Bokelskere.no

En elv av røyk er andre bind, ja. Nummer tre, Flood of Fire, kom ut i 2015, men det ser ikke ut til at den er oversatt til norsk ennå.

Du har fått mange gode forslag her, og jeg slutter meg ubetinget til De fortapte spillemenn.

Du har ikke lest så mye av Roy Jacobsen, ser jeg - hva med Hoggerne?

Håper du får en fin leseferie. Jeg skal også ut og reise og har pakka kofferten med både lødig og ledig, nok til to uker, håper jeg.

Om få dager tar jeg en frakoblet periode på et par uker, så jeg blir ikke med i sluttspurten. Derfor skriver jeg ned noen tanker jeg har nå, etter å ha lest ut boka. Skal prøve å finne tråden igjen når jeg er tilbake i hverdagen.

«Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.» Sitatet er velkjent og stammer fra den romerske komediedikteren Terents, som levde et par hundreår før vår tidsregning. Jo mer jeg leser av Bergljot Hobæk Haff, desto mer får jeg følelsen av at hun levde og skrev i samsvar med dette livsmottoet.

Det samme kan man neppe si om hovedpersonen i Renhetens pris. Oppvokst som han er blant munker, geistlige og lærde er han fullstendig uvitende om befolkningens skikker og uttrykksmåter, og alt det dagligdagse og folkelige han møter på sin veg, tolker han glatt som djevelens verk. Han har svært tidlig i livet besluttet å være seg sjøl nok, og avviser alt og alle som prøver å nærme seg på det menneskelige plan. Det er ikke lett å finne formildende trekk ved denne sjølrettferdige outsideren, men valget av hovedperson er mer eller mindre typisk for Hobæk Haff: Hun velger seg tapere og utstøtte – til og med slike som er utstøtt ut fra det de tror er egen fri vilje.

Desiderius er ingen sympatisk person. Ikke engang da han skjønner at han har lidd nederlag, tar han noe oppgjør med seg sjøl. Riktignok tyr han til ekstreme tiltak for å gjenopprette sin egen «renhet», men gir likevel aldri slipp på sin egen utilnærmelighet og menneskeforakt.

Denne boka leste jeg for mange år siden og likte den godt, delvis fordi selve historien var spennende, delvis fordi den tegnet et godt tidsbilde og ga rikelig anledning til sympatier og antipatier. Denne gangen har jeg prøvd å konsentrere meg om historien til Desiderius, og innser nå at det er denne skjebnen forfatteren har ønsket å formidle. Hva skjer med et begavet menneske som så å si fra fødselen av isolerer seg fra all menneskelig kontakt og sympati? Som har som sitt eneste mål å bli best på alle områder, uansett hvor mange han må tråkke på? Som trass i alle hint og advarsler tviholder på at det er han som har rett og alle de andre som er frafalne?

Det er ikke lett å mobilisere noen særlig sympati for inkvisitoren her, men jeg må innrømme at skildringen av livet hans fra fødsel til død har gjort et sterkt inntrykk. Han betaler en høy pris for å beholde illusjonen om renhet.

Når historien i tillegg er fortalt i et flytende og prikkfritt språk og med både humor og ironi, er jeg solgt. Sekser!

Takk, alle samlesere, for at dere stemte fram denne og ga meg muligheten til å lese den med nytt blikk! Jeg håper noen av dere kanskje har fattet interesse for en av våre mest særpregede nåtidsforfattere og vil lese mer av henne.

Vi som leste "klassikerne" som barn og dermed tror vi har lest dem, er nok blitt lurt. Prisverdig, selvsagt, at noen har funnet ut at dette er så gode historier at også barn burde få lese dem - men som oftest ble de vel i meste laget "tilrettelagt" og forflatet. Jeg har nylig lest Den siste mohikaner og fått bekreftet at noen barnebok er det så visst ikke. Nå må jeg visst prøve å få tak i Robinson Crusoe også i fulltekst, skjønner jeg. Undres hvor mange sånne "klassikere" vi innbiller oss at vi har lest?

Etter Brødrene Karamasov måtte jeg ta en dryg Dostojevskij-pause, men nå har jeg endelig lest Onkels drøm. En komedie/farse som brakte tankene mine tilbake til 70-tallets TV-serie "Forviklingar". Jeg mistenker forfatteren for å ha frydet seg stort over å utlevere provins-overklassen og dens intriger og småligheter. Takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne, Rolf! Den var en rein fornøyelse å lese!

I Spania hadde de jøder og maurere; i Finnmark hadde de samer. Begge steder innebar det skikker og tradisjoner som ikke gikk i takt med kristendommen, slik makthaverne tolket den, og som kunne smitte over på folket. Etter hvert ble jo alle slags avvik fra den slagne landeveg sett på med mistenksomhet og straffet på ymse vis. De fleste nasjoner har ei grum fortid å se tilbake på.

Det virker som du har hatt ei utbytterik reise i nordområdene!

Bergljot Hobæk Haff var en særdeles "privat" person som holdt seg mest mulig unna offentligheten og sjelden ga intervjuer. Hun mente bøkene fikk stå på egne bein, - og det gjør de da også. Hvis du ikke vet noe om henne, hjelper det nok å "google" litt.

At bakteppet i denne boka er "noe hun har lest om", kan du være helt sikker på. Hun har skrevet flere romaner der handlingen er lagt til tider (og steder) som ligger meget fjernt fra oss, og aldri har vel noen kritiker greid å "ta" henne på miljø-, person- eller mentalitetsskildring.

Å fange en tidsånd er nok vanskelig, men med solid research, som i dette tilfellet, hvor det finnes flust med kilder å hente fra, er det en utfordring som Hobæk Haff takler elegant, synes jeg. (Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter er lagt til ei enda fjernere fortid, og ingen vil vel antyde at hun ikke er troverdig?)

Les videre du, så får du kanskje et mer nyansert syn på "jeg"-fortelleren, som i starten er en ganske uspiselig og nidkjær moralist, men som i alle gode romaner skjer det en utvikling undervegs i historien.

Og dett var dett. Sjarmerende gutter og pene jenter, men sammenliknet med boka ble det ganske snevert. Jada, jeg vet at film er noe annet enn bok, men her var det skrelt vekk for mye. Lurer forresten på hvor mye filmskaperne betalte for de stakkars snuttene med originalmusikk?

Der gikk det nok hett for seg, skal vi tro den tids visediktere. I den norske kortversjonen kan man få inntrykk av at Roland nærmest tilintetgjorde "blåmannsfjøldi":

... der fekk inkje soli skine bjart
for røyken av manneblodet.

Dei slogest ut på Ronsevollen
i dagane två og trjå;
heidingan' fall fyr Rolands-sverdet
som storren for go'om ljå.

(Verken kursiv eller utheving fungerer - æsj!)

Nysgjerrigheten tok overhånd. Nå har jeg lest boka og reagerer kanskje litt annerledes enn jeg hadde ventet. Ut fra de tidligste omtalene av boka fikk jeg inntrykk av at Atticus Finch, den gode pappaen fra Drep ikke en sangfugl, nærmest ble dradd ned i søla. Det er jeg ikke enig i. Han fortjener fortsatt posisjonen som litterær helt, synes jeg. Ikke den perfekte helten han var (og må fortsette å være) i datterens øyne, men menneskelig, rolig, reflektert og rettferdig. Han har sett hvilken vei det bærer med Sørstatene og handler ut fra filosofien "If you can't beat them, join them."

For meg ble Scout den store skuffelsen. Like impulsiv og engasjert som i barndommen, men fullstendig uvitende (og likeglad?) når det gjelder samfunnsforhold. At hun i en alder av 26 år ikke har en eneste politisk tanke i hodet, etter en oppvekst i sør og en årelang tilværelse "ute i verden", tror jeg ikke på.

Persongalleriet, bortsett fra familien Finch, blir klisjeer, og selve temaet i romanen tåkelegges av sidehistorier som bare virker forstyrrende. En helt unødvendig utgivelse, synes jeg.

Kvasi-pedagogisk pjatt om hvorfor det er viktig å engasjere seg. Siden boka er tilegnet Utøya-generasjonen, er nok målgruppa først og fremst ungdom. Jeg tror ikke denne boka vil anspore verken ungdom eller voksne til å engasjere seg i særlig grad. Tannløst, banalt og oppkonstruert. Jeg hadde ventet mer av Hylland Eriksen.

Spania skilte seg fra andre områder ved at inkvisisjonen fra 1400-tallet var et statsanliggende (initiert av Ferdinand og Isabella) og ikke sprang ut fra kirkelige ønsker. Fra pavelig hold var det en viss motvilje mot å gi samtykke til slik statskirkelig virksomhet.

Dessuten var det visst ikke så vanlig at inkvisitorene beskjeftiget seg med "privatmoralske" affærer - hensikten var i hovedsak å renske ut jøder og muslimer. Hekseprosesser var det for eksempel svært få av før i seinere århundrer, både i Spania og ellers i Europa.

Men "vår mann" Desiderius er nok ekstra nidkjær i tjenesten; allerede tidlig i boka blir det jo klart at han ikke går av vegen for å intrigere seg til fordeler som kan fremme karrieren hans.

Tidligere omtaler gjorde såpass inntrykk at jeg besluttet å sette denne boka på ønskelista. Det glapp dessverre, som så mye annet. Takk for påminnelsen; nå er den bestilt. (Denne gangen smir jeg mens jernet er varmt!)

Utholdenhet har alltid vært en av mine mest framtredende egenskaper. Nå henter jeg Bergljot ut av hylla, der hun har stått og vansmektet i årevis. Jeg gleder meg virkelig til å samlese denne!

Slutten motiverer såvisst til videre lesing! Ferrante kan kunsten å lage "cliffhangers" - bare tenk på innledningen til første bok: Hva har skjedd med Lila? Det får vi antakelig ikke vite før i den fjerde boka.

Jeg synes forøvrig begge de to første bøkene er svært gode, men så er jeg da en av dem som er glad i oppvekstromaner. I den første boka får vi innsikt i hva oppvekstmiljøet betyr for personutviklingen, i den andre (blant mye annet) hvordan Elena splittes mellom lojalitet mot røttene sine og ønsket om å komme videre i utviklingen. Jeg er absolutt klar for bok nummer 3!

Nok en forfatter er "haket av" på lista mi over uleste nobelprisvinnere. Asturias fikk prisen i 1967 "for his vivid literary achievement, deep-rooted in the national traits and traditions of Indian peoples of Latin America", som det går fram av nobelkomiteens begrunnelse.

Den grønne paven er, enkelt sagt, en oppskrift på hvordan man skaper en bananrepublikk: Man tar det man vil ha ved hjelp av skremsler, bestikkelser, undertrykkelse, vold og intriger. Forfatterens vrede skinner tydelig gjennom i skildringene av lokalbefolkningens maktesløshet og de mektiges totale mangel på respekt for folkets levevis og tradisjoner.

Asturias' skrivestil er litt springende - for meg ble det vanskelig å holde fokus på hvilke bipersoner som opptrådte i ulike sammenhenger. Dermed blir det ingen toppkarakter fra meg.

Jeg er standhaftig og gjentar nominasjonen av Bergljot Hobæk Haffs Renhetens pris (for tredje gang, tror jeg det må være).

Slik er den omtalt i Bokklubben:

Renhetens pris ble utgitt første gang i 1992, og regnes av mange som Bergljot Hobæk Haffs aller sterkeste roman. Som så ofte henter Bergljot Hobæk Haff sitt stoff fra historien i denne romanen. Denne gangen er fortellingen ført i pennen av den spanske munken Desiderus, geistlig og inkvisitor på 1500-tallet. Desiderus beretter om et av sine første oppdrag i Inkvisisjonens tjeneste, da han som ung mann var besatt av tanken om å fremme Guds sak, om nødvendig med de mest bestialske midler. Saken dreier seg om den unge nonnen Beatrize som er mistenkt for å ha født Djevelens barn. En historie om forbudt kjærlighet, forbytting av barn, om fødsler i dølgsmål, dystre slott og onde mødre.

Haff var et unikum når det gjaldt språklig eleganse, person- og miljøskildringer.

Håper du har ork til å fortsette å administrere oss; du gjorde en solid jobb fram til ferien! Jeg er med!

Det har du sannelig rett i (Jeg måtte bort i hylla og sjekke.)! Men ungdomsserien hennes ser ganske homogen ut?

Søk på Jan Bojer Vindheim, så finner du den. Virker interessant!