Bokelskere.no

Bestselgere? Det var da det siste jeg ville forbinde med den lista!

Absolutt fornøyelig lesning! Satire, situasjonskomikk og et glitrende språk!
Lurer forresten på om jeg skulle unne meg et lett måltid av spegris før jeg legger meg?

Når man velger å følge noen, vil det sannsynligvis være fordi de har samme litteraturpreferanser som en sjøl, eller har utmerket seg med kloke og innsiktsfulle kommentarer. Dermed kan det vel tenkes at man ønsker å følge litt ekstra med på deres lesevirksomhet.

I menyen under "Min side" har du et valg som heter "Hva skjer?". Der kan du enkelt finne ut hva de du følger, leser akkurat nå - i stedet for å måtte sjekke den enkelte hver for seg. Hvis du ikke synes det er noen vits i sånt, kan du vel bare la være å bruke denne funksjonen.

Og så på New Jersey-dialekt, da!

"Må lese"-mursteinen har hvilt i fred i hylla mi i flere år nå, men innlegget ditt ansporet meg til å hente den fram igjen. Bare for å slå fast nok en gang at man ikke trenger å adlyde alle som sier at man må. Jeg kom faktisk opp i over 230, men da har jeg velvilligst talt opp alt jeg vet at jeg en gang har lest, selv om noe er så fjernt i tid at all handling og alt annet innhold er blåst bort.

Boka mi er utgitt i 2007, og siden den gang er det naturligvis kommet en ny haug med bøker som noen mener man må lese før man dør. Siden framtida blir kortere og kortere, prøver jeg å ikke la meg diktere av sånt.

Godt ord. Min bestemor var en mild og velmenende fundamentalist, som på ingen måte førte krig mot ytringsfriheten. Hun bare smilte og ristet på hodet når etterkommerne hennes utfordret "de evige sannheter". Slike fundamentalister tror jeg det fortsatt er mange av.

Så fortærende at dette verket ikke ble fullført! I etterordet antyder Yasar Kemal at Gogol hadde til hensikt å "vri" handlingen for å vise at Russland og russere var bedre enn sitt rykte. Men han fikk det altså ikke til, enda han prøvde i årevis. Hvordan det gikk med Tsjitsjikov, skulle jeg gjerne ha visst - for ikke å snakke om hva slags bipersoner han møtte på vegen videre.

En av historiens beste filmmusikaler, spør du meg! Ikke minst på grunn av Rex Harrison, som riktignok ikke kunne synge, men til gjengjeld presterte så mye sjarmerende arroganse at man bare måtte gi seg over. Hør her, for eksempel!

I den tyske oversettelsen er navnet oversatt til et noenlunde tilsvarende tysk begrep, leste jeg i et intervju med forfatteren.

Hvil i fred, Dag Skogheim.
Takk for mange engasjerende lesestunder.

Lesere i USA vil sannsynligvis få assosiasjoner allerede tidlig i boka, når navnet blir presentert. I de fleste andre land får man neppe assosiasjoner i det hele tatt, verken her eller seinere, siden begrepet Chapter Eleven ikke er kjent og ikke blir forklart. For oversettere verden over må det ha vært en utfordring (- som den norske oversetteren har valgt å overlate til leserne).

Redigert: Jeg har etter moden overveielse fjernet spoiler-varselet. Det jeg har skrevet, røper ikke noe av innholdet så langt jeg kan bedømme. At gutten kalles Chapter Eleven, er jo allerede sagt.

Drep ikke en sangfugl er ei bok jeg har hatt med meg i hjertet gjennom hele mitt voksne liv. Da det ble kjent at Harper Lee hadde latt seg overtale til å gi ut "førsteutgaven", ble jeg betenkt: Var det forlaget som øynet en ny salgssuksess? Etter mange lunkne anmeldelser får du æren av å være tungen på vektskålen, Rosa99: Denne boka skal jeg ikke lese. Atticus Finch skal få beholde plassen på pidestallen.

Denne snutten av Piet Hein liker jeg godt:

JULEIDÉ

Jeg fik en idé -
af en arbejdsløs,
som stod ved en juleudstilling
og frøs.
Ideen gik ud på dette:
Julen bør være en fasteda'.
Og resten af året bør
- som han sa'e -
alle folk spise sig mætte.

Den har nok bitt både meg og en god del av favorittbøkene fra tidlig ungdom.

Det er ikke alt som tåler tidens tann. Gjenlesing av de to første bøkene i denne trilogien ga meg bare fryd og glede. Denne siste bar preg av mye drøvtygging, mens klisjeene kom som perler på ei snor. Likevel: Alt i alt ble det et trivelig gjensyn med Ken og hestene hans.

Jeg har nok slått noen slag for Klosterkrønike tidligere her på Bokelskere, men tar gjerne en reprise. Krøniken var min første Saramago-opplevelse og jeg ble bergtatt nesten med det samme. Den eiendommelige skrivemåten, med overforbruk av komma, virker fremmedartet i starten, men man venner seg forbausende raskt til den! Siden har jeg lest det meste av det Saramago har skrevet, og bare noen få har trollbundet meg slik som førsteboka. Men alle har vært særdeles lesverdige!

For meg spiller det heller ingen rolle; boka står i hylla på hytta og blir nok der fram til vinterstengt-perioden er over. Stor og mangfoldig roman! Den har trollbundet meg flere ganger, så jeg kommer nok til å følge med på diskusjonene her. God fornøyelse, alle sammen!