Bokelskere.no

Vanskelig å svare. Jeg liker heller ikke å "spoile", men tror helst det blir enklere å pålegge seg en smule sjøldisiplin i så måte enn å forholde seg til to tråder.

En tidlig ungdomsforelskelse er det klokest å bevare som et søtt minne, har jeg hørt. Å prøve å gjenopplive den, kan ofte bli en skuffelse. Det var derfor med en viss nøkternhet jeg ga meg i kast med yndlingsboka fra tidlig sekstitall. Jeg var forberedt på en brutal nedtur, men den kom ikke! For andre gang er jeg blitt forelsket i mennesker, dyr og natur på gården i Wyoming.

Historien om tiåringen Ken og hans kamp for føllet Flicka betok meg like mye som den gjorde for over femti år siden. Mary O'Haras skildringer av menneskers forhold til natur, til dyr og til hverandre har absolutt tålt tidens tann. Selv om historien er rørende, blir den aldri sentimental.

Nå tar jeg fatt på Flickas sønn med friskt mot!

Jeg følger ditt eksempel, Gretemor. Mitt forslag er ei ulest bok jeg har i hylla, skrevet av en kvinnelig, amerikansk forfatter, som riktignok ikke har oppnådd den gjeveste prisen, men har vært med i tetgruppa i år etter år.

Joyce Carol Oates: Karthago.

Jeg har lest (og hatt stor glede av) mange av bøkene hennes.

Storartet! Hurra for deg, Gretemor!

Dette var leit. Men når valget står mellom nettsted og hjemmebane, er vel prioriteringen klar. Etter hvert som sirkelen utviklet seg, har det nok gått opp for oss alle hvilken innsats du har lagt i dette. Du fortjener stor takk.

Haugtussa, Ukjent soldat og Sin egen herre har vært høydepunkter for meg.

Vi som er gamle nok til å ha hørt Fiskerimeldingene og Været til sjøs (som var blant de "faste postene" hos NRK hver formiddag i oldtida), har iallfall fått Doggerbanken inn med teskjeer.

Jeg er for øvrig ganske enig med deg når det gjelder Fløgstad. Så mange av bøkene hans har jeg ikke lest, men har nylig avsluttet Paradis på jord og var ikke helt sikker på hva jeg skulle mene om den. Det ble etter hvert litt for mange til dels mislykka morsomheter midt oppi noe som i bunn og grunn var seriøst.

Ordforrådet mitt er utvidet: Biblioterapi. Jeg er overbevist om at lesing bidrar til å holde oss i psykisk balanse!

Takk for påminnelsen! Nå er det på tide å hente fram Mostamägg-folket igjen. Jeg har bare lest de tre første bøkene (med stor glede), men har resten av verket stående på vent.

Og nå som "kjenningen" har meldt seg, framstår jo saken i et litt annet lys. Lærdom: En skal være forsiktig med å formidle forespørsler om emner som krever en viss grad av presisjon.

Jeg tenkte nok helst på dem som "har gjort en innsats for at vi skal utvikle oss" sammenholdt med de diagnosene han ramser opp. Spørsmålet i startinnlegget antyder jo hva slags "utvikling" han har i tankene. Helen Keller er vel i en litt annen kategori.

Dette var da en merkelig påstand. Kan du nevne noen eksempler?

Du kan være nokså sikker på at omslagsutformerne vurderer hva som selger! Jeg la ut ei liste for et par år siden over bøker med veldig lik "komposisjon" av omslag. Ikke nødvendigvis fargene, men jeg beit meg merke i en masse silhuett-aktige skikkelser mot lys bakgrunn. Jeg tror ikke det er slutt på den trenden ennå - den er antakelig ganske lønnsom.

Takk for en flott anmeldelse! Den brakte tankene mine inn på Vladimir Javorivskij, som har skrevet en roman der han skildrer hvordan innbyggerne i landsbyene rundt Tsjernobyl opplevde situasjonen som snudde opp ned på hverdagen for dem: Malurt ved århundrets slutt. God bok, som finnes i forbausende få samlinger her på Bokelskere!
(Tsjernobyl er forresten det russiske ordet for malurt ...)

Og så kan man naturligvis fortsette å diskutere og kommentere i det uendelige, også etter at leseperioden er over.

Fremdeles vet jeg ikke om Thomas Mann var musikkutøver, men musikkelsker og -kjenner var han i alle fall. Her fant jeg en lengre artikkel av Wolfgang Scneider, som blant annet forteller om Manns musikkpreferanser.

"... the most music-obsessed author in the history of literature" er jo litt av en karakteristikk!

Hvis jeg ikke har det ekstremt travelt med andre ting, leser jeg ut ei bok nokså fort. Å lese flere bøker parallelt har jeg ikke sans for, bortsett fra snarturer innom oppslagsbøker og slikt. Dermed blir jeg ofte ferdig i god tid før sluttdatoen. En ulempe med dette er at jeg kan komme i skade for å "forgripe meg på begivenhetenes gang" når jeg kommenterer her inne. Ellers synes jeg det er helt greit med romslig frist, - alle som vil, må få anledning til å delta.

Skildringen av Hannos improvisasjoner ved flygelet var noe av det sterkeste i hele boka. Jeg vet ikke om Thomas Mann sjøl spilte noe instrument, men hele dette partiet er jo så følelsesladd og heftig at det skiller seg markant ut fra resten av boka, synes jeg.

At forholdet til Kai var av seksuell karakter (også!) , tok jeg som en selvfølge. Beskrivelsen av kameraten minnet meg svært om den unge gutten i Døden i Venedig.

Gapestokken likte jeg også veldig godt. Ajtmatov er åpenbart en forfatter med stor kjærlighet til naturen i hjemlandet sitt.