Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 95 bokomtaler

Jeg skulle nok hatt Eliots original ved sida av Paal Brekkes gjendikting, ikke minst for å sammenlikne kattenavn! Men det hadde jeg ikke, så jeg lot meg glatt begeistre over Brekkes sprelske og kreative rim. Det er altså ikke gjendikterens feil at denne sagnomsuste klassikeren bare får terningkast 4 fra meg. Det er Eliots skyld - for her er det bare hannkatter det dreier seg om. Shame on you, Eliot!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ingen omfangsrik trilogi, disse tre bøkene jeg nylig har fullført. Til gjengjeld er den både innholdsrik og tankevekkende: Hvordan arter livet seg for et menneske som bare har vage minner om barndomsopplevelser som har etterlatt et savn av de mest grunnleggende behov: Tilhørighet og røtter?

Et tvillingpar blir skilt fra hverandre i tidlig barndom, men ikke så tidlig at de visker ut minnet om hverandre. Resten av livet bruker de tida til å lage fantasibilder av hvordan livet kunne ha vært og hvordan de kunne ha takla alle utfordringene de fikk. Alltid er de på leiting etter hverandre i et krigsherja område der språk blir fremmede, der grenser blir flytta og der myndighetene stadig innfører nye restriksjoner.

Fascinerende og brutalt å lese om barns usentimentale fantasi og kreative evner. Nesten surrealistisk, men i høy grad troverdig når man sammenholder alle "løgnene" og relaterer dem til barnesinnets opplevelser og til de konkrete fakta. Her vekkes det blanda følelser, alt fra beundring til vemmelse.

Denne trilogien anbefales sterkt, men husk å lese bøkene i riktig rekkefølge! I denne tredje boka avsløres det etter hvert fakta som gir bakgrunn for noen av gåtene i de første bøkene, så ikke les denne først!

Og så må jeg tilføye: Disse bøkene hadde jeg aldri hørt om før jeg leste en omtale her på Bokelskere. Jeg husker ikke hvilken bokelsker det var, men "til den det måtte angå": Mange takk!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge er det ingen av Isabel Allendes bøker som har gått helt til topps hos meg, men denne er ikke langt unna. Den magiske realismen fra de tidlige bøkene er riktignok fraværende, men her er andre kvaliteter som både overrasker og engasjerer.

Innledningsvis er vi i Spania, der general Francos kupp tvinger hovedpersonene på flukt, i første omgang over grensa til Frankrike, men etter hvert "over havet" til Chile, der de skaper seg en ny tilværelse og etablerer nye røtter, men hele tida er innstilt på å "vende hjem" så snart forholdene tillater det. Når dette endelig blir realisert og de reiser over havet igjen, oppdager de at Spania ikke er "hjemme" lenger. Jeg finner tydelige paralleller til dagens flyktningsituasjon: Alle flyktninger jeg kjenner, lengter hjem, men de fleste av dem innser at de sannsynligvis vil bli fremmede i sitt eget land.

Fra Spania går ferden igjen over havet til Chile, der de etter ei tid opplever nok et statskupp og må søke tilflukt i Venezuela. Slutten av historien utspiller seg etter "normaliseringen" i Chile, der den rotløse familien endelig erkjenner hvor de hører hjemme.

I løpet av beretningen blir vi kjent med et rikholdig galleri av fiktive personer, men også størrelser som Pablo Neruda og Salvador Allende i troverdige biroller. Vi får del i kjærlighetsaffærer, politiske konflikter og tapte vennskap; noen ganger blir det litt såpeopera, men budskapet er ikke til å ta feil av: Vær tro mot deg sjøl og elsk mens du kan!

Jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig Allende skildrer hvilke følger storpolitikken fikk for "småfolket" både i Spania og Chile, og utroper denne boka til den beste Isabel Allende har skrevet etter de magisk-realistiske (med forbehold - jeg har ikke lest alle bøkene hennes.)!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Utvilsomt et funn for lesere med erfaring fra sauehold. For meg var det en hyggelig leseopplevelse, der forfatteren formidler slit, gleder og sorger, men først og fremst kjærlighet til yrket sitt, hjemtraktene sine og folket der. Jeg må innrømme at en del av detaljene ble litt for spesielle for meg - jeg gikk meg litt vill i saueraser, gårdsnavn og eiendomsforhold.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Uff. Jeg måtte sjekke om noen hadde tatt seg bryet med å anmelde denne boka, og fant fort ut at den ikke ble noen kritikersuksess da den kom ut i 1972. Det antydes at krimdronningen var i ferd med å utvikle Alzheimer, og en kanadisk studie slår fast at ordforrådet i 70-tallsromanene hennes er langt mer begrenset enn i det hun skrev i sine velmaktsdager.

Forlag som fremdeles gir ut disse bøkene, burde nesten skamme seg. Jeg er ingen ihuga Christie-fan, men har et velment råd til dere som er det: Styr unna denne!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dette er en roman, basert på livet til maleren Anders Svarstad, som i noen år var gift med Sigrid Undset og hadde tre barn med henne.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig: Ville jeg ha funnet dette interessant hvis det hadde vært en roman om en fiktiv maler og hans kunstneriske ambisjoner? Jeg tror ikke det. Tidvis følte jeg meg som en (ufrivillig) kikker - her blir det utlevert detaljer om ekteskapelige relasjoner, omsorg/neglisjering av syke barn, intriger i kunstnerkretser, navngitte "konkurrenter" og støttespillere som blir svikere. Det mest interessant syntes jeg var Svarstads utrettelige eksperimentering for å finne den riktige rødfargen eller andre "riktige" farger i malerarbeidene sine, men det ble for mye av slike beskrivelser.

Hadde ikke dette handlet om to av våre store kulturpersonligheter, tror jeg ikke jeg ville ha vurdert å lese boka. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall en litt mindre dyptgripende historie uten alle de pikante detaljene.

Les gjerne boka og gi meg litt motbør hvis jeg har vært for negativ her!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Nok en ellevill forviklingskomedie fra Paasilinna. Men mer enn det: Her får vi en ny påminnelse om krigens meningsløshet. Mye å le av undervegs i beretningen om de to sovjetiske spionenes oppdrag i Finland, men man trenger ikke å lete mellom linjene for å finne mye å gråte av.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Alf van der Hagen har valgt en særdeles passende tittel på denne boka. Aldri har jeg forestilt meg at et menneske kan ha en slik lesekapasitet - og attpåtil huske bortimot alt han har lest! Skjønnlitteratur fra "tidenes morgen" og fram til vår tid, filosofi, religion, essays om de forskjelligste emner. Teksten er lagt opp etter samme oppskrift som tidligere bøker av samme forfatter: En samtale der forfatteren sjøl er diskret til stede med spørsmål og kommentarer iblant, men der hovedpersonen er den som fører ordet.

Henning Hagerup er barnebarn av Inger; sønn av Helge og nevø av Klaus. Kanskje ikke så underlig at han endte opp som leser? Vi får del i livet hans fra barndommen og fram til i dag; et omskiftelig liv med gleder og sorger, seire og nederlag, men med litteraturen som kontinuerlig følgesvenn og lidenskap.

Jeg burde muligens ha gitt en sekser for gleden jeg hadde av å lese boka, men må innrømme at en god del av referansene gikk meg hus forbi siden jeg ikke er en leser av samme kaliber som Henning Hagerup. Men jeg har ingen problemer med å anbefale denne boka til alle som setter pris på god litteratur!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Etter å ha lest ei temmelig krevende bok var jeg klar for noe mer "lettbeint". Men dette ble for mye av det gode. Tidsklemme, problemer med sjefen, problemer med foreldre, søsken og svigerforeldre, problemer med barnas lærere, problemer med "vellykka" bloggevenner - jeg ble helt svett av alt som ble dynget på hverandre her. Nå skal jeg lese gammeldags krim.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fantastisk repetisjon av stor litteratur! Shakespeares The Tempest var pensum en gang for førti år siden eller så; og nå var det ikke stort annet jeg husket enn Mirandas søte kjærlighetshistorie og den stakkars, slemme Caliban. Derfor leste jeg Stormen på norsk (Haldis Moren Vesaas' gjendikting) nokså nylig for å oppdatere meg litt før jeg tok fatt på Hekseyngel. Det hadde ikke vært nødvendig, viste det seg:

Atwood har greid å gi et fint resymé av stykket, samt diverse mulige tolkninger av rollefigurer og handling, alt så genialt innbakt i romanformen at en bare må gi seg over. Hovedfortellingen foregår i nåtid, men med tydelige paralleller til Shakespeares verk. Dette var moro!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har tidligere hatt stor glede av Faulkners romaner, og da jeg fant Springerspill på billigsalg, ble den med meg hjem. Jeg må dessverre bekjenne at nobelforfatterens krimnoveller ble en lei nedtur. Historiene i seg sjøl var greie nok, men her har Faulkner brukt et språk så intrikat og usammenhengende at jeg ble helt satt ut. Underforståtte budskap, lange parenteser, lange innskutte setninger, trøbbel med å holde greie på hvilke av personene som snakker - og i dette tilfellet er det neppe oversetterens feil. Rett skal være rett: forfatterens sørstatshjerte skinner tydelig gjennom midt i alt rotet, men veier ikke opp for den språklige misèren. All ære til Solum/Bokvennen for de mange Faulkner-utgivelsene deres, men akkurat denne kunne de godt ha droppa.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nok ei bok jeg aldri ville funnet fram til uten Bokelskere. Forfatteren hadde jeg heller aldri hørt om før boka ble foreslått som felleslesing i Kjells lesesirkel. Den nådde ikke opp i avstemningen, men omtalen vekket interessen min, og nå er den altså lest.

Merkelig roman om to kvinner som lever i fortida. "Prostinnen" Adele og tjenestejenta Alma deler huset med en anselig samling av utstoppa fugler, arven etter den avdøde prosten. Den eneste arven Adele har så noenlunde kontroll over og passer på som en museumsvokter. Resten av arven fra prostens familie er delt litt i hytt og vær mellom enken og prostens to søstre, og en stor del av boka består av lange enetaler/dialoger mellom Alma og Adele hvor det uavlatelig handler om hvilken urett de er blitt utsatt for. Alma har også en historie å fortelle: Hun er også blitt snytt for sin arv fra gården der hun vokste opp - og her er det også svigerinner som har sørget for å karre til seg på hennes bekostning.

Innimellom får vi høre dialoger med bipersonene også, - de samme historiene, men med forskjellige vinklinger. Her er mye oppmagasinert bitterhet - jeg finner ikke et eneste lykkelig øyeblikk hos noen av disse menneskene. De graver seg ned i krenkelser og har ikke evne (vilje?) til å stå opp for det de mener er rettferdig.

Ut fra det jeg har skrevet hittil, ser dette altså ut til å være ei nitrist, deprimerende bok. Og det er riktig, på et vis. Likevel syntes jeg den var spennende. Disse kvinnene lever i et mannssamfunn og preges av det. (Fuglene var hans!) Jeg fikk godhet for både Alma og Adele, enda så umulig de gjør det for seg sjøl. Jeg blir sint på bipersonene (også mennene), men føler også medlidenhet med dem.

Ei bok man ikke blir helt ferdig med. Takk for tipset, Lillevi!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg lurte litt på om jeg hadde vært for streng da jeg lot terningen lande på totallet for denne boka. Men etter å ha begynt på Byens spor - Maj av Lars Saabye Christensen, har jeg god samvittighet. Det er forskjell på gode og dårlige forfattere. Stor forskjell!

En av bokomtalene på omslaget hevder at romanen bidrar til å "kaste lys over en mørk del av Irlands nyere historie". Jada, temaet er ikke uinteressant, men når forfatteren dynger på med absolutt alle klisjeene vi kjenner fra "ekte dameromaner", blir det i meste laget. Utroskap, sykdom, selvmord, bygdesladder, uvennskap - alle ingrediensene er der. Overkill! I tillegg er fortellingen dårlig strukturert og språket stedvis klønete. (Det siste bør nok oversetteren ta noe av ansvaret for.) Skjønner ikke hvorfor jeg gadd å lese ut boka.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Omsider er boka ferdiglest. Hvem skulle tro at 200 sider skulle ta så lang tid? Om noe skal kalles en fragmentroman, så må det vel være denne.

Hovedpersonen går hjemmefra for å kjøpe sushi til seg og kona, som ligger hjemme og er alvorlig syk. Det er en kort spasertur, men vår mann lar seg stadig distrahere av møter med mennesker, dyr, arkitektur, lukter og lyder og blir etter hvert å sammenlikne med Odyssevs på sin kronglete vei hjem fra Troja mens Penelope venter hjemme. Tankene hans springer hit og dit, refleksjoner omkring dem han møter, plutselige digresjoner om vær og vind - men den røde tråden kommer til syne med jevne mellomrom: Redselen for at hans Penelope skal dø, og at han ikke skal greie å leve livet uten henne. Han utsetter hjemkomsten gjennom hele boka.

Bakgrunnen for denne romanen har Ole Robert Sunde sjøl fortalt om i intervjuer: Hans egen kone døde av kreft ei tid før boka ble til. Det la en ekstra dimensjon til leseopplevelsen, i alle fall for meg.

Språket er lett og uttrykksfullt, men lettlest er det ikke. De plutselige tankesprangene, ofte bare markert med et komma, må tas langsomt om en ikke skal gå glipp av noe sentralt i innholdet.

Jeg ser at noen kritikere mente dette kom til å bli en klassiker. Det stiller jeg meg litt tvilende til. Tankestrømmen har så mange elementer med begrenset holdbarhet at en del av innholdet vil bli ganske uinteressant etter hvert, tenker jeg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Uff da. Stekte grønne tomater var en bedårende historie, både som bok og som film, så denne boka av samme forfatter hadde jeg store forventninger til. De ble gjort grundig til skamme.

Her følger vi to familier med svært ulik bakgrunn, som skjebnen har ført sammen via kronglete omveier. Selve hendelsesforløpet er spennende nok, men persongalleriet blir en samling klisjeer og karikaturer, og fortellemåten minner om en flink skolestil fra sekstitallet. Stor skuffelse!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

iJosefineDolly DuckMarie ØstvoldJenny Dahl BakkenSolveigHeleneKine Selbekk OttersenIngeborg GTorill Elisabeth RevheimAnne-Stine Ruud HusevågLeseaaseDemeteralpakkaErlendHarald KBård StøreAnniken Røilingar hLibraritas vNorahIsabella DanielsenErlend Risvik PaulsenMarit HåverstadMartineKarin  JensenIna Elisabeth Bøgh VigreMangosaft45LilleviAstrid Terese Bjorland SkjeggerudBabynemiIdaPangLeserKorianderRandiReadninggirl20HeidiAnitaArcticDwarfIngebjørgBjørg L.