Bokelskere.no

Jensen har ikke koblet Christian II til ett eneste kvinnemenneske, så vidt jeg kan erindre. Han var nok ingen skjørtejeger. Men varulven kan saktens ha vist seg for Dyveke -?

Sitatet er godt, sett i lys av opphavsmannens skjebne, men den generelle sannhetsgehalten går jeg ikke god for. Det gjorde vel ikke Gallilei heller; han bare "tror". Men at NOEN hater viten og fakta, mener jeg vi får bevis på rett som det er.

I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.

Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.

Jensen:

Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.

Haff:

Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?

Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.

Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:

Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.

Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.

Jeg tror heller ikke de traff hverandre. Mens Axel var under kirurgisk behandling, seilte vel Mikkel hvileløst att og fram mellom Jylland og Fyn?
Men gjennom hele boka virker det som om nyheter og rykter hadde raske bein å gå på (om ikke så raskt som i våre dager). I hjemtraktene gikk jo Mikkels ugjerning etter hvert på folkemunne - og at han var "kongens mann" var allment kjent både hjemme og ute. Zacharias hadde reist vidt omkring og snappet opp "kunnskap" - og han la nok sammen to og to.

Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.

Gallileo Gallilei

Det var nok mange som kjente til og diskuterte Kopernikus' tanker lenge før 1543.

Enig med deg når det gjelder besøket i Lübeck: Motbydelig, kvalmende og frastøtende, men fascinerende likevel. Men hva forfatteren mener med "disse blodige linjene av Ovid", får jeg ikke helt tak på. Her er jeg også på tynn is, for Metamorfosene kjenner jeg ikke. Det varte jo lenge før Zacharias ble ferdig med å more seg, så han har trolig sitert flere linjer, som var mer blodige enn mugit et in teneris formosus obambulat herbis?

Fra mytologien har vi historien om Jupiter/Zevs som skaper seg om til okse og forfører (og bortfører) Europa. Mange billedkunstnere har framstilt denne scenen; noen ser Europa som et voldtektsoffer, andre som blid og fornøyd sexpartner. Likevel: En firbeint Jupiter ruslende blant kløver og timotei? Den store himmelguden redusert til fredelig beitende storfé? Kongens fall? Man kan fable om mangt og mye når forfatteren legger ut så underlige spor.

Jeg merket meg at Mikkel er forskrekket over å bli gjenkjent - har han møtt Zacharias før? Jeg måtte lete litt i tidligere kapitler før det demret: "Kirurgen" som amputerte Axels bein i ei fjern fortid het også Zacharias ...

Au!

Det kan selvsagt finnes en mengde forklaringer, og jeg bare spekulerer. Forfatteren er dessverre forhindret fra å utdype nærmere hva han har ment, så vi får bare fortsette å spekulere.
(Danskene speidet nok sørover allerede fra middelalderen - men det var det jo flere land i Norden som gjorde ...)

Takk for det, Rolf! Alltid hyggelig å få applaus, men dette var bare en spekulasjon fra min side. Johs. V. Jensen kan jo ha tenkt på noe helt annet.

Kanskje det siktes til Kalmarunionen, der tre land hadde vært tilnærmet likeverdige? Denne "borgerkrigen" (se Grevefeiden) sørget jo for at unionen ble oppløst. (Det var nok ikke bare kongen som falt!)

Jeg tenkte på bibelsitatet "Stå opp, ta din seng og gå!" - men vedkommende var visst ikke død, bare sjuk.

Perle?

Vanskelig å komme med noe råd her. Den "stillferdige" skrivestilen fortsetter gjennom hele boka. Selve handlingen byr på både intriger, dramatikk og kjærlighet, men hovedpersonen forblir den samme tafatte dusten som finner seg i det meste uten protester. Dette er en skikkelse jeg ikke tror på, og min vurdering av boka er selvfølgelig farget av det. Jeg foreslår at du leser et par kapitler til, for å "komme inn i stemningen" igjen etter et halvt års pause. Hvis den fortsatt kjeder deg, er det like greit å droppe den.

Wergelands hest het Veslebrunen.

Flåklypa radio hadde også ønskekonsert i sin tid. En av favorittlåtene der var "Gamlemor og Vesleblakken", som sluttet omtrent slik: "... og de fant henne siden hos den hun holdt av; hun satt nedsnedd på Vesleblakkens grav." Jeg kom på det da jeg sjekket bildet av Blakkens grav ...

Jeg har aldri hørt om Bjørnson og Vesleblakken, men Jacob Breda Bull skrev jo en hjerteskjærende novelle med samme tittel. Som ble gjort om til sang av Stordal og Engerdal og spilt uavlatelig i Ønskekonserten i årevis fra midt på 50-tallet. "Så takk da, kjære Blakken, du min aller beste venn! Aldri skal jeg se deg, aldri klappe deg igjen."

Sant nok: De fornemme ser ikke særlig lystige ut, men de holder hverandre i hendene! Det var neppe akseptabelt med ytterligere kroppskontakt i de finere kretser. (Men stundom gikk nok naturen over opptuktelsen, også i de miljøene vi får innsyn i her. De spytta ikke i glasset, kavalerene ved hoffet!) Både ringdans og langdans kunne være pardanser i den forstand at kavaleren fant seg ei dame å holde i handa under dansen, men parene utfoldet seg ikke aleine på dansegolvet, tror jeg.

Sjekk denne. (Litt forskjell på utfoldelsen i de to dansescenene - de kondisjonerte hadde nok en mer tekkelig stil. Men pardans foregår på begge bildene.)