Hvem kunne ha forestilt seg at man skulle bli så oppslukt av ei bok om ei bru? Kanskje fordi Ivo Andric her har gitt oss en uovertruffen leksjon i Balkan-historie sett fra grasrota. Romanen handler om folket i den bosniske byen Visjegrad gjennom en periode på vel 400 år, fra de var undersåtter i det osmanske imperiet og fram til utbruddet av første verdenskrig.
I Visjegrad lever mennesker fra ulike kulturer og religioner side om side: Her er tyrkere, bosniere, sigøynere, jøder, grekere og ungarere, mennesker med røtter over store deler av det osmanske riket.
Vi blir kjent med et knippe enkeltmennesker og deres tanker, ord og gjerninger, glimtvis opp gjennom historien, fra det enkle bonde- og handelssamfunnet, gjennom østerriksk okkupasjon og innføring av fremmede skikker og forordninger, teknisk utvikling og utdanning av ungdommen, nye ideer og ideologier, økende mistenksomhet overfor sambygdinger, nabolandsbyer og naboland - helt til alt rakner i 1914.
Brua, som har ligget som et stødig fundament under hele romanen, sprenges i filler, og kaos overtar arenaen. Som vi vet, skulle det ta lang tid før området ble noenlunde stabilt igjen. Fortsatt ulmer det nok under overflaten - et folk som til de grader er blitt skaltet og valtet med gjennom flere hundreår, glemmer ikke så lett. (Men brua er gjenoppbygd!)
En meget tankevekkende fortelling. Dette var mitt første møte med Ivo Andric. Nå starter jakten på Konsulene - den må da kunne oppdrives på et antikvariat?
Når en regjering finner det påkrevd å slå opp plakater med løfter om fred og velstand, må man være på sin post; for da kan man vente seg det motsatte.
Jeg ser du har Anna Karenina blant favorittbøkene dine, så det er nærliggende å anbefale Tolstojs Krig og fred. Middlemarch er også en fascinerende fortelling.
Min utgave kom på Fredhøis forlag en gang på 60-70-tallet, iallfall før ISBN-tida. Oversatt av Nils Lie. Forlaget ga ut flere Steinbeck-oversettelser, men var alltid sparsomme med opplysninger - ikke engang årstall for utgivelsen er tatt med. Jeg måtte også legge den inn manuelt, så den vises ikke i Bokelsker-samlingen.
Du minner meg på at jeg har Broen over Drina i "skal lese"-samlinga mi. På tide å hente den fram, kanskje?
Barbro (...), snudde seg og løftet et stykke fisk opp av vannet og ble stående til Ingrid kom opp på siden av henne så de sammen kunne beundre regnbuen i det hvite kjøttet og gjøre felles sak i arbeidet med å finne det usynlige balansepunktet mellom kokt og ødelagt fisk.
Jeg var hans barn og hennes barn, men ikke deres barn, det var aldri oss tre; når jeg blar gjennom haugen av bilder som ligger på bordet foran meg, finnes det ingen fotografier av oss tre sammen. Hun og han og jeg.
Den konstellasjonen eksisterer ikke.
Etter å ha lest Slåttekar i himmelen hadde jeg kanskje litt for høye forventninger til fortsettelsen. Jeg er enig med deg i at "nerven" uteblir - og alle geografi-og naturfagleksjonene ble litt i meste laget. Å ramse opp absolutt alle typer blomster- og grønnsakfrø som var i handelen, er for eksempel litt amatøraktig hos en ellers habil historieforteller, synes jeg.
Av og til får vi sidefortellinger som skriker etter oppfølging: Hvorfor introduseres for eksempel denne framifrå dyktige og gåtefulle tømreren, når gåtene bare blir hengende i løse lufta? Et triks for å skape interesse for ei mulig tredje bok?
Jeg kom heller ikke så godt overens med Eilert, men en likandes hovedperson er jo ingen betingelse for en god leseopplevelse. Jeg slutter meg til firerkastet ditt: Ei bra bok.
Denne, kanskje?
"Joda, jeg har sykkel. Men jeg er litt ustø. Og det er for mye trafikk her i byen, synes jeg. Dessuten er jeg farlig for andre. For ikke så lenge siden kjørte jeg over en gammel mann, og slikt bør man jo helst ikke gjøre."
Gratulerer med dagen, og takk for mange gode leseopplevelser!
Ganske sært, egentlig. Jeg får en mistanke om at boka kunne ha vært en julegave fra ei bestemor som var sterkt knyttet til misjonsvirksomhet verden rundt, og som hadde tilgang til utgivelser fra forlag som ikke var allment kjent på markedet.
Så morsomt at du fant denne, Gretemor! Jeg hadde den i meget tidlig barndom, husker at min far leste høyt fra den - her fant jeg endelig det stikkordet jeg trengte for å kjenne igjen boka:
Jeg var i Lissabon.
Der bar alle no' på hodet og ikke no' i hånd.
Takk skal du ha!
Jeg fullførte, men uten særlig entusiasme etter hvert som likhaugen vokste. Her ble det for mye av alt.
Takk for tipset!
Dette verket har jeg lest før – trolig på et tidspunkt da jeg hadde for vane å lese litt «diagonalt» når jeg kom til partier der det ble mye filosofi og religion. Denne gangen har jeg lest mer grundig , og jeg tror bestemt at jeg nå er ferdig med brødrene Karamasov. Jeg har fullført og funnet verket både lesverdig og interessant. Noen partier og enkeltepisoder var til og med ganske spennende, som for eksempel rettergangen mot Dmitrij og en del av dialogene/monologene. Men ingenting av dette traff den spesielle strengen i meg som gir gjenklang og innlevelse.
Beklager, alle entusiastiske medlesere, men ytterligere dypdykk i teksten vil neppe føre meg nærmere innpå aktørene. Den eneste jeg stundom greide å fornemme litt av innsida av, var Aljosja.
Takk for alle innspill! Mange har bidratt til opplysning og ettertanke, men har likevel ikke ført til at strenger begynte å vibrere. Hvert av de tre bindene har fått terningkast fire fra meg.
Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker!
Tor Åge Bringsværd
God beskrivelse av leseopplevelse - men med ett forbehold: Punkt 6 forutsetter at det er ei god bok man har lest. En del bøker er ganske fort glemt.
Sett i fonner og vidder er den likevel mye annet enn hvit, sneen. Den kan være mørk som gammelsvartvinteren. Og grå. Men er den blå, sneen, da står all verdens blåheter til hans rådvelde. Skimmerlilla kan den være. Mine synder i Lammets blod til de blir rosende som sne, en time før soloppgangen i februar.
Jeg spør ofte meg selv hva som ville skjedd hvis Beethoven hadde hatt ett av våre moderne høreapparater.
Peter Ustinov
Jeg har nettopp lest Kalifens gave av Tor Åge Bringsværd, en liten roman om en spesiell reise fra Bagdad til Aachen omkring år 800. Anbefales varmt!