jeg observert at denne boka figurerer på lister over bøker man absolutt må lese før man dør. Nå har jeg omsider lest den og burde dermed glede meg over å ha rettet på denne avsindige bristen i min dannelse. I stedet gremmer jeg meg over å ha kasta bort timevis på dette sludderet. Morsom, javisst, men de fleste morsomhetene er så krampaktige at det nærmest blir umorsomt og pinlig. Nå vil jeg ned på jorda igjen.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

AtmanMarianne MIngvild SMarianne  SkageJan Erik  OlsenKikkan HaugenCarolineHarald KRonnyArcticDwarfMaren Hjelle AuneTanteMamieMerethe SolstadNinakntschjrldEvaKathleen Rani HagenEllen E. MartolKristian RakeMarit AamdalJenny Dahl BakkenConnieIdaGroCtinaTor Arne DahlBjørn SturødJeanetteGitte FurusethIngrid Urdal StøleMarie HolterPirelliStine AskeIngeborg GGlitterMyyNabodamaAnn ChristinMarit HåverstadTom Arne MøllerbråtenBjørg Marit Tinholt