Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 103 bokomtaler

Jeg hadde nok for høye forventninger. Marie Takvam har vært en av mine favorittdiktere i mange, mange år. Naturligvis fikk jeg med meg det meste som ble skrevet om henne i "hine hårde dager" om utagerende oppførsel, skamløs ekshibisjonisme og etter hvert alkoholisme og demens. I denne boka hadde jeg venta å få utfyllende kjennskap til Marie som privatmenneske, og det er her jeg synes sønnen svikter. Han levde tross alt midt i en familie på fire helt til han var langt oppe i tenåra, men denne delen av livet feier han over med en harelabb.

Den yngre Marie Takvam var kjent fra "Barnetimen for de minste" gjennom en tiårsperiode som en del av oss fremdeles husker. I disse barnetimene underholdt hun oss med historier og sjølskrevne dikt og sanger. Hadde det ingen innvirkning på stemningen i heimen? Leste hun eventyr for barna sine? Sang hun for dem? Oppdro hun dem? Inspirerte hun dem? Og hvor ble det av lillesøster i alt mylderet? Hun er såvidt nevnt i en bisetning der Magnus tilstår at han ble grepet av heftig sjalusi da hun ble født.

Grunnen til at terningen min landa på en firer, er alle de herlige dikta han legger inn i fortellingen; et klokt grep all den tid han virker så uvillig til å gå i dybden på følelser i selve teksten.

Jeg har googla en del de siste dagene for å finne spor etter Marie Takvams opptredener i Barnetimen for de minste, men uten hell. Har ikke NRK noe av dette i arkivene sine? Trist hvis ettermælet hennes skal bli stående som "utagerende, skamløs, sint og alkoholisert kvasi-feminist". Jeg synes ikke denne erindringsboka endrer noe på det

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.

Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.

Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!

Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Solstol på terrassen, med fuglesang og insektsurr som komp i bakgrunnen. Det var nok ikke rette settingen for Shakespeare-tragedier. Men jeg prøvde seriøst.

Dramalitteratur krever nok en god del mer fokus enn annen skjønnlitteratur. Jeg gikk meg vill i navn, forkledninger, hvem som svikta hvem, og lot meg stadig forstyrre av rollefigurer som kom og gikk. Prøvde å visualisere scenene og kulissene, men fikk ingen bilder på netthinna. Klarte ikke å engasjere meg i moralen heller - det ble reint for mye maktkamp, svik, skyld, intriger, feiltolkinger og misforståelser undervegs.

At de fleste personene får et sørgelig endelikt, tyder jo på at de alle har gjort seg skyldige i ett eller annet, men noen overlever altså - og dermed har vi det gående igjen. Hva det er mesteren vil fortelle oss, går meg hus forbi - hvis det da ikke er så enkelt at han råder oss til å ta lærdom av historien.

Beklager, William - jeg burde antakelig ha sett dette på en scene før jeg ga meg i kast med det på prent. Kanskje en annen gang ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sterk historie om tre søsken som opplever verden på ulike måter. Både Jussi, Helmi og Raili er knyttet til glassverket, i likhet med de fleste av innbyggerne i bygda, og vi får innblikk i klasseskillet, de politiske skillelinjene, kvinnenes manglende valgmuligheter i dette samfunnet og hva moderniseringa utover 1950-tallet medfører av nye tenkemåter.

Fascinerende fortelling, men for meg ble det for mye "fagprat". Jeg har ingen forutsetninger for å følge med på beskrivelsene av prosesser i arbeidet med glass, og dermed har jeg nok gått glipp av en del nyanser i denne historien. Men terningkastet vaklet mellom 4 og 5, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg landa på rett side.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Etter Åndenes hus og Om kjærlighet og skygge er det ingen av Isabel Allendes bøker som har gått helt til topps hos meg, men denne er ikke langt unna. Den magiske realismen fra de tidlige bøkene er riktignok fraværende, men her er andre kvaliteter som både overrasker og engasjerer.

Innledningsvis er vi i Spania, der general Francos kupp tvinger hovedpersonene på flukt, i første omgang over grensa til Frankrike, men etter hvert "over havet" til Chile, der de skaper seg en ny tilværelse og etablerer nye røtter, men hele tida er innstilt på å "vende hjem" så snart forholdene tillater det. Når dette endelig blir realisert og de reiser over havet igjen, oppdager de at Spania ikke er "hjemme" lenger. Jeg finner tydelige paralleller til dagens flyktningsituasjon: Alle flyktninger jeg kjenner, lengter hjem, men de fleste av dem innser at de sannsynligvis vil bli fremmede i sitt eget land.

Fra Spania går ferden igjen over havet til Chile, der de etter ei tid opplever nok et statskupp og må søke tilflukt i Venezuela. Slutten av historien utspiller seg etter "normaliseringen" i Chile, der den rotløse familien endelig erkjenner hvor de hører hjemme.

I løpet av beretningen blir vi kjent med et rikholdig galleri av fiktive personer, men også størrelser som Pablo Neruda og Salvador Allende i troverdige biroller. Vi får del i kjærlighetsaffærer, politiske konflikter og tapte vennskap; noen ganger blir det litt såpeopera, men budskapet er ikke til å ta feil av: Vær tro mot deg sjøl og elsk mens du kan!

Jeg er imponert over hvor detaljert og troverdig Allende skildrer hvilke følger storpolitikken fikk for "småfolket" både i Spania og Chile, og utroper denne boka til den beste Isabel Allende har skrevet etter de magisk-realistiske (med forbehold - jeg har ikke lest alle bøkene hennes.)!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Det er rart med bøker som ble lest med stort engasjement den gangen de var dagsaktuelle og nesten provoserende: Mange av dem falmer i løpet av en del tiår. Ebba Haslund tok nok tidsånden på kornet da hun skreiv denne boka, men ved annen gangs lesing nylig merka jeg at jeg fort begynte å kjede meg litt med alle gjentakelsene av kvinneplikter og -ansvar. Dette er helt klart ei bok som er gått ut på dato, selv om en del kvinner kanskje fremdeles har det slik som Lillemor i hverdagen.

Etter ei langdryg leseøkt med Allesjele, etterfulgt av en ganske utdatert kvinnesakspamflett, er jeg nå klar for litt saftig krim, for første gang på lenge, lenge!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Noen ganger blir man i beit for passende ord når ei bok skal omtales. Dette er ei slik bok. Jeg tror jeg må ha brukt mer tid på denne leseopplevelsen enn på noe annet jeg har lest i mitt liv. Vosganian er en rumensk forfatter med armensk bakgrunn og skriver om folket sitt slik han fikk historiene "hvisket" fra besteforeldegenerasjonen da han var barn. Alt kretser egentlig om det som skjedde i 1915, som de fleste kaller folkemord. (En betegnelse som er svært omdiskutert også blant historikere, etter det jeg har skjønt.) Fakta er i alle fall at armenere ble "utvist" fra det Ottomanske riket med makt og ført i "konvoier" ut på lange ørkenvandringer der de færreste overlevde. De som kom tilbake, fortalte sine historier, som levde videre gjennom de neste generasjonene som armenernes kulturarv.

Vosganians beretning er mangfoldig. Jeg skjønte etter hvert at det var uoverkommelig å huske alle de navngitte personene, og konsentrerte meg om dem som opptrådte hyppigst. Alle bar på minner, både sine egne og forgjengernes. Noen ganger glir minnene over i det jeg vil kalle magisk realisme. Beskrivelsene er detaljerte; her berettes det om fugler, matretter, klesplagg og sko, alt som har med hverdagslivet å gjøre for armenere i diaspora.

Også nyere historie er med: Armenias stilling som sovjetrepublikk og Sovjetunionens innflytelse i Romania, som også fikk ubehagelige følger for det armenske folket der.

Republikken Armenia er jo dagsaktuell på grunn av den pågående konflikten med nabostaten Aserbadsjan. Den gamle storhetstida som mektig kongerike under Ararat kommer neppe tilbake. Varujan Vosganian bidrar i denne boka til en bedre forståelse for et folk som gjennom de siste århundrene aldri har "hørt hjemme" noe sted. (Ett av bestefar Vosganians visdomsord gikk ut på at "hjemme" er den jorda der forfedrene dine ligger begravet ...)

Hviskingenes bok anbefales varmt - men les den sakte og med tålmodighet! (Den er forresten bannlyst i Tyrkia.)

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg skulle nok hatt Eliots original ved sida av Paal Brekkes gjendikting, ikke minst for å sammenlikne kattenavn! Men det hadde jeg ikke, så jeg lot meg glatt begeistre over Brekkes sprelske og kreative rim. Det er altså ikke gjendikterens feil at denne sagnomsuste klassikeren bare får terningkast 4 fra meg. Det er Eliots skyld - for her er det bare hannkatter det dreier seg om. Shame on you, Eliot!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ingen omfangsrik trilogi, disse tre bøkene jeg nylig har fullført. Til gjengjeld er den både innholdsrik og tankevekkende: Hvordan arter livet seg for et menneske som bare har vage minner om barndomsopplevelser som har etterlatt et savn av de mest grunnleggende behov: Tilhørighet og røtter?

Et tvillingpar blir skilt fra hverandre i tidlig barndom, men ikke så tidlig at de visker ut minnet om hverandre. Resten av livet bruker de tida til å lage fantasibilder av hvordan livet kunne ha vært og hvordan de kunne ha takla alle utfordringene de fikk. Alltid er de på leiting etter hverandre i et krigsherja område der språk blir fremmede, der grenser blir flytta og der myndighetene stadig innfører nye restriksjoner.

Fascinerende og brutalt å lese om barns usentimentale fantasi og kreative evner. Nesten surrealistisk, men i høy grad troverdig når man sammenholder alle "løgnene" og relaterer dem til barnesinnets opplevelser og til de konkrete fakta. Her vekkes det blanda følelser, alt fra beundring til vemmelse.

Denne trilogien anbefales sterkt, men husk å lese bøkene i riktig rekkefølge! I denne tredje boka avsløres det etter hvert fakta som gir bakgrunn for noen av gåtene i de første bøkene, så ikke les denne først!

Og så må jeg tilføye: Disse bøkene hadde jeg aldri hørt om før jeg leste en omtale her på Bokelskere. Jeg husker ikke hvilken bokelsker det var, men "til den det måtte angå": Mange takk!

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Utvilsomt et funn for lesere med erfaring fra sauehold. For meg var det en hyggelig leseopplevelse, der forfatteren formidler slit, gleder og sorger, men først og fremst kjærlighet til yrket sitt, hjemtraktene sine og folket der. Jeg må innrømme at en del av detaljene ble litt for spesielle for meg - jeg gikk meg litt vill i saueraser, gårdsnavn og eiendomsforhold.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Uff. Jeg måtte sjekke om noen hadde tatt seg bryet med å anmelde denne boka, og fant fort ut at den ikke ble noen kritikersuksess da den kom ut i 1972. Det antydes at krimdronningen var i ferd med å utvikle Alzheimer, og en kanadisk studie slår fast at ordforrådet i 70-tallsromanene hennes er langt mer begrenset enn i det hun skrev i sine velmaktsdager.

Forlag som fremdeles gir ut disse bøkene, burde nesten skamme seg. Jeg er ingen ihuga Christie-fan, men har et velment råd til dere som er det: Styr unna denne!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Siste boka i trilogien - eller kanskje ikke? Forfatterens sluttord blir tvetydige for meg: "Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang." Hva mener han med det? Flere andre steder i boka hintes det om at dette kan være forfatterens "svanesang". I det hele tatt skriver han seg sjøl inn i handlingen på en måte som forstyrrer meg i lesinga. Det hele er elegant gjort, med "sømløse" overganger fra sine egne (ofte langdryge) bemerkninger og tilbake til handlingen, men jeg forstyrres av det likevel.

At Saabye Christensen ser tilbake på forfatterskapet sitt og vever tidligere hovedpersoner inn i handlingen, er fikst og kreativt. At han vever så mye av seg sjøl og sitt inn i skrivinga, synes jeg blir et fremmedelement.

Likevel: Fortellingen om Maj, Margrete, Jostein, og ikke minst Jesper og Stine og deres skjebne, berørte meg i så stor grad at jeg ikke nøler med å gi terningkast 5.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

På tvers av alle gode omtaler, priser og nominasjoner: Denne ble for sær for meg. Muligens et funn for lesere med interesse for fysikk/naturvitenskap i sin alminnelighet, ellers direkte kjedelig. Jeg satt hele tida og tenkte "Kjære vene, er det ikke slutt snart?" Heldigvis er det ei tynn bok, så jeg holdt ut. (Alltid et nederlag å ikke fullføre!) Et par lusne poeng til forfatteren for et sprelsk og kreativt språk; resten var det reine sludder.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg registrerer at mange som har omtalt denne boka her inne, er skuffet. De savner humoren i de tidligere bøkene om Elling og synes denne boka er ubehagelig. Det synes jeg er litt underlig: Er ikke alle bøkene ubehagelige? Jeg skjønner at det kan være morsomt å lese om Ellings tilnærming til diverse situasjoner, men er det humor? Gjennom alle bøkene får vi innblikk i en person som ikke mestrer tilværelsen, vi får skildringer av situasjoner der Elling mister grepet og utagerer - hva venter vi oss egentlig av fortsettelsen? At alt skal gå bra? At Elling skal bli "frisk"?

Ingvar Ambjørnsen skildrer en person som ønsker å bli elsket, men som samtidig ikke tåler at folk kommer han for nær. Noen "diagnose" blir aldri antydet, men alle lesere har vel fått med seg at dette ikke er en A4-personlighet. Får han den hjelp han trenger? Nytter det?

Brødre i blodet antyder kanskje en viss optimisme, men likevel er det åpenbart at utviklingen kan gå begge veger, - og i denne boka har altså Ambjørnsen valgt den negative. Dette burde ingen bli overrasket over. God, urovekkende bok!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Dette er en roman, basert på livet til maleren Anders Svarstad, som i noen år var gift med Sigrid Undset og hadde tre barn med henne.

Mens jeg leste, tenkte jeg stadig: Ville jeg ha funnet dette interessant hvis det hadde vært en roman om en fiktiv maler og hans kunstneriske ambisjoner? Jeg tror ikke det. Tidvis følte jeg meg som en (ufrivillig) kikker - her blir det utlevert detaljer om ekteskapelige relasjoner, omsorg/neglisjering av syke barn, intriger i kunstnerkretser, navngitte "konkurrenter" og støttespillere som blir svikere. Det mest interessant syntes jeg var Svarstads utrettelige eksperimentering for å finne den riktige rødfargen eller andre "riktige" farger i malerarbeidene sine, men det ble for mye av slike beskrivelser.

Hadde ikke dette handlet om to av våre store kulturpersonligheter, tror jeg ikke jeg ville ha vurdert å lese boka. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde ventet meg, men iallfall en litt mindre dyptgripende historie uten alle de pikante detaljene.

Les gjerne boka og gi meg litt motbør hvis jeg har vært for negativ her!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det som gjorde boka interessant for meg, var ikke nødvendigvis parallellen til smittesituasjonen vi står i for tida, men beskrivelsen av hvor vanskelig det er å få verdenssamfunnet til å samhandle om definisjoner og tiltak. Hovedpersonen her er akkurat begynt i en koordinatorstilling i WHO og befinner seg i Geneve, da et ukjent virus dukker opp i Danmark.

Handlingen kretser i hovedsak rundt prosessene med å identifisere viruset, hvor det kommer fra, hvorvidt WHO skal ruste seg for en pandemi og sette i gang arbeid med å utvikle vaksiner, forhandlinger med konkurrerende legemiddelfirmaer osv. Intriger, politikk og kulturkollisjoner, pluss private problemer som de forskjellige aktørene må håndtere - ikke alltid verken klokt eller troverdig.

Boka holdt spenningen til godt over halvvegs, men så begynte forfatteren å tvære ut spenningsmomentene til det ytterste, så det iallfall for min del bare ble langtekkelig. En svak firer på min terning.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Marit FagernesDolly DuckHilde H  HelsethMarteKristinLars Johann MiljeTheaSigrid NygaardMaikenIngunn ØvrebøKine Selbekk OttersenStjernekastFiolKarin  JensenElisabeth BækkenEllen E. MartolBjørg L.Tine SundalIngeborg GmgegretemorAnne-Stine Ruud HusevågWencheOleIngunn SCecilieMarita LoeHegeKitsuneMarianneNoraAnn ChristinAlice NordliHildeE .Marianne MEster SKnutMingar hDagfinn JakobsenJarmo Larsen