Bokelskere.no

Jeg har den samme følelsen som du: Hva er det med denne boka som gjør slikt inntrykk? Kanskje mest det at det er et barn involvert? Eller kanskje at de to sentrale voksenpersonene har fremmedgjort seg sjøl til de grader at de må gjennom en slags skjærsild for å finne "hjem" igjen?

På overflaten kan man fortvile over både Joe og Kerewin: Den ene ute av stand til å kontrollere seg sjøl; den andre så kontrollert at hun bevisst nekter å involvere seg i noe som krever empati og innlevelse.

Er det kanskje på grunn av mysteriet omkring Simons herkomst og hvordan han har havnet i Joes varetekt? Eller mysteriene omkring Kerewins og Joes "frelse"?

Antakelig en kombinasjon av alt dette, pluss skrivestilen og en hel del andre, udefinerbare faktorer. At boka ble refusert av alle de etablerte forlagene, er et mysterium. Og at Keri Hulme ikke har skrevet flere romaner, er et tap for oss lesere, synes jeg.

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...

Språkrådet legger ikke til et nytt ord i ordbøkene sine før tilstrekkelig mange faktisk bruker ordet. Det har vært en del diskusjoner om å ta i bruk et nytt, kjønnsnøytralt pronomen for å forenkle språket, f.eks. hen eller hin, men motstanderne er mange (og til dels nokså usaklige). Som språkbrukere er de fleste av oss svært konvensjonelle, dessverre. Skal vi holde oss til normert språk, må vi nok fortsette å bruke vedkommende eller hun/han når vi ikke vet kjønnet til personen vi omtaler. Men i private sammenhenger kan vi bruke hen av hjertens lyst!

Jeg skjønner godt hva du mener (og skjønte det også før denne siste presiseringen). Jeg har i sin tid gitt denne boka terningkast fire, og skal nok stå ved det - antakelig fordi jeg fant en del varm og vennskapelig humor i familien til Lou (?). Det er det positive jeg husker fra denne boka. Resten er glemt, bortsett fra det faktum at jeg syntes den tok for seg en alvorlig problematikk på en særdeles overfladisk måte. Tatoveringen har jeg glemt.

Takk for fyldig respons. Nei, tatoveringen omfattes ikke av mitt humorbegrep. Jeg tenkte nok først og fremst på omgangsformen og replikkvekslingene i arbeiderklassehjemmet. Som nevnt, det er lenge siden jeg leste boka, og jeg har den ikke lenger i hyllene mine.
For øvrig må jeg legge til for egen regning at humor kan anvendes på så å si alle områder, uansett hvor grotesk det måtte virke.

Det er lenge siden jeg leste denne - jeg måtte sjekke hvilken karakter jeg hadde gitt den. Min firer er sannsynligvis gitt på grunn av den "friske" omgangstonen, replikkvekslingene, og kontrastene mellom de to hovedpersonenes hjemmemiljø og klassetilhørighet. Det siste er jo en meget velbrukt klisjé i dameromaner, men på grunn av humoren syntes jeg det fungerte her. Ellers er jeg hjertens enig med deg: Meget lettvint behandling av et alvorlig moralsk tema.

Håper inderlig du finner formen igjen med tid og stunder. Lesesirkelen (og Bokelskere) er ikke den samme uten deg.

Roy Jacobsen har lenge vært blant mine favorittforfattere, og det fortsetter han nok å være, selv om jeg ikke ble særlig begeistret for denne romanen. Jeg greide aldri å forstå hva det egentlig var hovedpersonen ville her i livet. Kanskje ingen ting? I så fall gjorde han et stort nummer av det.

Mens jeg grubler, blar jeg tilbake og leser om igjen spredte avsnitt, som sender meg ut på oppdagerferd. Her er for eksempel musikken som fikk Simon/Himi/Clare/Haimona til å danse - i hans tilfelle framført på en skramlete spilledåse. Og det er denne musikken som feier inn over Kerewin idet hun er på vei tilbake til livet.

Erindringer og betraktninger fra en oppvekst. "Roman" står det på tittelbladet. Som sådan er boka lite vellykket i mine øyne. Den favner for vidt og "vil" for mye. Jeg er sjøl vokst opp på samme sted som forfatteren, men hun har fire års forsprang på meg. Det er mye i barndommen. Når så å si hele persongalleriet dessuten opptrer under fiktive navn, blir gjenkjennelsen vanskelig. Det positive her er skildringen av miljøet og naturen, men Bødtkers steder er ikke "mine" steder. og hennes omgangskrets er ikke min. Absolutt lesverdig, men mest for svært spesielt interesserte.

Jeg ble nysgjerrig og måtte prøve. Og hva dukket opp? Jo, Nesbø - eureka! Om det betyr at jeg vil kunne like fr. Isachsens bok, har jeg ikke tenkt å finne ut. For øvrig har jeg lest begge Nesbø-romanene, og det har antakelig du også. Derav slutter jeg at denne funksjonen ikke er spesielt nyttig.

Boka er utlest, men langt fra "ferdigtenkt". Som forrige gang har jeg belønnet Keri Hulme med en sekser, noe annet ble utenkelig. Men jeg trenger mer tid på å utforske hva det er som treffer meg så midt i hjertet. Vakkert og grufullt om å finne tilbake til sin egen identitet.

Kerewin og Joe i ruinene av sine liv. Kerewin lar gitaren spille ett musikkstykke"igjen og igjen den natten, som om hun har glemt hele sitt øvrige repertoar."

Han skal huske den i månedene som kommer, spille den så ofte i sitt
sinn at neste gang han griper en gitar, skal fingrene falle inn i den
melodien uten at det var meningen.

Du skal ha takk for researchen - så slipper vi andre å fomle med wiki-oppslag når vi kommer så langt.

Det er vel et kjent fenomen at barn knytter seg sterkt til omsorgspersonene sine, uansett om de i våre øyne svikter på vesentlige områder. Jf. barnas lojalitet til foreldrene i barnevernssaker, der det helt åpenbart foreligger grov omsorgssvikt.

Jeg er enig med deg: Andre gangs lesing suger meg like sterkt inn i romanen som sist. Og både Joe, Kerewin og Simon framstår som "likandes" folk, trass i usympatiske og merkverdige trekk.