Bokelskere.no

Når jeg åpner ei bok av Paasilinna, regner jeg med å få servert noen timers fornøyelig sludder, et besynderlig persongalleri og en del beske beskrivelser av urimeligheter i samfunnet. Denne boka innfridde ikke forventningene mine i så måte.

Antti Kokkoluoto bli hjulpet til verden i 1918 av ei jordmor som påstår å være synsk, så opptakten er saktens lovende nok. Denne jordmora "ser" hvor lenge Antti kommer til å leve; hun kan sågar fastsette dødsdatoen hans. Da Antti opp gjennom barndommen og ungdommen har hatt flaks og kommet helskinnet ut av en rekke kritiske situasjoner, begynner han så smått å tro på spådommen, og etter hvert betrakter han seg som udødelig fram til den fastsatte dagen.

Anttis far, landhandleren, blir en velholden mann takket være klok forvaltning av et enormt parti smuglersprit - og dermed er det egentlig slutt på det burleske. Slik fortellingen om Antti er lagt opp, må den nødvendigvis ta for seg de dramatiske periodene i finsk historie, og her synes jeg Paasilinna blir nokså tannløs. Verken borgerkrigen, vinterkrigen eller fortsettelseskrigen er beskrevet på forfatterens karakteristiske, lattervekkende måte. (Kanskje dette fortsatt er såpass traumatisk blant finnene at han ikke har våget å harselere?)

Det er mulig jeg er urettferdig mot Paasilinna, men den seriøse sida av nyere finsk historie har f.eks. Väinö Linna og Kjell Westö gjort langt mer levende. Overtydelige hint til president Kekkonens angivelige kvinnehistorier gjør ikke boka mer interessant. Og slutten kunne man jo gjette seg til på et tidlig tidspunkt.

Arto Paasilinna: Bli ved din lest. Gå tilbake til de ulende møllerne og de senile landmålerne!

Andre del, kapittel 3. Denne gangen leser jeg ganske langsomt og prøver å få med meg detaljer, som f.eks. Buddenbrook-familiens hus med trapper, messaniner, kjeller, gårdsrom osv. - jeg er ennå ikke sikker på om jeg hadde fått til å lage en oversiktstegning over eiendommen! Ellers merker man seg "upstairs/downstairs"-tilhørigheten, med kjøkkenet i kjelleren og "pikene" henvist til små karnapper, også i underetasjen.

Lærer Stengel merket jeg meg spesielt på grunn av fadermorderen. Hvordan man ter seg når man er iført stivsnipp til langt opp over ørene, hadde jeg litt vanskelig for å forestille meg.

Er det noen som greier å se for seg læreren Stengel?
Han bar en reverød parykk, gikk med en åpen, lysebrun frakk som nesten nådde ham til anklene og fadermordere som nesten skjulte tinningene.

Han var jo heldig som traff på så mange likandes folk. Hvis ikke, hadde han vært ille ute!

Fra tysk Wikipedia:

Seiner Schwester Julia verdankte Thomas Mann vermutlich einen ausführlichen schriftlichen Bericht über die gemeinsame Tante Elisabeth, die das Urbild der Tony Buddenbrook war. Offensichtlich hatte Julia Talent zum Schreiben, konnte aber keinen Beruf daraus machen.

Hva minnene fra Østersjøbukta gikk ut på, får vi vel gruble på enda ei stund.

En reprise av disse bøkene er jeg gjerne med på. Det er såpass lenge siden sist at mye er gått i glemmeboka. Jeg kommer til å være "offline" i to uker fra 25. september, men kan henge meg på når jeg er tilbake.

Hva slags tidsplan har du tenkt deg?

Etter min mening fungerer det bra slik det er nå, dvs. at man melder seg på hvis man vil være fast deltaker i lesesirkelen. Det innebærer en aldri så liten forpliktelse: Hver gang man ønsker å nominere ei bok, sjekker man for sikkerhets skyld om man fortsatt står på medlemslista. Dersom man er medlem, men ikke ønsker å lese boka som velges, melder man fra at man står over den aktuelle omgangen. Verre er det vel ikke.

Hvis alle som ønsker det, skulle foreslå bøker eller stemme på bøker, tror jeg lesesirkelen ville bli helt umulig å håndtere. Den er vel allerede ganske arbeidskrevende. Ikke-medlemmer har jo alltid mulighet til å invitere til sine egne, "frittstående" samlesinger av enkeltbøker/verker de ønsker å diskutere.

Det er ingen regler for terningkast her. Reglene bestemmer du sjøl. Men etter bare 31 sider av ei bok tror jeg nok heller jeg ville droppet hele terningkastet.

En tråd.

Uff da. Stekte grønne tomater var en bedårende historie, både som bok og som film, så denne boka av samme forfatter hadde jeg store forventninger til. De ble gjort grundig til skamme.

Her følger vi to familier med svært ulik bakgrunn, som skjebnen har ført sammen via kronglete omveier. Selve hendelsesforløpet er spennende nok, men persongalleriet blir en samling klisjeer og karikaturer, og fortellemåten minner om en flink skolestil fra sekstitallet. Stor skuffelse!

Huck Finn har jeg hatt stor glede av flere ganger. Denne gangen hadde jeg tenkt å lese de tre utgavene mine parallelt og sammenlikne. Det kan jeg for så vidt gjøre aleine, men det hadde vært veldig moro å gjøre det sammen med noen.

Sett på maken. Og jeg som har bestilt begge de norske "voksenutgavene" av Huck Finn! Buddenbrooks leste jeg for ikke så lenge siden, men den står vel fortsatt i hylla og tåler nok en ny omgang.

Bra. Etter hvert blir det kanskje aktuelt å slette noen fra lista også - hvis de har vært passive i lengre tid. Men den tid, den sorg.

Godt sagt - og tenkt.

Jeg stemmer for at vi lar Kjell legge premissene her. Det er han som gjør arbeidet og må vurdere hva som er mest hensiktsmessig.

Vi har også tidligere "samlest" bøker i forskjellige utgaver og har vel egentlig bare fått interessante diskusjoner ut av det. De to "voksenversjonene" fra Bokklubben er nok ikke identiske når det gjelder ordvalg og uttrykksmåter, men innholdet burde være nokså likt. Sjøl har jeg en utgave fra De unges forlag, utgitt i 1969 og oversatt av Ulf Gleditsch. Den er på 208 sider, og jeg har en stygg mistanke om at den er en såkalt "tilpasset" populærversjon. I skrivende stund ser jeg at det er Huck Finn som ligger forrest i løypa, så jeg er forberedt på å måtte skaffe meg Verdensbibliotekets utgave.

Innholdet er sikkert det samme, men vær oppmerksom på at det finnes et stort antall utgaver som er spesielt tilrettelagt for barn eller ungdom.
Wikipedia opplyser: "I Norge ble romanen første gang gitt ut på Aschehoug i 1930 under tittelen «Huck Finns bedrifter», oversatt av Egil Hjorth-Jenssen. Romanen har siden den gangen kommet ut i en rekke forkortede barneutgaver på diverse forlag, hvorav den mest gjenutgitte barneutgaven er Eide Forlags utgave fra 1949, oversatt av Zinken Hopp. En fullstendig oversettelse av romanen, utgitt for en voksen målgruppe, ble første gang utgitt av Den norske Bokklubben i 1973 i Olav Angells oversettelse."

Roman ville jeg vel ikke kalle det - men kjærlighetshistorie, så absolutt. Sjulinjers strofer, i alt 1177, har jeg funnet ut her.