Bokelskere.no

Sitat:
– Bokomslaget skal jo skape oppmerksomhet rundt boken. Vi bruker helt klart mye krefter på å få dem til så bra som mulig.

Skape oppmerksomhet = vekke oppsikt?

En roman om fortidige forhold vi har kjent til, men som vi burde tenke litt tilbake på i disse tider. Remarque har skildret flyktningsituasjonen i mellomkrigstida, da tusenvis av statsløse, papirløse mennesker flakket omkring i Europa og ble sendt som pakkepost over grenser og tilbake over de samme grensene; det beste de kunne håpe på, var en midlertidig oppholdstillatelse. Triumfbuen av samme forfatter er kanskje bedre kjent, men denne er like tankevekkende.

Jeg hadde nesten glemt hvor morsom William Faulkner kan være, selv når han beskriver brutalitet, svik og menneskelig fornedrelse.

De ubeseirede er en historie fra Sørstatene under og etter borgerkrigen, og fortelleren, Bayard Sartoris, er tolv år i begynnelsen av fortellingen. Faren hans er ute og kjemper mot "nordstatingene" og har overlatt eiendommen sin til svigermor, "Besta" og sønnen pluss en håndfull slaver, blant dem Ringo, som er jevngammel med Bayard. De to guttene er bestevenner, oppvokst og oppdratt nokså likt, og som menneskene rundt seg har de liten peiling på hva krigen egentlig handler om. De blir utsatt for det samme som så mange andre under krigshandlingene: Gården blir plyndret, hovedhuset brent, alle på gården innkvarterer seg i et par slavehytter og overlever på et vis takket være hardt arbeid, utspekulerte tiltak og ukuelig patriotisme. Ikke før Sørstatenes kapitulasjon begynner det å demre for dem hva nederlaget virkelig innebærer.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var skildringene av de "frigitte" slavene. Disse tusenvis av mennesker på formålsløs vandring har vi naturligvis hørt om før, men Faulkner levendegjør hendelsene på en måte som ga meg gåsehud: Folk i området ser ikke disse vandrerne, men hører den om nettene:

Vi kunne høre det igjen, akkurat som vi hadde gjort i vognen - de ilende føttene, lyden som var som om de sang i en andpusten hvisketone mens de ilte forbi porten og forsvant lenger borte i veien.

Midt i kampens hete drar Besta med seg de to guttene på langtur for å hente hjem gullet hun er blitt fralurt av utro tjenere. Ferden resulterer i en ellevill handelsvirksomhet med muldyr fra nordstatshæren, en svindel som ikke blir avslørt før en gjeng banditter blander seg inn i forretningene. Ubetalelig!

Krig avler hat og hevnlyst. Ved slutten av boka er gården bygd opp igjen, velstanden er gjenopprettet, Bayard blitt 24 år og student da han får melding om at faren hans er skutt. Gamle motsetninger dukker opp igjen, og Bayard blir stilt overfor dilemmaet: Skal drapet hevnes, slik alle de "gamle" geriljakameratene til faren forventer?

Faulkner holder seg i hjemtraktene sine i denne boka også - med den fiktive byen Jefferson som administrativt hovedsete. Vi kjenner igjen navn fra tidligere romaner: Sartoris, Snopes, Compson ... Denne boka kom ut i 1938 og handler altså om forfedrene.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen De ubeseirede (The Unvanquished) - ironisk eller beundrende?

Omtalen din gjør meg nysgjerrig. Jeg har lest noen av Maaloufs bøker og likt dem godt. Må nok prøve å få tak i denne!

I swore never to be silent whenever and wherever human beings endure suffering and humiliation. We must always take sides.

Elie Wiesel 1928 - 2016

Jeg har akkurat hatt en av mine merkeligste leseopplevelser og er sterkt i villrede om hvordan jeg skal begrunne at jeg gir denne boka bortimot toppkarakter.

Vi er i spansk Galicia først på 1900-tallet, fram til ca. 1940. Etter hvert som persongalleriet presenteres, går det tydelig fram at «hovedkarakteren» i denne historien er selve landsbyen: Historien, overtroen, hevngjerrigheten, volden og promiskuiteten.

Vi hører en lang rekke fortellerstemmer, noen navngitte, andre mer diffuse. Vi får en salig blanding av pussige hverdagshendelser, matoppskrifter, kjerringråd og erindringer om mord, barnemishandling, horeri, bestialitet, voldtekt, onanering, dyresex – men slike "dannede" betegnelser er ikke brukt. Alt fortelles i det folkelige språket landsbyboerne bruker seg imellom, og noen forskjønnende, moraliserende eller ironisk forfatterstemme er det ikke snev av. Her lukter det autentisk av kroppslige utsondringer og utdunstinger:

Doña Maria Auxiliadora Mourence (…) var en tykk dame, virkelig tykk, med liktorner og en haltende gange som bestemte takten i alle
reflekser, særegenheter og ulike utdunstninger, en viss orden skal det
være, nemlig to skritt, fem hjerteslag, en vislefis, pause, hosteri,
en skvalefis, rykning ved neseroten, pause, halvkvalt fjert, sukkende
klage, hikkesolo, pause, og så videre til neste dag, neste måned,
neste år og med Guds hjelp.

Bokas tittel henspeiler på den blinde trekkspilleren som underholder gjestene på byens horehus: På repertoaret har han en masurka som han kun har framført to ganger – begge i forbindelse med voldelige dødsfall i landsbyen – og siden nekter han å spille den.

I løpet av de ca. 270 sidene i boka får vi høre sentrale hendelser gjenfortalt fra flere aktører, og det blir (nesten!) tydelig hva alle fortellingene skal lede fram til.
Fra begynnelsen prøvde jeg å holde rede på hvem de ulike fortellerne var og når de forskjellige hendelsene hadde funnet sted, men etter hvert skjønte jeg at det hadde lite for seg. Det var bare å lytte til landsbyen.

De sentrale historiene fortelles og gjenfortelles nemlig med bare en stemme, lidenskapsløst og nesten monotont. Innimellom kommer den samme stemmen med matoppskrifter, kostholdsråd, samt diverse kjerringråd for å kurere skader eller andre lidelser.

Vulgariteter og groteskerier på løpende bånd, ingen pekefinger, ingen dype personskildringer, ingen sentimentale sukk og stønn. Minsanten blir det fengslende litteratur av slikt også. Femmer.

Den utgaven du har lagt inn, består av tre bind. Hvis det er den du leser, har du altså siste del til gode. Men hvordan historien ender - nei, si det?

"Systemet" ble endret for ikke så lenge siden: For å sende meldinger til andre, må du "følge" dem (eller omvendt, jeg husker ikke helt lenger). Det var mange som uttrykte misnøye overfor admin., men forgjeves. Begrunnelsen for endringen skulle visstnok være at noen hadde fått ubehagelige privatmeldinger. Teit, spør du meg!

Det starter ganske udramatisk, nærmest litt referat-aktig: Leonard, ung og naiv engelskmann, kommer til Berlin i 1955 for å delta i et avlyttingsprosjekt. Jeg ser at andre mener første halvdel av boka var kjedelig, men spenningen ligger jo mellom linjene helt fra begynnelsen: Hvem kan man stole på i denne delte byen? Hvem arbeider for hvem? Har den vakre Maria andre hensikter enn dem vi får øye på?

Den konkrete, "fysiske" dramatikken oppstår på en helt annen kant enn jeg hadde forutsett, men veves sammen med spionasjehistorien på en måte som imponerte meg stort.

Tankevekkende essays og småstubber om kulturforskjeller og hvordan de gjør hverdagen vanskelig for både nordmenn og innvandrere som ønsker å nærme seg hverandre og etter hvert forstå hverandre.

Etter tittelen på boka ventet jeg meg en humoristisk vinkling, men der ble jeg skuffet. Det er vel slik jeg har hørt det fra flere utlendinger i Norge: De har lært å beherske språket bortimot perfekt, men humor-koden er mye vanskeligere å knekke!

Takk for en poengtert og god omtale! Jeg slutter meg til alt du skriver, men kunne ikke ha truffet spikeren på hodet så presist som du gjør.

Denne siste boka, der hovedpersonene begynner å leite seg bakover for å finne røtter, er et perfekt punktum for en beretning som dette. Hele serien har vært en nytelse å lese!

Peter Shaffer døde for noen dager siden, 90 år gammel. Sjelden har jeg vært så trollbundet av en teaterforestilling som den gangen jeg opplevde Equus på en scene i London.

Aktuelt i nyhetene fra siste uke: Personer fra det lulesamiske miljøet i Tysfjord har stått fram og vitnet om stygge overgrep begått av mennesker fra den norske befolkningen. Myndighetene ønsker å komme til bunns i disse sakene, men den læstadianske menigheten, som har kjent til mye av dette, nekter å hjelpe politiet i etterforskningen.

Tilfeldighetene ville at Saltbingen nå lå på toppen av lesebunken min. I kjølvannet av det som nylig er kommet fram i lyset, ble det en vond leseopplevelse, dog ikke uten vakre, poetiske og humoristiske partier.

Romanen utspiller seg på femti- og sekstitallet og skildrer livet hos en samefamilie, som sliter med å holde hodet over vannet, og som i tillegg til helseplager og næringssorger må finne seg i stadige krenkelser og trakassering fra "norskingene". Nok en gang får vi bekreftet hvor skammelig minoritetsgrupper er blitt behandlet i dette landet, både av myndigheter og av flertallsbefolkningen, helt fram til i dag.

Boka ble utgitt i 1981, og forfatteren kommer sjøl fra Tysfjord. Det er altså ingen grunn til å tvile på at han har gitt en etterrettelig framstilling av lulesamenes tilværelse. Selve tittelen, sammenholdt med handlingen, gir ymt om det som nå er i nyhetsbildet.

Andre verdenskrig går mot slutten, og i konsentrasjonsleiren Mellern kan tusener av fanger og vokterne deres høre fronten rykke stadig nærmere. Vi blir kjent med en del enkeltindivider fra begge gruppene og følger dem gjennom den siste måneden fram til leiren blir befridd av de allierte.

Fangene er utsultet og svake; dødstallene stiger daglig, men noen få har fortsatt styrke til å organisere små, effektive sabotasjeaksjoner og overlevelsestiltak. Det er en del av disse fangene vi blir nærmere kjent med.

Grusomhetene i leiren beskrives uten omsvøp, nærmest følelsesløst. Likevel var det dette som gjorde mest inntrykk på meg mens jeg leste. Det virket helt naturlig å framstille leirlivet på denne måten: Etter år i et slikt miljø er må det være umulig å bevare et normalt følelsesliv. Men i møtet med navngitte enkeltindivider oppdager vi likevel menneskeligheten under overflaten.
SS-personellet, derimot, er jevnt over skildret nokså unyansert: Autoritetstro og brutale.

Spenningen i boka er bygd opp rundt spørsmålet om hvorvidt disse navngitte fangene greier å holde ut og overleve fram til de allierte overtar leiren. Og når vil SS-folkene innrømme at krigen er tapt?

Boka kom ut i 1952, og språket er noe gammelmodig, men lettlest.

Hvem kunne ha forestilt seg at man skulle bli så oppslukt av ei bok om ei bru? Kanskje fordi Ivo Andric her har gitt oss en uovertruffen leksjon i Balkan-historie sett fra grasrota. Romanen handler om folket i den bosniske byen Visjegrad gjennom en periode på vel 400 år, fra de var undersåtter i det osmanske imperiet og fram til utbruddet av første verdenskrig.

I Visjegrad lever mennesker fra ulike kulturer og religioner side om side: Her er tyrkere, bosniere, sigøynere, jøder, grekere og ungarere, mennesker med røtter over store deler av det osmanske riket.

Vi blir kjent med et knippe enkeltmennesker og deres tanker, ord og gjerninger, glimtvis opp gjennom historien, fra det enkle bonde- og handelssamfunnet, gjennom østerriksk okkupasjon og innføring av fremmede skikker og forordninger, teknisk utvikling og utdanning av ungdommen, nye ideer og ideologier, økende mistenksomhet overfor sambygdinger, nabolandsbyer og naboland - helt til alt rakner i 1914.

Brua, som har ligget som et stødig fundament under hele romanen, sprenges i filler, og kaos overtar arenaen. Som vi vet, skulle det ta lang tid før området ble noenlunde stabilt igjen. Fortsatt ulmer det nok under overflaten - et folk som til de grader er blitt skaltet og valtet med gjennom flere hundreår, glemmer ikke så lett. (Men brua er gjenoppbygd!)

En meget tankevekkende fortelling. Dette var mitt første møte med Ivo Andric. Nå starter jakten på Konsulene - den må da kunne oppdrives på et antikvariat?