Bokelskere.no

så kjem vi til å konfiskere guden din
han er farlig for oss
det veit du vel

Godt vi har forfattere som engasjerer seg og roper høyt av og til. Diktet hans om "dei tusenar som seglar igjen" er også en vekker.

Denne boka begynte jeg på i fjor en gang, men la den bort. Nå husker jeg hvorfor: Jeg hadde ventet meg noe mer fantastisk, tror jeg. Noe i retning av eventyr, magisk realisme eller noe sånt. Den gangen steg jeg av på et vertshus på veien til Pisa og lot resten av fortellingen fortsette uten meg. Nå skal jeg ta meg sammen og lese seriøst, skjønt dette er en sjanger jeg ikke har særlig trening i å fordøye. Så langt har jeg registrert at fortellingen består av en rekke ubegripelige sammentreff; hele handlingen baserer seg på at greven befinner seg "på rett sted til rett tid".

Ah - Kazantzakis! På gravmonumentet hans står et sitat av ham: Δεν ελπίζω τίποτα. Δε φοβούμαι τίποτα. Είμαι λεύτερος. Jeg håper ingenting. Jeg frykter ingenting. Jeg er fri.

Zorbas fortelling er mer enn en dansende Anthony Quinn på ei kretisk strand!

Jeg er en av dem som setter pris på at du stikker innom når det faller seg slik. Kan du ikke bare fortsette med det?

Aller Anfang ist schwer ...

Takk for informativ lenke! Det er tydeligvis ikke bare litterære kvaliteter som har vært vurdert blant "de aderton".

Valget av fredsprisvinnere har vi jo stundom undret oss over. Det kan vel være likedan med litteraturprisen: Av og til har komiteen trolig sett litt stort på det. Er det for eksempel noen her på Bokelskere som har lest noe av nobelprisvinneren Winston Churchill?

Bjørnson hadde mange kvaliteter, også litterært, men likevel rakk han neppe Ibsen til knærne. At de var samtidige, gjorde nok sitt til at Ibsen ble utelatt etter at Bjørnson fikk prisen. Man kan jo merkelig nok ikke "begunstige" samme nasjon flere år på rad (jf. spekulasjonene omkring de seineste prisvinnerne)!

Jeg tilstår at jeg som leser har hatt større glede av Hamsun enn av Ibsen, men vil helst slippe å rangere dem!

Sånn har jeg også ordnet meg. Skulle jeg lage ei liste, måtte det eventuelt være over det enkeltverket jeg liker best av hver forfatter.

Hva var det med denne boka som traff meg rett i hjerterøttene? Kanskje gjenkjennelsen? Jeg gledet meg til å bli pensjonist, etter å ha vært styrt av kalender og klokke i alle år siden tidlig barndom. Omsider skulle jeg gjøre hva jeg ville, når jeg ville. Ingen timeplaner, ingen pålagte oppgaver.

Gaute Heivolls bestefar derimot, har planer for hva han skal gjøre etter 34 år på skinnene mellom Oslo og Stavanger: Han skal male, og sammen med kona skal han gjøre den perfekte hagen enda mer perfekt. Og så går det ikke som han har planlagt. Han finner seg ikke til rette i en ustrukturert tilværelse. Hver dag lytter han etter Stavanger-toget og sjekker om det er i rute. Omgangsformene i hjemmet fortsetter på rutinemessig vis. Og framfor alt blir det ikke slik han har tenkt med den etterlengtede hobbyen: Han oppdager at maleriene hans ikke holder mål.

Bildet dirret svakt. Det var som å sveve et stykke over vannet, under
ham skummet bølgene så vidt. Da han foldet kameraet sammen, sto det
med ett isnende klart for ham: Han kom aldri til å male mer.

Heivolls bestemor er kanskje framstilt som en bifigur, men for meg blir hun nøkkelen til hele handlingen. Egentlig er det henne bestefaren har lengtet hjem til hver gang han stiger av toget; også den siste gangen. Men det at de nå skal holde hverandre med selskap hele døgnet, fører ikke til fornyet fellesskap. Når tvilen og tungsinnet melder seg, blir det ikke snakket om. Begge vil skåne den andre for det som er vondt og vanskelig.

For den som ikke er hageelsker, kan jeg forstå at alle hageskildringene fortoner seg litt kjedelige. For meg var de en fryd å lese. Heivoll har fått sin første sekser fra meg.

Jeg fortsetter å nominere kvinnelige forfattere: Musikk fra en blå brønn av Torborg Nedreaas er mitt forslag denne gangen.

I hylla mi står nå bare den siste boka igjen. Jeg gru-gleder meg og sparer den i det lengste, som barndommens sukkertøy som skulle vare lengst mulig!

Finnes det en begrunnet oversikt over dem som ble funnet verdige til en plass på lista?

Om han ikke fikk plass blant de 100 viktigste i forhold til demokratiutvikling, har han en framskutt plass blant norske ordkunstnere gjennom tidene. Vi lider vel alle av Formegelse på ett eller annet område.

Etter mange utdanningsår i Sveits og USA kom Azar Nafisi hjem til Iran i 1979, til et samfunn hun ikke kjente igjen. Revolusjonen var i gang og ayatollah-styret festet grepet. Hun underviste ved universitetet i Teheran i flere år, en jobb som krevde at hun gikk på akkord med en god del av sine egne verdier. Da hun til slutt fikk nok av restriksjoner, sladder og sneversyn blant studenter og kollegaer, sa hun takk for seg, men inviterte sju av sine kvinnelige studenter til «litteraturklubb» en gang i uka hjemme i huset sitt.

Dette ble et fristed for dem alle, der de kunne være seg sjøl, vikle av seg chador og sjal, og fritt diskutere bøker som ikke ble betraktet som stuereine av de iranske myndighetene. Vi får høre om jentenes bakgrunn, livet deres under og etter revolusjonen og krigen mot Irak, forelskelser, ekteskap og skilsmisser, men framfor alt er det bøker som står i fokus.

Jeg synes Nafisi er best når hun snakker om bøker. Hennes omtale av Nabokovs Lolita gjorde at jeg trolig må lese boka om igjen, og hun beskriver spenningen mellom Elizabeth og Mr. Darcy i Stolthet og fordom på en måte som ga meg en stor aha-opplevelse.

Når jeg ikke gir mer enn terningkast fire, er det fordi jeg synes persongalleriet blir for omfattende. Det bidrar til å trekke oppmerksomheten bort fra de mest sentrale skikkelsene.
Oversetteren har gjort en bra jobb, men burde lære seg at det ikke heter «å stille spørsmålstegn ved ---«. Dette uttrykket forekom så hyppig at det begynte å forstyrre konsentrasjonen min etter hvert.

Ganske "kulørt", ja! Jeg klarte ikke å ta det helt seriøst, men det kan være meg det er noe feil med. Det er sikkert godt ment.

Det er så fortærende at boka står i feil hylle, langt utafor rekkevidde for meg. Jeg skulle gjerne ha lest den nå, ikke minst for å finne ut av sånne ting som du nevner her, Jostein. Jeg husker ikke hvorfor jeg beit meg merke i akkurat denne delen av boka. Et sånt skifte kan ha spilt en rolle. Men Calliope omtales fortsatt som ei jente etter denne episoden, eller -?