Bokelskere.no

Takk for prikkfri administrasjon av lesesirkelen - vi er nok mange her som ønsker deg en ny og bedre giv i 2017. Godt nyttår! Håper å ha deg tilbake med nye, innsiktsfulle betraktninger og interessant "sideinformasjon".

Sannelig ble det ei 2016-bok likevel. Utover kvelden ble det umulig å legge den vekk, så langt på natt var den utlest. Og du har rett: Det er ei knakende god bok.

Bra, men foreløpig ikke fantastisk. Men spennende å lese videre for å se hvordan det går. Jeg er kommet omtrent halvveis, folket bor fortsatt i jordhytter, og en del kulturkollisjoner vaker i vannskorpa. (Noen hadde de jo med seg på lasset fra Norge også).

Takk for positiv omtale. Denne må jeg lese, skjønner jeg.

Jeg har ventet i det lengste med å oppsummere leseminnene fra 2016, men nå er vel løpet kjørt for i år. (Vår egen stamme av Johan Bojer kommer nok på 2017-lista, slik det ser ut nå.)
Som flere andre her greier jeg ikke å skille ut den ene boka som traff best. Disse fire har gjort sterkt inntrykk:
Kaldere mot natten av Britt Karin Larsen. Egentlig hele rekka av bøker om skogfinnene, men denne "sparte" jeg lengst mulig, kanskje av frykt for en nedtur etter de første bøkene. Det ble ingen nedtur.
Trilogien av Jon Fosse. Min første Fosse-opplevelse, og helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Enkel historie med et suggererende språk som dro meg inn i livet til hovedpersonene.
Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. Rystende om de hviterussiske naboenes liv etter katastrofen.
Margfolket av Keri Hulme. Andre gangs lesing vakte de samme følelsene som sist: Sinne, medlidenhet, beundring, sorg, glede og håp.

Hvis du skroller deg helt til bunnen av bokas"hovedside" finner du både e-bok og to innbundne utgaver på norsk.

"En av Indridasons beste bøker noensinne" skriver Morgunbladid. VG har gitt terningkast fem, går det fram av forsida. Og jeg, som har satt stor pris på de fleste bøkene med Erlendur i hovedrollen, begriper ikke hvorfor. Det kan naturligvis være min egen feil.

Opptakten til historien er spennende: En gammel etterforsker blir funnet kvalt i senga. På nattbordet ligger tre gamle avisutklipp om en mordetterforskning fra 1944. Det er det eneste politiet har å gå ut fra, og Konrad blir engasjert for å hjelpe til med å nøste opp den gamle saken. Deretter følger et sammensurium av fortid og nåtid, usannsynlig dårlig politiarbeid og elendig språk, hvorav en del utvilsomt skyldes oversetteren.

Leseren får vitneutsagn og fakta inn med teskje gang på gang uten at det fører til noen ny innsikt - nei og nei, Arnaldur, dette var leit.

Herremindag - på lista di har du forsyne meg ei bok av Rune Angell-Jacobsen, nylig etterlyst Kongsvinger-krim-forfatter. Jeg må medgi at jeg heller aldri hadde hørt om han før, men av og til er det ganske enkelt å treffe blink hos Google.

Aj-aj - her hagler det med amerikafarere. Jeg måtte sjekke bokhylla, og det sto minsanten Vår egen stamme, hvilket betyr at jeg må ha lest den en gang i tida. Beskjemmet må jeg tilstå at den ikke har satt dype spor, så nå skal den leses omatt!

Toril Brekkes bøker har jeg også lest - ikke dårlige, men heller ikke i samme klasse som Moberg og Rølvaag.

Og plutselig falt tankene mine på Charles Dickens' Martin Chuzzlewit, der helten og hans eiegode venn drar til Amerika for å gjøre seg fete. Slit og fattigdom og frustrasjoner, pluss en del riktig fornøyelige kulturkollisjoner!

Livet er fullt av nederlag.

Og vil du ha mer emigranthistorie, kan du jo fortsette med en norsk variant: Ole Edvart Rølvaag. Ikke helt ulik Mobergs verk.

Sjekk Rune Angell-Jacobsen.

Denne hendelsen sitter som spikret fast i minnet, først fra lesing av boka, siden fra TV-serien, der Max von Sydow kavet omkring i snøfokket og ofret arbeidsoksen for å redde ungen.

Eureka!

Kan det være denne?

Jeg er ikke enig når det gjelder oversettelsen - her var for mange pussige detaljer ("give me a lift" = "gi meg et løft", "humming the tune" = "summet melodien" mm). Dessuten er flere partier helt utelatt i forhold til originalen. Men Omres oversettelse er visst fremdeles den eneste vi har på norsk. På tide at noen gjør noe med det, synes jeg. Ellers er jeg enig med deg: Det er ei makeløst god bok, - ikke engang en slomsete oversetter greier å ødelegge den!

Noen bøker går man rundt og tror man har lest. Når de så "gjenleses", oppdager man at det ikke stemmer. Slik var det med meg og Robinson. Det eneste jeg kjente til, var historien om Fredag, som faktisk ikke opptrer på scenen før på side 217, skulle det vise seg.

Trass i gammelmodig språk og utdaterte holdninger var dette ei spennende bok, synes jeg. Ikke på den måten at jeg bladde videre for å "se hvordan det gikk til slutt", men på grunn av Defoes detaljerte beretning om hva Robinson Crusoe observerte, opplevde og foretok seg på de første reisene sine og seinere på øya gjennom nesten 30 år. Interessant å lese om praktiske gjøremål, lyse ideer og gode oppfinnelser, selv om kanskje ikke alt er like troverdig (observasjonen av tigre på kysten av Afrika, for eksempel).

Meget usannsynlige modeller for Dukkehjemmet, som ble urframført i 1879. Da var Marie Triepcke, senere Krøyer, senere Alfvén, omtrent tolv år gammel.

Hyggelig at du er tilbake, Gretemor!
Denne gangen grubler jeg ikke i det hele tatt - her forleden stanset nemlig blikket mitt tilfeldig på ei bok i hylla, og det slo plutselig ned i meg: Den må jeg snart lese om igjen! Og siden det klaffer perfekt med neste lesesirkel-kategori, kunne det vært trivelig med lesefølge.

Det dreier seg om Sara Lidmans Multelandet, utgitt i 1955. En enestående produktiv og engasjert forfatter som dessverre er gått litt i glemmeboka, tror jeg. Fra Bokklubbens presentasjon av Multelandet i 1979:

"Dette er en sentral roman i Sara Lidmans mangfoldige og spennende
forfatterskap. Denne gangen utspiller handlingen seg i hennes eget
landskap, det hun selv kjenner fra sin egen barndom. Stedet er "Øen",
en karrig stripe fast grunn midt ute i det vesterbottenske
myrlandskapet. Her har noen nydyrkere fristet et liv i ussel
fattigdom, og vi møter dem i forfatterens beretning om enkle
menneskers slit, om fornedrelse og livsglede - alt løftet opp på et
høyt plan av beåndet realisme. ( ...) Elendigheten og nøden er
skildret med drastisk åpenhet, men med en djerv humor som forvandler
fattigdommen til menneskelig rikdom."

Handlingen er lagt til mellomkrigstida.

Mitt impulsforslag er altså
Multelandet av Sara Lidman