Bokelskere.no

Streng er du kanskje, men neppe urimelig. Sitatet ditt viser i alle fall at Barbara har selvinnsikt så det holder. Gjennom "et blikk fullt av smerte" får iallfall jeg et glimt av noe annet enn det glade, sorgløse naturbarnet. Nei, hun har ikke styring på begjæret, men hun er smertelig klar over det.

Nei å nei, her kreves det presisering! Jeg holder fast ved at Barbara er sett gjennom mannlige øyne. Det er jo An-Magritt også. Men ingen av dem er dårlig portrettert - tvert imot.

Neida, jeg ser heller ikke den "avskyelige" Barbara, men en del av personene rundt henne gjør det, og uttrykker det iblant ("den merra!")

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Latinkyndig er jeg på ingen måte, men her er en mulig tolkning. Hvordan greide vi oss før Google?

Hva dette har med Jørgen-Frantz Jacobsens "velsignelser" å gjøre, går meg dessverre hus forbi.

Eksempel:
For en Guds mann som Dem skulle det ikke være så vanskelig å fatte. Liksom De sikkert har lagt merke til at veien til saliggjørelsen går gjennom synden, således går veien til visdommen gjennom dåraktigheten.

Enig med deg, Eli: Det eneste jeg kan se at denne boka har til felles med Profetene, er at en prest kommer til en dansk koloni på 1700-tallet. Den ene kommer til en avkrok med en tallrik urbefolkning, den andre til et jordbruks- og fiskerisamfunn der innbyggerne lever sammen i et religiøst og kulturelt fellesskap. Jeg ser poenget ditt når det gjelder Himmelrike og helvete, men der finner jeg også bare "utvendige" likheter.

Økonomisk var de fleste kvinnene naturligvis helt prisgitt menn - det være seg ektemenn eller embetsmenn. Men jeg ble sant å si litt overrasket over hvor mye "frihet" kvinnene har i dette samfunnet! Under det franske flåtebesøket virket det i alle fall ikke som de var underlagt andre viljer enn sine egne. At noen av dem seinere fikk smake "den sure svie", ser heller ikke ut til å skape allverdens fordømmelse. Slik dette kommer til uttrykk, kan det selvsagt bunne i forfatterens eget sinnelag - Jacobsen er jo velsignet fri for moralisme!

Jeg spekulerte lenge på hva benevnelsen "enke på kallet" egentlig innebar. Før herr Poul tar imot kallet, blir han gjort oppmerksom på at det sitter ei enke der, og han tar det til etterretning. Betyr det at han påtar seg noen slags forpliktelse? Visst gjør det så: Ved kongelige forordninger allerede på 1600-tallet var en ny prest forpliktet til å betale en del av "pensjonen" til presteenka. Ikke rart, kanskje, at noen av prestene heller giftet seg med henne - sikkert mye billigere!
(Det skal ha vært påfallende mange prestefruer som var atskillig eldre enn mennene sine på denne tida. Og vice versa: Når "gamlefruen" døde, fikk presten seg ei atskillig yngre kone!)

Noen er mer snartenkte enn andre! (Jeg lurer på hvordan oversetteren resonnerte da han fornorska dette.)

Men elg med stum h kjenner du vel til.

Jeg har også merket meg en del ord som ikke tilhører dagligspråket (lenger?). Men Gabriel delte altså ut korn og kandis, snus og spydigheter, har jeg funnet ut. Verre var det med denne ullklokka, men etter litt gugling hit og dit tror jeg det må være et plagg som tilsvarer det engelske cloak, som igjen stammer fra fransk cloque og er ei slags kappe. Vi ville kanskje ha kalt det morgenkåpe?

Når det gjelder slike "ukurante" ord og uttrykk, tror jeg ikke nynorskutgaven er enklere, men du kan jo sjekke det? Vi får vel høre noe fra Lillevi etter hvert, tenker jeg. Hun skal lese den på nynorsk.

Du gjorde kanskje som meg og kjøpte boka da den var nominert i lesesirkelen sist vinter? Jeg var heller ikke klar over at det var en tobindsutgave (fra Bokklubben), men fant det ut da jeg søkte i antikvariater. (Den gangen var det Pesten som ble valgt, så Moskat har ligget på vent fram til nå.)

Dette var tankevekkende lesestoff! Singer tar oss med til det jødiske miljøet i Warszawa i begynnelsen av forrige århundre, der vi følger Meshulam Moskat og etterkommerne hans fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Gamle Moskat er en mann rik på både penger og innflytelse, og holder strengt fast på religionen med alle dens skikker, ritualer og detaljerte leveregler i ei tid da en del av de yngre i familien begynner å kaste forsiktige blikk mot "verden utafor" det jødiske samfunnet. (Gjennom flere hundreår hadde Polen hatt en tallrik jødisk befolkning, men de færreste av dem blandet seg med den polske befolkningen; de snakket jiddisch og holdt seg for seg sjøl i egne boområder.)

Vi blir mer og mindre kjent med en del av de utallige personene som tilhører eller er inngiftet i familien Moskat, følger dem i dagligliv og fest og blir vitne til kjærlighet, intriger, løgner, svik og grådighet. Singer har ingen helter og ingen skurker; han fordømmer ingen og opphøyer ingen. Menneskene er slik Gud skapte dem, skal han ha sagt en gang. Carl Henrik Grøndahl har skrevet et etterord der han siterer:

"Det ligger ikke for meg å anklage. Og hvem skulle jeg slynge anklagene
mot? (...) Historien? Nei, det gjenstår bare én, han som skapte
bødlene: Gud."

Gjennom hele romanen drøftes eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet? Har det jødiske livet en annen mening enn andres liv? Men få av personene stiller spørsmål om guds eksistens ...

Gamle Moskat dør, formuen fordeles mellom de etterlevende og går etter hvert tapt. Ekteskap oppløses, noen emigrerer til USA eller Palestina, den gamle levemåten stilles overfor ukjente utfordringer - og hvordan det gikk med de fleste av personene i romanen, vet vi alle.

Det var underlig å lese om tida fram mot 1939: Den jødiske befolkningen var godt orientert om hva som skjedde i verden, og da krigen var et faktum, var de like forvirret og fortvilet som resten av den polske befolkningen. Men at de hadde noen forutanelse om hva som ventet dem, kan ikke leses ut av denne fortellingen.

I Polen var det bortimot tre millioner jøder i 1939. Seks år seinere var de praktisk talt utslettet.

Her er det iallfall en sirkushund!

Uff. Vi må da ikke reint ta motet og leselysten fra Lillevi! Jeg husker faktisk ikke hva det var som butta imot den gangen for evigheter siden, men jeg har også lest ting som Eskeland har oversatt til et slags bokmål og ikke helt greid å fordøye det heller. Nå må jeg visst gå på jakt i bokhyllene mine for å finne ut hvilke oversettelser det kan ha vært. Bokelsker-medlemskap avføder en del uforutsette sideaktiviteter rett som det er!

EDIT: Jeg VISSTE at jeg hadde sett filmen, lenge før Anneke von der Lippe var påtenkt. Her fant jeg beviset for at jeg ennå ikke er helt avfeldig og tåkelagt. Harriet Andersson var ei stilig dame.

Artig. Jeg håper du kommer med en omtale her, uansett om dette blir lesesirkelbok eller ikke. Ivar Eskeland var en framifrå radiokåsør, men den skriftlige nynorsken hans hadde jeg liten sans for i sin tid. Spent på vurderingen din. For øvrig: Jacobsen og Heinesen var skolekamerater og nære venner.