Uff da! Hvorfor har jeg gitt den en sekser? Sannelig om jeg vet. Jeg vil ikke karakterisere fortellingen som "gripende". Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata. For meg ble Cals opplevelse av besøket hos "spesialisten" et høydepunkt.
De eldre føler at livet er kort, men de unge føler kanskje at livet er enda kortere, at det ganske sikkert er slutt før de fyller femti, ja, kanskje alt før de er så gamle som førti, i hvert fall er alt det spennende og morsomme sikkert slutt, og kan det da lenger kalles et liv?
Da Lars og Anna var unge følte de sikkert det samme, og at de skulle bli virkelig gamle hadde vel ingen av dem tenkt seg. Men så er det i grunnen bare hylsteret som eldes, inni dem finnes ennå det barnet de en gang var, på godt og vondt, og barnets undring trenger man gjerne, men sårbarheten hadde man kanskje greid seg uten?
Takk for flott omtale! Boka står i bokhylla på hytta, aldeles istykkerlest - men jeg kommer garantert til å lese den igjen. Kanskje det var en idé å skaffe den engelske versjonen og sjekke om jeg har gått glipp av poesien i fortellingen?
Mystisk (i likhet med alt annet som "finnes et sted dypt inne i systemet" og som går over min forstand).
... alle som er i stand til det sørger for bidrag til de eldre som trenger det, slik at de kan slippe det som for mange er den aller største skammen, å måtte motta fattighjelp. De som mottar slik hjelp mister retten til å stemme ved valg, for blant disse finnes jo også de dovne, og noen har vel bestemt at man ikke kan ta risikoen på at de dovne skal vinne et valg.
Gud tok fra oss fedrelandet da vi måtte forlate Finland, men han ga oss latteren for at vi skulle overleve! hørte Gertrud en gammel kone si en gang, en kone som hadde det så fattig at ingen skjønte hva hun hadde å le av.
Den eneste muligheten er vel å fjerne boka, og deretter legge den inn på nytt med de opplysninger du ønsker å ha med.
Eller ei tragisk bok om ei ensom dame og angsten.
Ikke to ulike verdener, Steinar. Skogen er en del av noe mye større, og jeg synes diktene hans som oftest gjenspeiler det. Men du har rett: Jula (og resten av året, for den del) gir alltid muligheter for å bli klokere.
Til fattiggården er det kommet en katt som betjeningen først ville jage, der den gikk fra fattiglem til fattiglem, strøk seg mot bena deres og malte. Men så merket bestyrerinnen at rømningsforsøkene sank, så selv om hun for sin del helst vil slippe å røre ved noe med pels, ser hun nytten de har av katten.
Jeg krever ikke at noen skal "holde nebb". Ei heller krever jeg at man skal avholde seg fra å kritisere politikere, journalister, trikkeførere, naivister, snillister, bloggere, fredsfilosofer, samfunnsdebattanter eller hvem det nå måtte være som ytrer seg i det offentlige rom. Sånn er det med den saken.
Det fine med Børli er hans blikk og følelse for sammenhengene i universet. Den siste strofen i diktet minner oss om vår egen forgjengelighet, og dermed også om "det evige livet" som går videre uten oss.
I det fremmede de kom til ble tilhørigheten og slekten mer viktig enn noen gang, og slik er det fremdeles, for ennå bor de her som fremmede, som innflyttere i to land de ennå ikke kjenner noen tilhørighet til.
De fleste som følger med litt i samfunnsdebatten, vet hva Storhaug står for: Unyansert kritikk av islam, norsk naivisme og snillisme, norske politikere og norske organisasjoner som ønsker flyktninger velkommen til Norge. Vi har hørt og sett henne si og skrive det samme gang på gang. Noen av oss er innom bloggen hennes av og til og får bekreftet ut over enhver tvil hva hun står for.
Den som hevder at hun står alene, har tatt på seg skylapper: Salgstallene for den siste boka viser det motsatte. Storhaug har reelle meningsfeller som skriver og uttaler seg offentlig, og hun trekker dessuten til seg en del andre sympatisører som har mer vidtrekkende agendaer. Hvis tankegangen hennes får enda mer vind i seilene, ser jeg for meg flere asylmottaksbranner, mer flyktning- og fremmedhets - og dårligere integrering av innvandrere. Dette synes jeg må være en helt legitim oppfatning. Uten å ha lest boka.
Den dagen Hege Storhaug gir ut ei bok der hun foreslår konkrete tiltak for å bedre den situasjonen hun beskriver, skal jeg vurdere å lese den.
Omsider ble boka hentet fram fra hylla, og jeg slutter meg til alt du skriver. Sekser fra meg også!
Tiden er elva som ingen kan stanse, den strømmer så fort og tar med seg likt og ulikt. Så det vi trodde var vårt flyter vekk, det var likevel ikke vårt, det var noe vi fikk røre ved en stund, bare, før det ble borte.
Det verste, og helst det aller verste, det kan også bli som en opptur, om det skjer andre enn en selv, for da kan folk rystes og falle i gråt over andres ulykke, slik får de kanskje også grått over sorgen som er deres egen, ja, er det utsikten til å få utløp for egen sorg som hensetter mange i rent oppglødd forventning?
Og du mener altså at disse sharia-sonene er etablert, og at politiet ikke tør å røre dem?
Siden det er Storhaug og hennes generaliserende, islamofobe skremsler som er utgangspunktet her, finner jeg det betimelig å sitere fra artikkelen du lenker til:
The views of Choudary, and other champions of hard-line sharia law,
deserve derision for several reasons. First of all, they in no way
represent the views of Britain's Muslim community; in fact the
overwhelming majority of Britain's Muslims deplore the sort of
aggressive xenophobia peddled by Choudary and his ilk, and are no more
comfortable with the sort of aggressive street justice meted out by
the sharia patrols than the people these gangs target.
Går du rundt og anbefaler bøker før du har lest dem sjøl? På grunnlag av en avstemning blant Dagblad-lesere og Nitime-lyttere?
Men i motsetning til Hitler innså vel Venizelos på et tidspunkt at Den Store Planen var en tapt sak. Noen år seinere, etter alle utvekslingene av innbyggere i området, skal han jo til og med ha foreslått at Mustafa Kemal burde tildeles Nobels fredspris.