Ingen hylle
2019
Omtale fra forlaget
Are Kalvø vaks opp midt i eit postkort på Vestlandet. Likevel har han aldri blitt ein naturens mann. Han flytta til byen og såg seg aldri tilbake. Dette har aldri vore eit problem. Før no.
For nokre år sidan begynte Kalvø å miste venner til naturen. Gode venner, som før alltid var med på pub for å prate tull, begynte plutselig å gå i fjellet, legge ut bilde av skispor, og i fullt alvor seie sånt som at det berre er i møte med naturen at du forstår kor liten du er. Ein dag måtte Kalvø innsjå at han ikkje hadde ein einaste facebook-venn som ikkje hadde lagt ut eitt einaste bilde av seg sjølv på eit fjell. For første gong sidan han blei tvinga til slikt på skulen, la Kalvø derfor ut på tur, på ski og til fots, for å finne igjen vennene sine. Og for å finne ut kva i alle dagar det er som skjer. Kva driv dei med på desse hyttene om kvelden? Kva snakkar dei om? Er det rom for å seie til nokon ein møter i fjellet at ein synest natur er oppskrytt? Eller blir det dårlig stemning då? Og kven reiser eigentlig frivillig på ferie til ein plass som heter Myggheim?
«Hyttebok frå helvete» er ei svært morsom og litt sint bok om nordmenns merkelige forhold til naturen.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788248922049
EAN 9788248922049
Genre Humor Biografisk litteratur
Omtalt sted Norge
Omtalt person Are Kalvø
Språk Nynorsk
Sider 327
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hyttebok frå Helvete.
Jeg klikka feil, og kjøpte lydbok i stedet for ebok. Jeg har problemer med å holde fokus når jeg leser lydbøker - men ikke med denne. Are leser sjøl. Denne rolige stemma har fulgt meg i ca 30 år. 30 år er en mannsalder. Når sant skal sies, og det skal det, så er det vel jeg som har fulgt stemma. Are går som regel sine egne veier - på sin måte. Bare ikke i denne boka. I denne boka prøver han å gå i andres fotspor for å virkelig prøve å forstå hvorfor han har mistet så mange venner til naturen. Gode morsomme venner, som først mister håret, så humoren - og så ender de ute i naturen et sted.
Are får med seg en dokumentasjonsansvarlig, på sin søken etter å forstå dette fenomenet om at alle på død og liv må gå fra hytte til hytte. Han gjør som andre; kjøper seg dyre klær i rare farger, med for mange lommer med glidlås, og legger ut på tur - bort fra alt det urbane som han er så glad i.
Dette er ei god humre bok, på Kalvøs vis. Den er preget av sannheter, merkeligheter og noen lett nedlatende kommentarer - god krydret med anekdoter.
Artig bok, som jeg valgte å høre på ca 1 time hver dag, for det kan bli litt for mye inni mellom også, sånn at man ikke får med seg alle snertene.
Jeg leste boka for flere år siden, men siden jeg har en Are Kalvø-periode så ville jeg høre den på lydbok også og det angrer jeg ikke på! Det er helt fantastisk å høre den lest av Are Kalvø selv og jeg lo høyt på bussen flere ganger! Anbefales varmt til alle!
Den morsomste boka jeg har lest på lenge :-D
Are Kalvø, best kjent med pub til pub-sko investerer i turutstyr for å finne ut hva det er, dette med friluftliv som alle snakker så eforisk om. Han og dokumentasjonsansvarlig legger opp et par turer til kjente norske turdestinasjoner og Are skildrer artige detaljer og betraktninger rundt dette med friluftsliv. Interessant bok for oss som elsker tur, men som ikke skjønner at andre ikke liker tur!
Dette er boka for deg som har "mistet venner til naturen". Folk som springer ut i fjellet i tights istedet for bli med deg på pubben for å snakke tull. Are Kalvø reiser ut i skog og fjell for å finne ut hva disse vennene har falt sånn for. Med seg har han "dokumentansvarlig", som er litt mer bevandret i norsk natur enn ham. Jeg lo gjenkjennende og medfølende igjennom hans reise i våte turklær, ræva turmat, dunkle turisthytter og ødelagte ski. Mye sint og god humor! Anbefales. Lydboka er lest av forfatteren selv, morsomt!
Are Kalvø skriver veldig godt! Det er en utrolig morsom bok som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Vi har vel alle mistet venner til naturen?
Ei utruleg god og morosam bok. Eg sat og humra gjennom heile boka.
Dokumentasjonsansvarleg, Dårlig Utstyr-Ansvarleg og Bekymringsansvarleg gir, saman med Hovudpersonansvarleg, eit godt bilde av verda i naturen.
«Vi hadde flytta til byar. Vi studerte. Vi gjekk på pub. Vi diskuterte ting vi ikkje hadde greie på, til langt på natt. Vi saug til oss kultur vi eigentlig ikkje likte. Vi gjekk i sentrumsgater. Vi fekk nye venner, ny smak og nye rundar med servering. I det heile tatt: Vi dreiv på. Eg meinte – og meiner framleis - at det meste av det beste livet har å by på inkluderer folk, gjerne mykje folk, og mykje lyd. Og at når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt. Vi flytta til byen, brukte byen, likte byen og såg oss ikkje tilbake. Vi var mange som hadde det sånn.
Men.
Dei fleste har det jo ikkje sånn resten av livet.
Dette går over. Det er det. Når du er ferdig med studia eller kva det no er du bruker som unnskyldning for å flytte til ein by. Når du blir vaksen, slår deg til ro, skrur ned tempoet. Då skjer det noko. Da får du andre verdiar.
Då kjem du plutselig på at du eigentlig elskar naturen.
Dette har skjedd nesten alle eg kjenner. Men ikkje meg.»
Jeg har stått lenge i bibliotek-kø for å låne og lese boken til Are Kalvø Hyttebok frå helvete. En komikers motvillige forsøk på å lære seg å elske naturen.Nå er det lest og jeg likte den som forventet.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketÅ gå frå hytte til hytte i fjellet er i beste fall ei form for ferie som utelukkande inneheld dei to kjedeligaste tinga med å vere på ferie: pakking og transport.
Eg kjenner single folk som klagar på at dei mister kontakten med gamle venner når desse vennene får seg kjærastar. Og det kan eg ha ei viss forståing for. Men dei mistar i det minste vennene sine til det største av alt: kjærleiken. Eg mistar vennene mine til stein.
Eg begynner å tenke på ting eg liker. Det er betre enn å telje sauar. Og alt eg liker, har lyd. Folk, for å begynne med det opplagte. Lyden av tungt regn mot ei markise. Det liker eg også. Spesielt viss den markisa høyrer til ein plass med kelnerar.
...når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt.
Naturfolk har kanskje seks tusen ord for sludd og kan sjå på ein trestamme kva vêr det blir om to veker, men vi har med oss ein mann med klokkeklar intuisjon for nøyaktig når ein må gå for å sikre seg eit bra bord.
Vi lever kanskje i ei tid då alle under tjuefem har ein diagnose og vi vaksne må ha psykologhjelp for å takle omorganiseringar på jobben. Men fjellet, det skal vi faen meg ta
Og dette vil eg berre ha sagt til alle som ikkje har prøvd det: Å gå fjelltur i møkkavêr i lett bakrus med ein musikalklassikar på hjernen er faktisk ikkje så verst.
Om eg skal like livet i naturen, då må naturen og eg møtast ein plass på midten. Vi må finne eit kompromiss, ein plass der vi liknar litt på kvarandre, der vi har det morsomt saman.
Dei ønsker å overbevise oss andre. Og det gjer dei på to måter. Enten ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve noko du ikkje kan oppleve nokon andre plassar. Eller--og dette er veldig mykje rarare- ved å fortelje oss at i naturen kan du oppleve akkurat det same som alle andre plassar. Og det er her fjellfolket begynner å likne litt for mykje på dei som var på kristen sommarleir i ungdommen og prøvde å overbevise alle om at det gjekk minst like vilt for seg der som på Ibiza
Om ein skal dømme etter samtalane i går, er det likevel dette som er det verste du kan gløyme: å sjå på klokka når turen startar. Det er lite vits i å komme fram og ikkje vite kor lang tid du har brukt. Då sit du der i undertøyet i peisestua og har ingenting å snakke om