Bokelskere.no

I forordet til denne vesle romanen/novellaen skriver Louis Aragon (sannsynligvis oversatte han dette til fransk i sin tid): "For meg er Dsjamilja den vakreste kjærlighetshistorien jeg noensinne har lest." Jeg er langt på veg enig med Aragon. I tillegg til en vakker historie om to som elsker hverandre er boka gjennomsyret av kjærlighet til landskap, slekt og tradisjoner.

Året er 1943, scenen er et kollektivbruk i Kirgisia. Fortelleren er den femten år gamle Seit; tittelpersonen Dsjamilja er hans svigerinne, gift med Seits eldre bror som er ute i krigen. Seit, Dsjamilja og den mutte og innesluttede Danijar får i oppdrag å transportere korn til nærmeste jernbanestasjon, hvor det skal sendes videre til de tapre soldatene ved fronten.

Likegyldigheten i forholdet mellom Dsjamilja og Danijar er påtatt, skal det vise seg en kveld da de er på veg hjemover fra stasjonen. Dsjamilja nynner på en sang og utfordrer også Danijar til å synge. Han vegrer seg først, men tør opp litt etter litt og stemmer i. Her er litt av Seits beskrivelse:

Hvis jeg bare hadde kunnet gjengi Danijars sang! Det fantes nesten
ikke ord i den, uten ord lot den menneskets veldige sjel komme til
uttrykk. Ikke før - og heller aldri siden - har jeg hørt en slik sang:
Den var verken kirgisisk eller kazakisk, men hadde motiver fra begge
folkeslag i seg. Danijars sang eide det beste i disse grannefolks
melodier; han flettet dem sammen i en eneste uforlignelig sang. Det
var steppenes og fjellenes sang som tonet, en sang som i det ene
øyeblikk klangfullt steg i høyden som de kirgisiske fjell og i neste
bredte seg fritt og vidt ut lik den kazakiske steppe.

Danijar og Dsjamilja har et fellesskap som Seit ikke forstår, men som han instinktivt oppfatter. Han er forelsket i sin vakre svigerinne på tenåringers vis, men skjønner at forholdet mellom henne og Danijar er noe helt annet og dypere enn en ungdomsforelskelse.

Hvordan det ender, er egentlig uinteressant. I løpet av de 101 sidene i boka ble jeg også forelsket. At Dang Van Ty har strødd ut små xylografier gjennom hele boka, gjorde opplevelsen enda bedre.

Mitt første møte med Tsjingiz Ajtmatov var Og dagen varer lengre enn et århundre. Jeg falt pladask. Siden har jeg lest flere av bøkene hans, men denne hadde jeg ikke hørt om før den dukket opp på Bokbuas nyhetsliste for noen uker siden. Happy accident. Sekser på terningen.

Og hva skjer med en komet når den kommer nær nok til målet?

Rileys bok har jeg ikke lest, men Bikubesong har en del elementer i seg som kan minne om deler av Mnem - i et litt mindre format, kanskje. Siden du nevner det, har Livet bruksanvisning av Georges Perec også en del av de samme elementene.

Nå gjenstår bare Appendiks og Forslag til anmeldelser. Som sagt før: En sidevender. Hos meg har det ikke vært rom for annet enn denne boka de siste dagene; jeg bare måtte lese videre.

Hjertet mitt sank litt da jeg fikk avdekket årsaken til at eksperimentet Nem mislykkes: Var det virkelig så banalt? Men etter ei stund gikk det et lys opp for meg: Selvfølgelig er det så banalt. Vi lever i en verden hvor alt henger sammen, stort og smått, nåtid og fortid, slik forfatteren viser oss gjennom hele boka. Å hente elementer ut av sammenhengen, plassere dem inn i en ny sammenheng og forvente paradis på jord, må nødvendigvis gå galt.

Høydepunktet for meg ble Olivers omvisning på museet. Den historien "alle andre" ønsker å glemme, har han med stort besvær bevart - til hvilken nytte?

Halvvegs i boka tenker jeg at hvis Stranger holder samme stilen gjennom de gjenstående sidene, bærer det rett inn på favorittlista!

Genial komposisjon, med en allvitende forteller som observerer stort og smått og gir oss bakgrunn, oversikt og både dramatiske og hverdagslige fortellinger knyttet til Nems historie. Nåtidshandlingen ser vi fra Peters synsvinkel, og bakom det hele ligger dagboksnotatene til han som er i ferd med å miste minnene sine. Historien avdekkes trinn for trinn.

På den ene sida er dette en veritabel sidevender: Hva var det som skjedde med byen, og hvorfor? På den andre sida er det umulig å hastelese: Da går man glipp av stemningen som skapes gjennom alle de små situasjonsskildringene. Dette er leselykke!

Passkontroll er nå så sin sak, men at ei enslig, middelaldrende dame kan kjøre omkring i en svenskregistrert bil på tjukkeste engelske landsbygda i ukesvis uten at noen blir så nysgjerrige at de sjekker eierens identitet, blir for meg litt usannsynlig. Likevel leste jeg boka med stor spenning og mye ubehag. På ett eller annet vis har Nesser greid å skape en trolsk og skjebnesvanger stemning gjennom hele boka, så trass i en del svakheter endte jeg på en femmer.

Der var jeg i mål! Å finlese denne boka ble ganske langdrygt, oppdaget jeg etter en del kapitler. Forrige gjennomlesning må ha vært av typen "les fort videre for å se hvordan det går". Denne gangen visste jeg altså hvordan det gikk. Dermed kunne jeg la meg besnære av elegant språk og detaljerte skildringer av både personer og omgivelser. Skildringene tok litt overhånd, synes jeg nok - det er jo knapt en person, en hage, et hus eller et rom som ikke får sitt pass påskrevet. Ofte var jeg fristet til å lese litt diagonalt, men motsto fristelsen: Det kunne jo hende det forekom virkelige gullkorn som jeg da ville gått glipp av. Personbeskrivelsene var iblant slik at jeg hadde vanskelig for å se vedkommende for mitt indre øye: "En middels høy, brunhåret mann med uvanlig gul hud, to valker i pannen, stritt, fettet skjegg og hår av samme slag". Eller herr Dragemüller som "ledsaget (...) sine ord med hissige, spiralformede buebevegelser fra nesen til skuldrene".

Men fru Gerda kan man nok danne seg et bra bilde av: At hun hadde tettsittende, brune øyne omgitt av blålige skygger, blir jo gjentatt inntil det kjedsommelige.

For meg er det Thomas som er kjernen i denne historien. "Odelsgutten" som er født innenfor så trange rammer og har så lite framdrift at han godtar sin rolle uten den minste innvending. Familiedynastiets vekst og anseelse når toppen når Thomas overtar, og deretter starter nedturen. Thomas ser ingen mulighet for å velge en annen retning, selv ikke når han innser at Hanno umulig kan føre tradisjonen videre.

Assosiasjonene til Kielland ble forresten forsterket i kapittelet der Hannos skoledag ble beskrevet. En del av stoffet der er som klipt ut av enkelte scener i Gift.

Første gang jeg leste Buddenbrooks, mener jeg at den fikk en femmer av meg. Denne gangen vil jeg ikke gi mer enn en firer. Takk for lesefølget, alle sammen. Vi ses igjen i Nem.

Takk for at du gjorde jobben for meg! Det blir nok Bokklubben da; der får man jo bonuspoeng i alle fall.

Noen som har tips om hvor jeg kan få tak i den uten å betale full pris? Biblioteket er selvsagt en mulighet, men når det gjelder akkurat denne boka har jeg en følelse av at det kan være greit med et eksemplar der jeg kan notere og skrible mer enn jeg vanligvis gjør.

Jeg merket meg blant annet "sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene" som et fiffig prinsipp!

Historisk, absolutt. Skrivestilen oppfatter jeg som svært variert fra bok til bok, men språket hennes er lettflytende og ofte med elegante vittigheter.

For øvrig er det vel på høy tid med en kvinnelig forfatter igjen, eller -? Lista så langt er sant å si svært mannsdominert!

Etter to ukers ferie i strandkanten på Kreta, med mye krim og annet lettbeint lesestoff, er jeg havnet sørgelig i bakleksa med Buddenbrooks, men prøver å hente meg inn igjen.

Mitt forslag til neste bok er Renhetens pris av Bergljot Hobæk Haff. (Ikke umulig at jeg kan ha foreslått den tidligere også).

Jeg har beundret Bergljot Hobæk Haff i bortimot et halvt århundre og skulle ønske at flere fikk øynene opp for hvilke kvaliteter forfatterskapet hennes representerer. Hun har liten sans for egen-PR og har derfor druknet litt i flommen av mer høyrøstede og medieeksponerte nålevende forfattere.

Apropos krim: Hobæk Haff er definitivt ingen krimdronning, men for noen år siden havnet denne boka faktisk på 22. plass på Dagbladets liste over "beste norske kriminalroman gjennom tidene".

Jeg var klar over det, Annelingua, men etter å ha lest Tredje del slo det meg likevel at det kunne ligge noe mer i dedikasjonen. Det kommer mer om Tony seinere utover i boka, men det er altså del 3 som innledes med denne spesielle hilsenen.

Men at det er akkurat den tredje delen som tilegnes Julia, kan man jo likevel undres over når man har lest den ferdig. Her handler det blant annet om ei østersjøbukt der Tony tilbrakte de lykkeligste ukene i sitt liv før hun resignerte og lot seg ofre for firmaet og giftet seg med en hun avskydde. Det er mange paralleller til Julia Mann i livet til Tony Buddenbrook.

Se der ja: En ung mann, ville vi vel sagt i dag.

Jeg mener å ha fått med meg at Grünlich var 32 år, men finner det ikke igjen, så her er jeg på tynn is.

Jeg er nettopp ferdig med tredje del og har innimellom lest litt i et essay som Mia Berner skrev i Samtiden for mange år siden, der hun sammenlikner Buddenbrooks med Kiellands Garman & Worse, og konkluderer med at Thomas Mann har brukt så mange elementer fra Kiellands roman at han ville ha pådratt seg plagiatanklager hvis det hadde vært i dag.

Berner konstaterer også ganske tørt at verken Kielland eller Mann var feminister. Beretningene deres om kvinner som ble giftet bort til firmaets beste, sprang ikke ut fra noe ønske om å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.

Personbeskrivelsene tror jeg at jeg må ha lest litt "diagonalt" den første gangen jeg leste boka. Denne gangen går jeg grundigere til verks. Her er detaljerte, fornøyelige - stundom bortimot ondskapsfulle - beskrivelser av bakkenbarter, kniplinger, gullknapper, pukkelrygger og andre særegenheter. Etter hvert synes jeg faktisk det blir litt anmassende, særlig når jeg stadig erfarer at personenes framtoning stemmer med de karaktertrekkene som viser seg når jeg blir bedre kjent med dem.

Boka har jeg ikke lest, men det var vel ikke uventet at han far sjøl reagerte negativt. For unge damer av det gode borgerskap var det neppe stuereint å befatte seg med litteratur som "tematiserer konflikten mellom dyd og begjær"!

Etter det jeg skumleste i Wikipedia-artikkelen du lenker til, behandler boka dessuten en problemstilling nokså lik den i det Buddenbrookske hjem: Ekteskap er ikke noe man inngår for å oppfylle sine egne ønsker, men for å videreutvikle firmaet (bondegården i Mimilis tilfelle).

Jeg er enig i at boka er fornøyelig. Thomsen har skrevet flere bøker som er like morsomme, f.eks. Borgermesteren i Monteporco og Den irske presten.

Men at søreuropeere har en infantil tankegang, er jeg hjertens uenig i.

Når jeg åpner ei bok av Paasilinna, regner jeg med å få servert noen timers fornøyelig sludder, et besynderlig persongalleri og en del beske beskrivelser av urimeligheter i samfunnet. Denne boka innfridde ikke forventningene mine i så måte.

Antti Kokkoluoto bli hjulpet til verden i 1918 av ei jordmor som påstår å være synsk, så opptakten er saktens lovende nok. Denne jordmora "ser" hvor lenge Antti kommer til å leve; hun kan sågar fastsette dødsdatoen hans. Da Antti opp gjennom barndommen og ungdommen har hatt flaks og kommet helskinnet ut av en rekke kritiske situasjoner, begynner han så smått å tro på spådommen, og etter hvert betrakter han seg som udødelig fram til den fastsatte dagen.

Anttis far, landhandleren, blir en velholden mann takket være klok forvaltning av et enormt parti smuglersprit - og dermed er det egentlig slutt på det burleske. Slik fortellingen om Antti er lagt opp, må den nødvendigvis ta for seg de dramatiske periodene i finsk historie, og her synes jeg Paasilinna blir nokså tannløs. Verken borgerkrigen, vinterkrigen eller fortsettelseskrigen er beskrevet på forfatterens karakteristiske, lattervekkende måte. (Kanskje dette fortsatt er såpass traumatisk blant finnene at han ikke har våget å harselere?)

Det er mulig jeg er urettferdig mot Paasilinna, men den seriøse sida av nyere finsk historie har f.eks. Väinö Linna og Kjell Westö gjort langt mer levende. Overtydelige hint til president Kekkonens angivelige kvinnehistorier gjør ikke boka mer interessant. Og slutten kunne man jo gjette seg til på et tidlig tidspunkt.

Arto Paasilinna: Bli ved din lest. Gå tilbake til de ulende møllerne og de senile landmålerne!