Bokelskere.no

Leseperiode:
Mandag 14. september - søndag 11. oktober

Tråden brukes til innlegg og diskusjon om Buddenbrooks og andre relevante temaer.

Andre tråder:

Diskusjonstråd om forfatteren: Thomas Mann
LESESIRKELENS HOVEDTRÅD

Det er en fordel om vi starter innleggene med å opplyse om hvor langt vi er kommet i boka og/eller hva vi refererer til, sitater etc. Dette både for å unngå spoilere og for å gjøre det enklere for andre å finne fram til det aktuelle sted i romanen.

Bruk gjerne fet skrift, f.eks.: Sjette del, kap. 4

VELKOMMEN MED INNLEGG :-))

Etter å ha lest fra «Dette var en dag i lille Johans liv.» og ut boken i kveld, ble jeg sittende og tenke over forholdet mellom Hanno og grev Kai Mölln. Det er noe så intimt og sårt i forholdet mellom de to guttene, som nå er kommet i puberteten (Kai er i stemmeskiftet). De er hverandres nærmeste (og eneste?) fortrolige, de deler kjærligheten til kunst (henholdsvis musikk og litteratur) og de deler humor (ulykkelige Hanno greier ikke å slutte å le av Kais tørrvittige karakteristikker på lærerne). Kai viser en rørende omsorg og hjelpsomhet overfor Hanno.

Beskrivelsen av Kai som forfinet, nesten feminin: «Hendene var fremdeles ikke helt rene, men smale og usedvanlig velformede, med lange, tynne, spisse fingrer og fint avrundede negler. Og fremdeles falt det rødgule håret som hadde en slag skill efter midten, ned over en hvit, feilfri panne, og de skarpe, lyseblå øynene lynte som før …»

Mot slutten av skoledagen utspiller følgende, litt dunkle scene seg:
«-- Hør nå her, sa Kai og begynte å gå fortere, -- nå skal du fortelle meg noe om det du spiller for deg selv. Jeg har nemlig tenkt å skrive noe vidunderlig, noe aldeles vidunderlig … Det kan godt være jeg begynner alt i tegnetimen. Skal du spille i eftermiddag?
Hanno tidde et øyeblikk. Det kom noe uklart, hett og forvirret i hans blikk.
– Ja, jeg kommer vel til å spille, skjønt jeg ikke burde gjøre det. Jeg burde øve meg på etydene og sonatene og så holde opp. Men jeg spiller nok, for jeg kan ikke la være, skjønt det bare gjør alt sammen enda verre.
– Verre?
Hanno svarte ikke.
– Jeg vet hva du spiller om, sa Kai. Og så tidde de begge to.

De var kommet i en besynderlig alder. Kai var blitt svært rød og så ned mot jorden. Hanno var blek og fryktelig alvorlig. De gyllenbrune øynene så til siden med et sløret blikk.»

Og idet guttene skilles: « … kom Kai springende efter ham, la armen om halsen hans og visket: -- Ikke vær fortvilet … Det er visst best du ikke spiller!»

Men Hanno setter seg ved flygelet og begynner på en av sine fantasier, en fantasi, et musikkstykke som tar sine egne veier og river Hanno med. «Det var et ganske enkelt motiv han la til grunn – en bagatell, et bruddstykke av en ennå ikke født melodi …». Mann bruker flere sider på å beskrive hvordan musikken driver Hanno videre og videre – gjennom lengsel, smerte, rastløshet, angst, hele spekteret av følelser. Det første motivet kommer tilbake «dette stakkars lille påfunnet, dette naive eller hemmelighetsfulle teamet, denne søte, smertelige overgangen fra en toneart til en annen.» Og så igjen ut i voldsomme følelsesutbrudd. «Hva var det som gikk for seg? Hva var dette for merkelige opplevelser?» Og avslutningsvis: «Det lå noe brutalt og dumt (…) i denne fanatiske dyrkelsen av en slik bagatell, dette bruddstykket av en melodi, av dette korte, barnaktige harmoniske påfunnet på halvannen takt ... noe lastefullt i den umåtelighet og umettelig det ble nytt og utnyttet på …».

Hva er det som skjer med Hanno ved flygelet denne ettermiddagen? Hvilke følelser har Kai vekket til live i ham? Skremmende og forbudte følelser? Er det nærliggende å lese noe seksuelt inn i forholdet mellom de to guttene? Etter mitt syn rommer denne teksten en slik undertone.

Selv om felleslesingen for lengst er avsluttet hadde det vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tanker om forholdet mellom Hanno og Kai.

Skildringen av Hannos improvisasjoner ved flygelet var noe av det sterkeste i hele boka. Jeg vet ikke om Thomas Mann sjøl spilte noe instrument, men hele dette partiet er jo så følelsesladd og heftig at det skiller seg markant ut fra resten av boka, synes jeg.

At forholdet til Kai var av seksuell karakter (også!) , tok jeg som en selvfølge. Beskrivelsen av kameraten minnet meg svært om den unge gutten i Døden i Venedig.

Fremdeles vet jeg ikke om Thomas Mann var musikkutøver, men musikkelsker og -kjenner var han i alle fall. Her fant jeg en lengre artikkel av Wolfgang Scneider, som blant annet forteller om Manns musikkpreferanser.

"... the most music-obsessed author in the history of literature" er jo litt av en karakteristikk!

Jeg leste også noe seksuelt inn i forholdet mellom de to. Dokumentaren om Thomas Mann (som du finner en lenke til langt nede i denne tråden) synes jeg underbygger dette, slik at jeg leste det som delvis selvbiografisk. Hanno passet nok ikke inn i familien verken yrkesmessig eller i sin legning.

I tillegg til de passasjene du nevner, merket jeg meg dette i siste kapittel:
Det var som en tung hemmelighet lå over Hannos siste sykdom. Den måtte ha utviklet seg på en forferdelig, skremmende måte. Ingen så på hverandre da de dempet snakket om den med forsiktige antydninger og i vage ord. Men de snakket om den siste episoden - besøket av den lille, loslitte greven som nesten med makt hadde banet seg vei til sykeværelset... Hanno hadde smilt da han hørte stemmen hans, skjønt han ikke lenger kunne kjenne igjen andre. Kai hadde kysset hans hender igjen og igjen.

Måten tyfus beskrives på i nest siste kapittel minner også om noe mer enn beskrivelse av en konkret sykdom. Det gir meg assosiasjoner til pestutbruddet i "Døden i Venedig".

Tusen takk for utdypende svar både til deg og Marit.
Sett på bakgrunn av det som kommer frem i dokumentaren og det dere sier om gutten i «Døden i Venedig», blir det seksuelle i forholdet ekstra tydelig. Jeg har kun sett «Døden i Venedig», ikke lest boken, men når jeg først er blitt oppmerksom på det, ser jeg fellestrekk også mellom gutten i filmen og den feminine og sarte, men like fullt livlige Kai.

Jeg er enig med deg, Marit i at scenen ved pianoet er sterk kost. Bokens desidert beste sider er etter min mening skildringene av Hanno, hvordan Mann gir så gripende og troverdige bilder av hva som rører seg i denne følsomme gutten, for eksempel ved farmorens død eller forventningene til julegavene. Siden Mann gjør dette med en sånn innlevelse, har jeg tenkt at det kunne være selvbiografisk.

Når det gjelder det avsnittet du siterer, Bjørg, er jeg enig i at det utfyller bildet av det seksuelle i forholdet mellom guttene. (Jeg bet meg også merke i det.) Sykdomsbeskrivelsen tolker jeg like mye som en beskrivelse av en psykisk krise som av en sykdom.

Min lesing av «Huset Buddenbrook» ble oppstykket siden jeg reiste til Syden (tre uker), uten å ha fullført! (Kunne ikke ta med den tykke boken bare for disse sidene.) Terningen landet på fem.

Der var jeg i mål! Å finlese denne boka ble ganske langdrygt, oppdaget jeg etter en del kapitler. Forrige gjennomlesning må ha vært av typen "les fort videre for å se hvordan det går". Denne gangen visste jeg altså hvordan det gikk. Dermed kunne jeg la meg besnære av elegant språk og detaljerte skildringer av både personer og omgivelser. Skildringene tok litt overhånd, synes jeg nok - det er jo knapt en person, en hage, et hus eller et rom som ikke får sitt pass påskrevet. Ofte var jeg fristet til å lese litt diagonalt, men motsto fristelsen: Det kunne jo hende det forekom virkelige gullkorn som jeg da ville gått glipp av. Personbeskrivelsene var iblant slik at jeg hadde vanskelig for å se vedkommende for mitt indre øye: "En middels høy, brunhåret mann med uvanlig gul hud, to valker i pannen, stritt, fettet skjegg og hår av samme slag". Eller herr Dragemüller som "ledsaget (...) sine ord med hissige, spiralformede buebevegelser fra nesen til skuldrene".

Men fru Gerda kan man nok danne seg et bra bilde av: At hun hadde tettsittende, brune øyne omgitt av blålige skygger, blir jo gjentatt inntil det kjedsommelige.

For meg er det Thomas som er kjernen i denne historien. "Odelsgutten" som er født innenfor så trange rammer og har så lite framdrift at han godtar sin rolle uten den minste innvending. Familiedynastiets vekst og anseelse når toppen når Thomas overtar, og deretter starter nedturen. Thomas ser ingen mulighet for å velge en annen retning, selv ikke når han innser at Hanno umulig kan føre tradisjonen videre.

Assosiasjonene til Kielland ble forresten forsterket i kapittelet der Hannos skoledag ble beskrevet. En del av stoffet der er som klipt ut av enkelte scener i Gift.

Første gang jeg leste Buddenbrooks, mener jeg at den fikk en femmer av meg. Denne gangen vil jeg ikke gi mer enn en firer. Takk for lesefølget, alle sammen. Vi ses igjen i Nem.

Jeg ble ferdig med boka to dager på overtid, men har avventet litt med å trille terning på boka siden jeg var usikker på om den skulle få en 5´er eller 6´er. Valget falt til slutt på sistnevnte, mye på grunn av de fantastiske person- og miljøbeskrivelsene. Jeg tror det må være den beste boken jeg har lest i forhold til dette. Jeg humret litt for meg selv til tider, for det var jo ikke alltid så veldig snille og positive beskrivelser av karakterene. Men dette, i tillegg til at jeg likte å lese om denne familiens forfall, gjorde at jeg virkelig fikk sansen for denne boken.

Takk til den av dere som foreslo den! :D Nå gleder jeg meg til å ta fatt på neste bok i lesesirkelen!

Da var romanen ferdiglest og jeg avsluttet det hele med å se filmatiseringen av boken.
Leseperioden ble for kort for min del for denne store fortellingen, men du verden for en flott bok det har vært å lese.

Boken har vært full av hendelser og inntrykk og forholdet mellom Thomas Buddenbrook og hans sønn Hanno var kanskje det som gjorde mest inntrykk på meg.

Dette var min første bok av Thomas Mann og jeg er veldig glad for at jeg har stiftet bekjentskap med denne fantastiske forfatteren. Uten lesesirkelen så hadde jeg nok ikke fått lest denne, så tusen takk til dere.

Fire uker ble litt hastig for min del på ei såpass tykk bok, men jeg ble ferdig med den for et par dager siden, og er glad jeg ble med på denne felleslesingen. Jeg synes beskrivelsene av både Tony og broren Thomas var gode, og portrettet av Hanno var så intenst at jeg tenkte at det måtte være selvopplevd. Ser nå i bokas etterord at det blir tolket som et slags selvportrett, og at en onkel av Thomas Mann følte seg uthengt i karakteren Christian.

Jeg ble positivt overrasket over at boka hadde såpass mye humor, selv om den kunne være i overkant infam noen steder. En kynisk og desillusjonert debutant?

Takk for lesefølget for denne gangen!

I det eg har drygt hundre sider att, så er det som imponerer meg aller mest nett no kor overtydande Mann skildrar Hanno sitt sarte barnesinn. Beint fram meisterleg.

Ja, veldig enig i det. Her er det nok mye selvbiografisk. Syns boka tar seg opp på slutten. Det var en mellomperiode, kanskje fra del åtte til midt i del ti som jeg fant litt langdrøy. Nå er jeg ferdig og er glad jeg har lest denne, han har noen formidable personskildringer. Den var krevende og jeg har brukt lang tid, men det skyldes mye alle detaljene i boka. Man kan ikke skumme gjennom noe. Kos deg med de siste hundre sidene:-)

Jeg har kommet meg gjennom hele romanen og er veldig begeistret, særlig for Thomas manns beskrivelser av mennesker og også hans evne til å forstå deres motiver i så ung alder. Jeg synes også han beskriver tidsånden på en bra måte og er veldig glad for at jeg befinner meg her og nå og dermed slipper å være hushjelp, evig jomfru eller å sitte til pynt. Kan hende var det blomsterbindersken som hadde det beste livet når det kom til stykket? Min terning vaklet mellom 5 og 6, men havnet på 6'eren til slutt.
Trolldomsfjellet har ligget i "skal lese snart-haugen" lenge og den har helt klart rykket fram i køen. Som alvorlig lungesyk blir det vel rene thrilleren å lese så mange sider fra et tuberkulosesanatorium, he-he! Jeg håper uansett at det er mange artige skikkelser som havner der.

Eg er også ferdig, eit par dagar på overtid. Eg har tenkt litt på ein ting, og legg inn denne kommentaren som svar til deg, sidan du tok opp dette med blomsterhandlerska.

Starta ikkje Thomas sin endring i mentalitet, frå optimisme til pessimisme, i det han bygde seg nytt hus på motsatt side av gata for ungdomskjærasten? Anna blir mor til ein heil skokk med ungar, medan Thomas får ein einaste svakeleg gut som til overmål ikkje interesserer seg det minste for dei same tinga som faren. Dette må han nødvendigvis ha reflektert litt over i og med at dei er naboar. Eg fanga ikkje opp eit einaste direkte hint om at Thomas angra på at han ikkje heldt fast ved Anna, men er likevel dette noko av det Mann ynskjer å fortelje?

Tenkte ikke over dette da jeg leste det, men synes spørsmålet ditt er godt. Det er jo litt merkelig at han bygger seg hus akkurat der hvor det blir ganske tydeling å se forskjellen på hva som er og hva som kunne ha blitt.

Lurte litt på hvilken bok Thomas ble så begeistret for i del ni, kapittel 5, og fant i denne Dagblad-artikkelen ut at den var av Schopenhauer. Her gir han vel uttrykk for et slags buddhistisk livssyn som står i sterk kontrast til det han har stått for tidligere, og det blir plutselig ikke så viktig at Hanno skal bli en forretningsmann som skal drive familiebedriften videre.

Thomas ble vel så fanget av ansvar og plikter etterhvert at han ikke tok seg tid til å tenke over sine valg. De var vel heller ikke reelle valg, heller et resultat av tradisjon og andre forventninger til ham. Det eneste jeg kan komme på som taler for at han kunne ønske seg Annas "gode gener" er i hans forargelse over musikken og at sønnen hadde arvet sin mors (svake?) kunstneriske sinn.

Jeg leste Trolldomsfjellet for noen år siden, og etter det jeg kan huske er det "mange artige skikkelser som havner der". Det jeg husker best er at romanen er svært omstendelig med mange digresjoner og mye filosofisk spekulasjon. Nesten umulig å lese fort og overfladisk.
Og med tid og stunder skal jeg lese Døden i Venedig. Har en Bokklubb-utgave i hylla. Vet ikke om det er en roman eller en novelle. Ganske kort i alle fall.

Helt enig i det du skriver om Manns beskrivelse av tidsånden i Buddenbrooks.

God helg :-))

Tirsdag 6. oktober 2015.

Har lest hele Buddenbrooks.
Jeg synes det er en meget god roman, og den fortjener helt sikkert den anerkjennelse den har fått og fortsatt får. Likevel var det noe som buttet imot under lesingen, særlig i begynnelsen.
Jeg foretrekker igrunnen bøker som er litt mer fabulerende og som overlater mer til leserens med- og viderediktning.

Men for all del:
Buddenbrooks er en stor og viktig roman som selvsagt tilhører verdenslitteraturens kanon. Jeg gir boken terningkast 5, og avslutter med følgende sitat, fra "en dag i lille Johanns liv":

Uten at det var blitt banket på døren, ble den med et rykk revet opp. Noe langt og forferdelig kom inn, utstøtte en brummende leppelyd og stod med ett eneste sideskritt midt foran benkeradene ... Det var Vårherre.

Jeg likte " en dag i lille Johanns liv" spesielt godt. Her kunne man virkelig føle hvordan han hadde det. Utrolig godt beskrevet.

Boka jeg har ble utgitt i 2011 i serien Gyldendal klassiker, en pocket-utgave. Den er lett å holde i og egentlig lett å lese, men det går saktere fremover enn forventet. Ikke fordi boka ikke er lese-verdig, for det er den, jeg koser meg, men det er utrolig mange sider i en så lett bok; puh! Jeg er kommet til åttende del, og nå først begynner jeg å ane familiens forfall, noe som ble annonsert allerede i tittelen, men jeg har over tohundre sider som gjenstår, så ennå vet jeg jo ingenting. Jeg klarer nok ikke å lese ferdig innen fristen, men det gjør ingenting, for denne boka stimulerer til sakte lesing. Jeg synes Tony er en fascinerende karakter, som bidrar stort som støttespiller for Thomas, som selv virker noe anonym. Han er familiens overhode, men jeg opplever det mer i navnet enn i gavnet. Heldigvis har han jevnt godt humør, noe som gir en varm atmosfære rundt alle originalene i og rundt huset Buddenbrook.
Forfatteren har vært veldig opptatt av det ytre hos karakterene i boken, noen ganger på grensen til å være slem i sine karakteristikker, men humoren trekker opp på de forunderligste steder, blant annet med "Bli løkkelig, du goode barn!", en frase som ser ut til å ha blitt Sesemi Weichbrodt sitt varemerke.

Søndag, 4. oktober 2015.

Idag leste jeg hele Niende del

Og det er i alle fall én ting man kan si om den: Duverden!

Her skjer det mye i løpet av ca. førti sider:
Konsulinnen dør, Thomas og Christian har et voldsomt oppgjør, huset i Mengstrasse selges, julen 1871 feires (den første feiring uten konsulinnen) "hjemme i senatorens hus". I 1872 oppløses den gamle konsulinnens husstand. Konsul Hermann Hagenström har kjøpt det gamle Buddenbrook-huset i Mengstrasse. Fru Permaneder (Tony) brister i gråt når hun går forbi huset, "og henga seg uten å bry seg om folk som gikk forbi eller sin datters formaninger, til tårene."

Jeg skjønner jo etterhvert hvorfor romanen har den undertittelen den har.

Det som imponerer mest i denne delen, er konsulinnens dødskamp og krangelen mellom hennes to sønner. Helt fantastisk beskrevet og visualisert av en ung forfatter.

Og dere skjønner kanskje hvem som beskrives her:

Han var så ualminnelig fet at ikke bare haken, men hele underansiktet var dobbelt, noe det korte, blonde helskjegget ikke skjulte, ja, huden på hans hodeskalle la seg i tykke folder ved visse bevegelser av pannen og øyenbrynene. Nesen lå flatere enn noensinne ned mot overleppen, og han pustet besværlig i mustasjen. Iblant kom munnen den til hjelp og åpnet seg til en dyp og hørlig innånding. Og en slik var alltid ledsaget av en svak smaskelyd, forårsaket av at tungen langsomt løsnet fra ganen og svelget.

Fornøyelig: "ikke bare haken, men hele underansiktet var dobbelt". Hehe.

Gleder meg til å lese videre.
Hvor langt vil forfallet komme?

Mann sine lettare infame skildringar av persongalleriet sin utsjånad får meg til å tenke på Nikolaj Gogol og Døde sjeler. Men Mann er muligens enno eit hakk kvassare.

Man leser og leser. Har akkurat lest Kapittel 3 i Syvende del

Dessverre får jeg svært dårlig tid til å kommentere pga. andre viktige gjøremål.
Jeg er godt fornøyd med boka, både med Manns stil og hans person- og miljøskildring.
Og handlingen er spennende. Jeg synes det er bra med alle opplysningene om når og hvor (kronotopi) hendelsene foregår. Teksten mangler heller ikke humor og ironi.

Ettersom jeg leser utover i romanen, får jeg assosiasjoner til (jule)salmen "Deilig er jorden" og verset "Slekt skal følge slekters gang".

Og Tony Buddebrook er den mest interessante personen fremdeles. "Stakkars Tony!"

Jeg ligger omtrent ajour med tidsplanen. Leser i gjennomsnitt ca. 20 sider pr. dag.

Er forfallet på gang?

"Å kors og sakrament, sann!"

Må få lure meg til ein liten kommentar sjølv om eg ikkje er med på felleslesinga av "Thomas Manns verdensberømte suksessroman" (sitat frå cover) Eg har kika innom ved eit par anledningar, som nokre av dokke kanskje har sett, og det har fanga interessa mi såpass at eg i dag har vore på biblioteket og lånt filmen. På coveret kan eg lese:

"Fantastisk ....storartet skuespillerkunst og uforglemmelige scener"..

Så no kan eg sjå fram til den :-)

Har denne gått på TV i sin tid? Eg har ingen klare minne om Buddenbrooks som sådan, men scena i del 4 kapittel 4 der Thomas snakkar til demonstrantane utanfor borgarrepresentasjonen sitt møtelokale, meiner eg bestemt å ha sett. Eller i det minste ei som liknar fælt.

Replikkvekslinga som først og fremst har satt seg i minnet er der Smolt seier dei vil ha republikk, Thomas gjer merksam på at det har dei alt, og at Smolt så svarer at dei vil ha ein til. Ubetaleleg.

Det kan då vel ikkje vere andre TV-filmar eller seriar der ei slik replikkveksling har funne stad?

Denne gjekk faktisk på NRK-TV i 2012, les eg meg til... Vart innspelt i 2008, trur eg.
Den var både engasjerande og sjåverdig, sjølv om eg ikkje har lese boka :-)
Vi likte det vi såg, vi, og eg fekk lyst til å lese boka.
Ser ikkje vekk frå at den kan kome på leselista mi ein gong i framtida.....

Jeg har ikke vært med på denne samlesingen, men fulgt tråden. Romanen leste jeg for mange, mange år siden - men så den filmatisert for fire år siden.(DVD) - synes ikke filmen var så dum, selvsagt kan den ikke måle seg med romanen. (Som det er en fordel å ha lest før man ser filmen) - Ga den en omtale i bloggen

"Minnet er poet, ikkje arkivar eller historikar" skreiv Kjartan Fløgstad i Nordaustpassasjen. Derfor er eg ikkje skråsikker på at eg hugsar rett, men eg meiner dette er noko eg har sett lenge før 2012. og forsåvidt også lenge før 2008 då serien blei spelt inn.

Frå IMDb ser eg at det har vært fleire innspelingar av denne boka. Kanskje kan det dreie seg om TV-serien frå 1979? Dersom denne har gått på norsk TV skjedde det truleg på tidleg 80-tal. Det stemmer sånn nokonlunde med kjensla eg har av kor lenge det er sidan eg såg denne scena.

Nei, Jostein. Det er nok denne.

Har lest ferdig sjette del. Det er ikke så rart at Tony, til tross for betenkeligheter, inngår et nytt ekteskap. Som fraskilt har hun uansett ikke så lyse utsikter. Dessverre blir det ikke som hun håper. Her blir det en skikkelig kulturkollisjon da hun flytter til München. Herr Permaneder framstår nærmest som en karikatur på den bondske, bayerske jovialitet og bedagelighet som blir stilt opp mot den Buddenbrokske mer protestantiske overklasse- og kjøpmannstradisjonen. Selv om en del virker noe karikert, synes jeg måten vi får følge Tonys endring i oppfatning av sin mann er veldig godt framstilt. Og da hun ikke passer inn i miljøet ellers heller, blir det etter hvert uutholdelig for henne (... alle har funnet at jeg er latterlig hovmodig.)

Det slår meg at det må ha vært et ulidelig kjedelig liv for kvinnene. De eneste gangene det skjer noe, er ved giftermål, fødsler, skilsmisser og død. Det virker som Tony blomstrer opp når hun får bruke sin virketrang til noe, som da hun levende engasjerer seg i juridiske formuleringer under skilsmisseprosessen. Hvis det hadde vært sosialt skseptabelt, kunne hun sikkert vært en mye bedre støtte for sin storebror enn hva Christian er. Hun ser ut til å ha mer av både pågangsmot, energi og pliktfølelse enn ham.

Og så synes jeg litt synd på Thomas. Han har hatt sine egne skuffelser som han holder for seg selv, og må stadig rydde opp for sine søsken. Er spent på om vi får vite litt mer om ham i fortsettelsen.

Sjette del, kapittel 7: Eg måtte lese litt på wikipedia om Orsini-bomber og Orsini-affæren. Artig med bøker ein kan lære litt av, sjølv om ikkje alt ein lærer om er like artig.

Mye en kan lære om storpolitikk ved å lese hva folk snakker om, ja. Dette leste jeg første gang ganske fort, så jeg undersøkte ikke noe om bomben. Morsomt at du fikk meg til å se nærmere på det.
La Sagrada Familia så jeg forresten i sommer, men la ikke merke til djevelen med Orsini-bomben. Må kanskje se etter den neste gang ;D

Jeg har også tenkt at Tony ville egnet seg mer som medeier i bedriften enn broren Christian, men dessverre så var ikke det tenkelig på den tiden.
Brødrene Thomas og Christian er jo så forskjellige at en konfrontasjon mellom dem ikke var til å unngå.
Den høye arbeidsmoralen som Thomas har arvet etter sin far og farfar mangler helt hos broren Christian.

Har lest litt om Thomas Mann i dag og da kom jeg over en kommentar om at han etter å ha lest Alexander Kielland ble påvirket av Kielland sitt forfatterskap og uttalte at han ville skrive en familiekrøniker som Garman og Worse.

Garman og Worse har jeg lest for veldig lenge siden og selv om Bruddenbrooks er bygd på Mann sin egen familie så kan jeg også kjenne igjen Kiellan sin roman med handelshuset Sandsgaard i sentrum.

Jeg har forøvrig lest ferdig sjette del og koser meg veldig med boken. Historien går raskt fremover i tid og det gir boken god fremdrift.

Da takker jeg pent for meg, neier vakkert og forlater de Buddenbrookske salonger. Ble litt høytidlig av å lese boken faktisk. Tankekors at penger og makt ikke fører til glede, men til tristhet og ufrihet ved konvensjoner og forventninger. Føler sympati med alle skjebnene. Tatt i betraktning Thomas Manns unge alder, oppviser han imponerende innsikt i menneskelige karaktertrekk.
Denne boken passet veldig bra for meg, etter å ha levd meg igjennom Marcel Prousts erindringsbøker i fjor vinter. Forventet nesten at en eller annen fra hans persongalleri skulle komme skridende inn.
Setter Orhan Pamuks Herr Cevdet og sønnene hans på min leseliste, siden den nevnes i samme åndedrag som Garman & Worse og Buddenbrooks.

Jeg har kommet godt i gang med del 3 i boken, og har i del 1 flere ganger fundert over bruken av ordet gemalen. Her brukes ordet som et annet ord for husbond/ektemann. Når jeg søker på internett, så får jeg definisjonen på en mann som er gift med en med fyrstelig eller kongelig herkomst, slik jeg trodde. Har dere noen tanker om hvorfor Mann bruker det i sin bok uten kongelige? Er det for å forsterke bildet av overklasse?

Var tidligere en vanlig betegnelse for husbond/ektemann, kanskje i litt høyere sjikt, som du antyder. Sikkert med tysk opprinnelse. Fordi det er et så gammelmodig ord, blir det nok idag mest brukt i litt royale sammenhenger. Eller som spøk partnere imellom, eller mellom gemalen og gemalinnen, for å si det på den måten-

Jeg liker veldig godt at forfatteren understreker og bygger opp en handling ved å beskrive de ytre tingene. Han beskriver personene ved å fortelle om deres klesstil, utsene og karaktertrekk.

I fjerde del, kap. 11, kommer dette tydelig frem når en forestående ulykke sammenfaller med et uvær.

Jeg synes Antonie Buddenbrook er en interessant person. Faktisk den første vi møter, åtte år gammel, på sin bestefars kne. En fremfus og selvstendig guttejente (bortskjemt, ja det også), som beholder det gutteaktige kallenavnet Tony som voksen, gift kvinne.

Når Tony tilsynelatende bråbestemmer seg for å gifte seg med mannen hun ikke kan fordra, er jeg ikke overbevist om at hun ofrer seg. Tonys valg er et resultat av mange forhold. Vil hun gi avkall på den luksusen hun blir forespeilet, en luksus hun åpenbart setter stor pris på? Bli utstøtt av «det gode selskap» for det som kanskje er en sommerforelskelse? En mann hun har kjent noen få måneder? Tony er en stolt kvinne. Kanskje setter hun sin ære i å videreføre familiedynastiet (hun kunne umulig vite hvordan det skulle gå). «Hun kjente så vel sine forpliktelser mot familien, og hun var stolt av disse forpliktelsene» (side 97). Faren, som hun er så glad i, legger et voldsomt press på denne: «Du er nå en voksen pike og befinner deg i en så alvorlig situasjon at jeg ikke tør oppsette å nevne for deg de følger som et lettsindig skritt fra din side kan føre med seg» (s 136), skriver han til datteren når hun har fortalt om mannen hun vil ha.

Når Tony kommer hjem fra Travemünde og leser i familieboken, oppfatter hun "sin store og ansvarsfulle betydning" i å videreføre den stolte familien Buddenbrooks historie, «som et ledd i en kjede» (s 147).

Så kan jo vi i vår tid undres over hvorfor dette ikke lar seg gjøre ved å ekte en ubemidlet medisinerstudent. Men dette er tidlig på 1800-tallet. Vi må forstå Tony ut fra hennes tid. Å gifte seg av kjærlighet var da heller ikke vanlig på den tiden, spesielt ikke i de kretser hun lever i.

Hadde Tony i realiteten noe valg? Jeg tror hun er seg sin situasjon bevisst og vet hva hun gjør. En sterk kvinne etter mitt syn. Noen vil kanskje hevde det motsatte, at hun hadde vist styrke om hun hadde brutt med denne tunge tradisjonen?

Takk ellers for interessante opplysninger om Mann’s søster som modell for denne karakteren. I min utgave (Aschehoug 1990) er ikke dedikasjonen dere nevner, med.

(Jeg er kommet til femte del, og noe av det under refererer til ting som foregår i del fire.)Jeg tror du har rett angående Tony, hun ser nok på denne Grünlich som et fornuftig valg i forhold til å opprettholde luksusen. Dette kommer også sterkere frem etter hvert, når hun for eksempel ønsker seg en tjener/ansatt til, for å hjelpe til i hjemmet. Ikke minst kommer det frem etter hvert at hun ikke elsker denne Grünlich, og ikke har noen vanskeligheter med å forlate ham når hun ser at han er i ferd med å bli fallit (eller heter det "å gå fallit"?). For meg er Tony så langt det store høydepunktet i boka. Nå er det mye økonomi og mange navn igjen dit hvor jeg er kommet, så da går det litt tregere med lesinga. Må prøve å holde styr på hvem som er hvem igjen :)

Jeg lar meg også fasinere av Tony. Har moret meg flere ganger over hennes lite diskre væremåte.
Fornøyelig å lese om når hun en dag får ansvaret for å ta imot en predikant som kommer innom familien for å få et bedre måltid og kanskje et økonomisk bidrag og hun serverer en uspiselig rett og gjør narr av predikanten. Tony har sett seg lei på disse sortkledde herrer som kommer for å få mat og penger å sier ifra om det på sin måte.

Er ferdig med del 4, og her var det mye dramatikk! Synes det er lettlest og fengende. Beskrivelsene av personene er nesten Dickensk utbroderende, og ofte temmelig ondskapsfulle. Tony har en stor plass i denne delen også, og det ser ut som hun strever rørende hardt med å gjøre det som forventes av henne. Kapittel 1 innledes med et brev til hennes foreldre hvor hun indirekte får fram at hun vil ha besøk av dem, men samtidig ikke vil røpe at hun lengter hjem. (Eller tror dere kanskje at jeg vil begynne å lengte hjem igjen? Herregud, jeg er da en forstandig og moden kvinne som står midt i livet.) Hun venter også til hun er sikker på at hennes far synes det er i orden før hun innrømmer at hun synes mannen hennes er motbydelig. Er det noe spesielt med den tyske pliktfølelsen (tror vi har snakket om det før i forbindelse med Siegfried Lenz' "Tysktime"), eller var det relativt normalt på den tiden, tro?
Enig med deg i at hun er en interessant person.

Jeg anbefaler forresten alle å se dokumentaren om Thomas Mann som Ava har delt lenger ned i tråden. Der var det mye som var nytt for meg i alle fall.

Eg er framleis på 4. del, og måtte lese meg litt opp på 1848-revolusjonane. Eg har vært borti desse for ikkje så mange månadar sidan i ei anna bok, det irriterer meg litt at eg ikkje greier å hugse på kva for ei det var.

Men medan eg heldt på å lese meg opp i wikipedia kom eg over maleriet Germania. og då heldt eg på å setje kaffien i vrangstrupen. Med sverd og cannabis skal folket samlast, liksom.

En får tru at desse kvastane vakte andre assosiasjonar hjå publikom for snart 170 år sidan enn dei gjorde for meg.

Det er vel liten tvil om at pliktfølelsen står spesielt sterkt i den tyske kulturkretsen. En plikt og lojalitet overfor noe utenfor en selv - familien, samfunnet, fellesskapet, nasjonen. Selve ordet plikt er et tysk. Fra etymologisk ordbok: «Plikt: skyldighet, forpliktelse. Av lavtysk plicht «ytelse».

Så har vi den tyske filosofen Emmanuel Kant og hans pliktetikk som har hatt (har?) stor innflytelse på det tyske samfunnet. I denne tradisjonen står Tony.

Og kunne noen annen enn tyskeren Sigfried Lenz ha skrevet om «pliktens gleder» slik han gjør i «Tysktime». Synes det er interessant at du trekker inn Lenz, det er noen likhetspunkter her.

Vil i den forbindelse også kommentere et innlegg fra Marit lenger nede i tråden:

«Berner konstaterer også ganske tørt at verken Kielland eller Mann var feminister. Beretningene deres om kvinner som ble giftet bort til firmaets beste, sprang ikke ut fra noe ønske om å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.»

Manns motivasjon tør jeg ikke ha noen formening om, men jeg er slettes ikke sikker på at Berner har rett. Mann gir en god og realistisk beskrivelse av Tonys dilemma. Hennes valg er ikke enkelt; men det er et resultat av en rekke grundige overveielser. Er hun villig til å ofre rikdom, aktelse og forpliktelsene overfor familien for kjærligheten? Hennes valg koster henne mye. Men om hun hadde valgt kjærligheten, hadde det også kostet.

Mann reiser denne problemstillingen og beskriver hva som faktisk skjer. Han inviterer oss til å tenke gjennom dette uten å gi noe svar. Dette synes jeg er viktig og interessant, også ut fra et feministisk perspektiv.

Og ja, jeg har også tenkt på Dickens under lesingen 

Takk for tipset om dokumentaren. Har ikke rukket å se den enda.

Men om hun hadde valgt kjærligheten, hadde det også kostet.

Ser at dette ikke gjelder bare kvinnene. Det er mange fornuftsekteskap som er blitt inngått, og onkel Gotthold brøt sin plikt da han giftet seg - noe han fikk svi for etterpå. Selv om mennene nok hadde noe større frihet og handlingsrom enn kvinnene, så var det tydeligvis forventet også av dem at de tenkte på hele familiens og bedriftens beste når de valgte ektefelle. (Og slik har det vel vært i de fleste land, i alle fall blant de "bemidlede"...)

Men gudbevaremegvel for eit melodrama denne Grünlich disker opp med ...

Nettopp. Det er det han gjør

Tredje del er nå lest, og nå synes jeg det begynner å bli veldig spennende lesing. Noen spoilere er det her, så ikke les videre om du ikke er ferdig med tredje del. Jeg liker Antonie veldig godt, og gleder meg til å lese mer om henne. Det ser ut til at vi får følge henne også i del 4, så det ser jeg frem til.
Det er tydelig at hun ønsker å etterkomme sine foreldres ønske, og at hun setter stand og familiens stolthet foran sine egne ønsker. Det jeg lurer litt på, er om noen har plukket opp alderen til herr Grünlich? Jeg kan ikke huske å ha lest annet enn beskrivelser av hans utseende og forretningsvirksomhet. Det virker som om han er mest heldig med sistnevnte i alle fall.. Vorten hans ble jo til og med pudret før bryllupet :)
Ellers bet jeg meg merke i samme setning som ble trukket frem fra noen andre her, hvor konsulinnen Bethsy spør sin mann om han tror Antonie vil bli lykkelig med sin ektemann, og han svarer følgende:

Sitat

"Å, Bethsy, hun er tilfreds med seg selv. Det er den mest solide lykke vi kan ha her i denne verden."

Han har jo et poeng, synes jeg, og det passer med inntrykket jeg har fått av henne så langt. Jeg håper hun etter hvert også blir tilfreds med sin ektemann, men jeg synes ikke det virker spesielt lovende..
..
Jeg synes så langt at personskildringer og miljøskildringer er utrolig flotte, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med Antonie og resten av familien Buddenbrooks. Ser ut til at dette kan bli en bok det kan bli vanskelig å legge fra seg!

Jeg mener å ha fått med meg at Grünlich var 32 år, men finner det ikke igjen, så her er jeg på tynn is.

Jeg er nettopp ferdig med tredje del og har innimellom lest litt i et essay som Mia Berner skrev i Samtiden for mange år siden, der hun sammenlikner Buddenbrooks med Kiellands Garman & Worse, og konkluderer med at Thomas Mann har brukt så mange elementer fra Kiellands roman at han ville ha pådratt seg plagiatanklager hvis det hadde vært i dag.

Berner konstaterer også ganske tørt at verken Kielland eller Mann var feminister. Beretningene deres om kvinner som ble giftet bort til firmaets beste, sprang ikke ut fra noe ønske om å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.

Personbeskrivelsene tror jeg at jeg må ha lest litt "diagonalt" den første gangen jeg leste boka. Denne gangen går jeg grundigere til verks. Her er detaljerte, fornøyelige - stundom bortimot ondskapsfulle - beskrivelser av bakkenbarter, kniplinger, gullknapper, pukkelrygger og andre særegenheter. Etter hvert synes jeg faktisk det blir litt anmassende, særlig når jeg stadig erfarer at personenes framtoning stemmer med de karaktertrekkene som viser seg når jeg blir bedre kjent med dem.

Side 68 i mi utgåve, eller andre side i kapittel 1 i tredje del, i det Grünlich stig inn i hagen:
"Han kunne være ca. 32 år gammel, ...."

Se der ja: En ung mann, ville vi vel sagt i dag.

Har omsider kommet i gang med boka, og har lest fram til kapittel 8 i tredje del. Det har vært lite tid til å lese i det siste, men i helga var det heldigvis både et herlig drittvær og få forpliktelser, så det gikk an å sitte i godstolen med ei bok med god samvittighet. Skal prøve å holde følge med dere så godt det lar seg gjøre.

Mange fine og lærerike kommentarer fra dere underveis - ikke så mye å føye til. Jeg liker det jeg har lest så langt. Det er lett å se for seg personer og miljø, og det er mange morsomme beskrivelser og replikker. Og det blir nå etter hvert stilt forventninger til stakkers bortskjemte Tony, som må avgjøre om hun skal slå til og gjøre et godt parti.
"Han er ikke vakker, nei, Gud, langt fra det, men i hvert fall høyst presentabel; man kan ikke få talg av en trebukk, hvis du tillater et kjøpmannsuttrykk..." sier hennes far.

Min utgave av boka er utgitt av Gyldendal i 2005 og er oversatt av Per Paulsen. Her er det mange steder gjengitt både tysk og norsk tekst, og det virker som det spesielt er på de stedene der de snakker platt-tysk. Litt irriterende, og jeg skjønner ikke helt hensikten. Hva mener dere?

Jeg har ikke fått med meg noe tysk i den utgaven jeg leser, men forstår det slik at overklassen kan snakke platt-tysk med hverandre for å fremstå mindre pompøse eller mindre korrekte. Det er nok ikke lett for en tysker å legge alle høflighetsfraser og snirklete talemåter til side, så dette forekommer i små, lukkede, trygge forsamlinger.
I min bok sprer overklassen om seg en del franske gloser. Dette har jeg vært borte i tidligere, særlig hos russiske forfattere, men også tyske og engelske. Til og med Karen Blixen skriver/siterer fransk her og der. Hensikten med dette er vel å vise at man tilhørte de høyere sosiale lag og hadde en viss dannelse.

Hos Karen Blixen synes jeg litt fransk og latinsitater ble positivt "krydder", og jeg har ikke sett at det er blitt oversatt. Her får vi imidlertid dobbel dose, som for eksempel i del 3, kapittel 7 hvor Konsul Döhlmann i et middagsselskap brøler: "Ick bün so wied, Fru Konsulin! - Nå er jeg klar, fru konsulinne!" Dette kunne vel vært løst med å oversette til norsk dialekt i stedet for å ha med begge språk, men pytt, pytt, skal prøve å ikke henge meg for mye opp i det ;))

I min utgave sier han : "-Nå er jeg klar, fru konsulinne!" Som sagt, jeg har ikke oppdaget noen tyske gloser enda.
(Jeg leser verdensbibliotekets utgave)

Tredje del
Om handlingen har vært litt stillestående i første og andre del og med mye oppramsing og beskrivelse av personer og miljø så har tredje del vært en fornøyelse å lese. Her er det mye handlig og god driv i historien.
Jeg koser meg virkelig med boken nå og nyter forfatterens fortellerevne.

Denne delen er viet Tony som virkelig får oppleve store endringer i livet sitt når herr Grünlich med sine gullgule bakkenbarter kommer inn i Buddenbrokks familien.
Selv om Tony gifter seg av fri vilje så er det vissheten om at det hviler et stort ansvar på henne om å føre Buddenbrooks historie videre, samt farens forventninger til henne som gjør at hun godtar mannen faren har valgt for henne.

- Tror du hun blir lykkelig med ham?
- Å, Bethsy, hun er tilfreds med seg selv. Det er den mest solide lykke vi kan ha her i denne verden.

Annen del

Annen del var mer interessant og dynamisk enn Første del.
Thomas Mann har nok brukt de ti kapitlene i Første del til å presentere viktige personer i romanen. Språket og stilen liker jeg, og nå skal det bli spennende å lese videre for å finne ut hvordan det går med familien. Et "forfall" kan være så mangt, økonomisk, personlig, sosialt osv.
Gottholds brev til faren på slutten av Del 1 gir oss en indikasjon på hva boken handler om: Penger, arv, forretninger, familierelasjoner og intriger. Og sikkert mye mer.

Og tiden går. I begynnelsen av Annen del er vi kommet 2 1/2 år fram i tid. Her får vi blant annet stifte nærmere bekjentskap med Tony Buddenbrook og leser litt om hennes opphold hos besteforeldrene og på kostskole. Mann har fine person- og miljøskildringer, og alle de små anekdotene (ikke digresjoner) som er flettet inn i teksten (hovedhandlingen) gjør at vi lærer enda mer om personene og forhistorien (retrospektivt).
Når det gjelder personskildring, siterer jeg følgende:

"Therese Weichbrodt var pukkelrygget, så pukkelrygget at hun ikke var stort høyere enn et bord." (Del 2, kap. 7)

Syns jeg ser henne for meg (uten å lese den videre beskrivelsen av henne, selv om den er utdypende).

I en liten fortelling i 1. kapittel, Annen del er vi plutselig i Bergen. Jean Buddenbrook var kommet til byen og "Gud reddet ham fra vannets farer". Jeg synes det er interessant at nordfarerjaktene blir nevnt, og jeg lurer litt på når denne hendelsen fant sted. Johann Buddenbrook d.y. var en ung mann da. Som skrevet står.
Jekter, jakter og galeaser er med i romaner og fortellinger av en god del norske forfattere, bl.a. Jonas Lie, Alexander Kielland og Knut Hamsun.
PS. Min interesse for nordfarerfarten (med fisk, særlig tørrfisk) mellom Nord-Norge og Bergen ble ytterligere styrket etter sommerens seminar på Kjerringøy ("Hamsun - Harr - Handelsstedene").
Gode bøker gir stadig nye assosiasjoner og ny tankeflukt.

Sånn er verdenslitteraturen.

Da er det på tide å lese videre.

Forresten:
Er det noen som vet hva som menes med det som står i begynnelsen av Tredje del:

(Denne del tilegnes av hjertet min søster
Julia til minne om vår Østersjøbukt)
??

Er det noen som vet hva som menes med det som står i begynnelsen av Tredje del:
(Denne del tilegnes av hjertet min søster Julia til minne om vår Østersjøbukt)

Er det Østersjøbukten du lurer på? De var jo fra Lübeck, da - og Lübeck er som kjent en gammel Hansastad, beliggende ved Østersjøen.... (lenke til kart) I dag går det an å besøke familien Manns hus i Lübeck. Og selv om byen ikke nevnes ved navn i boken, hersker det ingen tvil om at det er i Lübeck huset Buddenbrook befinner seg.

Men altså: forfatteren minnes deres oppvekst sammen i Lübeck - det er antagelig ikke mer komplisert enn det? Siden han konsekvent unngår å nevne byen ved navn, måtte han vel holde på mystikken og unngå det i dedikasjonen også....

Men at det er akkurat den tredje delen som tilegnes Julia, kan man jo likevel undres over når man har lest den ferdig. Her handler det blant annet om ei østersjøbukt der Tony tilbrakte de lykkeligste ukene i sitt liv før hun resignerte og lot seg ofre for firmaet og giftet seg med en hun avskydde. Det er mange paralleller til Julia Mann i livet til Tony Buddenbrook.

På s. 41 i denne boken (lenke til digitalutgave): Understanding Thomas Mann skrev Julia ned tanten Elisabeths livshistorie for broren Thomas, og dette brukte han som forelegg til Tony-skikkelsen. Så da virker det rimelig at akkurat den delen i Buddenbrooks dediseres til søsteren? (Jeg har Buddenbrooks i hyllen, ulest - og Understanding Thomas Mann fant jeg bare frem til ved å google, så jeg har ikke så mye kunnskaper å fare med her, altså!)

Jeg var klar over det, Annelingua, men etter å ha lest Tredje del slo det meg likevel at det kunne ligge noe mer i dedikasjonen. Det kommer mer om Tony seinere utover i boka, men det er altså del 3 som innledes med denne spesielle hilsenen.

Andre del, kapittel 6:
Kvifor blei konsulen så fortørna over at Tony las i boka Mimili? Meinte han at det var for "lettsindig" lesnad, eller var det dei litterære kvalitetane han ikkje var nøgd med? Eg er ikkje så stø i tysk, men slik eg forstår den tyske wikipedia-sida om boka så blei den sterkt kritisert i samtida, og var inntil 2008(!) oppført på ei liste over litteratur som er fordervande for ungdom.

Er det nokon her inne som har lest denne boka? Kunne ha vært moro med sysnpunktet til ein forderva person.

Boka har jeg ikke lest, men det var vel ikke uventet at han far sjøl reagerte negativt. For unge damer av det gode borgerskap var det neppe stuereint å befatte seg med litteratur som "tematiserer konflikten mellom dyd og begjær"!

Etter det jeg skumleste i Wikipedia-artikkelen du lenker til, behandler boka dessuten en problemstilling nokså lik den i det Buddenbrookske hjem: Ekteskap er ikke noe man inngår for å oppfylle sine egne ønsker, men for å videreutvikle firmaet (bondegården i Mimilis tilfelle).

Er det noen som greier å se for seg læreren Stengel?
Han bar en reverød parykk, gikk med en åpen, lysebrun frakk som nesten nådde ham til anklene og fadermordere som nesten skjulte tinningene.

Denne beskrivelsen bet jeg meg merke i også, men hva i allverden er fadermordere?

Mange morsomme antrekk her: fadermordere og
og kalvekryss er to for herrer av sin tid og stand!

Tusen takk, festlig:-)

Ha, ha! Absolutt!
Jeg synes nettopp personskildringene er noe av det sterkeste i denne boken. Mann omhandler sitt mangfoldige persongalleri med humor, varme og en ikke så liten smule ironi! Jeg oppfatter at han mestrer den vanskelige kunsten å vise forståelse for sine personer og å henge ut (finner ikke noe bedre uttrykk i farten) deres særheter og svakheter. Det selvhøytidelige handelsborgerskapet får sannelig sitt!

Synes også det er artig hvordan Mann bruker klesdrakt og ytre attributter til å belyse personenes karakter.
Fra den første presentasjonen av gamlefar Buddenbrook:
«Med sine 70 år hadde han aldri sviktet moten fra sin ungdomstid; han hadde nok gitt avkall på snorbesetningen mellom knappene og de store lommene, men aldri i hele sitt liv hadde han gått med lange benklær.»

Ingen tvil om at vi har med en konservativ og tradisjonell mann å gjøre!

Jeg har kommet til «Femte del» og liker det jeg leser. Overraskende lettlest sammenliknet med «Trolldomsfjellet».

Ser han tydelig for meg, men hvor i romanen er sitatet hentet fra?
Husker både navnet og beskrivelsen. Men du vet, korttidshukommelsen i min alder . . .

Andre del, kapittel 3. Denne gangen leser jeg ganske langsomt og prøver å få med meg detaljer, som f.eks. Buddenbrook-familiens hus med trapper, messaniner, kjeller, gårdsrom osv. - jeg er ennå ikke sikker på om jeg hadde fått til å lage en oversiktstegning over eiendommen! Ellers merker man seg "upstairs/downstairs"-tilhørigheten, med kjøkkenet i kjelleren og "pikene" henvist til små karnapper, også i underetasjen.

Lærer Stengel merket jeg meg spesielt på grunn av fadermorderen. Hvordan man ter seg når man er iført stivsnipp til langt opp over ørene, hadde jeg litt vanskelig for å forestille meg.

Fra tysk Wikipedia:

Seiner Schwester Julia verdankte Thomas Mann vermutlich einen ausführlichen schriftlichen Bericht über die gemeinsame Tante Elisabeth, die das Urbild der Tony Buddenbrook war. Offensichtlich hatte Julia Talent zum Schreiben, konnte aber keinen Beruf daraus machen.

Hva minnene fra Østersjøbukta gikk ut på, får vi vel gruble på enda ei stund.

Denne interessante dokumentaren om Thomas Mann - trekker linjer mellom levd liv og litteratur. Etter å ha sett Thomas Mann: His Life and Work - forstår jeg hvorfor Buddenbrook blir regnet som forfatterens autobiografi.

Det var virkelig en interessant dokumentar, som jeg anbefaler alle å ta seg tid til å se.

Her har de ein del gode avsnitt å sjå fram til.

Da er første del lest og til tross for oppramsingen av navn og familierelasjoner så syntes jeg dette virker lovende. Jeg liker språket og skrivestilen.

Nå som presentasjonen av Buddenbrook sine familiemedlemmer og omgangskrets er unnagjort og innvielsesfesten avsluttet så regner jeg med at det blir mere driv og handling i historien.

Jeg er godt fornøyd med starten og gleder meg til fortsettelsen.

Jeg har også fullført del 1, og synes også det ble mye navn å forholde seg til. Håper jeg klarer å henge litt mer med i hvem som er hvem etter hvert, når jeg kommer meg noen sider videre. Føler uansett at starten har vært lovende, og jeg gleder meg også til fortsettelsen :) Synes det er veldig praktisk og kjekt at boka er delt inn i mange korte kapitler, i tillegg til at den er delt inn i flere deler.

Håper å få lest ferdig de 3-4 første delen av boka i løpet av denne første leseuka :)

Forhastet (?) vurdering:
Da har jeg lest noen kapitler. Kjedelig og stillestående så langt.
Håper det ikke fortsetter slik.

Og tråden fikk jeg oppover.

Ferdig med første del
Jeg sliter også i perioder, men er samtidig imponert over at dette er ordene til en 26-åring.

Sant nok, det om forfatterens alder.

Og jeg har hatt en helt annen opplevelse. Ble dratt inn i boka med en gang, og var så glad over at dette ble bokvalget. Smart å åpne med middagsselskapet, hvor vi ble presentert for persongalleriet med alle deres positive og negative karaktertrekk. Lun og fin tone. Er kommet til 3.del - kap.8 og gleder meg til resten. Er bare glad for selv å være født i en annen tid.

Da leser jeg videre - det skal jeg uansett - og håper lesingen blir mer givende etter hvert.

Enig med deg, jeg sliter med å komme ordentlig igang.