Bokelskere.no

Du slette tid, for et overflødighetshorn av en roman! Her er humor og alvor, drøm og virkelighet, magisk realisme, surrealisme, nostalgi og samtidshistorie vevd sammen til noe som iallfall i mine øyne blir en vellykket helhet. Språket flyter lett, miljøskildringene plasserer leseren midt i sentrum av hendelsene, persongalleriet framstår som en flokk særlinger av ymse kategorier – uten fordømmelse eller latterliggjøring fra forfatterens side. Jeg satt heller med en følelse av gjenkjennelse: Vi har alle våre små og store særheter, som både vi sjøl og omgivelsene lever godt med.

Et kort resymé av en slik roman er umulig, men hovedhistorien handler om Jokum og Synne, som møtes i studietida midt på 1970-tallet og blir kjærester, trass i store ulikheter i bakgrunn, personlighet og framtoning. Synnes foreldre er velstående og eksentriske, Jokum har arbeiderklasseforeldre som har startet reisen oppover mot borgerskapet. Synne har ambisjoner og framtidsvyer; Jokum er en venn av de små, nære ting. Synne er ei «snerten» jente; Jokum er så høy og tynn at han plages av det, både fysisk og psykisk. En tredje hovedperson er forfatteren Amper, «jeg-personen», som stadig stikker hodet fram og gir sine bidrag til historien.

Det unge paret reiser til København, der Synne tar hovedfag i hollandsk stilleben, og Jokum svennebrev i fotografi. Deretter slår de seg ned i San Francisco, der Jokum streifer omkring med kameraet sitt og fotograferer de små, uanselige tingene han finner på sin vei. En forlatt sko på Golden Gate-brua, en gråpapirpakke på et kjøkkenbord, en tatovert nakke. Han har ingen ambisjoner om å bli profesjonell fotograf. Ambisjonene og viljen er det Synne som har, i den grad at hun dropper doktoravhandlingen sin og vier seg fullt og helt til oppgaven som Jokums «manager». Hun bruker all sin tid og energi på å pushe/dra ham framover/oppover, og Jokum lar seg både pushe og dra, om enn motvillig til å begynne med.

Han får bildene sine stilt ut, han blir først kjent, siden anerkjent – og til sist ødelagt. Arbeidet hans, som opprinnelig viste spontane bruddstykker av hverdagslivet, skifter etter hvert fokus og blir planlagte og gjennomkomponerte stilleben. Synne ofrer både personlige og felles verdier for å holde Jokum i rampelyset.

Det ligger en sorg både på og mellom linjene i Magnet, slik jeg leser den. På den ene sida har vi forholdet mellom Jokum og Synne, som langsomt rakner. På den andre sida handler det om alt vi har mistet i løpet av de siste 40 – 50 åra. Langsomheten, privatsfæren, anstendigheten og overbærenheten, og utviklingen lar seg tilsynelatende ikke stoppe.

Magneten, da? Den som Jokum har hatt som lykkebringer siden ungdommen? Den forsvinner og dukker opp igjen på uforklarlig vis gjennom hele romanen.

Flerfoldige bipersoner, episoder og detaljer i denne fortellingen fortjener begeistret omtale, men jeg avslutter her. Lars Saabye Christensen er en fabelaktig historieforteller! Har du ikke lest boka, så gjør det!

Jeg er med!

Prøv denne!

Enig med Jostein: Noen burde ha skrevet bok om dette! Jeg fikk assosiasjoner til Greta Molander, som startet karrièren sin omtrent på samme tid, og har skrevet fornøyelige beretninger om sine ekspedisjoner rundt om i verden. Men hun kjørte riktignok på fire hjul ...

Det høres greit ut.

Her også.

Haha. Medalje og diplom ble han nok glad for. Men han har jo fått klar beskjed: Ingen tale - ingen penger! Mulig han har så han klarer seg likevel.

Joyce Carol Oates er uovertruffen nå det gjelder å beskrive tristesse. I denne romanen fører hun oss tilbake til 1950- og 60-tallet, da raseskillet fortsatt satte sterkt preg på dagliglivet, også i stater der det offisielt var avskaffet. I småbyen Hammond i staten New York bor hvite Iris og svarte Jinx, som ifølge konvensjonene ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Likevel trekkes Iris mot Jinx, og ved en tilfeldighet gjør de to seg skyldige i et drap. Det blir aldri oppklart, og de blir aldri mistenkt, men begge skal preges av dette for resten av livet, et skyld- og skambasert "avstands-fellesskap" som ingen av dem greier å bryte ut av.

Vi følger dem vekselvis fram til tidlig 60-tall og blir vitne til hvordan de ødelegger seg selv. Jinx dropper ut av skolen, der han var en av klassens beste og dessuten den mest toneangivende på basketballaget. Han får jobb ved et samlebånd og mister etter hvert det håpet han hadde om ei bedre framtid. Iris lukker seg inne i et skall og jobber hardt for å komme seg opp og fram. Det greier hun også tilsynelatende - ved slutten av boka er hun i ferd med å gifte seg med en framgangsrik akademiker. Likevel er det håpløsheten som gjennomsyrer beretningen om henne også.

Miljøskildringene understreker stemningen: Gjennomført dunkelt, grått og trist - og uhellsvarslende. Man kan se for seg stedene der hovedpersonene ferdes, leilighetene som Iris' familie flytter til etter hvert som økonomien forverrer seg, mørke gater med støv og søppel, overgrodde bakgårdshager; man lukter råttent løv og vasser i søle. Til og med omgivelsene rundt Iris på hennes veg oppover i samfunnet blir deprimerende, enda så storslagne de er.

Det virker kanskje som om romanen er dørgende kjedelig. Det er den ikke, tvert imot. Det er spennende å følge Iris og Jinx gjennom ungdommen på veg mot moden alder. Et stort galleri av bipersoner har også betydning for utviklingen deres - fram til den dagen da de skjønner at ingen ting betyr noe lenger. Definitivt ikke ei bok å bli glad av, men iblant blir man trollbundet av de mørke sidene av menneskelivet. I alle fall ble jeg det denne gangen.

Du godeste.

Hovedpersonen er en prisbelønt fysiker, gift med Laban og mor til tvillinger. Dessuten er det velkjent for mange at hun har en personlighet som gjør at hun "trekker til seg" betroelser fra Kreti og Pleti. Denne "effekten av Susan" fører til at det "høyere embetsverket" henter henne hjem fra India, der hun står overfor en lang fengselsstraff, og lover fritt leide hvis hun oppsporer medlemmene av "Fremtidskommisjonen". Det er nemlig kommet en del av maktapparatet for øre at denne nå nedlagte kommisjonens arbeid brakte konklusjoner av største betydning for verdens framtid, men ingen har så langt greid å få tak i medlemslista eller noen av rapportene deres.

Susan starter jakten på nåla i høystakken, godt hjulpet av mann og barn, som alle er enestående begavelser på hver sine felt. Men samtidig viser det seg at sterke krefter prøver å forhindre at opplysninger om dette kommer ut i offentligheten.

Etter hver avsløres konspirasjoner og motkonspirasjoner som involverer toppsjiktet i dansk vitenskap, politikk, forsvar og finans, pluss hardkokte kriminelle som gjør grovarbeidet. Jeg gikk meg litt vill i persongalleriet til tider, må jeg innrømme.

Selve bakteppet er nok ikke tilfeldig valgt: Det handler om framtidsvyer som makthaverne ikke vil ha ut i offentligheten, av redsel for folkets dom.

Boka ble en veritabel sidevender for meg, trass i alle referansene til kvantefysikk og andre uutgrunnelige fagområder langt unna min komfortsone. Gang på gang havner Susan i farlige situasjoner, enten aleine eller sammen med mann og barn, men takket være fire superhjerner - pluss en liten håndfull gode hjelpere - styrer de klar av det meste.

Midt oppi alt dette blir det også plass til ekteskaps- og familiedrama, kanskje som et forsøk på å gi personene den dybden jeg synes de mangler? Tidvis fungerte det, men det ble litt i meste laget etter min mening.

Rett inn på ønskelista!

Ei gammel venninne av meg hadde en standardkommentar til de fleste vanskelige materielle situasjoner: "Jaja - det e nu bærre jordiske teng". Det meste koker ned til det, tenker jeg stadig oftere etter hvert som alder og visdom gjør seg gjeldende.

Hva med denne?

Synd. Jeg savner både forslagene og kommentarene dine allerede! Men jeg skjønner hvordan du har det, - jeg er også en "énbokleser". Mer enn én felleslesing om gangen er nok ikke noe for meg. Jeg prøvde meg litt på Peer Gynt, men innså at det ble for mye rot i rutinene mine.