Bokelskere.no

Stakkars Krister Larsen. Naiv, impulsiv, sjølrettferdig og redd. Iblant glimter han til med innsikt og lynskarpe observasjoner, men greier sjelden å bruke dem til noe konstruktivt. "Ikke mitt ansvar, ikke min skyld."

Kristers personbeskrivelser er tidvis hylende morsomme, både når det gjelder framtoning og væremåte. Noen hver kan nok kjenne igjen en del av mennesketypene som får sitt pass påskrevet.

Mange av oss kjenner en og annen Krister Larsen - fra utsida. Kyrre Andreassen viser oss innsida. Nært, sårt og tankevekkende.

Shit. Da må jeg trolig stå over denne omgangen. Boka er bortimot umulig å få tak i - jeg har saumfart bokhandlere og antikvariater land og strand rundt uten resultat. Så er det også slik at jeg kommer til å være på reise de tre nærmeste ukene, og ei bok fra biblioteket vil jeg helst ikke ta med meg ut av landet. Jeg har funnet den på Nasjonalbiblioteket, men skjermlesing blir enda mer krøkkete. Får se når jeg er vel hjemme igjen. (Og så skal jeg ikke underslå at jeg har lest begynnelsen av denne boka for mange år siden. Husker ikke hvor langt jeg kom før jeg ga opp, men lesepreferansene kan jo ha endret seg.) Lykke til, alle sammen!

Jovisst, jeg husker det godt. Mange lærere har konstruert merkelige språkregler opp gjennom historien, uten annet grunnlag enn personlig synsing.

Man starter ikke en setning med ''Og''.

Hvor i all verden har du det fra?

Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?

Jeg har lest Profetene i Evighetsfjorden for andre gang, og min sekser fra forrige gang står fast. Boka framkaller sinne, grøss, kvalme, hoderisting, tvil og undring, og gir et tidsbilde som iallfall jeg finner troverdig.

Hva som rører seg i hodet og hjertet på Morten Falck, blir jeg – i likhet med flere andre – ikke riktig klok på i første omgang, men i siste del får vi en del hint, slik jeg oppfatter det. I løpet av reisen hjem og til København føler jeg at han «gjør seg ferdig» med sitt tidligere liv og slår fast at det er på Grønland han skal være. Siden taper vi han av syne, men helt til slutt tolker jeg Bertels gravskrift i retning av at Morten må ha vært gjennom en radikal forvandling, fra sjølgod «koloni-geistlig» til «tro venn».

Bertel er for øvrig den i persongalleriet som framstår for meg som en likandes kar helt fra jeg lærer han å kjenne. At han tidlig på 1800-tallet er blitt presteordinert, tyder vel også på at «blandingsbarna» er akseptert som fullverdige borgere. (Men hva med de fullblods innfødte?)

Jeg observerer at mange av dere har kommentert Kim Leines tilnærming til en del kroppslige funksjoner, men jeg får ikke helt tak i hva dere egentlig mener om det. Positivt eller negativt? Noen skriver at det blir for mye og for detaljert; men uten alt dette tror jeg ikke vi hadde greid å fornemme hvor ekstreme forholda faktisk var. Sjøl synes jeg det er befriende at han ikke legger fingrene imellom, men omtaler alt menneskelig uten å pakke det inn i eufemismer. Livet har alltid vært fullt av motbydeligheter og styggedom, - og ikke bare i primitive samfunn.

Jeg må forresten komme med en pinlig innrømmelse, siden det var jeg som først moret meg litt over forfatterens storfe-kunnskap. Den elskelige Roselil kan faktisk ha vært ei kvige. Jeg er nemlig kommet under vær med at i enkelte jordbruksdistrikter i Norge omtales hunn-storfeet som kviger helt til de har fått sin andre kalv. Unnskyld, Kim Leine!

Skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet i 2005. Bare bruk "brisk" av hjertens lyst!

Se her.

Det begynner å se ut som valget kan bli vanskelig!

Jeg foreslår Kain av José Saramago. Begrunnelse: Den setter punktum for et særpreget forfatterskap; den er er kort og kan leses før vi tar sommerferie, og den er på vårtilbud hos bokhandlerne (riktignok bare i pocketutgave). Men framfor alt: Saramago er en av mine yndlingsforfattere - og denne boka har jeg ikke lest. Skrivestilen kan virke litt sær for dem som ikke har lest noe av denne forfatteren tidligere, men min erfaring ar at man forbausende raskt kommer inn i "rytmen".

Med den sentraliseringa vi har hatt, skal det godt gjøres å finne befolka, avsidesliggende gårder der folk er mottakelige for sjekking!

Selv om deler av persongalleriet må tas med ei romslig klype salt, syntes jeg dette var ei god og spennende historie fra skyggesidene av USA-samfunnet i den aktuelle tidsperioden. Siden Henry er brukt som fellesnevner for alt som skjer undervegs, blir det nok i meste laget med dramatikk: Ikke bare skal han lære å mestre livet i USA; han må også stadig se seg over skuldra etter "gamle venner" fra Irland. Men jeg synes det fungerer. Og "jakten på kjærligheten" går som en sår, rød tråd gjennom hele boka.

Enig med deg i at den første delen var bedre, men denne ble ingen nedtur for meg. Og så har jeg Den døde republikken på vent i hylla!

Til dels vage tilbakemeldinger, og ikke så mange heller i forhold til antallet "medlemmer". Jeg foreslår at du legger ut en tråd som planlagt, med kort forslagsfrist. "Så tar vi det derfra".

Dette er ikke den første boka om Tom Stilton og Olivia Rønning, har jeg skjønt etter å ha lest meg litt opp. Det burde fulgt med en advarsel fra forfatternes/forlagets side: Den som leser denne boka uten å ha lest Springflo, vil oppleve at en hel del av innholdet går hus forbi, blant annet nødvendig bakgrunnsinformasjon om radarparet (som høres ut som en del av ei osteanretning) og en del andre i persongalleriet. Og jeg har altså ikke lest Springflo, så ...

Språket er preget av floskler og usammenhengende setninger, iblandet forsøk på "morsomheter" som for eksempel ... i sine førti leveår hadde han prøvd det meste som gikk an å prøve og en god del annet i tillegg. Selve handlingen er full av utslitte krim-klisjeer. Det dynges på med forbrytelser av ulike kategorier, og nesten alle viser seg å ha tilknytning til samme sakskompleks, får vi vite til slutt, etter endeløse forviklinger. Bortimot alle hovedpersonene har skjeletter i skapet og er plaget av dårlig samvittighet, traumer eller hevntanker, - nei, her gidder jeg ikke å trille terningen. Jeg kunne naturligvis ha droppa hele terningkastet, men vil gjerne ha med en ener på statistikken for å dra ned gjennomsnittskarakteren. Dette var både uspennende og skralt.

Jeg kunne godt tenke meg å "felleslese" ei bok til før ferien, men forstår at du er i tvil. Tenk om vi kunne finne fram til ei lita flis av ei bok som kunne leses på ei ukes tid?