Bokelskere.no

Jeg er nok enda eldre: I mitt fødselsår ble det ikke gitt ut bøker i det hele tatt! Steintavler eller pergamentruller, kanskje?

Mange gode forslag! Jeg velger å gå tilbake til forrige (?) runde med eldre verdenslitteratur og re-nominere Lang dags ferd mot natt av Eugene O'Neill, som nådde ganske høyt opp i avstemningen den gangen, så vidt jeg husker. Vi har lest mange romaner, så jeg synes det ville være interessant å utforske et drama til en forandring.
Altså nok en amerikaner og nok en nobelprisvinner.

Her er Wikipedias omtale av stykket.

Jeg har ikke lest Nesbøs siste, men forstår det slik at han presenterer leseren for en hovedperson med holdninger mange av oss ikke liker. Det betyr ikke nødvendigvis at boka er dårlig. Det finnes massevis av strålende litteratur med helt uspiselige hovedpersoner.

Bra omtale; nesten så jeg kunne sagt det sjøl - med et lite tillegg: Det er nesten påfallende hvor anonym "reisefølget" hans er på turen!

Bok.

Godt sagt. Selve historien er spennende, men her ble det for mye av alt.

Fra Utsikt med et sandkorn, ja.

Spesielt for katteelskere.

Fornøyelig! Her var det sjelden noe "kjære mor" - men Aud gjør utsagnet til skamme. En lur kan altså brukes til våpen. Omvendt av Buffy Sainte-Maries bue, som ble forvandlet til musikkinstrument (munnharpe).

Jeg kopierte hele sitatet ditt til en diskusjon i Språkspalta på Facebook - der flertallet av debattantene mente at "godt gift" var synonymt med "rikt gift", med diverse historiske begrunnelser. Ingen gikk så langt tilbake i historien som dette. Takk skal du ha for innspillet. Disse bøkene må jeg visst prøve å få tak i.

Bistandsaspektet er godt ivaretatt her - ikke minst de moralske sidene ved det vi i Norden kaller korrupsjon, og som vi tar ubetinget avstand fra. Akkurat den sida av problematikken ga iallfall meg en aha-opplevelse. Fattigdomsproblematikken, tekstilindustrien som utnytter billig arbeidskraft - og likestillingsproblematikken i muslimske land har andre skildret bedre.

Det er tydelig at denne boka er skrevet av en forfatter som virkelig brenner for det hun skriver om. Det blir også bokas svakhet, synes jeg. Helena Thorfinn skal på død og liv ha med alt hun kjenner til av problemstillinger på ett brett, og ofte gir hun leseren informasjon med teskje - gjerne samme informasjon flere ganger i løpet av boka. Hun skal dessuten ha med en svensk ekteskaps-/utroskapshistorie som er nokså malplassert midt oppi alt sammen.

Personskildringene er svært sprikende: Her blir vi kjent med noen få "ekte" mennesker, vi møter også en god del klisjeer - pluss et par reine karikaturer. Jeg tviler ikke på at forfatteren har vært borti slike folk gjennom sitt arbeid, men i en roman blir de likevel lite troverdige i mine øyne.

Jeg var sterkt i tvil om terningkastet denne gangen, men lot engasjement og faktainformasjon komme forfatteren til gode og endte på en svak firer.

Et emne vi ikke har vært innom i diskusjonene om verket, er kvinnenes stilling i det samfunnet som beskrives. Det er jo ganske påfallende hvor lett det virker for Bjartur å skaffe seg "kvinnfolkhjelp" på den usle gården sin, enten det nå er gjennom ekteskap eller ikke. Til og med den siste rådskona tar til takke med primitive forhold, enda hun åpenbart ikke står på bar bakke, slik mange andre gjør. Her er kvinnenes rolle helt avhengig av hvorvidt de har en mann å forholde seg til, ironisk nok.

Fordi han ikke skal ta imot hjelp av noen, sjølhjulpen som han insisterer på å være.

Japanske geishaer og kinesiske kurtisaner er da to forskjellige kvinneroller? Når det er sagt, er jeg enig med deg i at boka med fordel kunne vært strammet inn. Men for meg var det detaljrikdommen som ble noe anmassende etter hvert. Selve historien og miljøbeskrivelsene syntes jeg var OK, men det ble i meste laget med kjoletøy, gullknapper, smykker, møbler, malerier, gardiner, silkedusker og krimskrams.

Jeg gripes av skrekk for alt som kan føre til at Atticus Finch må stige ned fra pidestallen. I likhet med deg vil jeg iallfall vente til alt ståket har lagt seg. Men samtidig har jeg det beste håp om at Drep ikke en sangfugl trass i alt vil stå for meg som ei av de beste bøkene i mitt liv som leser, uansett hvilke tanker Harper Lee hadde da hun skrev sitt første romanutkast.

Jeg greier ikke helt å slutte meg til halleluja-koret. For meg ble Stoner en altfor fjern, motsetningsfylt skikkelse til at jeg klarte å ta ham på alvor. En lidenskapelig moralist i noen situasjoner, merkelig likegyldig i andre sammenhenger der man skulle tro han ville mobilisere litt "guts". Lidenskapelig opptatt av undervisning og formidling til studenter, men resignert, følelsesløs og tafatt i sin egen familie. Egentlig syntes jeg kona hans var en mye mer interessant figur - henne skulle jeg gjerne ha visst litt mer om.

Ei god bok, for all del, men den fikk ingen strenger til å vibrere i mitt leserhjerte.

Takk for god omtale! Terningen min valgte å falle ned med femmeren opp, etter en del vakling - blant annet på grunn av en del svakheter som du har påpekt. Jeg har gitt oppfølgeren også en femmer, trass i de samme svakhetene. Det jeg spesielt falt for, var den feministiske vinklingen. Selv om Islandsk miljø, historie og kultur er framtredende i begge bøkene, er det Karitas' livsløp som skaper spenning og nerve. Med eller uten tenner. Lykke til med fortsettelsen!

Så var jeg i mål med Nordstjernetrilogien. Nesten vemodig å sette Sønner av et folk tilbake i bokhylla. Väinö Linna har holdt meg trollbundet gjennom tre bind, der finsk historie fra forrige århundreskifte fram til slutten av andre verdenskrig danner bakteppe.

Vi følger familien Koskela og sambygdingene deres fra husmannskår, gjennom reformer, borgerkrig, bitterhet, Lappo-bevegelse, forsoning, vinterkrig, fortsettelseskrig og fram til freden og resignasjonen senker seg over bygda, der alle har mistet sønner, venner, naboer og kjente.

Her blir vi grundig kjent med bakgrunnen til Vilho Koskela, en av de få framtredende personene i Ukjent soldat, som interessant nok ble gitt ut før denne trilogien. Linna har gått tilbake i historien og skildret makt og avmakt hos storfolk og småfolk gjennom et halvsekel som kulminerte med nederlaget i Karelen.

Jeg sørget sammen med Vilhos foreldre, Elina og Akseli, som mistet tre av sine fire sønner i disse kampene. Likevel er ikke dette noen sentimental familiekrønike; Linna greier å holde en nøktern og til tider barsk humoristisk tone som gjennomsyrer hele verket. Fortellergrepet er mesterlig, persongalleriet mangfoldig og troverdig, og skildringen av livet på bygda er til dels kostelig og gjenkjennbart!

Sønner av et folk får et ubetinget terningkast seks fra meg.

Imponerende resonnementer! Det jeg hengte meg opp i, var i første rekke preposisjonen med, pluss at tittelen er et imperativ. Forfatterens oppfordring er altså ikke å redde noen fra å drukne, men hva? Å gå til bunns sammen med dem? Å være vitne til at de drukner? Og i så fall hvem? De som allerede er druknet, eller de som står i fare for å drukne, enten i bokstavelig eller billedlig forstand? Er oppfordringen myntet på leseren eller på hovedpersonen(e) i romanen?

"... och så där kan man hålla på en bra stund" - som Alfredsson sa i sin tid. (Oppgaver som startet med "Drøft ..." var ikke mine favoritter den gangen slikt var aktuelt).

Se etter en gang til. Den er listet som skjønnlitteratur, under H for Henriksen. 80 kroner for et helt nytt eksemplar.