Bokelskere.no

Et ganske originalt opplegg: "Dameroman" fra Afghanistan, skrevet av en indisk mann! Jeg vaklet lenge mellom treer og firer, men endte som du, på en firer, hovedsakelig fordi forfatteren greide å holde spenningen ved like gjennom det meste av fortellingen. Etter hvert ble det litt for mange banale løsninger på de praktiske problemene, mens det ene lykketreffet avløste det andre. For meg var begeret fullt da den etterlengtede kjæresten så beleilig kom på banen (bokstavelig talt!).

Jeg tror jeg rett og slett sier meg ferdig med denne boka nå. Jeg har lest alle fortellingene, mye langsommere enn jeg ellers leser, og dette harmonerer dårlig med min leser-psyke, for å si det litt jålete. Her og der glimter det til med historier som virker lovende, men stort sett ender det med et nytt lag innafor det ytterste, deretter enda ett, og når løken er skrelt ferdig, finner jeg ingen kjerne: Hva eller hvor vil forfatteren med dette?

Jeg er ikke så tålmodig at jeg orker å repetere det jeg i første omgang ikke ser noen mening i; - all ære til dere som graver dypere og finner verdier å sette pris på. I løpet av lesingen har jeg funnet glitrende formuleringer og fascinerende enkelthistorier, men greier altså ikke å la meg begeistre av helheten.

Jeg gir terningkast tre, for de tre fortellingene jeg trass i alt syntes hadde et spennende opplegg: Apen, Et familieselskap i Helsingør og Dikteren.

Tenk om det simpelthen er den samme apen?

Det kunne like gjerne ha vært meg. Falkberget og Hamsun har ganske ulike tilnærminger til figurene sine: Hamsun ler litt av en del av dem, men smiler likevel til dem, slik jeg leser han.

Hamsun kommer du vel ikke utenom? Benoni, for eksempel?
Roy Jacobsens De usynlige og oppfølgeren har du kanskje lest?

Dag Skogheim har skrevet en kort og lettlest beretning som heter Erindringer om Thorvald, med utgangspunkt i Finnmark. (Egentlig ville jeg ha anbefalt Sulis av Skogheim, men den er kanskje for litt mer spesielt interesserte: Arbeiderkamp i gruvemiljø).

Ragnhild Nilstuns Trilogien om Anna Figenschou beskriver liv og slit på finnmarkskysten fra sist på 1800-tallet fram til slutten av andre verdenskrig og evakueringen.

Jeg vil anbefale Arvid Hanssen fra Senja som reisefølge langs kysten fra Lofoten og nordover. Han skrev både romaner og lyrikk, og diktsamlingene hans er små og lett bærbare. Kanskje dialekten er litt krevende i starten, men de fleste diktene er korte og enkle. Titteldiktet fra samlingen Godt at grå-måsen song er jeg spesielt glad i:

Det va så laga langs leia her
at sangfaugglan strauk ujnna vijnn og ver.
Ajldri dejnn strofa du fekk som du trong -
om 'kje grå-måsen song.

Gauken va gjæst på ei Sankthans-grein.
Gol ikkje lenger ejnn sola skein.
Tålt' ikkje kjyilla på selkstjerten fjong.
Godt at grå-måsen song!

Det va så laga så langt mot nor.
Så mange tok sangstemman med sæ og for.
Hausten va mager, og vijnntern va trong.
Godt at grå-måsen song!

Koselig å ha noe å glede seg til. (Sjøl er jeg innlands-nordlending og har hav-fobi!)

Solid detektivarbeid! Endelig en bekreftelse av det jeg har hatt på følelsen mens jeg leser: Dette er ei suppe, komponert etter innfallsmetoden. Ingrediensene blandes inn etter hvert som man har dem for hånda. Mange av bestanddelene i suppa er fortreffelige, men smaken som helhet blir unektelig ganske sær. Takk for nyttig research, Gretemor!

PS: Jeg leste også Døde sjeler nokså nylig og hadde stor fornøyelse av det. Person- og situasjonsbeskrivelser var helt ubetalelige!

Denne har jeg nå avbrutt. Ikke fordi den er uinteressant, men fordi samtalene i stor grad dreier seg om bøker jeg ikke har lest ennå. Oates er en forfatter jeg setter høyt, men hun har vært utrolig produktiv gjennom sin lange karriere, så mye av forfatterskapet er fortsatt ukjent for meg. Kanskje jeg gjenopptar samtalene med Stig Björkman ved en ny korsveg.

Velkommen tilbake, Merethe! Å joda, vi er noen "gamle" som fortsatt holder koken. Lesesirkler gjør nok sitt til at man er innom nokså jamnt, og dermed følger med på forumet. Sånn er det iallfall for meg, jeg finner stadig lesetips og gode kommentarer her.

Takk for respons, Lillevi. Jeg tar den enda litt lenger og tenker meg at priorinnen simpelthen vil ha nevøen ut av verden. Etter sigende kjenner hun jo jenta godt og vet hva hun står for, og insisterer likevel på å prakke på henne et ekteskap hun ser på som motbydelig.

Når det gjelder metamorfosen, har vi jo paralleller i norske eventyr: Kvitebjørn kong Valemon er for eksempel menneske om natta og bjørn om dagen. Hos Blixen har vi et vesen som tidvis er priorinne, tidvis ape - og som til slutt ikke makter å skille mellom de to rollene.

Den forunderlige slutten ble nøkkelen til "apemysteriet" for meg. Hvem er det som tar regien over de to unge? Ingen av dem har egentlig lyst til å gifte seg, men den ene synes han må for å gjenopprette sitt gode navn og rykte, den andre har ingen interesse av menn i det hele tatt.

I dette eventyret, som jeg velger å kalle det, finner vi god, gammeldags trolldom. Hvem er apen? Hvem er "den snille tanten"? To utgaver av samme vesen, mener jeg. Fortsatt skjønner jeg ikke bakgrunnen for at tante tar rollen som giftekniv - vil hun nevøen sin til livs, og i så fall hvorfor? Slutten forteller ikke hvordan de to unge forholder seg til hverandre i fortsettelsen, men Athenas drapstrussel ligger jo der uimotsagt.

Flere spørsmål enn svar, men historien fascinerte meg likevel, på en ganske ekkel måte.

Levi Henriksen er en særpreget stemme i litteratur-Norge. Jeg trives også med både personene og landskapet hans!

Filmen med Mia Farrow har du kanskje sett? Hun var den perfekte Rosemary!

Du verden, så grundig du går til verks, Jostein! Jeg gikk gjennom Mammut-listene og fant ingen ting med såpass fristende priser at jeg bestilte noe. Imidlertid har jeg bestilt fire bøker fra Bokklubben, lagt inn noen opparbeidete bonuskroner og venter nå på pakke med faktura pålydende 120,- Nkr.

Oppsummering for januar: To treere, to firere og to seksere. Høyeste karakter til to meget forskjellige bøker: Under gullregnen av Marie Hamsun og De fem årstidene av Gaute Heivoll. Det blir neppe toppkarakter til Karen Blixen, kjenner jeg på meg. Den går tungt og trått, dessverre!

så kjem vi til å konfiskere guden din
han er farlig for oss
det veit du vel

Godt vi har forfattere som engasjerer seg og roper høyt av og til. Diktet hans om "dei tusenar som seglar igjen" er også en vekker.