Bokelskere.no

Jeg tenker at det har vært såpass mye turbulens i områdene både på og omkring reiseruta i løpet av et drøyt millennium at det nærmest er et mirakel at vi har nedskrevne kilder i det hele tatt. Uansett: Forfatteren har gjort en strålende jobb ut fra de fragmentene han har greid å oppspore!

Tor Åge Bringsværds fortellinger fra fjerne tider er alltid en fryd å lese, enten vi reiser bakover eller forover i tid. I Kalifens gave er vi tilbake i tida omkring år 800, og bakteppet er Karl den Stores forsøk på å etablere en allianse med den legendariske kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid. Jøden Isak, den eneste av "frier"-delegasjonen som kommer velberget fram til Bagdad, får i oppdrag å bringe kalifens gave hjem til kong Karl. Gaven er elefanten Abul-Abbas.

Romanen er basert på en virkelig hendelse: Karl den Store fikk faktisk en hvit elefant i gave fra kalifen. Ut fra svært sparsomme kilder har Bringsværd diktet troverdige detaljer og personskildringer. Vi blir med på den strabasiøse reisen over sjø og land og får oppleve det særegne vennskapet som oppstår mellom Isak og elefanten. Den lune, varme fortellerstemmen og det muntlige, hverdagslige språket gjør dette til en nytelse å lese!

Bringsværd er en av dem som bekrefter Sigrid Undsets ord om "menneskenes hjerter" som alltid er de samme.

Det eneste aberet ved denne boka: Vi forlater reisefølget rett før de tar fatt på den siste etappen over Alpene. Jeg skulle gjerne ha fulgt med helt til Aachen, der Isak må skilles fra elefanten.

Det blir spennende å se svaret - hvis det kommer!

Det er vel det å forstå (og godta) Dostojevskijs premisser jeg strever litt med. Vanskelig å unngå at lesinga farges av eget forhold til religion.

Artig sammenlikning, Quijote - men den halter vel litt: En vegetarrett er ikke nødvendigvis god selv om den inneholder aldri så mange vegetaringredienser ...

Jeg er altså en av dem som ikke helt har fått taket på "avhandlingen". Det skyldes nok dels at jeg ikke lever meg godt nok inn i tidsånden (og russer-ånden!), og dels at jeg ikke alltid greier å ta romanfigurene helt på alvor, der de trasker fra det ene hjemmebesøket til det andre og diskuterer sine anskuelser, samvittighetskvaler, skyldfølelser og kjærlighetsaffærer.

Og når det gjelder religionen er det spesielt ett punkt som provoserer meg: At menneskelig anstendighet, ærlighet og rettskaffenhet har utspring i noe guddommelig. "Uten Gud vil alt bli tillatt", påstås det. I mitt hode blir det en kortslutning. Så langt jeg har lest, har denne påstanden vært framsatt i litt ulike versjoner, men ingen synes å imøtegå den, ikke engang de som påberoper seg å være ateister. Nettopp disse burde vel være talspersoner for positive menneskelige egenskaper, uavhengig av en guddom.

La dette være nok i denne omgangen - jeg skal prøve å komme tilbake med andre og mer positive vurderinger seinere. Nå er jeg midt oppe i en ganske selsom mordetterforskning og må sjekke hvordan dette utvikler seg!

Hvor fikk du tak i dem?

Responsen hittil tyder på at dette er en funksjon vi godt kunne vært foruten. Da den ble lansert, var jeg av og til innom og sjekket hva som ble anbefalt "bare for meg" og ble ofte både forbauset og lattermild. De siste åra har jeg ikke oppsøkt disse "anbefalingene".

Så var jeg på sporet igjen, og Broch er erstattet av Kjetsaa. Men etter moden overveielse har jeg besluttet at det er uaktuelt å gå helt tilbake til start. Store deler av bind 1 var så preget av religiøse betraktninger at jeg som ikke-troende nærmest fant det litt kuriøst.

Nå starter jeg omatt på bind II, sjette bok, og skal prøve å ta igjen det forsømte. Jeg er iallfall viss på å ikke bli forstyrret av språket denne gangen.

Godt å observere at seniorklassen endelig gir lyd fra seg, Rolf! Jeg har grunnet litt på dette med yndlingsbøker/-forfatter og har ikke greid å finne den ultimate topplasseringen, men som deg var (og er) jeg jo en Barbra Ring-elsker og vil nok også mene at Peik ligger enda et hakk over Fjellmus. Anka Borch fantes også i bokhylla; Voksen kar og lita jente finnes fremdeles et sted her i heimen. Annik Saxegaard ble jeg først oppmerksom på seinere; i motsetning til mange andre skrev hun svært lesverdige "ungpikebøker", som var en populær sjanger i en periode.

Jeg minnes med glede også Gabriel Scotts Sølvfaks og Kari Kveldsmat, pluss Dikken Zwilgmeyers Inger Johanne-bøker - men iallfall de tre sistnevnte ble vel karakterisert som "pikebøker" fra forlagets side.

Det var imidlertid Marie Hamsun som var barnebokforfatteren framfor alle. Hennes fem bøker i Bygdebarn-serien ligger nok øverst på lista, i alle fall i min hukommelse. (Navnet Hamsun var jo ikke for helt stuereint å regne såpass få år etter alt rabalderet, så jeg tror nok bøkene ble gjenstand for en viss foreldresensur før de kom meg i hende.)

Og takk for gode råd! Jeg har noen av de "gamle" bøkene hans i hylla. Dem skal jeg hente fram igjen med tid og stunder. Den siste står jeg over. Og Harper Lee har jeg ikke tenkt å velte ned fra pidestallen.

Mitt første møte med Jon Fosse. Boka har stått i hylla lenge, men av en eller annen grunn har jeg stadig skjøvet den bakover i lesekøen, trolig fordi jeg har fått inntrykk av at Fosse skriver sært og ubegripelig. Og så viser det seg at inntrykket var feil. Sært, kanskje, men ubegripelig? På ingen måte. Språket er lett, alle gjentakelsene suggererende.

Trilogien består av de tre små bøkene Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som gir oss fortellingen om Asle og Alida fra de bryter opp fra hjemplassen og reiser til Bjørgvin og fram til ei tid da de begge er halvglemte minner blant etterkommerne. Betagende skildring av ung kjærlighet, delvis gjennom dialog og delvis gjennom en slags bevissthetsstrøm. Underveis avdekkes det, nærmest mellom linjene, at Asle har ofret i meste laget for å berge seg, kjæresten og barnet deres unna den bunnløse nøden de står overfor.

Et øyeblikk så jeg for meg at Jon Fosse har skrevet seg sjøl inn i fortellingen; det er gamle Ales som filosoferer over slekta si:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Det ble raskt klart at en del historiske hendelser det refereres til, skjedde for såpass lenge siden at dette ville vært fysisk umulig.

For andre gang denne uka gir jeg en sekser. Jeg skal lese mer av Fosse!

Jeg slutter meg helt til omtalen din, og til alle superlativer som ellers er brukt om dette (sjøl)portrettet. Makeløst samspill mellom intervjuer og objekt!
Best av alt likte jeg det Askildsen forteller om skrivearbeidet: Han er ingen forteller, men en kunstner som leter etter de perfekte uttrykksmåtene og møysommelig bygger stein på stein uten å vite hva fortsettelsen blir. Jeg må visst ta fram bøkene hans og lese dem om igjen, bare for å utforske arbeidsmetoden litt nærmere.

Har det vært noen på visning i fuglekassene?

Det er to varige gaver vi kan gi barna våre. Den ene er røtter, den andre er vinger.

William Hodding Carter jr.

Ei tid før påske tilbrakte jeg et par uker på en balkong på Gran Canaria, med isjias som hindret mobiliteten en del. Det gikk derfor med mye litteratur, noe ganske lettbeint og noe direkte banalt og kjedelig. Men lyspunkter iblant:

De fördömda, mørk, intens og magisk beretning fra Joyce Carol Oates om hendelser blant aristokratiet i Princeton tidlig på 1900-tallet.
Ensomheten i Lydia Ernemans liv, stillferdig, udramatisk hverdagsfortelling av Rune Christiansen om at intet menneske er ei øy, selv om man ønsker det aldri så sterkt.
A Spool of Blue Thread, en familiehistorie av Anne Tyler, denne gangen om den amerikanske drømmen som gikk i oppfyllelse ( - eller kanskje ikke?).

Alle disse tre fikk femmere av meg. Men blant feriebøkene mine var det også en ubetinget sekser: Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj. En samling av monologer fra hverdagen i Hviterussland etter katastrofen. I mitt hode har denne ulykken alltid vært forbundet med Ukraina, men her fikk jeg ny kunnskap: Det var i Hviterussland katastrofen rammet hardest. En rystende påminnelse om hva som skjedde, og hvordan folk ble holdt uvitende om de faktiske forholdene.

Ei tidslinje kunne vært interessant av flere grunner. Riktignok er Aleksej involvert i den ene tildragelsen etter den andre, men samtidig skjer det jo andre ting med andre aktører, som vi også blir vitne til. Når mange dramatiske hendelser og intense samtaler får mye plass, gir det også en følelse av mye tid. Heldigvis gjør forfatteren oppmerksom på dette med jamne mellomrom: Husk, leser, at ditt skjer samtidig med datt - og dermed er man brakt ned på jorda igjen. Jeg har så langt lest meg midtvegs ut i bind 2 og må stadig minne meg sjøl om at hele historien hittil har utspilt seg i løpet av et par døgn.

Det er litt pinlig å innrømme det, men foreløpig har jeg bare lest forfatterens forord og litt av første kapittel. Har likevel rukket å registrere at både ordvalg og bøyingsmåter er brakt langt nærmere det språket vi bruker i dag. (For eksempel blir Karamasov omtalt som "godseier" og ikke "proprietær"). I tillegg har Kjetsaa rett som det er valgt ny oppbygging av både setninger og avsnitt og dermed gjort språket mer lesbart, iallfall for meg.