Leseperiode:
Tirsdag 1. mars - Søndag 8. mai.

Tråden brukes til innlegg, kommentarer og diskusjon om Brødrene Karamasov, forfatteren og andre relevante temaer. Verket deles i to tråder:

Tråd nr. 1: Første del og annen del.
Tråd nr. 2: Tredje del og fjerde del + epilog.

Det er en fordel om vi starter innleggene med å opplyse om hvor langt vi er kommet i boka og/eller hva vi refererer til, sitater etc. Dette både for å unngå spoilere og for å gjøre det enklere for andre å finne fram til det aktuelle sted i romanen.

Bruk gjerne fet skrift, f.eks.: Første del, første bok, kap. IV

Andre tråder:

Forslag til Ev5

Valg av Ev5

Lesesirkel hovedtråd 2015/16

VELKOMMEN MED INNLEGG :)

Tråd nr. 2: Tredje del og fjerde del + epilog.

Quijotes eminente sammendrag av alle kapitlene i Brødrene Karamasov. Stor takk!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Viser 167 svar.

[ Slettet av bruker ]

III.8.VII Den første og ubestridelige

Kapitlet har sikkert ein funksjon, men ennå er poenget med det litt uklart. Mitja finn i alle høve fram til Grusjenka og karane ho er saman med. Innimellom skriking og sk(r)åling snakkar personane om Polen (to av karane er polske; den eine heiter Pan Wróblewski). Oret pani (uttalen er [ˈpãɲɛ]) blir ofte brukt i ulike former – det er polsk for «herr(e)», trur eg. Polen hadde vorte delt tre gonger, og delar av landet var på denne tida undertrykt av Russland. Også ekteskapets og Gogols Døde sjeler blir diskutert, og ei gravskrift av Alexis Piron blir sitert; ho minner forresten om ei av Wessels gravskrifter. Samtalen er i grunnen sterkt forvirrande, men så er da heller ikkje deltakarane edrue.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

III.8.VIII Feberrus

Festen utviklar seg, vi er jo i Russland, og ikkje uventa er det Mitja som er i feberrus. Han får snart følgje av Grusjenka. Ho har det ikkje heilt lett, verken på den eine eller andre måten. Når ho utbryt «Det er synd på de fattige og krenkede!», får vi assosiasjonar til den romanen av Dostojevskij som på bokmål har tittelen De fornedrede og krenkede, om han som vil leve som om Gud ikkje eksistrete, altså tematisk i slekt med Karamasovbrørne. Ho vil be til Gud og seier «Alle mennesker er gode, alle sammen» – slik vi tidlegare har lese i forteljinga.

Alt dette har bygt opp til at politimeister Mikhail Makarytsj og statsadvokaten kjem, mens festen har nådd klimaks. Makarytsj vil arrestere Mitra, mistenkt for fadermord. Gamle Karamasov er død. Nå ser vi grunnen til at forteljaren har lagt så stor vekt på at Mitja har blod på hendene. Så får vi sjå korleis saka utviklar seg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

III.8.VI Her kommer jeg!

Og denne «jeg» som kjem, for full musikk, er Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov, Mitja; han kjem, med Andrej som kusk, til Mokroje for å finne Grusjenka, og er ikkje akkurat i psykisk balanse. Så går det opp for oss kva alt dette skal vere godt for, reint narratologisk og tematisk sett: Andrej blir samtalepartnar for Mitja om det dostojevskijske temaet straff og frelse: «[…], en har ikke lov til tråkke på et menneske og pine det. Og heller ikke andre levende vesener. Alt som lever er skapt av Gud, hesten også.» Vil også Mitja bli frelst? Dette er det store spørsmålet. «De er nok hissig», seier Andrej, «men Gud vil tilgi Dem for Deres store enfold.» Og Mitja ber: «Men la meg også få elske her på jorden.»

Dei kjem fram til Trifon Borisyts. Forteljaren beskriv vertshuset svært nøye. Her er Kalganov og Maaksinov, men viktigare er vel to ukjende karar. Og der er Grusjenka, i det blå rommet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Vil bare si at jeg setter stor pris på dine resymeer og betraktninger. Det blir nesten som å lese boken en gang til og det er den jo verdt!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

III.8.V En plutselig beslutning

Mitja spring til Fenja, desperat etter nytt om Grusjenka, som skal ha reist til ein tidlegare elskar. Han har blod på hendene og i ansiktet etter episoden i førre kapittel, og han lyt vel vere klar over at Grigorij Vasiljevitsj meinte han hadde grunn til å kalle han «fadermorder». Neste post er Pjotr Iljitsj Perkhotin, som han hadde pantsett pistolane hos, og som nå reagerer på både blodet og pengesedlane. Mitja drikk med Pjotr og samanliknar seg med Shakespeares Yorick før han dreg sin veg og Pjotr bankar på hos fru Morasova. Romanen får i stadig større grad trekk frå kriminalsjangeren i tillegg til dei langt viktigare dimensjonane som vi har kommentert tidlegare.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

III.8.IV I mørket

Den sjalu Mitja, som spring ut for å finne Grusjenka, lurer seg fram og spionerer på faren, Fjodor Pavlovitsj, for han trur at Grusjenka er der, men det er ho ikkje. Han lurer faren til å opne, og det må skjere han i hjertet og høyre rivalen seie «Hvor er du, kjære engelen min, hvor er du?». Mitja tenkjer på kor sterkt han hatar faren («Der sto han, rivalen, hans plageånd, hans livs plageånd»), og har lyst til å drepe han. Grigorij Vasiljevitsj kjem, og Mitja slår han med messingstøytaren før han spring til fru Mosorovas hus, der nevøen til gardsguten Nasar Ivanovitsj fortel at Grusjenka har reist til Mokroje med Timofei. Konklusjon: Mitja er i ferd med å pådra seg mistanke.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

III Gullgruvene

Kapitlet begynner med ei oppsummering av forholdet mellom Grusjenka og den sjalu Dmitrij. Interessant for den litterært interesserte lesaren er forteljaren si framstilling av Aleksander Pusjkins Othello, kanskje den mest kjende sjalu mannen i bokheimen.

Vår mann Dmitrij pantsett pistolane sine i den desperate jakta på pengar. Etter å ha vorte fortald at Smerdjakov er sjuk etter eit epilepsianfall og at Ivan har reist til Moskva, går Dmitrij til fru Khokhlakova for å låne pengar, men ho vil ikkje låne ut noko. Ho nemner, i samband med diskusjonen om frigjeringa av kvinnene, at ho har skrive til forfattaren Sjtsjedrin, som var ein faktisk person i Russland. Ute får han vite at Grusjenka ikkje lenger er hos Samsonov. Han tek ein messingstøytar og pådreg seg dermed mistanke for det som seinare skal skje: «Å Gud, han vil ta livet av noen!» seier fru Khokhlakova, eit grep som jo skal føre lesaren på villspor.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Men dette med gullgruvene er litt uklart ...

Godt sagt! (0) Varsle Svar

II Setteren

For Dmitrij – nå, ja; han er ikkje aleine om dette – dreier alt seg om pengar. Han klarer å skrape saman litt, men får ikkje til å sette planen sin ut i livet. Han får vite av presten at drankaren "Setteren" eigentleg heiter Gortskin. Ingen god kommunikasjon, akkurat, i samtalen. Så er han tilbake i Volovja og går til Grusjenka. Litt vanskeleg ennå å vite kva Dostojevskij vil med dette kapitlet.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

III.8.I Kusma Samsonov

Åttande bok er vi over på no; ho skal handle om «Mitja», dvs. Dmitrij. Vi hugsar at han og faren var rivalar i kjærleikslivet. Forteljaren varslar at skumle saker er i vente. Mitja skal ha pengar og oppsøker Kusma Kusmitsj Samsonov, den gamle kjøpmannen som tok Grusjenka til byen, og ber, på ein svært så klønete måte, om hjelp mot faren. Samsonov nektar å ha med han å gjere i slike saker, men viser han til «Setteren», som er i forhandlingar med Fjodor Pavlovitsj. Dmitrij går heim, ikkje heilt i balanse, men det er ikkje Kusma Kusmitsj heller, etter dette møtet.

Tydelegvis nok eit overgangskapittel.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

IV Kana i Galilea
Kapitlet heiter «Kana i Galilea». Vi veit kva Kana står for (tja – for å unngå misforståingar: Ikkje den staden i Hurum, men i det gamle Israel, der det eingong stod eit bryllaup, og Jesus gjorde vatn til vin, som skildra i Joh 2, 1–11)

Ved båra til staretsen er Aljosja nå rolegare, sjølv om han ikkje får konsentrert seg om å be. Far Paisij les teksta om bryllaupet i Kana, der Jesus gjorde det fyrste underet sitt, vatn til vin –«han ville at menneskene skulle være glade». Dette får Aljosja til å tenkje på staretsen; det er som om festlokalet i Kana og rommet med kista flyt saman for han. Det skjer eit under med Aljosja òg:

Hans sjel var så fylt av glede og henrykkelse at den tørstet etter frihet, vidde og rom. […] – jordens hemmelighet og himmelens mysterium berørte hverandre …

Han omfamnar og kyssar jorda og græt, og «disse talløse Guds verdener ble knyttet sammen i hans sjel» (s. 105).

Dette er vel uttrykk for ei sterk og mystisk religiøs oppleving før han oppfyller profetien og dreg frå klosteret.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

III Løkstengelen
Nå er det Grusjenka som står for tur, Agrafena Aleksandrova, ho med den «usedvanlige skjønnhet», elska av både den eine og den andre. Mannen ho leiger av, er kjøpmann Samsonov, som ho nok ikkje kjem til å arve så mykje av som ho legg opp til. Den vakre er driftig i pengesaker. Hit kjem Rakitin og Aljosja, men ho har venta ein annan. Rakitin får svar på tiltale: «Den som spør meget, blir fort gammel.» Mot Aljosja er ho, ser det ut til, blid og positiv, og det er til henne at Aljosja seier «Du har gjenopprettet min sjel». «Han kalte meg min søster, og det skal jeg aldri glemme», seier ho, på si side. Og så var det Grusjenka som betalte Rakitin for å ta med Aljosja?

Det er ikkje lett å bli klok på Grusjenka: «Først gir hun Mitenka [dvs. Dmitrij] dødsstøtet», mumlar Rakitin, «og så ber hun ham huske det resten av livet. For et rovdyr!»

Kapitlet sluttar med at Rakitin vender seg mot både Grusjenka og Aljosja; den sist nemnd går tilbake til klosteret.

Eg har ikkje dette kapitlet heilt i boks. Desse kommentarane skriv eg for min eigen del – mest for å halde orden på handlinga og personane. Av og til skriv eg inn tilleggsinformasjon, av og til ikkje. Om nokon finn glede i desse notata som berre er på eit tidleg stadium til ein analyse av heile romanen, er det jo gledeleg. Eg har har undersøkt i Akademika på Blindern om det skulle vere ei komemntert utgåve av romanen på russisk der, men det var det ikkje. Så vi går vidare, i fyrste omgang med kva vi kan notere oss og finne ut sjølv.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

II.7.II Et slikt øyeblikk

Forteljaren går fyrst inn i ein slags daialog med lesaren om far Paisij og Aljosja. Aljosja «kunne ikke tåle at den rettferdigste av de rettferdige nå var blitt fornedret av usle og lettsindige mennesker». Forteljaren spør – med Dostojevskij – «det blir alltids tid til fornuft hos en mann som ikke er dum, men viss han ikke viser kjærlighet i et slikt øyeblikk, når skal den da komme?». Til Rakitin seier han at han ikkje gjer opprør mot Gud; han «kan bare 'ikke godta den verden han har skapt',» held han fram. I replikken ligg eit av dei mange sitata i boka som eg ikkje klarer å plassere. Rakitin skulle eigentleg gå til fru Khokhlakova, men vil i staden til Grusjenka, så får vi halde kontakten med henne òg. Dessverre for henne, for Rakitin, fortel forteljaren, «var en beregnende mann som aldri foretok seg noe som ikke var til hans egen fordel». Måla – også hos Dostojevskij finst det målstyring – er hemn og ein materiell fordel.

Eit kort kapittel, ein mellomstasjon for å komme vidare, og med påminning om kjærleiken.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

II.7.I I forråtnelsen

Vi er nå over på tredje delen. Den fyrste boka her, som er den sjuande i heile romanen, heiter naturleg nok «Aljosja», som jo var den som hadde skrive ned dei biografiske notata til starets Sosima. Munken, sikkert talsperson for Dostojevskij, er nå daud, og opninga skildrar korleis liket vart stelt og vaka over. Aljosja tek dødsfallet tungt. Vi møter «den lille munken frå Obdorsk» og vår gamle kjenning Rakitin – og fru Khokhlakova. Kvar sitatet om «dine små rørende tårer» (s. 63) skriv seg frå, har eg ikkje klart å finne ut.

Alt dette er overgang og opptakt til «noe helt uventet», «denne tomme og forargerlige begivenhet»: At også staretsens lik rotnar opp, noko søm fører til splitting mellom dei ulike oppfatningane av staretsinstitusjonen, eksemplifisert gjennom ordstriden mellom far Paisij og far Ferapont (jf. II.4.I).

Aljosja går frå klosteret (slik staretsen rådde han til å gjere?).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av seks bøker - det var eg fyrst ikkje klar over; eg trudde at andre delen var slutt da eg hadde lese ut bind 1 i Solums utgåve. Derfor har eg eingong før lagt inn ei oppsummering, som altså omfatta berre ein del av andre delen. Her utvider eg oppsummeringa:

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett? Det blir ikkje mindre religion i dei siste kapitla - som, utan at eg her tek stilling for eller mot slike åndsretningar - er noko av det vakraste eg har lese om kristen tru.

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Ikkje berre historia om storinkvisitoren er ei historie i historia, men også det som blir framstilt som dei etterlatne papira til starets Sosima, er eit brot med hovudhandlinga og den tradisjonelle romansjangeren, sjølv om brev og andre tekster ikkje er eit uvanleg innslag i ein roman. I desse papira, som Aleksej har ført i pennen, møter vi kjernen i Dostojevskijs tenking, eksemplifisert gjennom desse sitata frå respektive s. 52 og s. 54:

Brødre, frykt ikke menneskenes synd, elsk mennesket også når det synder, for dette er et bilde av Guds kjærlighet, og høyere kan man ikke nå i kjærlighet.

Det finnes bare én redning: å gjøre seg selv ansvarlig for alle menneskers synder.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

II.6.III Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord

e) Noe om den russiske munk og hans mulige betydning
Starets Sosima drøfter - via Aleksej - kva den russiske munken er: «kanskje er [det] fra disse fromme og ydmyke mennesker at den russiske jords frelse på nytt skal komme!» fordi dei si einsemd framleis har bevart «bildet av Kristus skjønt og uforfalsket». Han går vidare til tankar om fridom og det moderne mennesket (her har vel lite endra seg sidan Dostojevskijs dagar) trong til å oppfylle sine eigne, private behov noko som får katastrofale følgjer, meiner han. Det har han jo rett i; sjå berre kva han seier om verda i 2016 (s. 45):

Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene!

Stosima - altså Dostojevskij -kritiserer folk for å jage etter ytre status («Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere»), og også dei fattige, som utviklar misunning og drukkenskap. Derimot blir munken sett på som eit ideal, i kontrast til dei som jagar etter materielle gode.

«Det er folket som er Russlands frelse», står det, og (s. 47)

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.

Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

f) Noe om herre og tjenere: Er det mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden?
Vi har altså sett at kritikken blir retta mot både høg og låg, i samfunnet, og òg sjølvsagt mot samfunnet. Redninga skal komme «fra folkets tro og ydmyke fortrøstning»

Og, jo, han meiner at det er «mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden»; han sett ikkje spørsmålsteikn ved klassesamfunnet, men vil vere tenaren åt tenaren sin. Folk spør: «Skal tjeneren kanskje sitte i sofaen og få servert te av sin herre?» (slik romarane gjorde ein gong i året, under Saturnaliafesten), og Sosima svarar: «Ja, hvorfor ikke? Iallfall en gang iblant.»

g) Om bønnen, om kjærligheten og om berøring med andre verdener
Bønn er oppdraging, seier staretsen. Denne delen av papira inneheld vakre ord om kjærleik, om verdien av å elske kvar ting på jorda («For hvis du elsker hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene»), og - så klart, vi har skjønt det nå- elske mennesket også når det syndar («for dette er et bilde av Guds kjærlighet») (s. 52).

At Sosima forkastar vald til fordel for å «handle i ydmyk kjærlighet» (s. 53), kjem heller ikkje som noka overrasking: «Brødre, kjærligheten er vår beste lærer, […].» (s. 53).

h) Kan man være dommer over sine likemenn? Om troen inntil enden
Sosima ordlegg seg som Kristus når han oppfordrar oss til ikkje å dømme (Matt 7,1), og særleg når han utdjupar det kristne kjærleiksbodskapet (s. 57):

Når du er alene, skal du be. Fall gjerne på kne og kyss jorden. Kyss jorden, og elsk den umettelig; elsk alle, elsk alt, søk glede og henrykkelse. Væt jorden med din gledes tårer, og elsk disse tårene.

i) Om helvete og helvetes ild: en mystisk betraktning
Der helvete hos Sartre er «les autres», er det hos Dostojevskij «[l]idelsen ved at man ikke lenger kan elske». Slagordet er ikkje som hos Descartes («Cogito, ergo sum»), men «Jeg er, og jeg elsker». Den «åndelige pinen», dvs. lidinga over at vi ikkje kan elske, er av indre art.


Dei siste linjene i kapitlet skildar korleis staretsen døydde og sluttar med eit frampeik om noko «eienbdommelig, foruroligende og ubegripelig», som han nå skal fortelje om.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.
Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

Jeg tror ikke det er så langt fra at han tenker sånn. Jeg har akkurat fullført En forfatters dagbok 2, hvor han er på en etterlengtet rundreise i Europa, og om den ortodokse tro som den eneste sannhet, skriver han på side 184:

Russland forstod at hun bar i seg en kostelig skatt som intet annet land kunne oppvise maken til: den ortodokse tro. Russland måtte beskytte Kristi sannhet, Kristi uforfalskede bilde, som var blitt fordunklet i alle andre konfesjoner og alle andre folkeslag.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over Dostojevskijs beretninger i denne boka, jeg likte han bedre bak ordene i Brødrene Karamasov. Om jeg tidligere befant meg i en eller annen form for Dostojevskij-rus, så er den over nå.

Han rakker ned på det aller meste: katolisismen, protestantismen, islam, jøder, tyskere, franskmenn, engelskmenn, tyske og franske kvinner, de engelske fant han tiltrekkende. Han synes ikke noe særlig om verken Berlin, Paris eller London, og selv om han besøkte en rekke andre byer, som Wien og Venezia, så skriver han ingenting om dem. Ett eneste langt og surt oppgulp, etter min mening, og jeg kunne godt vært denne leseopplevelsen foruten.

Dostojevskij skriver riktignok i begynnelsen av boka at han kanskje kommer til å skrøne, og det er mulig at han overdriver noe med vilje, men på meg blir det hele både hovmodig og patetisk uansett hva som er tilfelle.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

II.6.II Av den i Herren hensovede og ærverdige prestemunk starets Sosimas levnedsbeskrivelse, sammenstillet etter hans egne ord av Aleksej Fjodorovitsj Karamasov

Dostojevskij går nye vegar for å lyfte fram bodskapet. Vi har før sett at legenda om storinkvisitoren står fram som ei eiga historie i hovudhistoria. I dette kapitlet møter vi fyrste delen av ei tekst inne i hovudhistoria, forfatta av ein annan person enn den forteljaren vi har diskutert tidlegare: Aleksej Fjodorovitsj har ført Sosimas munnlege sjølvbiografi i pennen. Notata er delte inn systematisk, fyrst biografiske notisar:

a) Om starets Sosimas eldre bror
Den eldre broren heitte Sinojiv og var sjuk. Han har desse visdomsorda om lykke, skyld og tilgiving:

[…] livet er et paradis, og vi er alle i paradiset, bare at vi ikke vil erkjenne det, hvis vi ville erkjenne det, ville det i morgen den dag være et paradis over hele verden.

[…] hver og en av oss er skyldig overfor alle i alt

[…] hvert eneste menneske er skyldig overfor alle og for alt

Selv om jeg har syndet mot alle, får jeg likevel tilgivelse, og det er det som er paradiset.

Denne Sinojiv får Kristusliknande dimensjonar når han tek på seg all verdas synder.

b) Om Den hellige skrift i fader Sosimas liv
Her fortel Sosima om ei sterk religiøs oppleving. Under ei høgmesse ser vi at (røykjelse står sentralt i den ortodokse kyrkja). Det er Jobs bok det blir lese frå, den teksta i Bibelen som handlar om å lide og godta lidinga – og framleis prise Gud, altså det same som vi har høyrt før om lidinga. Sosima fortel om møtet med ein ung gut, som han får til å innsjå at «alt er så godt og vakkert i Guds verden».

c) Erindringer fra starets Sosimas ungdomsår, mens han ennå levet i den verdslige verden. Duellen.
Sosima var ikkje noko dydsmønster mens han gjekk på krigsskolen, fortel han. Han utfordra rivalen til duell og slo tenaren, Afanasij, sin i ansiktet. Sjølvsagt - Dostojevskij skal vise oss ein kar som ber om forlating, ein som «angrer sin dumhet og bekjenner sin skyld». Vi les - på ny! - at «livet er et paradis, for hvis vi bare hadde forstått det, ville jorden med all sin skjønnhet vært et paradis».

d) Den hemmelighetsfulle gjest
Paradistankane blir følgde opp da vi møter ein «eldre mann» på femti år (!). «Paradiset er skjult i hver og en av oss», seier han (s. 31), og «ethvert menneske er skyldig for alle og for alt».

Reint tilfeldig - om noko er tilfeldig i litteraturen - las eg nettopp i ei av fjorårets store bøker, Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter av Grethe Fatima Syéd:

'[V]i er alle medskyldige i alt som hender ikring oss', heter det i Ettermæle (102). Dette er mye sitert i Duun-litteraturen, gjerne som påvirkning fra Dostojevskij - den store slavaren eller russern, som han ifølge Groven ble kalt i Duuns ungdom).

Dei stores stiar kryssar kvarandre (Syéd referer til Lars Grovens På sporet av Olav Duun. Artiklar og kommentarar). Mannen seier vidare: «For at verden skal fornyes, må menneskene slå inn på en ny åndelig vei» (s. 31), ) - nesten som hos Ibsen, som skriv om «menneskeåndens revoltering», og, derfor, eit ofte brukt motiv i forfattarskapet til Martin Nag

Her er vakre ord om mennesket som isolerer seg (s. 32), for langt å sitere; vi nøyer oss med «Ironisk nok begynner nå den menneskelige fornuft å se bort fra at personlig sikkerhet ikke består i den enkeltes isolertes anstrengelser, men i almenmenneskelig solidaritet».

Den eldre mannen har drepe, fortel han. Blir dette nærmast uinteressant i det store perspektivet med nåde og tilgiving og alles skyld og ansvar? Og at hovudpoenget igjen er Joh 12,24, Jesu ord om kveitekornet?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

II.6.I Starets Sosima og hans gjester

Men starets Sosima var ikkje daud (godt å bli mint om det korte tidsspennet som handlinga strekker seg over). Vi møter to prestemunkar til, Mikhail og Anfim. Og så kjem kveitekornet, sjølve mottoet for heile romanen, og som eg har sitert tidlegare (Joh 12,24):

Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde.

På russisk:

Истинно, истинно говорю вам: если пшеничное зерно, пав в землю, не умрет, то останется одно; а если умрет, то принесет много плода.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg vurderer å kaste meg over bok 3 snart og lurer på hvordan dere andre ligger an? Det kan virke som om mange har falt fra underveis.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg er fortsatt med, og er veldig fornøyd med boken. Er langt inn i tredje del - ellevte bok VII. Er vel ganske i takt med det tempoet jeg planla. Har følt at det ikke har vært andre i mitt "område". Vært inne og kikket på linken til siste delen innimellom.
Men tilbake til boken, så har jeg nok hatt mest glede av Staretsen og Aljosjas betraktninger. Har litt problemer med å få tak i de andre aktørenes karakterer.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Lest ferdig nå, og kommentert litt på den andre tråden. Gir selvfølgelig en klar sekser.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg begynte på bok 3 for et par timer siden :) Ja, det har ikke vært så mange som har bidratt på tråden, og det er vel flere grunner til det.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skuldig i å ikkje bidra, ja. Det blei hardt nok å henge med på boka, eg makta ikkje å følge med på diskusjonstråden i tillegg. Men i boka sin ånd så kan eg jo take på meg skulda for alle dei andre som ikkje har bidratt også.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Oppsummering av andre delen

Andre delen består av to bøker, «Overspenthet» og «Pro og contra».

Eg ser at eit par lesarar synest at det til nå har vore for mykje snakk om religion i Karamasovbrørne. Blir ikkje denne innvendinga som å klage over for mykje grønsaker i ein vegetarrett?

Inspirerande tankar om Tolstoj og Dostojevskij fann eg i eit foredrag av Geir Kjetsaa.

Tilfeldigvis kom eg over at Elena Ferrante nemner Dostojevskij og Karamasovbrørne i kap. 32 i L'amica geniale:

Marisa a volte ci tirava palle di sabbia, a volte irrompeva gridando: «Finitela, chi se ne frega di questo Dostoevskij, chi se ne frega dei Karamazov.»

og

Nino odiava il padre con tutte le sue energie, ecco perché parlava tanto dei Karamazov.

Det mest interessante her er sjølvsagt legenda om storinkvisitoren (her er ein av mange kommentarar). Som før sagt: Karamasovbrørne er ikkje fyrst og fremst ein roman, men ei teologisk avhandling, med kraftig drøfting «Pro og contra».

Forfattaren av innlegget oppdaga i ettertid at andre delen på langt nær er ferdig ...

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Artig sammenlikning, Quijote - men den halter vel litt: En vegetarrett er ikke nødvendigvis god selv om den inneholder aldri så mange vegetaringredienser ...

Jeg er altså en av dem som ikke helt har fått taket på "avhandlingen". Det skyldes nok dels at jeg ikke lever meg godt nok inn i tidsånden (og russer-ånden!), og dels at jeg ikke alltid greier å ta romanfigurene helt på alvor, der de trasker fra det ene hjemmebesøket til det andre og diskuterer sine anskuelser, samvittighetskvaler, skyldfølelser og kjærlighetsaffærer.

Og når det gjelder religionen er det spesielt ett punkt som provoserer meg: At menneskelig anstendighet, ærlighet og rettskaffenhet har utspring i noe guddommelig. "Uten Gud vil alt bli tillatt", påstås det. I mitt hode blir det en kortslutning. Så langt jeg har lest, har denne påstanden vært framsatt i litt ulike versjoner, men ingen synes å imøtegå den, ikke engang de som påberoper seg å være ateister. Nettopp disse burde vel være talspersoner for positive menneskelige egenskaper, uavhengig av en guddom.

La dette være nok i denne omgangen - jeg skal prøve å komme tilbake med andre og mer positive vurderinger seinere. Nå er jeg midt oppe i en ganske selsom mordetterforskning og må sjekke hvordan dette utvikler seg!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Som å klage over for mykje grønsaker i vegetarretten, da.

Men vi kan sjølvsagt ha dei meiningane vi vil om religion generelt og hos Dostojevskij spesielt, men eg prøver å lese han på hans eigne premissar (dersom eg klarer å finne fram til dei), og da synest eg at han har interessante og inspirerande tankar. Kva eg sjølv meiner om desse spørsmåla, kjem i andre rekke - i denne samanhengen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er vel det å forstå (og godta) Dostojevskijs premisser jeg strever litt med. Vanskelig å unngå at lesinga farges av eget forhold til religion.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Merker at jeg legger en del av tankegodset i en "skuff" merket : Tanker i den tidsepoken.
Prøver å se litt historisk på det. Verden og verdier i stadig endring på godt og vondt.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

II.5.VII «Det lønner seg alltid å snakke med en klok mann»

Dette er Smerdjakovs ord til og om Ivan Fjodorovitsj. Smerdjakov svarar unnvikande på spørsmål. Ivan Fjodorovitsj er fylt av hat. Gorstkin blir introdusert (s. 354). Ivan skal ikkje til Tsjermasnja likevel, men til Moskva. Smerdjakov får epileptisk anfall, neppe utan grunn. Og Fjodor Pavlovitsj og Dmitrij Fjodorovitsj tenkjer på den same dama.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

II.5.VI Fremdeles er det mye som er uklart

Jo, det er det vel, uklart, altså, men eg ser – på bakgrunn av det eg hugsar frå sist eg las denne romanen – at dette kapitlet som opptakt til det mest dramatiske innslaget i boka; jf. at Smerdjakov rår Ivan til å reise til Tsjermasjnja:

Er det meningen at jeg skal reise bort, og at det så skal skje et eller annet her? holdt Ivan Fjodorovitsj på å miste pusten.

– Ja, helt riktig, sa Smerdjakov stille og ettertenksomt.

Ivan Fjodorovitsj er tungsindig. Er det tilfeldig at eg ser ein allusjon til Bibelen og Joh 14,3 der forteljaren seier at endeleg «kom Ivan i elendig humør frem til sin fars hus» (s. 339)? Jo, det er vel det; huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov kan da ikkje liknast med Guds hus? Igjen saknar eg den russiske originalen …

Kapitlet tek opp forholdet mellom Ivan og Smjerdakov, som Ivan altså har lagt for hat – mens Smerdjakov på si side «av en eller annen grunn begynte å anse seg for solidarisk med Ivan Fjodorovitsj i et eller annet» (s. 341).

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Så var jeg på sporet igjen, og Broch er erstattet av Kjetsaa. Men etter moden overveielse har jeg besluttet at det er uaktuelt å gå helt tilbake til start. Store deler av bind 1 var så preget av religiøse betraktninger at jeg som ikke-troende nærmest fant det litt kuriøst.

Nå starter jeg omatt på bind II, sjette bok, og skal prøve å ta igjen det forsømte. Jeg er iallfall viss på å ikke bli forstyrret av språket denne gangen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

skriv bildebeskrivelse her

Torturkammer fra Den Spanske Inkvisasjonen i siste halvdel av 1400-tallet. Utført i grådighetens og religionens navn.

Midt på bildet kan vi se hvor amerikanske forhørsledere har hentet sin inspirasjon til den beryktede torturmetoden "Waterboarding."

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

(det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velformulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet)

Den refleksjonen satte hjernevinningene i sving hos meg; jeg har nylig lest noe om ulike forelesningstradisjoner i ulike land... Og om jeg ikke husker feil, leste jeg det i historikeren Bernard Lewis' erindringsbok Notes on a century. Boken har stive permer og fikk derfor ikke være med meg på tur ut i den store verden, så jeg får ikke bladd tilbake og kontroll-lest. Men Lewis emigrerte i godt voksen alder fra Oxford til Princeton, og skriver om kulturkollisjonen han som erfaren historieprofessor opplevde da. Om jeg altså husker riktig, var det i den forbindelse han skrev om forskjellen på å fortelle og å lese opp... Kanskje Kjetsaa som slavist rett og slett hører hjemme i en annen akademisk tradisjon enn den du (og jeg) er mest fortrolig med?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Geir Kjetsaa siterer Dostojevskij i innlegget over:

"Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. [...]

Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen."

Tidligere tiders filosofer og forfattere var ofte opptatt av sorg og lidelse som nødvendige onder på veien mot dypere forståelse og glede i livet. I dag skal helst alt som gjør vondt fjernes fortest mulig med alle mulige og umulige midler.

Som en følge, orker mange heller ikke ta innover seg andres sorg og smerte der vi sitter på hver vår tue med eller uten våre substitutter for lykke. Ingen god utvikling, etter min mening.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

II.5.IV Opprør
Fin opptakt til «Storinkvisitoren»! Diskusjonen om grunnleggande spørsmål held fram: Ivan avviser tanken om å elske nesten sin (Mark 12,31) – «så fort et menneske viser ansiktet sitt, er kjærligheten borte». Aleksej parerer: «Men det fins likevel mye kjærlighet i menneskeheten, Ivan, kjærlighet som ligner på Kristi kjærlighet, det har jeg selv fått erfare…» Ivan er ikkje einig: «Etter min mening er Kristi kjærlighet til menneskene et umulig under her på jorden.»

I dette kapitlet finn vi to kjende utsegner som ofte blir siterte. Her er det fyrste:

Av og til taler vi om menneskets 'dyriske' grusomhet, men det er forferdelig urettferdig mot dyrene: et dyr kan aldri bli så grusomt som mennesket, så artistisk, så utstudert grusom.

Ivan fortel vidare om ein sadist av ein general – som den fromme Aleksej ikkje er framand for å ville skyte. «Det sitter visst en liten djevel i hjertet på deg også, Aljosja Karamasov», kan Ivan konkludere og legg til at «vi kommer ikke utenom dumheten her i verden».

Andre tema er liding, skyld og tilgiving. Og det andre kjente sitatet er

Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja, jeg sender ham bare høfligst billetten tilbake.

Referansen til Nekrasov (s. 306) har eg ikkje klart å ta.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

II.9.IX Foreløbig forhør
Bind 2 av Brochs oversettelse gikk noe trått å lese i starten, men så ble det endelig litt action og den ble vanskelig å legge fra seg. Den minnet meg om "Forbrytelse og straff", en favoritt.
Jeg legger inn en liten pause, før jeg begynner på neste bolk. Har hentet Bind III oversatt av Geir Kjetsaa og regner med å lese den istedenfor Broch.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.5.II Smerdjakov med gitaren
Det er interessant at forteljaren her seier om Aleksej (som vil treffe både Sosima og Dmitrij, men nå i fyrste omgang Dmitrij) at «han klatret over gjerdet på same sted som i går»: Forteljaren fortel altså det som skjer når det skjer; han er i «i dag», og viser til eit «i går».

Aleksej høyrer Smerdjakov spele gitar og synge (nei, eg klarer ikkje å plassere strofane) for Marja Kondratjevna, «vertens datter». Smerdjakov seier: «Jeg hater hele Russland.» Korfor? Fordi han ikkje har fått pen behandling i heimlandet sitt? Smerdjakov tek forresten feil når han seier at «Napoleon den første» var «faren til den nåværende keiser»; det var han jo ikkje - han var bestefaren. Og dette veit Dostojevskij sjølvsagt innmari godt.

Vi får vite litt om kva van og Dmitrij driv med, og Marja Kondratjevna er tydelegvis interessert i å treffe Aleksej att. Stadig noko nytt som oppstår og som driv handlinga framover.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

2.5.III Brødrene blir bedre kjent.

Hva mener/sier Dostojevskij her? Noen som har noen tanker?

Aleksej og Ivan snakker sammen på side 293 i min Solum-utgave:

Skal vi så elske livet mer enn livets mening? [...] Du har alt nådd halvveis til målet, Ivan: Du elsker livet. Nå må du streve etter den andre halvparten, så er du frelst. [...] Og hvori består så denne andre halvdelen?
-I å oppvekke dine døde, de som kanskje ikke er døde engang.

Det er denne siste setningen som jeg grubler over. I den engelske utgaven står det: one has to raise up your dead.. Olaf Broch har oversatt med: I å få dine døde til å stå opp.

For et par øyeblikk siden har Ivan fortalt at han vil foreta en reise til Vest-Europa, og han sier videre;

likevel vet jeg at jeg bare reiser til en kirkegård, om enn til en dyrebar kirkegård.

Er det en sammenheng her? og hva kan meningen være?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.5.III Brødrene blir bedre kjent
Ivan er i vertshuset «Hovedstaden». Han seier at «livstørsten» er eit «Karamasov-trekk» som også Aleksej har. Ivan kallar Vest-Europa «en kirkegård og ingenting mer». Her er det Aleksej seier: «Fremfor alt må menneskene lære å elske livet» (s. 293); han svarar ja når Ivan spør om «vi så [skal] elske livet mer enn livets mening: «Ja, absolutt, kjærligheten må gå foran logikken, som du sier, ubetinget foran logikken - det er først da vi forstår meningen». Den «andre halvdelen», seier Aleksej, består i «å oppvekke dine døde, de som kanskje ikke er døde engang» - nesten eit gjenklang av Ibsen, dette (eller omvendt; Ibsen skreiv Når vi døde vågner etter Dostojevskijs Karamasovbrørne…). Om det er samanheng mellom reisa til «kyrkjegarden» Vest-Europa og «oppvekke dine døde»? Det veit eg ikkje. Eg veit at Dostojevskij reagerte kraftig på materialismen i Vesten, men eg kan ikkje hugse å ha lese at han trekte så drastiske parallellar. Vi får lese og gruble.

Ivan - det er ei stund sidan vi har møtt han nå - alluderer til Kains ord om å vere vaktaren til bror sin. Han vil stifte vennskap med Aleksej, men om han meiner det, det er eg usikker på, like usikker på som kva Ivan måtte meine om «Guds eksistens». Uttrykket «s'il n'existait pas Dieu il faudra l'inventer» er henta frå Voltaire. Ivan råder Aleksej til ikkje å gruble over dette: «Det er ikke Gud jeg ikke aksepterer, det må du forstå, nei, det er Guds verden jeg ikke kan gå med på.»

I neste kapittel, «Opprør», skal visst Ivan forklare kva han meiner med at han «ikke aksepterer verden».

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I løpet av den relativt korte perioden jeg har lært Dostojevskij å kjenne, så har jeg frem for alt lært å ta ham ytterst seriøst.

Så når han skriver i 2.5.III Brødrene blir bedre kjent at Ivan kommer til å besøke en kirkegård når han vil foreta en reise til Vest-Europa, så ligger det noe bak.

Tidskoloritten er viktig. Gjennom starets Sosima i 2.6.I, får vi vite at vi befinner oss i 1866. Handlingen foregår i løpet av få dager. Begivenhetene i Europa på denne tiden er mange, men gang på gang har jeg søkt meg til Carl Grimbergs "Menneskenes liv og historie", når jeg ønsker å forstå forfattere og deres tid. Spesielt de som virkelig ønsker å bli forstått, og der er Dostojevskij i en særklasse.

Quijote skriver i innlegget over om Dostojevskijs følelser overfor den økende materialismen i Vest-Europa.

I bind 20: Imperialisme/Demokrati har Grimberg viet Dostojevskij stor plass og under hovedkapitlet: "Når lysene slukkes", skriver Grimberg på side 332:

" I sine artikler opptrådte han som en flammende forsvarer av troen på den russiske egenart og dens umistelige verdier, av forestillingen om det hellige Russlands misjon i Europa og i verden, av tesen om den russiske folkesjels evne til å omskape den vesterlandske kulturarv -- en arv som hadde hatt sin betydning for Russlands utvikling, men som ikke lenger hadde noe eget å gi fordi Europa var blitt materialistisk, hadde stagnert og var døende.

Dostojevskij trakk en skarp grense mellom Russland og Vesten -- Russland, sa han, er ikke Europa som det så ofte er blitt påstått og som man så gjerne forestilte seg i vest. Russland hadde bare en europeisk uniform, og under den fantes et helt annet vesen som skulle frelse verden."

Oppblomstringen av Marx og Engels'; "Det kommunistiske manifest," det vil si ideologiens ekskludering av religion, bidro nok ikke til å fremme Dostojevskijs følelser for Vesten den siste tiden han levde.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jo, men Dostojevskij kjente neppe til Marx. Her er ein svenske som er einig med meg i dette, utan at eg dermed går god for tolkingane hans.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg går ut i fra at tolkningene bygger på at Dostojevskij ikke har nevnt Marx i sine tekster, men jeg tviler på at han ikke hadde kjennskap til han. Kanskje han rett og slett ikke tok Marx på alvor. Bare en tanke.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Veit ikkje kva han oppfatta av slikt under opphaldet i Vest-Europa. Lenin måtte jo vestover for å bli kjend med marxismen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Det kommunistiske manifest" kom ut i 1848, og det er vanskelig å tro at dette ikke ble snakket om blant filosofer og forfattere også i Russland. Begge mennene levde i den samme tidsperioden. Jeg er fristet til å tenke at Dostojevskij, dypt religiøs, ignorerte denne ideologien på grunn av dens fornektende holdning til religion.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jo, kanskje. Manifestet kom jo på russisk alt tidleg i 1860-åra.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.5.I Forlovelsen
Over på femte bok, «Pro og contra». Fyrste kapitlet her er om ei truloving.

Karerina Khokhlakova fortel Aleksej om at Katerina Ivanovna fekk hysterisk anfall. Frua verkar ikkje heilt i balanse, ho heller. Aleksej diskuterer episoden med stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov med Lise: «- Det viktigste nå er å få ham til å innse at han står på like fot med oss, selv om han tar disse pengene, fortsatte Aljosja henrykt, - og ikke bare på like fot, men på en høyere fot… […] Vet De, Lise, Sosima sa en gang: menneskene må behandles som barn, og enkelte til og med som pasienter på et sykehus…»

Samtalen dreier seg deretter om «friarbrevet» frå Lise. «[…] men jeg er også en Karamasov», seier Aleksej. Han ber på «en hemmelig sorg», og brørne hans «styrter seg i undergangen», seier han, og han tek opp att at han òg er ein Karamasov. At han «kanskje ikke engang tror på Gud» kjem overraskande på oss.

Aleksej ser at han blir aleine når staretsen går bort - «Jeg kommer til Dem, Lise», seier han. Ikkje overraskande har fru Khokhlakova lytta, men brevet frå Lise til Aleksej får ho ikkje lese. «Datterens kjærlighet blir morens død», konkluderer ho. Aleksandr Gribojedov, som ho viser til, var ein russisk forfattar i fyrste delen av 1800-talet, og frua føler seg som Famusov i det komiske versedramet Горе от ума, som handlar om den ulykka det er å ha vett og forstand.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg klarer ikke å like noen av disse kvinnelige karakterene, ingen av de virker særlig balansert i mine øyne. Det å si at en datters kjærlighet blir en mors død er en fryktelig stygg ting å uttale av moren til Lise.
Glad for at Aleksej sto i mot og ikke lot henne lese brevet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Heilt einig med deg. Og det ville nok Dostojevskij vere òg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I.4.VII Og ute i frisk luft
Uttrykket «frisk luft» har jo her, som stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov så riktig nemner, dobbel botn. Offiseren fortel bakgrunnen for bitinga, sonen Iljusjka ville ta faren i forsvar overfor Dmitrij, og snakkar om forholdet sitt til Fjodor Pavlovvitsj og Agrafena Aleksandrovna, og ikkje minst om at Iljusjka vart mobba og forholdet mellom far og son («Det var ingen som så oss, ingen annen enn Gud; kanskje husker han det når jeg en gang skal stå til rekneskap for ham»).

Aleksej kjem fram med ærendet sitt, og det er ikkje måte på korleis Nikolaj Iljitsj meiner at dei to hundre rublane frå Katerina Ivanovna kan hjelpe på livssituasjonen til familien - før han krøllar sedlane saman og trampar på dei: «Si til dem som har sendt Dem at børsten ikke selger sin ære for penger!» Han har, for å seie det mildt, sterkt skiftande sinnsstemningar når han og Aleksej går frå einannan.

Eit ikkje heilt enkelt kapittel, dette.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.4.VI Spente scener i stuen

Aleksej kjenner seg utanfor i den delen av verda som gjeld forelsking og kjærleik: «Hva vet vel jeg om slike ting?» På veg for å utføre oppdraget frå Katerina Ivanovna tenkjer han, som vi lesarar, at han som beit, sikkert er sonen til den offiseren som Dmitrij hadde behandla dårleg, stabskaptein Nikolaj Iljitsj Snegirjov. Dmitrij, på si side, er ikkje heime. Heime hos offiseren er det mange menneske (ei kvinne blir nemnd med namn; det er dottera i huset, Varvara Nikolajevna); kanskje møter vi fleire av dei seinare? Guten med dei skarpe tennene høyrer ganske riktig til her og har kjælenamnet Iljusjetsjka.

Om det er forteljaren eller offiseren som blir lyrisk og siterer

I hele skapningen var intet
Som nåde fant for dette blikk,

kjem ikkje så tydeleg fram, og kjelda klarer eg ikkje å finne. Offisersfrua, Arina Petrovna, møter vi òg, og den andre dottera, Nina Nikolajevna, («en Guds engel i kjøtt og blod»). Kapteinen seier to gonger at familien «tilhører de fattige i ånden». Han tek med Aleksej Fjodorovitsj ut for å prate i frisk luft.

Dostojevskij har trekt inn nye figurar akkurat da det var på tide med litt fornying. Og figurane får vi sikkert høyre meir frå sidan.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

1.5.VII "Med en klok mann er det interessant å få en samtale"

Jeg har lest ferdig bind 1 i Boklubbens utgave. Jeg har litt blandede følelser. Fortellingen er tidvis drivende god, man får mye å tenke over underveis, men så blir det litt for mye religion for meg. Jeg sliter med å holde interessen oppe i disse (ofte lange) partiene.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

De aller fleste vil slite litt i disse lange religiøse partiene. Jeg forsøker å plukke fra hverandre samtalene for å se hva de virkelig snakker om, hva er idéene, budskapet. Noen ganger finner jeg de.

Dostojevskij var en dypt religiøs mann før han havnet i fengsel. Og i de fire årene han var sperret inne, hadde han ikke annet enn Bibelen å lese, andre bøker var forbudt. Tenk tanken - å sitte i et tukthus i fire år, kun med Bibelen som lesestoff.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg begynte midt i påsken på Brødrene K og har ifølge Kindle lest 12% av romanen. Jeg kjenner meg igjen i nest forrige innlegg(Ingunn S): det blir mye religion... (jeg prøver å la være og kalle det religiøst babbel...). I begynnelsen av boka var jeg nokså entusiastisk; jeg smilte litt over underfundige og finurlige betraktninger og beskrivelser av persongalleriet. Det gledet meg å ta del i D sin observasjonsevne. Jeg ante innimellom litt satire. Men etter de kom til monasteriet/klosteret så sank det til bunns, synes jeg. For et vestlig og moderne menneske virker D sine dialoger der så daterte. På pur vilje kommer jeg foreløpig til å lese videre - i håp om mindre religionssnakk og, ikke minst, mer handling (og evt eksistensialistiske betraktninger -helst uten all religiøsiteten).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

De eksistensielle spørsmålene og budskapene ligger som røde tråder gjennom romanen. Jeg er ikke religiøs, og velger å skrelle vekk en del av de betraktningene uten at det ødelegger helheten for meg.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Helt enig. Er heller ikke utpreget religiøs, Men det er jo mye en lurer på, og jeg opplever at mange av disse problemstillingene blir diskutert i boken. Veldig glad denne boken ble stemt frem. Hadde neppe lest den ellers.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg hadde nok ikke det, jeg heller. Kanske jeg hadde begynt på den, men gitt opp før den fanget meg. Dostojevskij greier å nå frem til meg på en måte som ingen andre forfattere av forskjellige typer bøker har greid før han. Hvorfor vet jeg ikke pr. i dag, men det forundrer meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg hadde satt veldig stor pris på om du blir med videre. Dostojevskij vil nok at vi skal slite/lide litt innimellom med boka hans. Men av alle de omtalene jeg har lest, så er det ingen som har angret på at de kjempet seg igjennom romanen. Den var verdt strevet.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har ikke gitt meg, men må nok ta det i rykk og napp. Jeg har dessuten sett at det kan være litt motiverende og til hjelp å lese i lesesirkeltråden. Der er det jo mange gode innlegg som bl.a oppsummerer og forklarer. Det kan bli til hjelp om jeg må ha pauser i Brødrene K-lesningen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Så fint :) Jeg tror ikke det er noen store spoilere i denne romanen, så du løper ingen risiko ved å lese tråden, i tillegg til at Quijote og andre bidrar med tanker og oppsummeringer underveis.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

I.4.V Spente scener i salongen

Aleksej tenkjer på rivaliseringa mellom brørne – og at han er glad i begge. Vi lærer, med tanke på namnelista til kjellk, at fru Khokhlakova heiter Katerina Osipnova.

Aleksej trur på Katerina Ivanovna, men kva er sant av det som ho og Ivan Fjodorovitsj seier? Katerina Osipnova seier «Tro aldri en kvinnes tårer, Aleksej Fjodorovitsj», og dette kan vi vel, som lesarar av denne romanen, altså, legge oss på sinne.

Sitatet «Den Dank, Dame, begehr ich nicht, –» er frå Schillers «Die Handschuh». Dei gamle russarane, dei som kunne lese og skrive av dei (3/4 av innbyggarane var analfabetar ved slutten av 1800-talet; i 1940 hadde den sovjetiske regjeringa fått redusert prosentdelen til 20), kunne klassikarane sine – sjå – eller les, da – berre korleis adelen hos Tolstoj snakkar fransk…

Katerina Ivanovna fortel at Dmitrij hadde oppført seg dårleg mot ein tidlegare offiser, Snegirjov (var det sonen hans som kasta stein på og beit Aleksej?), og ho vil at Aleksej skal levere pengar til denne mannen. Igjen er Aleksej bodbringar (eg kom på at «engel», ἄγγελος, jo tyder «sendebod» – og rett etter seier fru Khokhlakova at Aleksej har opptredd som ein engel).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.4.IV Hos Khokhlakovs

Aleksej kjem til fru Khokhlakova og Lise (som mora seier fekk hysterisk anfall da ho høyrde at Aleksej var ventande). Har opptrinnet i II.4.III som funksjon å vise at Lise har rett når ho seier at «etter dette må man jo tro at De bare er en liten guttunge»)? Nå vil Lise, av forståelege årsaker, ha att brevet frå I.3.XI.

Katerina Ivanovna, er der òg, i samtale med Ivan; dermed er neste kapittel førebudd. «[…] hun elsker Deres bror Ivan Fjodorovitsj, men prøver å innbilde seg at det er Deres bror Dmitrij Fjodorovitsj hun elsker», seier fru Khokhlakova til Aleksej.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Stakkars Aljosja. Han blir verbalt dratt i alle ender, som en filledukke, av alle rundt seg. Men til gjengjeld er han Dostosjevskijs, ikke bare hovedperson, men også helt.
Mye interessant tankegods i denne boken. Ser at den med fordel kan leses flere ganger, som mange har skrevet.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ja, jeg føler med ham jeg også. Aljosja havner midt oppe i de fleste kontraversene helt uforskyldt. Dostojevskijs flytter han rundt og bruker han som en brikke i sitt spill for å få frem sine idéer og budskap.

Veldig mye interessant tankegods, som du sier.. Man trenger ikke flere læresetninger i livet enn de du finner i denne romanen.

Tiden raser avgårde og jeg ønsker å lese romanan grundig nå, det er for lite tid igjen og for mange uleste bøker til at Karamasov kommer på leseplanen igjen, kanskje enkelte kapitler, men ikke fra perm til perm.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

II.4.III Et møte med skolegutter

Det ville ha vore interessant å lage ei tidslinje med utgangspunkt i korleis Aleksej, for det er han vi følgjer, blir gjennomgangsfiguren frå det eine opptrinnet til det andre; etter besøket hos faren er han nå på veg til fru Khokhlakova. Han møter steinkastande gutungar; ein av dei bit, til og med. For meg, som for Aleksej, er dette ei gåtefull hending.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ei tidslinje kunne vært interessant av flere grunner. Riktignok er Aleksej involvert i den ene tildragelsen etter den andre, men samtidig skjer det jo andre ting med andre aktører, som vi også blir vitne til. Når mange dramatiske hendelser og intense samtaler får mye plass, gir det også en følelse av mye tid. Heldigvis gjør forfatteren oppmerksom på dette med jamne mellomrom: Husk, leser, at ditt skjer samtidig med datt - og dermed er man brakt ned på jorda igjen. Jeg har så langt lest meg midtvegs ut i bind 2 og må stadig minne meg sjøl om at hele historien hittil har utspilt seg i løpet av et par døgn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

II.4.II Faren

For eit driv over forteljinga! Vi har følgt Aleksej frå den eine til den andre - faren og brørne, Dmitrij, dei to kvinnene, Dmitrij, munkane og nå tilbake hos faren. Ivan og Smerdjakov har gått. Fjodor Pavlovitsj er sur og tverr («jeg akter å leve et lastefullt liv til det siste»). Faren tek avstand frå tanken om evig liv. Han seier at han vil gifte seg med Grusjenka, og at Ivan prøver å få Dmitrij til å ekte henne så han sjølv kan ta over Katerina. Og drivkrafta bak alt dette er pengar.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

II.4.I Fader Ferapont

Starets Sosima får den siste oljen og talar til dei som er samla i cella: «Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare erkjenner den og føler oppriktig anger.»

Folk klarte seg før mobiltelefon og fjesbok òg, Twitter er det visst òg noko som heiter, kva det nå kan vere: Raktin dukkar opp att, denne gongen med «et underlig brev fra fru Khokhlakova», om at ei av dei truande bondekonene har vorte bønnhøyrd.

Så blir det fortalt om møtet mellom han som har gitt namn til kapitlet, einebuarmunk og fanatikar far Ferapont, som er motstandar av Sosima, og ein framand munk. Dei snakkar om fasten, ein djevel og «Helligånden» (visstnok noko anna enn «Den hellige ånd»). Sosima sender Aleksej ut, der far Paisij talar om at det ikkje lenger er noko av det som var heilagt og at «også de som fornekter kristendommen, bærer Kristi uforgjengelige bilde i sin sjel, ennå har ikke visdommen maktet å skape et høyere bilde for mennesket enn det Kristus ga oss.»

Far Paisijs ord verkar positivt på Aleksej.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I.3.XI Enda et ødelagt rykte

Kven andre enn Dmitrij møter Aleksej etter at han har gått frå Katerina Ivanovna - ikkje tilfeldig nær ein korsveg! Og Dmitrij behandlar Aleksej som Katerina fyrst behandla Grusjenka.

Tilbake i klosteret les Aleksej brevet frå Lise, dotter til fru Khokhlakova (jf. I.1.IV): «Kjære Aljosja, jeg elsker Dem» - denne tilståinga er altså det øydelagte ryktet.

Mottakaren av brevet ber («Herre, forbarm deg over dem alle, hjelp du disse ulykkelige og urolige, og led dem inn på dine veier») og sovnar roleg. Alt ligg vel nå til rette for ein samtale med starets Sosima.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Akk. Hvorfor måtte Bokklubben gi ut Brødrene Karamasov i 1992, rett før Geir Kjetsaa var klar med sin nyoversettelse, som ble utgitt på Solum året etter? Kjetsaa har til og med skrevet forordet i Bokklubb-utgaven, men det er Olaf Brochs oversettelse fra 1915 som er brukt, trolig uten andre endringer enn rettskrivingsoppdatering.

Jeg hadde ikke lest mange sidene før språket kom i vegen for leseopplevelsen. Og når man først begynner å ergre seg over slikt, blir det bare verre jo mer man leser. Oversettelser bør selvsagt bevare forfatterens skrivestil i størst mulig grad, men her ble det for alderdommelig for meg.

Olaf Broch var sikkert et utmerket menneske, men alt har sin tid. Solums utgave fra 1993 er nå bestilt, og etter påske går jeg tilbake til start.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Oversettelser er viktige. Jeg har lest litt parallelt i Olaf Brochs og Geir Kjetsaas versjoner, takk igjen til Nasjonalbiblioteket, og jeg forstår godt dere som reagerer. Olaf Broch ble født i 1867 og døde i 1961. Geir Kjetsaa (1937 til 2008.)

Olaf Brochs oversettelse er nok brukt så mye, fordi han har fått veldig mye skryt på grunn av at han er svært tro mot den russiske teksten. Første gang oversatt i 1915, revidert i 1923, og svakt modernisert i 1991.

I 1991 levde han ikke lenger selv, og det er tydelig at det kun er ortografiske moderniseringer som er foretatt, f.eks at nettop skrives med to p'er i 1991 osv. Ordstillinger eller setningsoppbygninger og gammelmodige ord er nærmest bevart fra 1915/1923, kanskje av frykt for å virke respektløs overfor den høyt respekterte oversetteren...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har kommet halvveis i del 2, og får mer og mer i mot språket til Broch. Vurderer sterkt å anskaffe Solums versjon. Synes du Solums oversettelse er bedre enn Brochs?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Det er litt pinlig å innrømme det, men foreløpig har jeg bare lest forfatterens forord og litt av første kapittel. Har likevel rukket å registrere at både ordvalg og bøyingsmåter er brakt langt nærmere det språket vi bruker i dag. (For eksempel blir Karamasov omtalt som "godseier" og ikke "proprietær"). I tillegg har Kjetsaa rett som det er valgt ny oppbygging av både setninger og avsnitt og dermed gjort språket mer lesbart, iallfall for meg.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er jo en begynnelse, he-he! Da har jeg bestilt ny utgave av bind 3 på biblioteket. Jeg har egentlig ikke noe i mot å lese gammeldags språk, men jeg reagerer på setninger og utsagn nærmest uten mening og ikke minst at teksten er uten flyt og rytme.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hei, Marit! Takk for tipset ! Jeg er ikke med i lesesirkelen. Men det vil ikke si at jeg ikke følger med på deres gode kommentarer og diskusjoner. Mange år siden jeg lestet denne. ( Har sett den oppsatt som drama på Rogaland Teater , men det vil aldri bli det samme som boken). Dostojevskij har alltid og vil alltid oppta meg. Så neste gang, for det må det bli når jeg kan få Geir Kjetsaa som oversetter, Jeg har jo tidligere nevnt Solum som riktig forlag på , kanskje spesielt Dostojevskij ! Min bestilling er sendt, men du får vel ikke provisjon du heller !

Godt sagt! (1) Varsle Svar

FØRSTE DEL er unnagjort og jeg ligger langt etter leseplanen, men det er greit. Jeg koser meg.

Er det noen av dere som har noen tanker om hvilke idéer/temaer Dostojevskij berører i denne første delen av romanen?

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Fyrste delen inneheld tre bøker, «En families historie», «Et uheldig møte» og «Vellystinger» - det er jo det dei er, både den eine og den andre, «Vellystinger», med unntak av Aleksej. Dostojevskij har vist oss familien Karamasov, med alle dens motsetningar, spenningar og konfliktar. Litt i utkanten har Katerina Ivanovna og Agrafena Aleksandrova segla opp som aktive figurar. Men fyrst og fremst har vi møtt starets Sosima og læra hans. For meg blir Dostojevskij ein teolog som er fantastisk god til å skrive romanar; han bruker romanforma til å sette dei store spørsmåla i relieff - gudstrua og nådens makt.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Ser at du nevner starets Sosima og hans lære. Jeg har lest så langt at jeg er klart til å starte på SJETTE BOK. Den heter En russisk munk, og jeg har notert (for 15-16 år siden) at handlingen/fortellingen foregår "utenfor romanens tidsløp".
Jeg ser at kapittel III har tittelen Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord, så her tror/husker jeg at vi får lære mer om "starets Sosima og læra hans".

Har en følelse av at dette er sentrale kapitler (som Storinkvisitoren) i Brødrene Karamasov, og det passer sikkert utmerket som påskelektyre (påskekrim er forsåvidt greit nok, men det bør jo ikke ta helt overhånd).

Godt sagt! (4) Varsle Svar

I.3.X De to kvinnene sammen

Aleksej går til Katerina Ivanovna, og der er Grusjenka. Dei snakkar om forholdet til Dmitrij, og stemninga skifter sterkt og raskt frå «kjære engel» til «vemmelige hore». Aleksej får brev frå fru Khokhlakova. Kapitlet illustrerer Anita Lindbloms suksessong om at «Sånt är livet, sånt är livet. Så mycket falskhet bor det här».

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Dette møtet og scenen mellom Katarina og Grusjenka der hun overøser sistnevnte med kjærtegn, virker på meg nærmest planlagt og arrangert av Katerina. I så fall, hva er hun ute etter?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, det var dette ("Dette møtet og scenen mellom Katarina og Grusjenka der hun overøser sistnevnte med kjærtegn, virker på meg nærmest planlagt og arrangert av Katerina") eg sikta til. Så får vi sjå vidare.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.3.IX Vellystinger

Dette kapitlet har gitt namn til heile tredje boka i fyrste delen. Den tredje boka har vel i grunnen lagt opp til dette dramatiske opptrinnet.

Grigorij og Smerdjakov kjem inn etter Dmitrij Fjodovoritsj, og det går vilt for seg. Dmitrij bryt med faren. Det er likevel Ivan faren er reddast for.

Ned dette slagsmålet med hard ordbruk og truslar har Dostojevskij skapt bakgrunn for spørsmålet (jf. Brotsverk og straff) «har virkelig mennesket rett til å avgjøre hvem som fortjener å leve og hvem som ikke fortjener det?»

Uttrykket «Æsops blod» gir ikkje Google-treff, men her er ei lengre utgreiing om fabediktaren, og her er stuttversjonen.

Ivan er vennleg mot Aleksej. Sikkert ikkje utan grunn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

I.3.VIII Ved et lite glass konjakk

Fjodor Pavlovitsj og Ivan Fjodorovitsj snakkar om Smerdjakov; den eldste av dei har som oppfatning at «[d]et er bjerkeriset som har gjort stort og mektig». Viktigare, i lys av hovudtematikken, er replikken «Ja, om Gud eksisterer, da må jeg selvsagt stå til ansvar, men om Han ikke er til, hva skal vi da med disse klosterfedrene dine? Da skulle man i det minste kappe hodet av dem, - de holder jo bare utviklingen tilbake. […] Si meg, Ivan: er Gud til?» Her omtalar forresten Fjodor Pavlovitsj seg sjølv som eit esel, men dette har kanskje ingen samanheng med Balaams esel…

Faren og dei to sønene diskuterer vidare om Gud er til. Her står Aleksej og Ivan står mot einannan. Om staretsen seier Fjodor Pavlovitsj at «il y a du Piron là-dedans», og dette er vel meint som ei anerkjenning, ein referanse til Alexis Piron. Fjodor trekker vidare inn romanen Герой нашего времени, «Vår tids helt», av Mikhail Jurijevitsj Lermontov, eit storverk i russisk litteratur, som eg har til gode å nyte.

Aleksej græt når Fjodor Pavlovitsj snakkar om mora - og faren gløymer at Aleksej og Ivan har same mor, Sofia Ivanovna. Så kjem Dmitrij, og Fjodor Pavlovitsj fryktar for livet sitt.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.3.VII Kontrovers

Smerdjakov, «Balaams esel» (han blir kalla «esel», her vel i tydinga «idiot»), som har fornekta trua si, diskuterer med Grigorij og Fjodor Pavlovitsj når Aleksej kjem inn.

Smerdjakov blir skulda for å vere tilhengar av kasuistikken og jesuitt (som neppe hadde gode kår i Russland).

Eg synest at dette er eit vanskeleg kapittel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.3.VI Smerdjakov

Aleksej kjem til faren. Fjodor Pavlovitsj Karamasov kallar den fåmælte Smerdjakov for Balaams esel; Balaams - eller Bileams - esel, som Gud gav talegåver, blir det fortalt om i 4. Mos 22-24. Forteljaren kallar Smerdjakov for hoven og nyttar høvet til å fortelje om lite tiltalande episodar og karaktertrekk ved denne fjerde Karamasov-sonen. Men pent har han ikkje vorte behandla, så karaktertrekka har vel sine årsaker. Dostojevskij har forresten utstyrt han med epilepsi - som han hadde sjølv. Smerdjakov les Gogols prosadebutKveldar på ein gard nær Didanka, men liker ikkje boka fordi ho ikkje er sann - og ikkje liker han sakprosa heller. Forteljaren samanliknar Smerdjakov med ein mediterande bonde på eit måleri av Ivan Kramskoj: "Grublaren" (den opphavlege kommentaren min redigert etter innspel).

Nå har vi fått forhistoria - familiebakgrunnen kjente vi til frå før - og karakteren til denne viktige litterære figuren.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

skriv bildebeskrivelse her

Ut i fra teksten på side 161 (min utgave), siste avsnitt, så er det dette bildet av Ivan Kramskoj Dostojevskij sikter til. Det heter på engelsk; The Contemplator og er malt i 1876.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Wow, gretemor. Uansett et aldeles fremragende utført maleri som formelig lyser opp hverdagen og sidene våre. Det er hva jeg vil takke deg for. Noe å ta med seg i en ellers mørk start på påsken. Jeg er ikke med i felleslesingen som du vet, og det er så lenge siden jeg leste dette verket at jeg ikke kan si noe sikkert, men likevel: Jeg tror du har fullstendig rett! En God Påske til deg og.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I.3.V Et brennende hjertes skriftemål. «Med hælene i taket»

Dmitrij greier ut om pengeproblema og er avhengig av hjelp frå faren for å komme seg ut av situasjonen han sjølv har skapt. Han fortel om brevet frå Katerina, som vil gifte seg med han, men sjølv vil han gå til Grusjenka.

Dette kapitlet varslar kva som vil komme, men gir ikkje svaret.

«I så fall begår jeg et mord», seier Dmitrij om faren - «Jeg hater dette strupehodet, denne nesen hans, øynene, denne frekke latteren.»

Dostojevskij viser oss at Dmitrij har eit motiv.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.3.IV Et brennende hjertes skriftemål. I anekdoter

Dmitrij held fram, fyrst litt genrelt («jeg har alltid foretrukket sidegatene, de øde og mørke smugene bak torvet, - det er der man finner overraskelsene, gullet i skitten» […]. Jeg elsket lasten, også lastens skjensel.»), så om fantestrekane med Agafja Ivanovna og systera, som viser seg åbvere Katerina Ivanovna. Da er vel dette kapitlet opptakt til møtet mellom Aleksej og Katerina? Vel så interessant er orda om at Aleksej er på den same stigen som Dmitrij, berre mange trinn under («Den som setter foten på det nederste trinnet, kommer sikkert en gang til å stå på det øverste»).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Annen del. Femte bok. Kap. IV, Opprør

Ivan og Aleksej. Ivan forteller flere små historier til Aljosja.
Et fælt og grusomt kapittel, om barnemord, tortur og annen ondskap og bestialitet.
Får assosiasjoner til Jens Bjørneboe-trilogien Bestialitetens historie. Om det er relevant, vet jeg ikke. Det er så mange år siden jeg leste den.

Må sitere litt:

Av og til taler vi om menneskets "dyriske grusomhet", men det er forferdelig urettferdig mot dyrene: et dyr kan aldri bli så grusomt som mennesket, så artistisk, så utstudert grusomt.
[ ... ]

Jeg vet godt at hele jordkloden er gjennomtrengt av mennesketårer, fra skallet og inn til midten, men jeg har begrenset mitt emne med vilje. Jeg er en lus og tilstår i all ydmykhet at jeg på ingen måte kan forstå hvorfor alt er innrettet som det er. Menneskene er jo selv skyld i det: de fikk paradiset, de ville ha friheten og stjal ilden fra himmelen, selv om de visste at de ville bli ulykkelige, - og følgelig er det ingen grunn til å synes synd på dem.
[ ... ]
Jeg fornekter ikke Gud, Aljosja, jeg sender ham bare høfligst billetten tilbake.
[ ... ]
- Mitt poem heter "Storinkvisitoren", - det er visst noe tøv, men nå skal du få høre det.

Sånn ender dette kapittelet. Neste altså: Storinkvisitoren (kap. V)

På en post-it lapp fant jeg følgende kommentar til kapittel V:
"Et av verdenslitteraturens mest berømte romankapitler!
Romanens høydepunkt?
(Onsdag 5. januar 2000)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Brødrene Karamasov er helt klart den mest krevende romanen jeg har lest innholdsmessig. Alle lagene; alle de religiøse, filosofiske, psykologiske, moralske temaene og ideene står i kø på hver eneste side både på og mellom linjene.

Foreløpig ligger jeg litt etter skjema og føler at jeg har lest mer om boka enn i den. Hjertelig takk til Quijote som gir oss sine tanker og sammendrag av kapitlene, det hjelper i hvert fall meg.

Jeg får inntrykk av det jeg har lest på nettet at mange må gjøre flere forsøk på å komme igjennom denne romanen, men at det til slutt virkelig er verdt det. Videre at begynnelsen er litt treg, og at handlingen tar seg opp etter mordet på Karamasov.

Til slutt benytter jeg anledningen til å ønske alle en riktig god påske, og så håper jeg flere kommer til og deler med oss på tråden. Jeg tenker helt på tampen at dette er en bok som det er meningen at vi skal streve litt med, og at tilfredsstillelsen blir deretter. Mannen har så utrolig mye klokt å si oss.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I.3.III Et brennende hjertes skriftemål. På vers

Aleksej trur nå det han vil om farens avgjerd om klosterlivet og tenkjer meir på Katerina Ivanovna, som han meiner er så storsinna at ho vil redde Dmitrij. Forteljaren slår fast kva eg alt hadde tenkt om Rakitin og omtalar han som han som «visste alt om alle i denne lille byen»…

Men så er det ikke Katerina som Aleksej snakkar med; det er ein halvfull Dmitrij, som seier til Aleksej at han - Aleksej - er «en engel på jorden».

Kvar verselinjene

Ære være Gud på jorden, Ære være Gud i meg!...,

Tro ikke mengdens tomme løgner, glem tvilen i ditt bryst…,

Måtte mennesket være edelt!

og

Og Silenos med nesen rød rider på et ustøtt esel, -

er henta frå, veit eg ikkje (eg ville gjerne ha hatt ei kommentert utgåve for handa, men det er interessant å tenkje sjølv fyrst og så sjå kva ekspertane seier etterpå). Nordahl Grieg slo forresten derimot fast at mennesket er edelt

Dmitrij både referer til og siterer frå Schillers «An die Freude». Det verkar som om Kjetsaa gjendiktar Schillers dikt frå russisk; eg har funne ei nettside som har den tyske originalen og ei dansk gjendikting ved sida av einannan.

Diktet han deklamerer («Naken, sky og vill seg skjulte / Troglodytten i sitt berg»…), klarer eg ikkje å plassere; ein troglodytt er vel ein holebuar, utan at det fører meg til noka oppklaring.

To interessante sitat frå dette kapitlet (det vanskelegaste til nå) er

Mennesket knuges av altfor mange gåter. Vi får prøve å løse dem så godt vi kan og forsøke å komme tørrskodd opp av vannet. Skjønnhet! Jeg orker ikke å tenke på alle disse edle og kloke menn som begynner med Madonna-idealet og slutter med Sodoma-idealet.

og

Fins det skjønnhet i Sodoma? Ja, det er nettopp her den finnes, for de aller fleste mennesker, - er du klar over denne hemmelighet? Det uhyggelige er at skjønnheten ikke bare er forferdelig, men også hemmelighetsfull. Her kjemper djevelen med Gud, og slagmarken er menneskenes hjerter.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Der Dmitrij sitter og messer:

Ære være Gud på jorden
ære være Gud i meg ...

får meg til å tenke at det er en lettere omskrivning av

Ære være Gud i det høyeste

og at han i sin halvfulle, sentimentale fornedredelse og fortvilelse forsøker å bringe Gud nærmere seg selv.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja. Finn i alle fall ikkje noko innanfor ortodoks tru der desse utsegnene blir brukte. Sikkert Dmitrijs versjon.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.3.II Stinke-Lisa

Skildringa av bakgrunnen til den «stakkars Herrens vanvittig»e Stinke-Lisa, også den naturalistisk, fortel mykje om forholda for psykisk funksjonshemma før i tida. Det går rykte om at ingen annan en Fjodor Pavlovitsj Karamasov er faren til barnet; var det derfor den trufaste Grigorij sa til Marfa i I.3.I at gråten dei høyrde frå huset der Grigorij fann Lisa, stamma frå den avdøde sonen deira? Barnet overlever, men Lisa døyr. Sonen Pavel (kalla Fjodorovitsj) veks opp hos Grigorij og Marfa og får namnet Smerdjakov som familienamn, etter mora, som stinkar («смердеть»). Dostojevskij er, om eg hugsar rett frå førre gongen eg las desse bøkene, ironisk når han får forteljaren til å seie at «det blir sikkert anledning til å komme tilbake til Smerdjakov tidligere». Også det stinkande, i fleire tydingar av ordet, lyt vi da ta opp grundigare.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I.3.I I tjenerfløyen

Kapitlet opnar med ei skildring av huset til Fjodor Pavlovitsj Karamasov, der han bur saman med rotter og sonen Ivan. Tenarane, i sidebygget, er Smerdjakov og ekteparet Grigorij og Marfa. Liveigenskapet er nå oppheva (det skjedde i 1861), men Grigorij vil ikkje reise frå herren: «Forstår du hva plikt er for noe?» spør han kona og passar lojalt på bajasen. Vi får vite at Grigorij hadde hata Adelaida Ivanovna, men var positiv til Sofia Ivanovna, og at hans og Marfas polydaktyle son («en djevel») døydde tidleg (eg har ikkje klart å finne ut spesielle truer knytta til polydaktyli). Favorittlesinga er Jobs bok - boka over alle bøker om liding og sorg - og han står nær flagellantane, dei som pinte seg sjølve for verkeleg å følgje Kristus. Forteljinga om guten og reaksjonen til foreldra på dødsfallet dannar innleiing til historie om «Stinke-Lisa» og barnet hennes.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.2.VII En streber
Sosima legg ut om det han meiner blir framtida til Aleksej: «Din plass er ikke her. Jeg velsigner deg til en stor gjerning.» Han sender Aleksej ut i verda slik Jesus sende ut læresveinane, sjølv om bodskapen er ein annan: «søk lykken i lidelsen.»

Både Aleksej og Rakitin leitar etter grunnar til at Sosima hadd bøygt seg i støvet for Dmitrij. Også Rakitin spår: «det kommer snart til å skje noe i denne familien din. Noe mellom dine brødre og din rike far.» «I din familie er alle fylt av et sykelig begjær», legg han til. Vi får vite at Grusjenka er namnet på kvinna som Dmitrij «foretrekker […] fremfor sin forlovede» Katerina Ivanovna; Grusjenka («en tidligere konkubine») har òg ytra ønske om å treffe Aleksej: «Ta ham med opp til meg, så skal jeg nok rive munkekutten av ham.» Det er Rakitin forteljaren bruker for å kaste lys over tankar, ord og gjerningar i Karamasov-familien, m.a. at Ivan prøver å kapre Katerina Ivanovna frå Dmitrij, som, på same måten som faren, vil ha Grusjenka. Det var Katerina Ivanovna som i kap. IV sende brev til Aleksej der ho bad om å få møte han; da vart det sagt (s. 69) at ho har gjennomgått mykje.

Aleksej forsvarar Ivan, og diskusjonen med Rakitin tilspissar seg mens dei går til abbeden, ikkje minst da Aleksej nemner eit mogleg slektskap mellom Rakitin og Grusjenka. Tittelen på neste kapittel, «En skandale», skjønner vi når vi opplever korleis dei andre bryt opp frå middagen hos abbeden.

Dostojevskij er ein meister til å la kapitla gli over i einannan.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I.2.VIII Skandalen
Poenget med kapitlet er vel fyrst og fremst å vise stadig verre sider ved den «bajasaktige» Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Dessutan blir handlinga driven litt framover ved at faren bestemmer seg for å ta Aleksej ut av klosteret (og slik begynner vel da staretsens ord om framtida til Aleksej å gå i oppfylling. Fleire enn eg har lurt på kven von Sohn er, spørsmålet har til og med vorte stilt i til dels kraftig språkbruk, men svaret på nettsida er sikkert riktig.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I.2.VI Hvorfor er et sånt menneske i live?
Sjelegranskaren Dostojevskij beskriv, gjennom forteljaren, Dmitrij Fjodorovitsj like nøye som ein naturalist ville gjort. Denne Karamasov-broren er prega av rangling og har ein «splittet og ubalansert natur». Når han skal forklare korfor han kom så seint, får vi for fyrste gong høyre om Smerdjakov, «fars tjener».

Diskusjonen held fram mellom Ivan Fjodorovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, som fortel ei historie om Ivan; han skal ha sagt at «om man utryddet menneskehetens tro på udødeligheten, ville ikke bare kjærligheten, men også all livskraft forsvinne med en gang» - «da ville det ikke lenger være noe som var umoralsk, alt ville være tillatt» (s. 88). Er vi her ved ein kjerne hos Dostojevskij? Spørsmålet om kva livet ville vere utan Gud?

Dmitrij tek opp att, nesten ordrett, men ikkje heilt, noko av det Miusov tillegg Ivan: «for et slikt menneske måtte ikke bare egoismen bli tillatelig, - den måtte til og med erkjennes som nødvendig, som den nødvendigste og forstandigste utvei for alle gudløse mennesker».

Fjodor Pavlovitsj samanliknar Ivan med Friedrich Schillers rollefigur Karl Moor i Die Räuber (frå 1781), mens Dmitrij blir, i farens auge, ein Franz Moor. Eg har faktisk ikkje lese stykket, men skal vi tru Friedrich-Schiller-Archiv, er det lett å finne parallellar. Schiller skreiv sjølv:

'Ein fränkischer Graf, Maximilian Moor, ist Vater von zween Söhnen,
die sich an Charakter sehr unähnlich sind. Karl, der ältere, ein
Jüngling voll Talenten und Edelmut, gerät in Leipzig in einen Zirkel
lüderlicher Brüder, stürzt in Exzesse und Schulden, muss zuletzt mit
einem Trupp seiner Spießgesellen fliehen.'

Og Schiller-arkivet held fram:

Sein jüngerer Bruder Franz lebt noch beim Vater. Er ist ein heimtückischer und schadenfroher Charakter und versucht, seinen Bruder bei seinem Vater in Verruf zu bringen, seine Braut Amalia für sich zu gewinnen und den Vater zu vernichten, um selbst an die gräfliche Macht zu gelangen. Durch die Fälschung eines Briefes sorgt Franz dafür, dass ein Bruder Karl enterbt wird.

Faren kritiserer livsførselen til Dmitrij, pengeforbruket og kvinnehistoriene hans - «bryr du deg ikke om min faderlige velsignelse?». Jo, parallellen med Dævel-Didrik hos Duun er slåande…

Dmitrij slår tilbake: «Og nå klager De over at jeg er svak for denne kvinnen som De selv har oppfordret til å lokke meg i sine garn!» Under krangelen roper Dmitrij det som er tittelen på kapitlet: «Hvorfor er et sånt menneske i live?». Fjodor Pavlovitsj kaller Dmitrij «fadermorder». I samtalen blir det referert til kvinna «som levde eit syndefullt liv» (Luk 7) som fekk syndene sine tilgjevne:

Dei mange syndene hennar er tilgjevne, difor har ho vist stor kjærleik. Men den som får tilgjeve lite, elskar lite.» Så sa han til kvinna: «Syndene dine er tilgjevne.» Då tok dei andre gjestene til å
tenkja med seg: «Kven er han, som jamvel tilgjev synder?» Men Jesus sa til kvinna: «Trua di har frelst deg. Gå i fred!»

Starets Sosima bøyer seg i støvet for Dmitrij, og Pjotr Aleksandrovitsj vil bryte med Fjodor Pavlovitsj. Så ber det til middag hos abbeden. Miusov tenkjer at Ivan er ein «tykkhudet fyr med karamasovsk samvittighet». Ingen karakteristikk å fryde seg over.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg tror du vil finne dette essayet av Jostein Børtnes interessant.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Aleksej/Aljosja kan ses på som en representant for den russiske monastisisme, leste jeg i et essay av Jostein Børtnes. Jeg hadde en viss ide om betydningen, men googlet ordet og fant en veldig interessant artikkel, som mange av oss kan ha noe å lære av. Artikkelforfatteren skriver blant annet:

Selv om vi vet at vi må finne tid til å børste tennene våre, til å besøke legen og å trene, har vi ingen tilsvarende overbevisning når det gjelder vårt behov for åndelige øvelser."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

1.2.V Måtte det bli slik!

Vi er i cella til staretsen - Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan Fjodorovitsj Karamasov, Aleksej Fjodorovitsj Karamasov og Pjotr Aleksandrovitsj Miusov, syskenbarnet til Adelaida Ivanovna, og i tillegg seminaristen Rakitin og to prestemunkar, Paisij og Iosif. Det er skarpe motsetningar mellom Fjodor Pavlovitsj og Pjotr Aleksandrovitsj.

Diskusjonen nå gjeld artikkelen til Ivan, om skiljet mellom kyrkje og stat. Ivan går mot eit slikt skilje («kirken […] må omfatte hele staten, ikke bare en del av den»). Miusov kallar dette for ultramontanisme, seinare forsterka til erke-ultramontanisme. Eg saknar ei kommentert utgåve, men det er artig å finne ut ting sjølv òg (montanister i Store norske leksikon), og eg oppfattar utbrotet som ei innleiing til innlegga som kjem etterpå. Paisij kritiserer Ivan for å seie at «kirken er et rike som ikke er av denne verden», jf. Jesu ord om kongsmakta hans ikkje er av denne verda (Joh 18,36).

Når Paisij seier at «[i]følge teorier som er kommet på moten i det nittende århundre, skal kirken gå opp i staten for så å gi plass for vitenskapen, tidsånden og sivilisasjonen. […] Men etter russisk oppfatning er det ikke kirken som skal forvandles til stat, men tvert imot staten som skal forvandles til kirke.», ser eg dette som eksempel på det som Erik Krag tek opp i boka Kampen mot vesten i russisk åndsliv. Slutten på replikken hans, «Måtte det bli slik!», er altså tittelen på kapitlet, og orda blir tekne opp av staretsen når han talar om at «det kristne samfunn […] venter på å bli omdannet til en samlet herskende verdenskirke».

Og når Ivan argumenterer med at «Hvis hele samfunnet ble kirke, ville kirken utstøte den ulydige, men den ville ikke dermed kappe hodet av ham», ser vi poenget med historia om helgenen og det avkappa hovudet. Staretsens ord om at «forvisning, tvangsarbeid og prylestraff har ikke forbedret et eneste menneske, og heller ikke virker slike straffemetoder avskrekkende på menneskene», er det nok Dostojevskij sjølv som talar; han hadde erfaring frå fire år i tukthus og deretter like lang tid som straffesoldat.

Miusov svarar ved å trekke fram ei historie frå Paris, «like etter statskuppet i desember» (dvs. Napoleon IIIs statskupp i 1851). Miusov ser sosialisme i det som Ivan og representantane for kyrkja har lagt fram. «En kristen sosialist er langt farligere enn en ateistisk sosialist», siterer han. Det vil, dessverre eller heldigvis, alt etter som, føre for langt her å gå inn på Dostojevskijs mangesidige forhold til politikk (jf. Бесы, «De besatte» i Geir Kjetsaas omsetting til bokmål).

Men kva er det med Rakitin, som lyttar til samtalen «med nedsenket blikk» og raude kinn? Aleksej veit, står det, kvifor denne mannen er «meget oppspilt»…

Men så kjem Dmitrij Fjodorovitsj Karamasov.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Rakitin er en mann å se opp for, tenkte jeg veldig fort når jeg leste om ham. Jeg tror han reagerer, fordi han føler seg skamfull og vanæret på Grusjenkas vegne, og det må bety at det eksisterer et eller annet forhold mellom dem.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

I.2.IV En vantro dame
Dette kapitlet bygger vel ut tankegodset i «Troende bondekoner»; lesaren kan fryde seg over korleis Dostojevskij skapar situasjonaar som på ein naturleg måte opnar for bodskapet hans. Her møter vi fru Khokhlakova; dotter hennes, Lisa, har eit brev til Aleksej frå Katerina Ivanovna, som inviterer han. Staretsen talar med ein munk som vel vart introdusert i kap. III; nå held han fram visdomsorda frå møte med dei truande bondekonene: «For menneskene er skapt til å være lykkelige, og den som er lykkelig, kan med full rett si til seg selv: 'Jeg har oppfylt Guds bestemmelse på jorden.' Alle rettferdige, alle helgener, alle hellige martyrer har vært lykkelige mennesker.» (s, 71).

Fru Khokhlakova, kontrasten til bondekonene, trur ikkje på det neste livet og lurer på kva ho skal gjere for å få trua tilbake. Svaret kjem som ei typisk Dostojevskij-utsegn når staretsen seier: «[…] man kan ikke bevise noe, man kan bare bli overbevist. […] Ved å utøve aktiv kjærlighet. Forsøk å elske Deres neste aktivt og utrettelig. Etter hvert som De gjør fremskritt i kjærlighet, vil De også bli overbevist om Guds eksistens og Deres sjels udødelighet. Hvis De forsaker alt i kjærlighet til Deres neste, vil De sikkert bli en troende, og ingen tvil da finne veien til Deres sjel.» (s. 72).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Trettende mars 2016

Noen søndagstanker om Brødrene Karamasov, FØRSTE DEL

Her er det mye å ta tak i og reflektere over.
Dostojevskij er en stor menneskekjenner, og det er først og fremst personenes sjeleliv han beskriver (også ved hjelp av uttalelser og handlinger) inngående og i detalj, men han forteller også mye om karakterenes utseende og adferd/oppførsel, jfr. kap. III, tredje bok ("DE TO KVINNENE SAMMEN") der Grusjenkas utseende og væremåte beskrives på over én side (bl.a. gjennom Aljosjas blikk og tanker). Vi kan jo se henne tydelig for oss, ikke sant?

I Brødrene Karamasov er det mange ulike og voldsomme følelser i sving. Det er nok én av grunnene til at svært mye av det Dostojevskij skrev fortsatt er interessant og stadig aktuelt. Ekte klassisk litteratur. Og så kan jeg jo ikke unngå å nevne at Dostojevskij var én av Knut Hamsuns yndlingsforfattere (K.H. likte ikke Tolstoj og mange andre). Det forstår man når man tenker på Hamsuns programerklæring om å skrive om "det ubevisste sjeleliv" og "blodets hvisken og benpibernes bøn".

Fjodor Pavlovitsj Karamasov er en beregnende og uberegnelig alkoholisert vellysting. Falsk (eller er han mest ute etter å provosere?) og ufordragelig.
Sønnene ligner mye på faren, først og fremst Dmitrij og Ivan. Aleksej Fjodorovitsj Karamasov (Aljosja) er jeg mer usikker på.

Agrafena Aleksandrovna (Grusjenka) er elsket av både Fjodor Pavlovitsj Karamasov (FPK) og sønnen Dmitrij. Hun er en (nesten?) like ufordragelig karakter som Fjodor Pavlovitsj, og kommer i klammeri med Katerina ivanovna, Dmitrijs forlovede.

Dmitrij truer med å drepe faren (tredje bok, kap. V), og han slår ham ned når han tror at Grusjenka oppholder seg hos faren (tredje bok, kap. IX). Men hva med Ivan Karamasov?
Den som leser videre, får vite. Tror jeg.

I kap. III (tredje bok) sier Dmitrij til Alosja:
"Alle vi Karamasover har det slik; også i deg, lille engel, lever denne marken og vekker storm og uro i ditt blod. Ja, det knuser og stormer i oss, for vellysten er en storm, verre enn en storm!"
Et av hovedtemaene i romanen, vil jeg tro; og det stemmer i alle fall godt med tittelen på TREDJE BOK.

Og hva med FPKs tjener Smerdjakov (døpt Pavel, sønn av Stinke-Lise) som folk ga farsnavnet Fjodorovitsj (som FPK synes er helt i orden)?
Er han også én av brødrene Karamasov?
Smerdjakov har epilepsi (fallesyke), som forfatteren.
Hvorfor kaller Fjodor Pavlovitsj tjeneren for "Balaams esel".

Jeg burde jo skrive litt om starets Sosima og klosteret, men nå får det være nok for denne gangen. Har en følelse av at Dostojevskij skriver mye mer om dette senere i romanen.
Er det noen som har synspunkter på kvinnene og hvordan de fremstilles i romanen?

I morgen starter jeg lesingen av Annen del, FJERDE BOK Overspenthet (kap. I, Fader Ferapont).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Du hadde vel akkurat lest 1.3.X De to kvinnene sammen, da du stilte det siste spørsmålet ditt. Nå har jeg lest kapitlet, og jeg har reflektert litt over det siden igår.

Dostojevskij regnes for å være menneskekjenneren over alle menneskekjennere, og med all respekt og hengivenhet tør jeg si at den karakteristikken gjelder menn, barn, unge, ikke kvinner. Vi forventer ikke at en mann skal ha inngående kjennskap til hva som rører seg i en kvinnes sinn, men å gjøre de så lite troverdige, gjenkjennelige som Dostojevskij gjør, forteller meg at han manglet innsikt og kunnskaper på dette området.

Jeg har lest at han bygger mange av karakterene sine på mennsker han kjenner. Hvis vi tar med det faktum at han også lar menn være i overkant emosjonelle og at de overdriver mye, så nekter jeg allikevel å tro at kvinnene i Dostojevskis liv ligner på de kvinnelige karakterene i bøkene hans, kanskje et trekk her og et trekk der, men rollene de spiller og hvordan han skaper de fleste kvinnene, er etter min mening en svakhet, men en tilgivelig en.

Og vi finner igjen de samme affekterte, lett hysteriske kvinneskikkelsene i Idioten og delvis Spilleren. Det er de jeg har lest foreløpig.

Balaams esel

Balaam er en ondsinnet profet fra Bibelen, og det sies at eselet hans plutselig begynte å snakke. I den engelske oversettelsen er esel oversatt med "ass", som jo kan bety både esel, idiot og den mer stinkende parten av oss. Denne nyansen går vi glipp av i vårt språk. Det kunne vært interessant å vite hvilket ord som er brukt på russisk og betydningen av det.

EDIT Når det gjelder Balaam, se Quijotes kapittel 1.3.VI Smerdjakov

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Har ikkje den russiske teksta, men tviler på denne spesielle tolkinga av esel. Eg har sett at dette eselet såg meir og skarapare enn herren sin, og eg såg ei nettside som eg ikkje finn att der det stod at Herren tala gjennom Balaams esel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skal vi tolke det som at Gud forsøker å snakke gjennom Smerdjakov til for eksempel faren? Noen tanker om det?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, har lurt på om det er slik det heng saman. Fint å lure før ein konsulterer andres gransking i sekundærlitteraturen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har lest det samme som deg om eselet, og jeg reagerte på det da jeg leste i den engelske oversettelsen. Ordet "ass" om eselet brukes i Bibelen. Se denne artikkelen.

Det er vel heller jeg som ikke er vant til at "ass" faktisk betyr asen, esel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En liten kommentar til meg selv og andre:

Når det gjelder ufordragelighet (og ondskap), er det vel få roman-karakterer som overgår Didrik Dale (Ragnhilds svigerfar) i Olav Duuns MEDMENNESKE.
Kanskje galt å si det, men så fikk han da også som fortjent.

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Denne teksten røper noe fra handlingen i en bok. Klikk for å vise teksten.
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Helt enig, han utmerker seg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om russisk navneskikk fra boka "Liv og skjebne" av Vasilij Grossman.

Sitat

Russere bruker tre hovednavn; fornavn, farsnavn og etternavn. Farsnavnet dannes av farens fornavn pluss suffiksene -ovitsj, -evitsj, -itsj for menn og -ovna, -evna, -(in)itsjna for kvinner. Eksempler: Sergej Dmitrijevitsj Sjaposjnikov, Jevgenija Nikolajevna Sjaposjnikova.

Av fornavnene dannes familiære navn som brukes i familien og blant venner og kamerater, f.eks av Sergej: Serjozja og Serjozka, av Jevgenija: Zjenja og Zjenetska. . .Ved høflig tiltale brukes som regel fornavn og farsnavn, eller herr og fru, tittel eller rang sammen med etternavn. I Sovjet-tiden ble "kamerat" brukt sammen med etternavn, tittel eller rang.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg lar meg imponere over hvor konsekvent forfatteren skriver fornavn og farsnavn, det må jo ha tatt uendelig lang tid å skrive (i dag er det enkelt å legge det inn elektronisk), pluss at det tar mye plass i romanen. Hvis forfatteren hadde forkortet navnene, så hadde kanskje omfanget blitt halvert..?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jo, men forfattaren følgjer jo berre skikk og bruk, da...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Så sant, og jeg medgir at det gjør noe med leseopplevelsen, så formelt, dannet og respektfult.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

I.2.II «En gammel narr»
Familien oppfører seg ikkje slik Aleksej ønskjer, dvs. i pakt med etiketten i klosteret. På s. 51 blir «skismaet på 1600-talet» nemnt; det var da eit раскол, ei splitting i den russisk-ortodokse kyrkja. Og dette gir da høve til ein ny digresjon for Dostojevskij-lesarar: Vi kjenner at fyrste delen av navnet til hovudpersonen i Преступление и наказание, «Brotsverk og straff»: Raskolnikov. Han er «den som blir splitta», den oppsplitta personlegdomen. Og så den teologiske sida av saka: I russisk kyrkjehistorie er raskolniki - utbrytarar - nemninga på den grupperinga som braut med den ortodokse kyrkja etter at kyrkjemøtet i Moskva i 1667 hadde godkjent ein ny liturgi. Utbrytarane heldt fast ved den gamle liturgien der ein skulle korse seg med to fingrar, og ikkje - som etter den nye tidas tankar - med tre. At også utbrytarane seinare vart splitta, kjem vel neppe som ei overrasking på den som måtte lese. Dei gammaltruande, som i dag skal utgjere ein million i Russland, rømde frå forfølgingar, enkelte av dei nordover, til Kvitsjøen, og kalla seg pomore, «ved sjøen», og vart det språklege opphavet til pomorhandelen mellom nordmenn og russarar.

Miusov fører motvilje overfor staretsen, som heller ikkje ser så veldig sympatisk ut. Og Fjodor Pavlovitsj fortel ein anekdote om den franske filosofen Diderot, oppfører seg «bajasaktig og respektløst», til stor irritasjon for Miusov. Ikkje berre Aleksej, men også Ivan, reagerer på faren.

Fjodor Pavlovitsj seier at han skammar seg og spør kva han skal gjere for å arve det evige livet. Staretsen forklarer: «Den som ikke har aktelse for noen, har heller ikke kjærlighet til noen, og den som ikke har kjærlighet, finner bare adspredelse i lidenskapene og blir til slutt som et dyr som følge av løgnen overfor andre og seg selv.»). Fjodor Pavlovitsj vedgår at han er «løgnens sønn og løgnens fader» og lyg og seier (s. 57) at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har fortalt ei historie om ein helgen som tok opp det avkappa hovudet sitt og kyssa det. Han seier at Pjotr Aleksandrovitsj Miusov har skylda for at han - Fjodor Pavlovitsj - manglar trua og gjer seg til for staretsen.

Det går mot konfliktar.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I.2.I «De kommer til klosteret»
Etter at dei fleste av familiemedlemmene er presenterte i den fyrste boka, møtest Fjodor Pavlovitsj Karamasov, Ivan og Aleksej (Dmitrij er forsinka) i klosteret der Aleksej held til. Også Pjotr Aleksandrovitsj Miusov (fetter av Adelaida Ivanovna, mora til Dmitrij) og ein fjern slektning, Pjotr Fomitsj Kalganov, er med. Denne Pjotr, ein distré type, er venn med Aleksej. Vi får så absolutt inntrykk av at Miusov ikkje er utprega religiøs; han seier «faen» to gonger (s. 45, 48), og Fjodor Pavlovitsj korsar seg.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Åh, hvor jeg koser meg. Det ropes og skrikes på virkelig russisk manér, den ene før og den andre etter, dette kjenner jeg igjen fra Idioten, all dramatikken som skildres i hvert kapittel, ja, fra Forbrytelse og straff også. Er det Dostojevskij som utmerker seg spesielt, eller er det russiske forfattere generelt som har dette kjennetegnet med stort drama og høylytte utbrudd? Jeg har begynt på Annen del, fjerde bok, og den har overskriften talende nok: Overspenthet.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Jeg har akkurat avsluttet Menneskene på godset Stepantsjikovo og kan i alle fall slå fast at Dostojevskij er en mester i å skildre heftige og opphetede ordvekslinger - for ikke å kalle det høylydt munnhuggeri. Jeg har lest for lite russisk litteratur til å vurdere om dette er typisk; min smule erfaring med russiske klassikere er at de byr på interessante dialoger, som ofte arter seg som serier av lange monologer.

Brødrene Karamasov har jeg lest en gang for lenge siden, men gleder meg nå til å ta fatt på den igjen - litt på etterskudd.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Troende bondekoner
(første del, annen bok - kap. III)

Dette kapittelet må ha vært svært vondt og vanskelig å skrive for Dostojevskij, og jeg ble rørt når jeg leste det. Vi får høre om en bondekone som kommer til starets Sosima i sorg over sin sønn som døde rett før han fylte tre år.

Kort tid før han skriver dette hadde han selv mistet sønnen sin. Han døde plutselig under et krampeanfall bare tre år gammel 16. mai 1878. Voldsom skyldfølelse over at sønnen hadde arvet hans epilepsi blandet seg med sorgen, og han la selv ut på en pilgrimsferd til klosteret Optina Pustyn sammen med vennen og filosofen Vladimir Solovjov. Der oppsøker han en berømt starets, akkurat som bondekona. Begge guttene het Aleksej.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Takk for påminning om ein viktig episode i Dostojevskijs liv.

I.2.III Troende bondekoner
Kapittel III og kapittel IV står i kontrast til einannan; i det fyrste møter vi «[t]troende bondekoner», og i det andre "[e]n vantro dame". Vi er i utanfor klosteret og møter fleire kvinner som vil sjå og tale med staretsen. Den fyrste, fru Khokhlakova, og den funksjonshemma dottera Lisa, blir her presenterte for oss nettopp i ein samanheng med tru og vantru, og vi skal møte dei seinare. Her er kanskje poenget at vi skal sjå det motsette av det gamle Karamasov representerer? Dostojevskij bruker truleg fleire kvinner som samtalepartnarar for staretsen slik at vi skal møte synet hans i ulike situasjonar.

Kapitlet inneheld derfor ikkje berre det mange vil kalle typisk russisk tankegang («Det russiske folk bærer gjerne sin sorg stillferdig og tålmodig, - sorgen trekker trekker seg liksom inn i seg selv og tier» (s. 62), men òg understrekingar av nådens makt: «Han er jo fortsatt i live, for sjelen har evig liv, og selv om du ikke ser ham, er han likevel nær dere» og "Det finnes ikke den synd på jorden som Gud ikke tilgir, bare du angrer oppriktig. Og heller ikke kan mennesket begå en synd så stor at ikke Guds uendelige kjærlighet sletter den ut. Eller tror du at en synd kan være større enn Guds kjærlighet? […] Hvis du angrer, da elsker du også. Og hvis du elsker, tilhører du allerede Gud … Gjennom kjærlighet forsones og frelses alt." (s. 66). Dette får sjølvsagt ein norsk lesar til å tenkje på Sigrid Undsets ord om at inga synd er så stor at ikkje Guds nåde er større …

Rachel, som «gråter over sine barn og ikke vil trøstes, for de er ikke mere til» og «den Guds mann Aleksej» har eg ikkje klart å oppspore.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

I Erik Krags biografi "Dostojevskij", kan jeg lese at Anna, Dostojevskijs kone, forteller at det er i hovedsak hennes sorg, tanker om tro og tvil som kommer til uttrykk i Troende bondekoner. Hvor "gamle Rachel" kommer inn i bildet lurer jeg også på. Kanskje en karakter fra litteraturens verden?

Når det gjelder "den Guds mann Aleksej", så kommer det vel kanskje an på hvem de to oppkalte sønnen etter. Her blir det bare spekulasjoner fra min side, men Staretsen sier: "Ja, det var virkelig en stor helgen!" Av helgener med navnet Alexander/Aleksej er det en som skiller seg klart ut, og regnes for den største av dem alle: Sankt Alexander Nevskij. Relikviene hans ligger i Alexander Nevskij-klosteret i St. Petersburg, og Dostojevskij er selv gravlagt på klosterets område.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, det er nok Aleksander Nevskij. Har sett Sergei Eisensteins film om han, til og med.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ah, gode gamle Eisenstein - mimre, mimre fra studietiden. Nå er det filmen Slagskipet Potemkin jeg er mest kjent med, men det at du nevnte Eisenstein ga meg litt mer lyst til å starte lesingen av Brødrene K. Jeg har i utgangspunktet lyst til å lese brødrene K, men den dystopiske lesesirkelens Ready Player One er så sterkt fengende at jeg haler ut i langdrag å bli ferdig med den! Vil dessuten helst bli ferdig med den dystopiske lesesirkelens bok før jeg gir meg i kast med Brødrene K. Til min trøst (antar jeg), så er leseperioden lang på Brødrene K (og det trengs).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Skjønnlitteratur kan få en ekstra dimensjon dersom man vet litt om forfatterens liv og levnet. Sånn som her.
Jeg har lest Kjetssas Dostojevskij-biografi, men det er lenge siden, så jeg husker ikke særlig mye fra den. Skal se om det blir tid og anledning til å bla litt i den underveis.

Hvor fant du de opplysningene du nevner?
Jeg går ut fra det finnes mye på nettet både om forfatteren og det han har skrevet.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det står på s 202 i Peter Normann Waages biografi: Fjodor M. Dostojevskij.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Staretsen har et fint utsagn i Første del, første bok - II:
"Å føle seg forurettet kan jo enkelte ganger være meget behagelig, ikke sant? Og selv om vi vet at det ikke er noen som har fornærmet oss, og at det er vi som har gjort en mygg til en elefant, så blir vi straks fornærmet, fornærmet inntil velbehag, helt til det føles som en sann fornøyelse, og dermed oppstår det ofte et virkelig fiendskap..."
Kloke ord til ettertanke for noen og enhver.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Overraskende lettlest og med humoristiske vendinger, dette liker jeg. Helt i starten ble jeg litt forstyrret av fortellerstemmen, men nå synes jeg den bygger opp fortellingen, slik det var i Middlemarch også. Og navnekoden har jeg knekket etter flere russiske verk, så her holder jeg grei styring på Mitja og Dmitrij, og Aljosja og Aleksej.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Jeg leser "Liv og skjebne" av Vasilij Grossman nå. 872 sider inkl. etterord. Helt til slutt finnes et lite avsnitt om russisk navneskikk. I morgen skal jeg kopiere det inn her. I mellomtiden anbefaler jeg denne fine russiske romanen fra slaget om Stalingrad. Det går en rett linje tilbake til "Krig og fred". Så det er grunnen til at jeg er på sidelinjen. Har lest "Brødrene Karamasov" for evigheter siden. Litt ufordøyd. Burde lest den på nytt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er lenge siden jeg sist leste et russisk verk, så navnebruken husker jeg ikke så mye av, men det går nok bedre etter hvert som jeg leser videre i Brødrene Karamasov..

Fortellerstemmen, ja. Litt uvanlig og spesielt at fortelleren noen ganger bruker jeg-form om seg selv når han kommenterer ("Det var ikke bare jeg, men også mange andre som undret seg over dette [ . . . ] Men selv etter at jeg hadde fått kjennskap til denne omstendighet sto Ivan Fjodorovitsj for meg som en gåte,")

Jeg mener å huske at George Eliots forteller i Middlemarch kommenterte ganske mye, men var ikke det mer skjult i teksten ved hjelp av digresjoner og aforismer? Eller kanskje brukte fortelleren jeg-form på samme måte som det gjøres i Brødrene Karamasov?

PS.
Jeg kunne jo bladd litt i Middlemarch for å finne ut mer om Eliots skrivestil, men det blir det ikke så mye diskusjon av.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

I Middlemarch var det som du sier, med sidebetraktninger at fortellerstemmen brøt frem, ikke i jeg-form som her. Men dette er annerledes ved at jeg-personen ikke er hovedpersonen, og fortelleren bidrar som flue på veggen flere steder i tillegg til å beskrive det han er blitt fortalt, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke huske å ha lest en bok med en slik fortellerstil før, Middlemarch var også annerledes sånn.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vi befinner oss i en liten fiktiv by noen mil fra St. Petersburg på slutten av 1870-tallet. Modell for byen er Staraja Russa hvor Dostojevskij selv hadde sin sommerbolig, og hvor han bodde de siste årene av livet sitt.

Jeg har ikke lest mange sidene, men ble umiddelbart grepet av den tragiske skjebnen til de tre brødrene. De har ikke akkurat fått det beste utgangspunktet for å lykkes i livet. Sånn jeg har oppfattet det, så dreier mye av handlingen seg om hvordan Dmitrij, Ivan og Aljosja "velger" ulike måter å takle livene sine på.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Fint at du skriver at byen er fiktiv. Fortellerstilen gjør meg litt usikker på om forfatteren ønsker å være troverdig, i betydningen av at vi skal tro på selve historien, eller om han kun vil vise at nå forteller han en oppdiktet historie. Det er litt blanding der, synes jeg. For på den ene siden poengterer han flere ganger, at dette er en roman han skriver, på den andre siden står han frem som en forteller som har hørt om/har kjennskap til bestemte forhold. Og presiserer i tillegg at han ikke har innsyn i alt som fant sted. Vet ikke om dette er noe i tiden, eller om det var et spesielt trekk hos Dostojevskij. Synes å huske at jeg har lest andre bøker av han med en lignende innfallsvinkel.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Fyrste delen begynner med Aljosja, "min helt", som forteljaren seier" (s. 39 i utgåva mi), og det er han som står i sentrum i "Første bok" (kap, III og IV). Forteljaren, ja - han skriv om "byen vår" (s. 29) og at Aleksej allereie hadde budd eit år "hos oss". Altså er forteljaren del av forteljinga; om "forfatteren" i forordet er den same som forteljaren, veit eg ikkje, og eg slår ikkje opp i sekundærlitteraturen for å sjå kva andre har sagt om dette, men forteljaren kan i alle fall ikkje vere Dostojevskij. Aleksej minner meg på enkelte punkt om fyrst Mysjkin i Idioten. Interessant - og ein studie verd.

Forteljaren teiknar eit lite sjarmerande bilde av Fjodor Pavlovitsj Karamasov - ikkje utan grunn, med tanke på kva som skjer seinare.

Starets Sosima kjem til å spele ei viktig rolle. Ein "старец" er ikkje noko meir innvikla enn ein åndeleg rettleiar, ein slags mulla, kanskje, og forteljaren forklarer jo utførleg om denne funksjonen i den ortodokse kyrkja. Ordet er ei omsetting av det greske "γέρων", ("gamling, ein eldre kar"; jf. geriatri), og den slaviske versjonen finn reiselystne att i ord for "Gamlebyen" i slaviskspråklege område - Staré město i Praha er jo fantastisk, og Stari grad i Beograd har eg gode minne om; Starówka i Kraków har eg ennå att å besøke. Ute på viddene eller dei russiske steppene nå, men eg har nå alltid hatt ein hang til språklege digresjonar.

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Takk for utdypning. Digresjoner er bare digg, så det er bare å poste flere....!
Ville sette pris på hvis kapitlene deres har titler, om dere kan skrive det, for mine bøker er ikke likt inndelt. Kapitlet jeg er i nå heter Munken. Fader Zosima, skriver de her. (Oversetter heter Nik. Henriksen, 1961).

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg ville funnet en utgave oversatt av Broch eller Kjetsaa, helst sistnevnte, hvis jeg var deg. Nicolai Henriksen snyter deg for ca. to tredjedeler av verket. Erik Egeberg skriver om norske oversettelser av Dostojevskij i Dostojevskij - En dikter søker sin form. Henriksens oversettelse er av den helt ekstreme varianten når det gjelder både utelatelser, forkortelser av setninger ol. Hele kapitler er fjernet, andre slått sammen osv.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

I samme bok som over, nevner Erik Egeberg en morsom historie:

"Hans Hertel forteller om James Joyce som kommer til sin danske oversetter med disse ord: " Mitt navn er James Joyce. Jeg hører De skal oversette Ulysses, og jeg har kommet fra Paris for å si Dem at der ikke må endres ett ord."

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Huff!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, det er drøyt for å si det mildt. Utgaven ligger på nb.no og av nysgjerrighet foretok jeg et personlig anslag. Solums 3-binds-utgave oversatt av Geir Kjetsaa, inneholder ca. 2. 100 000 tegn, mens Nic. Henriksens utgave havnet på ca. 600 000.

Jeg synes det er grunn til å advare mot akkurat denne utgaven.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Takk skal du ha, Gretemor! Den er en del av en 60-tallsserie som heter Store Klassikere. Jeg pløyer igjennom for å finne ut om jeg skal gå for en ny utgave etterhvert. Så jeg noterer meg tipset og følger med på debatten litt fra siden.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg håper du blir med uansett :)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg tenker at de gamle "møkkabøkene" kan introdusere meg for innholdet, for jeg ser at folk leser dem flere ganger, at de er bøker med dybde og bør kanskje fordøyes i flere omganger, så jeg satser på å bli med for en basisopplevelse jeg kan høyne med noen stjerner senere. :-)
Heller få dem med seg enn ikke! Regner med dere andre kommer til å fylle inn endel hull...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Skal tro om den er gitt ut på De unges forlag? Det er jo ikke så rent få verk som er forkortet og bearbeidet for å tilpasses et nytt publikum, bare tenk på Kiplings klassiker Jungelboken. Jeg tenker som deg at dette kan være en super introduksjon til et verk, men det er klart, til diskusjon i lesesirkelen vil du oppleve forskjellen som fomidabel.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

"Du har rett, du skal henges..." Tror jeg skrev det litt lengre opp, Anniken, at den er nettopp det... Hadde aldri hørt om det før jeg fant igjen denne serien blant bøker etter oldemor. Leser også en annen fra serien nå, Quo vadis.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det jeg reagerer mest på ved disse forkortede utgavene, er at det ikke opplyses om det. Dersom det hadde vært gjort, så hadde det stilt seg annerledes. Da hadde jeg valgt å lese en forkorta utgave, i stedet for å bli lurt til det.

PS. Jeg plukker ikke med meg eldre utgaver av klassikere fra bruktbutikker eller loppemarkeder lenger.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Får tilføye at bøkene kostet meg nøyaktig kr. 0,- og bare 5 minutters leting, ettersom jeg vet hvor arvede bøker ligger lagret... :-P
Alle bøkene i serien sprekker langs ryggen når jeg blar i dem, de sto i mange år i ei stuga i Sverige med sola stormende rett inn på bokhylla. Der var de utsatt for varme, kulde, litt rått når det sto tomt om vinteren og etterhvert både mus og maur, som tilslutt førte til at oldemora mi solgte den hersens stugan på tidlig nittitall. Så det er en grunn til at de ligger nedpakket til vanlig... ;)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Rygger som sprekker er et irriterende og kjent problem. Jeg reparerer de med samme type tape som bibliotekene bruker, (husker ikke hva det heter, men du får kjøpt det i bokhandelen.)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Har ikke kjøpt sånn teip, men bruker en liten styreteip oppe og nede og legger kontaktpapir om ryggen og 5 cm inn på hver perm. På den måten rekker en rull kontaktpapir temmelig langt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kontaktpapir var ordet jeg ikke fant i går :) Gjør akkurat som deg.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Helt enig med deg, de syntes visst ikke det var så viktig å opplyse om det på sekstitallet? Det var jo ikke akkurat slik at man kunne google etter beste alternativ da, og de har antagelig aldri drømt om at klassikere skulle få en oppsving... Ja, for det vil jeg påstå de har, blant det uendelige mylderet av nyutgivelser står fortsatt klassikerne sterkt.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er sant, vi vil helst bli opplyst om boken er berabeidet eller ikke. Var ikke det vanlig med de bøkene som ble utgitt av Det Beste, hvor inntil fire verk ble utgitt i ett bind?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, jeg har liggende noen av dem... det ser ikke ut til at folk vil ha dem, men i endel har jeg sett det står at de er utdrag av den fulle romanen. Var gamle tiders "teasers" for å vise folk hva de har i vente om de kjøper selve verket. Har fått et par slike gratis en gang på brukthandel. Kan fortsatt ikke motstå en gratistitt...

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Takk for grei oppklaring av fortellerstemmen. Jeg har ikke lest boken før. Det eneste jeg har hørt om den, er at den handler om en mann som er symbol på Kristus, og at temaet er: ville samtiden tatt imot Kristus hvis han kom til dem. Idioten har jeg lest, og også sett dramatisert. Noen mener at også han er et symbol på Kristus.
Dette var jo før den russiske revolusjon, før Sovjet og kommunismen. Men jeg vet ikke helt hvordan det stod til med den religiøse ånd i Russland på den tiden, eller hva slags oppfatning vår forfatter hadde om samtidsånden. Det kommer kanskje frem av boken etter hvert. Generelt sett har vel russere vært regnet som dypt religiøse.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg forstår det som at handlingen og temaet du refererer til finnes i det berømte kapittelet: Storinkvisitoren. Annen del, femte bok, kapittel V. Nærmest som en novelle i selve romanen.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Da bør du absolutt lese Geir Kjetsaas Dostojevskij-biografi ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Den ligger gratis tilgjengelig på nb.no. :)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har lest ganske mange forfatter-biografier opp gjennom årene. Den du nevner er blant de aller beste.

Andre:
Anders Heger: Mykle. Et diktet liv
Sigrid Combüchen: Livsklättraren. En bok om Knut Hamsun
Jens Andersen: Astrid Lindgren. Denne dagen, et liv

Godt sagt! (3) Varsle Svar
Godt sagt! (2) Varsle Svar

Et fantastisk forord. Håper fortellingen(e) er tilsvarende.

Godt sagt! (3) Varsle Svar
[ Slettet av bruker ]

Tyvstartet for noen dager siden.

Har lest Første del. Første bok
Jeg fant noen notater på post-it lapper i Solums utgave.
Leste Brødrene Karamasov i år 2000.

Notat til FØRSTE BOK, EN FAMILIES HISTORIE: "Tredveårig tilbakeblikk".

Og så er det de russiske navnene som er ganske spesielle.
Er det noen som kan forklare dette navnesystemet?
(Vet at det bl.a. brukes spesielle "kjælenavn" (eller hva det kalles)).

Og det blir nok ganske mange personer å holde rede på etterhvert.
Jeg har notert meg følgende, så langt:

Aleksej Fjodorovitsj Karamasov: tredje sønn av godseier Fjodor Pavlovitsj Karamasov.

Dmitrij Fjodorovitsj (Mitja): Karamasovs eldste sønn. Mor: Adelaida Ivanovna Miusova.

Ivan: Karamasovs nesteldste sønn. Mor: Sofja Ivanovna.

Aleksej (Aljosja): Karamasovs yngste sønn. Mor: Sofja Ivanovna.

Adelaida Ivanovna Miusova: F. P. Karamasovs første kone.

Sofja Ivanovna: F. P. Karamasovs andre kone.

Miusov: Adelaida Ivanovnas far. Dmitrijs morfar.

Pjotr Aleksandrovitsj Miusov: fetter av Adelaida Ivanovna.

Grigorij: Karamasovs tjener.

generalinnen: Sofja Ivanovnas beskytterinne (??)

Jefim Petrovitsj Polenov: Tar guttene til seg. Fosterfar til Aleksej (Aljosja)

Starets Sosima:

Godt sagt! (8) Varsle Svar

Litt om russiske kallenamn m.m. her (s. 16).

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Fint hefte, men tlf min begynte automatisk å laste det ned, det er jeg ikke så glad i... :-P

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

CecilieLibraritas vVersionMarianneTorill Elisabeth RevheimIngeborg GSolkntschjrldellinoronilleMonica CarlsenEivind  VaksvikSigrid NygaardTone SundlandAnjaHarald KReadninggirl20LailaKaren RamsvikHeidi Nicoline ErtnæsKikkan HaugenHeidi LcamillafornixErlend Rødal VikhagenNabodamaDemeterAjiniakraSimen "Boktimmy" IngemundsenKaroline in WonderEster SPirelliErikMalinTerje MathisenStine AskeThomas KlakeggCtinaJulie StensethRandi Annie FramnessommerfuglaLasse Steinnes