Bokelskere.no

Leseperiode:
Mandag 8. juni - søndag 28. juni

Tråden brukes til innlegg og diskusjon om Sin egen herre og andre temaer som kan være av interesse for denne felleslesingen.

Diskusjonstråd om forfatteren:
LESESIRKEL 14/15. Halldór Kiljan Laxness

Andre tråder:
LESESIRKELENS HOVEDTRÅD
LESESIRKEL 14/15. Valg av En3

Håper på en livlig diskusjon, selv om noen kanskje er i sommermodus.

VELKOMMEN MED INNLEGG :-)

Da er jeg i mål med «Sin egen herre» - lenge etter at felleslesingen er avsluttet. Jeg har lest diskusjonstråden med interesse og har ikke mye å tilføye. Er enig i lovordene og falt spesielt for Laxness' underfundige humor. En meget god bok!

Et par ting bare, som gjorde at jeg en stund vaklet mellom Hildas 5++ og 6-eren:

I skildringen av Àsta Sóllija, mens hun bor hjemme hos Bjartur, legger Laxness hennes perspektiv til grunn. Han gir oss et gripende og vakkert innblikk i denne ungpikens sinn, hennes rivninger mellom barn og voksen kvinne, lengsler og angst. Under lesningen forundret jeg meg over at Ásta Sóllija ikke er blitt en av litteraturens fremtredende kvinneskikkelser, en Islands An-Magritt (Falkberget, «Nattens brød»).

Men når vi mot slutten av boken møter igjen Ásta som voksen kvinne, klarer ikke forfatteren på samme måte å gi oss en slik innsikt i hennes liv. Hun blir, i hvert fall for meg, fjernere som menneske. Der Kjell opplever bokens sluttscene som nærmest sakral, opplever jeg at den balanserer hårfint på grensen mot det melodramatiske. Uten at jeg klarer å sette fingeren på hva, er det noe her som ikke fungerer på samme måte som de tidlige skildringene av forholdet mellom Ásta og Bjartur.

At jeg fant «Oppgangstider» tørrere og mindre medrivende enn det foregående, må jeg kanskje ta på egen kappe. Leste ett og ett av de små kapitlene om gangen, sliten og ukonsentrert. «Slutten på historien» derimot, greide jeg ikke legge fra meg før den var lest til ende.

Marit H. stiller i et innlegg to spørsmål: «I kapittel 50 blir Åsta Sollilja reint trollbundet av diktene som "huslæreren" framfører. Jeg ble nysgjerrig på hvilke dikt dette kunne være. Historiene om Ossian kan man saktens skaffe seg informasjon om, men hvem er den franskfødte jegeren ved Mississippiflodens skogkledde bredder?» Er det noen som vet noe mer om dette?

Marits andre spørsmål om de håpløse aksentene, utløste mange forslag!

Alt i alt – terningkast 6.

Eg høyrer for tida på A Journey to the Interior of the Earth av Jules Verne. Hovudpersonane er innom Reykjavik, og følgende ordveksling finn stad mellom professor Liedenbrock og den islandske naturfaglæraren Fridrikssen;

"Your library! why there is nothing but a few tattered books upon almost deserted shelves."

"Indeed!" replied M. Fridrikssen, "why we possess eight thousand volumes, many of them valuable and scarce, works in the old Scandinavian language, and we have all the novelties that Copenhagen sends us every year."

"Where do you keep your eight thousand volumes? For my part--"

"Oh, M. Liedenbrock, they are all over the country. In this icy region we are fond of study. There is not a farmer nor a fisherman that cannot read and does not read. Our principle is, that books,
instead of growing mouldy behind an iron grating, should be worn out under the eyes of many readers. Therefore, these volumes are passed from one to another, read over and over, referred to again and again; and it often happens that they find their way back to their shelves only after an absence of a year or two."

Dette rimer godt med den interessa for skaldskap, historie og litteratur som gjenspeglar seg i persongalleriet i Laxness sin forteljing, og i første rekke hjå Bjartur.

Denne gangen måtte jeg ha et par ekstra dager på å fullføre lesesirkelboka. Jeg har rett og slett hatt det litt hektisk, men nå er jeg "endelig" i mål. Skriver endelig i anførselstegn, da jeg gjerne skulle ha lest mer om disse menneskene på Island. Dette har vært en lærerik bok, både i forhold til å bli bedre kjent med det Islandske landskapet, men også kulturelt og historisk, da jeg hadde lite kunnskaper om Island fra før av. I tillegg til dette synes jeg historiefortelleren Laxness er utrolig dyktig! For noen beskrivelser av landet, for noen spennende karakterer! Jeg fryktet denne boka skulle bli vanskelig og tung og lese, og litt derfor valgte jeg også å foreslå den for lesesirkelen. Det er alltid godt å lese andre sine opplevelser av en bok, og det har vært svært nyttig å lese innleggene som er kommet i denne tråden underveis mens jeg har lest.

Bjartur er jeg litt usikker på hva jeg synes om. Han er en hardtarbeidende og kunnskapsrik mann (om det han interesserer seg for i alle fall), men samtidig litt vel opptatt av disse sauene sine. Disse fremstår jo fort som viktigere for han enn det meste andre i livet hans. Kanskje ikke så rart heller, når han er så opptatt av å være sin egen herre, og hans vei mot det målet er gjennom å drive med sau. Heldigvis er det antydninger til kjærlige følelser hos han også. Jeg fikk inntrykk av at forholdet mellom far og datter var et relativt godt forhold, og heldigvis finner de også tilbake til hverandre til slutt. Historien til Asta ble jo vond og sår, for ei jente som søkte sånn etter kjærligheten. Fikk veldig sansen for henne, så det var kanskje hennes historie som gjorde sterkest inntrykk på meg. Synes også det var trasig for den ene sønnen som ikke rakk Amerikabåten.. og selvfølgelig Helgi som gikk seg bort. Mange triste skjebner i denne boka.

Bjartur får etter hvert et ganske enkelt forhold til døden, virker det i alle fall som. Han begraver både koner og sønner, uten at det betyr at han var alt for redd for å miste en til. Tenker da på sønnen han "ofret" til kampen mot slutten av boken. Nå vet vi ikke hvordan det gikk der, men mener Bjartur tenker at han har mistet så mange sønner at en til ikke har så mye å si? Men så viser han likevel kjærlighet da han dagen etter ønsker å ta han med seg hjem (selv om han ikke gjør det, men da fordi han føler sønnens kameratskap med de andre guttene er noe positivt for sønnen). Det som redder karakteren Bjartur for meg, er at han etter at Asta er forsvunnet kveder dikt til henne, og at han til slutt henter henne hjem igjen. Det gjorde at jeg kan se meg ferdig med boka, selv om jeg veldig gjerne skulle lest hva som skjedde videre :)

En del ting synes jeg likevel var litt pussig. Spesielt det at han sendte den siste kona si på dør, hun som lagde den beste kaffen, og i tillegg fikk all maten til å smake bra. Det må jo være en kunst, med tanke på det de spiste! Kunne ellers tenkt meg å fått enda mer historier om gjenferdet/spøkelset som skaper så mye ugreie på Sumarhus. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om denne boken får terningkast 5 eller 6. Den må synke litt mer inn først, før jeg konkluderer :)

Jeg leste de siste sidene på verandaen i formiddag, med sola som står så høyt at den skinner over trærne. På Island var rips den eneste bærbusken som overlevde klimaet, har jeg fått vite av en islending, og det kunne skje at den vokste i Reykjavik.

Folk som lever i dette barske landet, måtte vel ta alt som det kom, regn hele sommeren, fórmangel, sauer som kommer bort, dør, folk som fryser, sulter, dør, dårlig saltfisk og vassgraut hele året. Men uansett, sin egen herre.

Personlig synes jeg Bjartur var nokså hjerteløs, som mann av sin tid var han vel hakket verre enn de fleste andre. Hvorfor jager han bort den siste rådskona, som kommer hjem med kaffe og skråtobakk? Hun som lager bedre mat enn noen av de andre? Fordi han ikke kan annet.

Fordi han ikke skal ta imot hjelp av noen, sjølhjulpen som han insisterer på å være.

Jeg blir mer irritert enn imponert over Bjarturs sterke vilje. Tvang er en bedre beskrivelse enn vilje, slik som jeg oppfattet ham. På den andre siden blir ikke stor litteratur hvis ikke det er noe som skurrer i og mellom folk.

Et emne vi ikke har vært innom i diskusjonene om verket, er kvinnenes stilling i det samfunnet som beskrives. Det er jo ganske påfallende hvor lett det virker for Bjartur å skaffe seg "kvinnfolkhjelp" på den usle gården sin, enten det nå er gjennom ekteskap eller ikke. Til og med den siste rådskona tar til takke med primitive forhold, enda hun åpenbart ikke står på bar bakke, slik mange andre gjør. Her er kvinnenes rolle helt avhengig av hvorvidt de har en mann å forholde seg til, ironisk nok.

Jeg oppfattet det slik at det var en slags legdordning, som jeg igjen tolket slik at det ikke var frivillig om man ville bo hos de(-n) som var villige til å ta imot folk. Det er mulig at jeg bare overførte dette fra Småland og Astrid Lindgren, uten noen videre kritisk tenkning. Uansett har du et poeng angående kvinnens stilling.

Natta måtte takast i bruk for å få med meg dei siste sidene.
Dette er ei bok eg er glad for å ha lese, utan tvil- men det er også ei bok som gav meg vondt medan eg las.
Det var så vondt å lese om han snåle karen som kom og utnytta gjestfridomen på fleire vis. Det fekk store konsekvensar for Ásta Sóllilja og dei andre i familien. Ásta Sóllilja var både truskuldig og kjærleikssøkande, noko ho fekk betale dyrt for. Bjartur får også betale for sin eigenrådige veremåte, både på det økonomiske og det medmenneskelige planet.

Laxness har ein del språklege gullkorn, i tillegg til at han skildrar menneske og hendingar på ein framifrå god måte. Han skildrar kampen for sjølvstende både ironisk, beiskt og med poesi. Til tider verkar det ufatteleg at menneske kan halde på menneskeverdet under så kalde og uverdige butilhøve. Kunne formeleg kjenne både regnet og kulden som omgav dei. Han viser også den politiske utviklinga i samtida som fekk konsekvensar også for Island og folket der.

Eg har veksla mellom seks og fem på min bokterning, men har bestemt meg for at det iallfall no blir ein 5++, sidan eg no på slutten sat att med eit par trådar som heng litt i lufta.

"Kunne formeleg kjenne både regnet og kulden som omgav dei."

Enig, Hilda. I tillegg kunne jeg kjenne lukta av folk og fe både inne og ute, kjenne kløen fra lusa og smake den hardsalta brosmen og den grove rugmelsgrøten. Snakk om ensidig kosthold! At all mat ble kokt, gikk ikke opp for meg før i kapittelet der de to barna besøker gjesten på myra og for første gang opplever at noe kan steikes og få brun skorpe.

Den siste setningen din ble jeg litt nysgjerrig på: Hvilke tråder er det som henger i lufta?

Det er kanskje fordi eg har lese i seine nattetimar, men har ikkje fått med meg alt som hende med tre av søskena. Helgi forsvann på fjellet, Ásta Sóllilja fekk eit barn til som ho var åleine med? ( har ikkje fått med meg kva som hende der), og Gvendur kom heilt i skuggen etter sitt mislukka forsøk på å kome til Amerika. Men kva skjedde med Nonni?

Må ellers sei at Laxness er ein forfattar eg har lyst å lese meir av. Las ein stad at han ein periode var kommunist etter eit besøk i Sovjet, og at han var provosert av Hamsun - meinte han idylliserte bondelivet. "Sin egen herre" vart karakterisert som ein politisk roman, og eit av hans store verk. Det rare er at boka ikkje var nemnd i ei bok eg har om store forfattarar.

Kanskje boka du nevner, ikke er av helt ny dato? Den første norske oversettelsen (1954) hadde tittelen Frie menn.

Når det gjelder løse tråder, er jeg for så vidt enig. Den eneste personen som vi følger så noenlunde jevnt gjennom hele historien, er Bjartur. Hva de andre foretar seg eller kommer ut for når de er ute av syne for oss, må vi mer eller mindre gjette oss til.

Men Nonni ble altså sendt til Amerika. Hvordan det gikk med han der, må vi også stort sett bare gjette, men siden det var han som (med hjelp fra onkelen) sendte reisepenger til Gvendur, kan vi vel regne med at han ikke led noen nød.

Nonni dro til Amerika, han.

Nå har jeg også lest ut boka, og det var med stor glede jeg las den. Det er ingen tvil om at han en særdeles skrivefør mann med sine utrolig gode og levende skildringer av naturen, mennesker og dyr.
Han skriver nok slik livet fortonet seg for mange islendinger i virkeligheten også på den tiden. Det var hardføre folk som levde i pakt med naturen som kunne være nådeløs spesielt vinterstid, så også her i boka. Det er nesten så en fryser med de.
Her i boka finner en mange hverdagslige dramaer for de menneskene som klorer jeg fast. Befriende å slippe å lese utbroderinger om intime detaljer menneskene mellom som det er så proppfullt av i dagens litteratur.
Jeg synes Laxness og Hamsun har det til felles at de bl.a. er mestere i personbeskrivelser, de skriver om menneskeskjebner på godt og vondt, om ekte hverdagsmennesker i sin tid og i sine miljøer.
Jeg mener de er sine Nobelpriser verdig, ingen tvil om det.
En annen bok av Laxness som jeg vil trekke fram er den fantastiske boka Brekkukotkrønike
De av dere som likte "Sin egen herre" vil jeg tro blir begeistrer for Brekkukotkrønike også.

Du har helt rett, Karin. Jeg har lest Brekkukotkrønike og blitt begeistret!

Boken (eller vil det være mer korrekt å kalle det verket?) er vidunderlig lettlest, med myk og underfundig humor. Jeg synes personskildringene er magiske i sin enkelhet, hver person blir så mye mer skildret enn bare skildret, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det er så lekende lett å følge hver enkelts sinnstemning, det er ikke noe kryptisk og usagt, ingenting mellom linjene, til tross for alt er nettopp det, mellom linjene. Dette er virkelig stor litteratur.

I kapittel 50 blir Åsta Sollilja reint trollbundet av diktene som "huslæreren" framfører. Den sjarlatanen. Jeg ble nysgjerrig på hvilke dikt dette kunne være. Historiene om Ossian kan man saktens skaffe seg informasjon om, men hvem er den franskfødte jegeren ved Mississippiflodens skogkledde bredder?

PS: Kan noen fortelle meg hvordan jeg henter fram aksentene på et standardtastatur? Det irriterer meg å ikke kunne skrive navnene riktig!

Eg veit ikkje om vi snakkar om same problemet no, men eg får heller ikkje til å skrive enkelte "fnuttar" inn i tekstboksane her inne. Eg har inntrykk av at dette er eit problem som har oppstått nyleg. Måten eg løyser det på er å skrive i Word, og deretter lime inn i tekstboksa. Fungerer greit, men det kjekkaste er jo om ein får til å skrive det inn direkte.

Det er ikke bare du som sliter med dette problemet. Kanskje det løser seg ved å skifte tastatur til norsk med samisk. Se her.

Hjelper denne siden?

Takk for godt forsøk, Gretemor; men det må være ett eller annet med Bokelskere (skrifttype, forhåndsinnstillinger eller noe annet som går over min forstand) som gjør at aksent aigu-en ikke slår inn hos meg.

Det tror jeg du har rett i, Marit, jeg har samme problem som deg. Jeg har ingen vansker med aksentene i et Word-dokument, men i innlegg her på bokelskere har jeg gitt dem opp. Prøver å la være å irritere meg ....

Jeg har et tastatur som er tilpasset iPaden, jeg finner ikke alle tegnene der heller. Har du et nummer/talltastatur på høyre siden? Da tror jeg du skal bruke de sammen med Alt-knappen.

P.S. har du forsøkt å trykke alt-knappen først, så bokstaven som skal ha aksenten?

Når det gjelder tatstaur vet jeg ikke, men om du taster direkte på ipaden så må du holde inne den bokstaven du skal endret. Skal du ha "ö" så holder du inne "ø" f.eks.

St.Hansaften 2015.

Jeg har akkurat lest siste setning i Sin egen herre.

Denne romanen er det beste skjønnlitterære verk jeg har lest på lang, lang tid.
Boken har alt man kan vente seg av stor verdenslitteratur: Suveren skrivestil, ypperlig miljø- og naturskildring og tankevekkende aforismer og beskrivelser som gjør at personene, landet og politikken trer tydelig fram for leseren.

De siste kapitlene viser at dette er en politisk roman. Også.
Jeg/vi var inne på det i tidligere innlegg. Laxness var vel sosialist (er ikke sikker på om han forble det), men om Bjartur ble det, får andre finne ut av.

Og det aller siste kapittelet er temmelig vemodig. Nærmest sakralt, synes jeg.
Og en (halv)åpen slutt(?).

Det gikk litt raskt med lesinga på slutten. Først og fremst fordi teksten selv dro meg med, men også for å slippe å ta med boka på ferieturen(e).

Og jeg siterer litt fra kapittel 72 (for å vise noe av Laxness' underfundige humor):

Ólafur i Ystadalur hadde underskrevet kontrakten for den lille, fattigslige gården sin, men bodde fortsatt i den samme jordhytta som hadde frarøvet kona hans og barna livet; menneskelivet er nå engang ikke langt nok til at en småbonde kan bli velstående, det står det visstnok til og med skrevet i en vitenskapelig bok av en mann i utlandet."

Det blir spennende å lese hva dere andre synes.

Jeg gir i alle fall Sin egen herre terningkast seks.

Eg har att omlag 100 sider. Hundre norske sider, det blir vel omlag 1000 islandske

Her står no Vanskelige tider for døra.
Eg kjenner at eg blir nesten litt irritert på Bjartur som er så sta at han ikkje eingong prøver å smake på fersk mat når han vert boden det. " Nåja, vi liker nå bedre kjerneføden vi, da,sa Bjartur, - vi vil ha det salt og surt.
På meg verkar det som om gammal, bederva mat er storparten av kosthaldet. Vassgraut, sur blodpølse og gammalt, hardt brød.
Har nettop lese ei bok av kinesiske Mo Yan, der den sta bonden Lan Lian ikkje er så heilt ulik Bjartur i måten å vere på.

Elles så opplever eg skrivestilen hos Laxness som svært variabel i god meining. Her er lyrikk, nesten refererande tekst - spesielt det som gjeld politiske innspel - gode skildringar av natur og menneske, og endåtil tekster som får meg til å tenke på folkedikting: "Det var en gang..."
Likar, og likar godt!

Jeg forsøker virkelig å forstå meg på denne Bjartur, men det skorter på mer enn én gang. Hvorfor i all verden kan han ikke benytte seg av den gratis maten han har på sin egen eiendom?

Jeg har lest at Laxness har en spesiell forkjærlighet for fugl, og vi skjønner at Bjartur og Rósa har det samme, men i stedet for å spise salta og av og til råtten fisk fra kjøpstaden, kan han fange sin egen ferske, feite ørret rett utenfor stuedøra. Hvorfor gjør han ikke det? Hvilke idealer eller tro bryter det med? Noen som vet eller kan gjette?

Vi kan lese i kap. 9: En skogstur, at sognefogdens sønn forteller Bjartur at han bor i et spiskammers.

Det virkar for meg som at det er ei oppfatning om at ferskvassfisk ikkje er bra for helsa. I kapittel 49, der bestemora fortel om jarnhelsa si til den nye huslæraren, seier ho:

Aldri i min tid har jeg sett noen omn, men så har jeg da aldri heller aldri vært sykelig så lenge det heter seg at jeg har levd, bortsett fra at jeg fikk kraftig kløe en natt da jeg gikk i mitt femtende år, men likevel ikke så ille at jeg ikke kunne stå opp om morgenen og ta meg av pliktene mine, og det hele skyldtes noe frisk mat som guttene den gangen hadde som vane å trekke opp av vannet der i traktene

Eg meiner eg såg eit tilfelle tidlegare i boka også, der Bjartur var skeptisk til ferskvassfisk.

det kan stemme ...
fiskeguiden.no: Fisk med spolorm i magen må stekes godt!
bm. 'kraftig kløe en natt'
avd. fjerndiagnose

Kanskje de trodde ferskvannsfisken inneholdt giftige stoffer fra vulkaner og breer.

Kanskje. Kuriøst nok så har eg ved eit par høve støytt på liknande haldningar i Brasil, og der er det korkje vulkanar eller brear.

Jeg husker Bjartur kom med noen uttalelser til Rosá, da hun fanget en ål i bekken, om at den var forhekset. Der og da tenkte jeg at det gjaldt spesifikt ålen, men det kan jo omfatte all ferskvannsfisk?

Jeg oppfatter Bjartur som en mann som ikke tar imot gode og/eller velmente råd fra andre, eller hjelp for den saks skyld. Noen ganger er han forunderlig generøs, når Frida skjeller og smeller om dårlig mat og utnytting, men i neste øyeblikk slakter han kalven en tidlig søndag morgen før noen har stått opp. Han er et menneske og sin egen herre, det er sikkert.

Kan det ha noe å gjøre med småfolkets forakt for luksusvanene i de høyere klassene? Jakt og fiske var kanskje noe de mer bemidlede drev med som tidsfordriv, ikke i hovedsak for mataukens skyld. Og Bjartur hadde ingen fritid å kaste bort på slikt.

Det er nok forklaringen. Vi må nok se Bjartur og andre i et klasseperspektiv når det gjelder deres meninger, følelser og handlinger.
Vet ikke om det er riktig å kalle Sin egen herre en politisk roman, men den er vel det også.

Jeg syntes det er flere grunner til at man kan kalle dette en politisk roman.
Vi har Bjartur sin kamp for individualisme satt opp i mot fellesskap og samarbeid.
Levevilkårene for de ulike klassene blir godt belyst og bøndene sine rettigheter ovenfor kjøpmennene blir stadig diskutert i historien.

Mener samtidig at dette fantastiske verket er mye mer enn bare politikk, denne romanen inneholder nesten det meste.

Sant nok.
Og nå er jeg kommet så langt (ca. 100 sider (av 517) igjen) at jeg har fått en anelse om hvorfor Sin egen herre sammenlignes med Markens grøde. Begge beskriver jordbruk og en bondes nyrydning og livsførsel. Men mens Laxness er positiv til utvikling og moderne teknologi, er Hamsun svært pessimistisk (konservativ og reaksjonær) i sin beskrivelse av moderne teknologi og nymotens påfunn. Men konsekvent er jo Hamsun ikke på dette området heller.

Begge bøkene er nok politiske romaner, og de har på en måte både det samme og motsatt budskap.

Dette er noe jeg har fått inntrykk av etter å ha lest nesten hele Laxness' roman og hele Hamsuns.
Og etter å ha lest andres omtale/tolkning av bøkene.

Så får vi se om oppfatningene mine stemmer når jeg er ferdig med Sin egen herre.
Om tre-fire dager.

Det hørtes logisk ut, Marit. Der har du nok forklaringen.

Kanskje han ikke føler seg som "sin egen herre" dersom han utnytter noe i naturen som han ikke har alt opp selv.
Eller så er det noe med tvangstanker og sauer, som jeg var inne på i et tidligere innlegg.
Bjartur var også lite begeistret for kua som kom til gards.

Bare noen strøtanker på en fredagskveld.

God helg.

Ja, men han kjøper jo sauer og han kjøper fisk. Kua var vel mer eller mindre tvunget på han. Merkelig, det at han ikke vil skyte fugl, kan jeg forstå, men fisken ..?

I det samme kapittel 9, kaller Bjartur ørreten som ungdommene har fisket for udyr, det er helt fjernt for meg hva han kan mene med det.

P.S. Inntil Marit kom med forklaringen, da ble det hele forståelig. Han har forakt til overs for ørreten, fordi han forakter de som fisker den.

God helg til deg også.

Eg er nok langt bakpå...av div grunnar...
Men- eg har no akkurat fullført første del-og likar det godt! Ser at nokre skriv om sauene som får svært mykje omtale, og sauene - eller kanskje eg må seie sauen- fekk no store konsekvensar både for Bjartur og Rosa!
Laxness får verkeleg fram det meir enn enkle livet som vart levd av småkårsfolk på Island, og eg opplever språket som rikhaldig med gode skildringar.

Bjartur er både sta og eigenrådig, han gir ikkje opp så lett. Synest møtet han hadde med presten var kostelig.
For ikkje å gløyme Fadervåret i gravferda:
- Fader vår, du som er i himmelen, ja, så uendelig langt borte at ingen vet hvor du er, knapt noe sted, gi oss i dag noe ørende lite å spise til din herlighet, og tilgi oss hvis vi ikke greier å gjøre opp for oss hos kjøpmenn og långivere, men la oss fremfor alt ikke fristes til å ha gode dager, for riket er ditt.

Med det same eg starta, så kunne eg faktisk ha tenkt meg at boka var på nynorsk, av ein eller annan merkeleg grunn....(reagerer ikkje på det no,då)
Men når det gjeld tidsperspektivet - kan det vere i starten av 1900- talet? Eg har prøvd å Google litt, men fann det ikkje ut...

Når det gjelder tidsepoken på historien står det følgende i etterordet i min utgave av boken:

Sin egen herre beskriver en av de største samfunnsomveltningene som har funnet sted på Island.
Når Bjartur starter gårdsdriften sin, trolig i året 1899, om man skal dømme etter hvordan første verdenskrig og andre ytre omstendigheter slår inn i fortellingen.

Etterordet er av litteraturhistoriker Jón Yngvi Jóhannsson.

I første kapittel blir det opplyst at Veterhus ble nedlagt og forlatt i 1750. Bjartur omdøper eiendommen sin til Sumarhus og tar den i besittelse 150 år etter, får vi også vite i et av de første kapitlene. Starten av 1900-tallet skulle stemme nokså bra, Hilda.

Det refererast til verdskrig tidleg i boka, så det er naturleg å tenke seg at handlinga ligg etter 1914. Eg meiner å ha lest ein stad at handlinga skal vere på 1920-talet, men er usikker på kvar eg har lest det.

Boka hadde nok gjort seg på nynorsk, ettersom både islandsk og nynorsk ligger nærmere norrønt enn bokmål gjør.
Korriger meg dersom jeg tar feil.

Eg tykkjer no at alle bøker gjer seg godt på nynorsk eg, då.

Gode bøker gjør seg godt på et hvilket som helst godt språk, så sant det er leselig for den som skal lese dem.

Er halvveis i den tredje delen, Vanskelige tider, og som tittelen sier så får Bjartur litt å stri med. Det sier litt når Bjartur som aldri har hatt noe til overs for overtro og snakk om onde ånder vurdere om han skal tilkalle presten for at det skal bli fremført salmer og gudsord på Sumarhus for å tilfredstille onde makter.

Overnaturlige hendelser er mest ubehagelige av den grunn at de forstyrrer den kunnskapen om verden som er menneskenes grunnvoll, og etterlater sjelen hengende i løse luften, der hvor den ikke hører hjemme.

Da er jeg klar til å lese den delen som heter "Vanskelige tider".

Etter kap. 39 skriver forfatteren:
"Her slutter første del
Barcelona- København, vinteren 1933-34.
(Etter utkast fra 1932)

Hva betyr det?
Kap. 1 - kap. 39. består jo av to deler ("Islands landnåmsmann" og "Gjeldfritt bo").
Kanskje romanen opprinnelig ble utgitt i to bind.

På slutten av kapittel 38 sier Bjartur i Sumarhús:

" - Ingen makter mellom himmel og jord skal få meg til å svike sauene mine for ei ku. Jeg har arbeidet for min sauebestand i atten år. Det tok meg enda tolv år å betale ned grunnstykket mitt. Sauene mine har gjort meg til min egen herre, og jeg kommer aldri til å bøye meg for noen. En slik skam skal jeg aldri la sitte på meg, at jeg banker på annen manns dør for å be om høy om våren. Men kua, som ble prakket på meg av sognefogden og kvinneforeningen for å ta matlysten fra barna og det beste høyet fra sauene mine, for den kommer jeg aldri til å gjøre noe annet enn én ting. Og det skal gjøres nå."

Denne uttalelsen er en svært dekkende beskrivelse av hovedpersonen, mener jeg.
Bjartur i et nøtteskall, så og si: "sauene mine" og "min egen herre".
Det er enda bra at dette er en polyfon roman, der mange forskjellige personer uttrykker mange forskjellige tanker og følelser. Ellers hadde det blitt svært ensformig, men som den store forteller Laxness er, skriver han en roman som omhandler mange ulike menneskelige væremåter og tankesett. Fargerikt persongalleri.
Kanskje ikke riktig å si at Bjartur har tvangstanker, ettersom vi blir kjent med også andre sider av denne sauebondens vesen, men en slags spesiell type er han, med personlige trekk som er svært dominerende.

Ang. spørsmålet om korvidt boka opphaveleg kom ut i to bind; dersom ein skal tru på dei engelske, tyske og kroatiske wikipedia-sidene om boka, så gjorde den visst det. Men på dei svenske sidene så skriv dei at den kom ut i tre bind. Rekorden finn eg på dei islandske sidene, der heitest det at den kom i fire bind.

Så då kan ein kanskje tru det ein vil?

PS – på Nasjonalbiblioteket ser det ut for at boka kom ut med tittelen Frie menn i 1954, og i to bind (har ikkje norsk IP-tilgang nett no, så eg får ikkje åpna boka for å sjekke).

Fire bind, som vart samla i eitt under den tittelen som boka har nå: "Sjálfstætt fólk er skáldsaga eftir Halldór Laxness sem var gefin út í fjórum bindum á árunum 1933-1935: Landnámsmaður Íslands, Skuldlaust bú, Erfiðir tímar og Veltiár. Seinna meir voru bindin sameinuð í eina bók og er sú bók nefnd Sjálfstætt fólk."

Greit nok. Visste ikke at vi kunne islandsk før i dette øyeblikk ! For meg, i all beskjedenhet, direkte oppsiktsvekkende ! Takk igjen, Kjell !

Søndag 14. juni, 2015

Snart halvveis i boka.

Kapittel 32, "Om verden" er et av de fineste kapitlene så langt. En liten roman i romanen. Fabelaktig natur- og menneskeskildring. Ásta Sóllilja og faren på tur over heiene mot byen Fjördur. Vakkert. Og ungpikens opplevelse av byen og voksenverdenen. Skremmende.
Forholdet mellom far og datter kan vel beskrives som noe ambivalent. Men for all del: Kjærligheten overvinner alt.
Det er kanskje ikke alle som har lest like langt ennå, så jeg skal ikke røpe mer.
Uansett er det helt sikkert noe å glede seg til gjennom hele romanen.

Hvor langt i lesingen av Sin egen herre er dere kommet?

Onsdag 22. juli 2015
En snau måned etter at felleslesingen er avsluttet, har jeg begynt å titte på denne tråden :-)

Jeg er enig med deg, Kjell i din vurdering av kapittel 32 «Om verden», dette er enestående fortellerkunst, inntil din setning:
«Forholdet mellom far og datter kan vel beskrives som noe ambivalent.»

Jeg oppfatter ikke forholdet mellom faren og datter som ambivalent, snarere tvert imot; de er begge uendelig glad i hverandre. Men ungjenta er fortsatt et barn, og hun forstår ikke, hun har ingen forutsetninger for å forstå, hvilke følelser, eller kanskje heller drifter, hun vekker i faren i sin søken en trøst denne grufulle natten. Jeg leste disse linjene med stigende uro, dette kunne slå i to retninger, minst. Men takk og lov – faren, i sin kjærlighet til datteren, redder dem begge ved å stå opp, kle på seg og gå ut av huset.

Jenta forstår ikke hva som har skjedd, hun er for ung, og tror faren straffer henne for noe hun ikke vet hva er. Men som du er inne på, kjærligheten mellom dem består.

Enig med deg i at kapittel 32 var flott.
Det er forøvrig så mye vakker tekst i denne boken at jeg flere ganger stopper opp og leser avsnitt om igjen. I kapittel 33 får vi høre om de 16 timers lange arbeidsdagene ute på jordene og da møter vi dette poetiske avsnittet:

Når det var klarvær glemte de en gang imellom det trøsteløse strevets absolutte makt i solens lys, og tankene svevde mot fjerne mål, fant hvile i kommende års forhåpninger om et friere liv på et bedre sted, disse drømmene hadde fra tidenes morgen vært trellens kjennemerke, det er som om solen tar parti med ham i dette, men dessverre var det denne sommeren færre av disse dagene der ønskelandene besøker sjelene i dagdrømmene over ljå og rive, dette var nemelig en regnværssommer, og klissvåt på en gjennomtrukken mark greier ingen å glemme øyeblikkets nærvær.

Jeg skal begynne på kapittel 34 og føler meg veldig i rute i forhold til leseplanen. Det er jeg veldig fornøyd med siden jeg på de to foregående bøkene ble hengende litt etter.

Akkurat startet og er skikkelig på etterskudd, men jeg trøster meg med at det er siste bok og jeg har hele sommeren på meg. Liker veldig godt det jeg har lest så langt og av kommentarene her så har jeg mye å se fram til.

Et (visdoms)ord til oss travle og opplevelsessultne nåtidsmennesker:

"Det var gode dager. De var helt ensformige, og det er de beste dagenes adelsmerke, de gled aldri ut av guttens erindring. Det hender ingenting, man bare lever og ønsker seg ingenting annet, og mer enn det er det ikke." (kap. 31).

Mange tankevekkere i denne romanen.

Første bolken er fullført. Det er ikke så svært lenge siden sist jeg leste boka, men har likevel hatt stor glede av gjenlesingen. Andre har nevnt språket, og der er jeg helt enig: Dette er storveies. Poetisk, humoristisk, komisk og tragisk, og stundom bitende ironisk. (En liten innvending likevel: Flere steder finner jeg uttrykket "så og si" i en ellers feilfri bokmålstekst. Det kan være oversetterens feil, og jeg har ingen formening om hvordan Laxness sjøl har uttrykt seg. Dette er pedanteri i den store sammenhengen, men når det gjelder språk, er og blir jeg en pedant).

Siden Laxness i sin tid uttrykte sterk skepsis (mildt sagt) til Hamsuns framstilling av nybrottsmannen, er det naturlig å dra sammenlikninger til Markens grøde. Ved første blikk er det kanskje likheten som springer en i øynene, men ved nærmere ettertanke synes jeg ulikhetene er mer iøynefallende:

Isak på Sellanrå opererer i uberørt natur, der han sjøl har tråkket stien fram til stedet der han velger å slå seg ned. Bortgjemt og fjernt fra folk. Hvor han kommer fra og hvilken bakgrunn han har, får vi ikke vite. Bjartur derimot, kjenner landskapet, folket og endatil jorda og hustuftene der han vil slå seg opp som "sin egen herre". Mens Hamsun greit konstaterer ar Isak, etter lange vandringer, er fornøyd med sitt valg, gir Laxness en blomstrende beskrivelse av dagen da Bjartur kommer for å ta eiendommen sin i besittelse. Solskinnet glitrer i småbølgene, bekken klukker, endene dykker, svanene padler - det er så gjennomført idyllisk at man allerede her må begynne å ane ugler i mosen, sett i lys av hva man har fått vite i første kapittel.

De to hovedpersonene har svært få likhetstrekk. Det eneste jeg finner, er at de er ganske sta begge to. Men der Isak er fåmælt og traust, er Bjartur ei veritabel skravlebøtte. Har han ikke folk å snakke med, holder han forelesninger for hunden og sauene. Isak ville aldri finne på å stemme i et kvad i lystig lag, enten rimet er sånn eller slik, mens Bjartur lar seg lokke utpå rett som det er, og endatil berger livet ved å repetere alle de kvad og viser han kjenner.

Dette får være nok så langt på natt. Jeg slutter meg til begeistringen over svigerfars fadervår, men vil også framheve avslutningsdiktet, selv om det ifølge Bjartur har feil rim. Og innledningen til andre bolken er noe av det vakreste i boka hittil - gjennomsyret av kjærlighet til landskapet.

Ferdig med første del av boken og som andre her så syntes jeg minnestunden i sauefjøset var fornøyelig lesing. Uforglemmelig når fadervår ble lest og Bjartur som eneste ikke bøyer sitt hode fordi han nekter å bøye hodet for dikt som ikke går på rim .

Akkurat lest ferdig først kapittel i del to, Vintermorgen, og her har vi hoppet frem i tid og mye har skjedd.
Må forøvrig si at starten på dette kapitelet var utrolig vakkert.
Litteraturhistoriker Jon Yngvi Johannsson skriver i etterordet:

Sin egen herre er et utrolig mangslungent og komplekst verk. Det rommer alt fra grov humor som til tider nærmer seg det absurde, som i samtalene mellom Bjartur og sambygdingene om verdensproblemer og ormekurer for sauehunder, til vare og vakre lyriske kapitler, som begynnelsen på den andre bolken, Vintermorgen, som er noe av den sterkeste prosa som er skrevet på islandsk.

Av og til finner man igjen tittelen i selve teksten, nå på side 13 i Verdensbibliotekets utgave: "Det er ikke bare høyden på kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som selv eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham". Det er et lite høydepunkt, jeg fant, jeg fant.

Forresten er det alltid hyggelig når man har en hund å snakke med, selv om den "gule bikkja som følger han" har lus. Jeg er litt interessert i urter og medisinplanter, mest teoretisk, og husker at det finnes en plante som kan brukes til å fjerne lus, men ikke hvilken plante.

Og så begynte jeg å tenke over hvem som har sagt noe tilsvarende før, og det er nettopp fra "Om mus og menn", men jeg husker ikke hvem som sa det. Så jeg håper på litt hjelp.

Bikkja til Bjartur?

Det virker rimelig å anta det. Fin hund. Jeg har ferie med barn for tiden, og skjermtiden er begrenset for alle parter. Lesetiden også. Kommer sterkere tilbake.

Apropos å kome i tankar om andre bøker; den sterke avhengigheita av sauehaldet får meg til å tenke på lesesirkelboka Mønsteret rakner. Ikkje fordi det var sauer i den boka, det trur eg ikkje der var. Men fordi personane i den boka også var sterkt avhengige av ein enkelt næringsveg; yams-dyrking.

Ein annan likskap er at hovudpersonane, Bjartur og Okonkwo, er temmeleg kompromisslause i framferda si.

Alle disse bøkene handler vel om en tid da man bygde landet. Det er kanskje en historie om sterke personligheter som preger omgivelsene. Utover det skal jeg ikke uttale meg mer om denne boka før jeg har lest mer.

Jeg mener å huske at i de aller fleste av Laxness bøker handler det om hardt arbeidende mennesker, fattigdom og skjebner, snø og kulde. Det er vel ikke for ingenting han skriver om dette, det var vel en del av å leve i utkantene på Island i sin tid.
Naturen har krevd og krever sitt, så også i denne boka, mektige beskrivelser og mer vil vi nok lese om utover i boka.

Jeg har ikke lest noe av Laxness før, dermed tenkte jeg å være forsiktig med å se for mange sammenhenger, historien kan fort bli noe helt annet enn det jeg forventer nå. Men det er åpenbart at dette er en stor forfatter.

Hvis du tenker på dette med å eie jord, så har jo de to hovedpersonene hos Steinbeck en drøm om å få eie sin egen gård en gang i framtida.

Det var Candy jeg tenkte på: "Jeg har stått i og planta og sådd for nesten hver eneste farm her i staten (California), men det var ikke mitt korn, og når jeg høsta inn, så var det ikke mitt noe ta det jeg høsta". Men drømmen om å eie noe er vel allmenngyldig i Steinbeck sin bok, som du peker på. Takker for siste innlegg, du peker på en interessant forskjell i personlighet hos de to hovedpersonene. I går leste jeg om turen hjem etter bryllupsnatten, og der viser Bjartur seg fra en litt annen side. Men mennesket er mangfoldig, heldigvis.

Bokens tittel finnes flere ganger i teksten. Og det er Bjartur (alltid, etter det jeg kan huske) som uttaler eller tenker at han er - og at det er svært viktig å være - "sin egen herre".

Liker så godt alle de flotte naturskildringene i boken og når vi får følge Bjartur på sine vandringer er det poesi forfatteren skriver.

Men heiene hadde også en annen verdi for denne mannen...
Den var hans åndelige mor, hans kirke, hans bedre verden, slik havet uunngåelig blir for den reisende.

Liker utrolig godt språket i boken.

Det gjør jeg også, når jeg finner roen til å lese.

I den selvbiografiske "Skaldetid", skriver Laxness at han ble veldig fascinert av landskapet, når han reiste rundt for å hente stoff til boka. Han skriver at enkelte steder er det nærmest som rismarkene i Kina, og myrvannet er lunkent og inneholder til og med aure. Fisken kan spises, fordi den ikke får i seg de giftige stoffene som ellers finnes i vannet, skal vi tro han rett.

Veldig begeistra er jeg.

Da har jeg lest første delen (bolken) av boka, den som har tittelen "Islands landnåmsmann".
Neste del heter "Gjeldfritt bo"(positiv tittel), og den tar jeg fatt på ganske snart.

Sin egen herre er en roman med mye handling, både episodisk og fortellende, mye humor og filosofering. Samtalene er både tankevekkende og underfundige.
Og så er det sauene. Kunnskapen om sauer og sauehold virker å være det aller viktigste for disse islendingene. Og Bjartur fokuserer på sauene nesten uansett hva det snakkes om. Nesten så det kan bli litt for mye, og overdrevent på et vis. Men kanskje er det en riktig beskrivelse av tankegang og forhold på Island slik de var (og er?).
Jeg har ikke fått med meg hvor på sagaøya handlingen foregår, men det er ingenting om fiskeri, slik det var i "Himmelrike og helvete".

Og så er det alle diktene og strofene og skaldskapen. Jeg lurer litt på om det er spesielt for islandsk litteatur. Bladde litt i Snorre (kongesagaene), og der er det svært mange strofer og skalde-diktning. Det er også noe i "Njålssoga".
Har lest noen islendingesagaer opp gjennom årene. Husker noen av dem som ganske tørre og "kjedelige", selv om handlingene var dramatiske, og personene var sterke (fysisk og psykisk) og interessante.

På slutten av siste kapittel (kap. 24) i første del finnes denne strofen:

Skam deg du, din falske rev
kom ikke inn i mitt hus,
ha deg vekk herifra,
for her står Jesus.
Ut Kurkur,
inn Jesus,
ut Kólumkilli
inn Guds engel,
ut Ragerist,
inn Jesukrist,
ut Malediktus,
inn Benediktus -

Ganske kryptisk i mine ører. Hvem er Kurkur, Ragerist, Malediktus og Benediktus?

Man sitter stadig vekk og smiler og humrer under lesingen. Jeg tar med et par sitater fra
kapittel 21 (likbærere):

Ólafur var slik skapt at han undret seg over disse små menneskevesenene, hvis man da kan kalle dem vesener, som kommer inn i verden istedenfor de andre som blir borte. - Det er helt makeløst når man begynner å tenke på det; her er det plutselig kommet et nytt legeme og en ny sjel, og hvorfor kommer det egentlig og hvorfor fortsetter de å komme? Ja, dette har jeg spurt meg selv om mange ganger, både natt og dag. Som om det ikke hadde vært mer naturlig at de samme menneskene levde i verden hele tiden, da hadde det i alle fall funnes en sannsynlighet for at folk kunne bli velholdne til slutt.
[ . . . ]
Så gråt den gamle mannen fadervåret, uten å slutte å skjelve, uten å rette seg opp, uten å ta tørkleet fra øynene, mer enn halvparten av ordene hans druknet i hikstene. Det var ikke så lett å forstå hva han sa: - Fader vår, du som er i himmelen, ja, så uendelig langt borte at ingen vet hvor du er, knapt noe sted, gi oss i dag noe ørende lite å spise til din herlighet, og tilgi oss hvis vi ikke greier å gjøre opp for oss hos kjøpmann og långivere, men la oss fremfor alt ikke fristes til å ha gode dager, for riket er ditt. - Det var kanskje vanskelig å tenke seg et mer velvalgt sted for denne praktfulle bønnen, det var som om Frelseren hadde skrevet den for denne anledningen.

Man blir i godt humør av å være med i denne begravelsen.

Handlingen foregår i nærheten av Bláfjöll, i dag et populært skisenter ca. 20 km sør-øst for Reykjavik.

Er du sikker på det? Jeg har fått inntrykk av at dette utspiller seg lenger nord, blant annet siden folk omtaler "der sør" som noe litt fjernt. Det finnes et Blåfjöll (ach, disse hersens aksentene jeg ikke får til!) i nordøst også, og elva som i dag heter Jökulså renner nordover. (Bjartur karrer seg i land på den østre bredden etter bukkerittet).

Jeg har ikke greid å finne ut noe mer. Noen der ute som vet hvor Sumarhúset til Bjartur lå?

Sikker er jeg ikke. Vi sjekker opp i morgen.

Ikke lett å bli helt klok på øya og stedsnavn, men dog veldig interessant å studere Island på kartet. Jeg har også registrert "Jökulsa" både som utspring fra Vatnajökull, samt elva Langjökull som det også kan være snakk om? Finner jo greit Blàfjöll øst for Reykjavik også, men kanskje kalte de et annet fjell Blàfjöll også? Det er jo en del beskrivelser på side 10-11 hvor det blant annet nevnes 5 timer på hest over heiene mot øst, i rolig tempo. Derifra går kjøpstadsveien ned til fjorden. Et kjapt google-søk viser at avstanden fra Reykjavik til Vatnajökull er 25 mil i luftlinje, så jeg ville derfor tippet at det må være elva Lanjökull som beskrives i boka, og ikke Jökulsa? Jeg synes avstandene blir for store ellers, hvis man går ut i fra at byen de refererer til er Reykjavik. Siden det i tillegg nevnes at Bjartur besøker en varm kilde på turene sine, bekrefter det min teori om at det foregår sørvest på øya. Spent på innspill i forhold til å få satt Bjartur sitt Sùmarhus mest mulig korrekt på kartet!
Jeg har for øvrig tatt med i betraktning at Laxness selv er født og oppvokst i området rundt Reykjavik, og at det i Mosfellsbær hvor familiens hans hadde gård, var vanlig å drive med ull (sannsynligvis sau?).
Mulig jeg er helt på jordet med noe av dette, men jeg synes det var så spennende å bruke litt tid på å forske på geografien :)

I kapittel 15 er Bjartur ute og leter etter ungsauen sin, og på s 97 i min bok (Verdensbibliotekutgaven) kommer han ned til Reykjadalur som ligger 40 minutters kjøretur fra Reykjavik. Han har da vært på farten et par dager.

Men det er en Reykjadalur et stykke sørøst for Akureyri også. Og reinsdyrstammen som nylig var innført fra Norge, tror jeg hadde tilhold i disse traktene.

Å kjære, nå skulle jeg ønske noen kunne gi oss fasiten. Ikke at det spiller noen særlig rolle for leseopplevelsen, men det er da fortærende å ikke få vite når man først er begynt å lure!

Eg veit ikkje kor autoritativ denne kjelda er, men denne presentasjonen ligg ute på heimesidene til Fjölbrautaskólinn við Ármúla, ein slags vidaregåande skule på Ármúli i Reykjavik. Der heiter det

- Sagan gerist á Jökuldalsheiði á Norð –Austurlandi.
- Kaupstaðurinn í sögunni er líklega Vopnafjörður eða Seyðisfjörður.
- Við Sænautavatn á Jökuldalsheiði hefur verið endurgert gamalt heiðarbýli. Þar má sjá yfir ríki Bjarts.

Og med ein viss risiko for å gå i baret, sjølv etter å ha konsultert Google translate, så meiner eg dette må tyde noko slikt som

- Historia gjeng føre seg på Jökuldalsheiði (Jøkuldalsheia) på Nord-Austlandet
- Småbyen i historia er truleg Vopnafjörður eller Seyðisfjörður
- Ved Sænautavatn på Jökuldalsheiði er det restaurert ein gamal fjellgard. Her kan ein sjå Bjartur sitt rike.

Altså omlag så langt unna Reykjavik som ein kan kome.

Hva du klarer å finne! :)
Det er kanskje varme kilder rundt vulkanene i området der også? Jeg mener nemlig å ha lest at Bjartur en gang var innom en varm kilde og drakk av den? Har hengt meg litt opp i den detaljen, og burde jo ha notert ned sidetallet,
Og jeg har nok også hengt meg opp i det med "kjøpstadsveien" ned mot fjorden, ser det ikke nevnes by/bebyggelse i beskrivelsen av Blàfjöll som jeg har innbilt meg å ha lest. Ikke lett med alle de islandske navnene. Men med denne oppklaringen om at det ligger i nord, er det kanskje Reykjahlid, som ligger sørøst for Akureyri som det snakkes om som "nede i sør"? I følge kartet mitt er det omtrent 6-7 mil mellom disse stedene.

Det spørs om det ikke må bli en Islandstur etter hvert! :)

Det ante meg vel at du ville ta saken, Jostein. Takk - da får jeg sove godt i natt også. Riktignok står det ingenting om at far og datter krysset noen elv på turen til Fjörður, men alle reisedetaljer kan vi vel ikke forlange - det var jo helt andre ting som var sentrale i det kapittelet!

Jammen er det det. På et oppdatert kart står det Reykjahlid, og det er ikke veldig langt unna elva Jökulsa. Men hvor omtrent ligger det Blâfjell du nevnte tidligere i innlegget? Det var jo en by som skulle ligge sør for Bläfjell, og jeg lurer derfor litt på hvilken by dette er snakk om også. Reykjavik er vel vest for Blàfjell? Det er like mye det med de varme kildene som gjør at jeg tenker at det er mer midt på øya i vestlig retning. I følge Wikipedia er disse kildene sørvest på øya, men det trenger jo ikke nødvendigvis å være korrekt. Kanskje er det andre varme kilder på Island også?
Jeg vil også prøve å finne ut av dette, siden vi først har begynt å studere kart :D

Jeg prøvde å legge ut lenke til værkartet fra YR, men den fungerte ikke. Blåfjöll ligger ute ved kysten nesten rett østover fra Akureyri. Om det er varme kilder i dette området, aner jeg ikke. (Det heter seg jo "ingen røyk uten ild", men kanskje det forekommer røyk uten at varmekilden kommer til overflata. Nå er jeg langt utafor komfortsonen min). Dette ble jo reint spennende!

Er det da sånn at han da holder til øst for Reykjavik? Jeg tenker han ikke kan være alt for langt nord, hvis han er i "gangavstand" til varme kilder? Leste om leteaksjonen hans etter sauen i går, så er omtrent dit jeg har kommet i boka. Høres i alle fall ut som litt av en tur han fikk nedover elva på den reinbukken :D

Håper at det er ok for deg Kjell at jeg kan komme med noen kommentarer til deg av og til, litt kjedelig å lese boken alene, men for all del si i fra hvis du ikke synes at det er greit, jeg forstår det!
Jeg vil bare si at jeg har kommet fram til kapittel 47, det du skrev i går var akkurat slik jeg oppfattet denne begravelsen, det eneste var at jeg fikk utrolig vondt av denne stakkars gamle faren, som måtte ta farvel med sin kjære datter, ellers var det jo ikke noen andre som gråt for stakkars Rosa. Og fadervåret har jeg skrevet ned, det kommer nok til å bli brukt i en eller annen festlig anledning. Jeg har også skrevet ned flere sitater, boken er jo rene gullkisten for meg som liker å holde en tale i ny og ne. Min neste tale, som blir i et bryllup i Spania, kommer nok til å inneholde noen gullkorn fra "Sin egen herre".
Jeg tror ikke denne boka er sammenlignbar med noen jeg har lest før, helt utrolig, det har kun vært ett kapittel til nå som har vært litt "tregt",og der du begynte i går, nr 25 Vintermorgen.
God helg Kjell

Et lite PS til mitt svar nedenfor (ang. "Markens grøde"):

Hentet fra det innledende essayet i Verdensbibliotekets utgave:

Om denne forskjellen på verkene sier Halldór Laxness selv: "Det er blitt sagt at Sin egen herre til en viss grad er et plagiat av Hamsuns Markens grøde. På et vis kan man si det er riktig siden det der stilles samme spørsmål som i Markens grøde - på tross av at svarene riktignok er stikk motsatte av Hamsuns svar. Jeg mener ikke å si at alle samfunnskonklusjoner - eller andre konklusjoner - i Sin egen herre er riktige, men vissheten min om at Hamsuns samfunnskonklusjoner i Markens grøde stort sett var gale, var til stede mens jeg skrev boken. Disse to bøkene har til felles, riktignok med tusen andre bøker, at de handler om bondespørsmål; men de har tydeligvis motsatt fortegn."

I diskusjonen her på tråden er også bøker av John Steinbeck blitt nevnt/diskutert.
Jeg har "Den gode jord" av Pearl S. Buck (Bokklubb-utgave, 1961) i bokhylla. Den leste jeg for en mannsalder siden, og den blir sammenlignet med "Markens grøde" i en artikkel i en av bøkene i Hamsun-selskapets skriftsserie:

Chengzhou He:
Seeing the World Through an Agricultural Lens. - A Comparison of Knut Hamsun's "Growth of the Soil" and Pearl S. Buck's "The Good Earth".

Og da skulle det ikke forundre meg om "Sin egen herre" kan sammenlignes med "Den gode jord".
Tenker jeg leser C. Hes artikkel på nytt snart.
Mer tvilsomt at jeg leser "Den gode jord" en gang til. Noen som har kjennskap til denne romanen/forfatteren (kan google den med tid og stunder)?

PS:
PS'et ble ikke så lite likevel. Kommer nok av at det bl.a. handler om Hamsun.

Ok for meg.

Har akkurat lest kap. 25. Det var en litt merkelig overgang fra første delen av boka. Men jeg finner nok ut av det når jeg leser videre.
Jeg leser tre-fire kapitler omtrent hver dag, så jeg blir nok ferdig med denne romanen i løpet av de neste to ukene. For det første er jeg ikke noen hurtigleser, og for det andre leser jeg mye annet parallelt med SEH.
"Tror ikke denne boka er sammenlignbar med noen jeg har lest før". Jeg er enig med deg når det gjelder Laxness' stil og språk (og bruk av "skalde"-strofer), men når det gjelder tema, kan den nok sammenlignes med Hamsuns "Markens grøde", som andre (Laxness selv?) har bemerket.
Men da jeg leste kapittel 25 om gutten og drømmene, fikk jeg assosiasjoner til fjerde bind i Olav Duuns "Juvikfolke". Tittelen på bind 4 er "I eventyret". På bokomslaget på min utgave står det bl.a.:
"I EVENTYRET (1921) er første del av det som blir kalla Odin-trilogien, og handlar om barndomen til han som skal nyreise ætta. Odin har i seg noko av gammalkarane, men har óg eit ope sinn og syner si eiga evne til å sameine gamalt og nytt."

Det er ca. 15 år siden jeg leste "Juvikfolket" (husker ikke så mye av handlingen, men jeg husker at slektskrøniken er ypperlig litteratur), men nå fikk jeg altså assosiasjoner til dette verket når jeg nå leser Sin egen herre i 2015.
Sånn er det: Jo mer man leser, desto flere sammenhenger finner man.

God helg

Det er berre litt over tre år sidan eg las heile Juvikfolke, og hugsar godt at det var "I eventyret" eg likte best.Har ikkje kome slett så langt i "Sin egen herre" som deg, skal bli spanande å sjå om eg får liknande assosiasjonar.

Mente selvfølgelig språket, temaet finnes jo i Markens grøde, men kan allikevel ikke sammenlignes mer utover det synes jeg da. Og tusen takk Kjell for din raushet!

Hvem er Kurkur, Ragerist, Malediktus og Benediktus?

Ja, det gjorde du meg også nysgjerrig på, selv om jeg ikke leser boken nå. Jeg googlet "Ragerist", og fant ut at det er et gammelt navn på fanden - det forteller det danske nettstedet ordnet.dk:

Ragerist, en. (muligvis omdannelse af Antikrist med tilknytning til dial. raggen (se u. I. Rakker 3), rag(g)i olgn. som navn paa fanden, se nærmere Feilb.​III.6a54ff. FOhrt.​Da signed Krist –.(1927).271f.; dial., gldgs.) som navn paa fanden. Feilb. jf. (som skældsord): *Tvi dig, du Belsebub, og tydske Ragerist (dvs.: Struensee), | I Helvede du bli'r vist nok en Organist. PhilopatreiasJunior. Poetiske Tanker om Forræderne.[1772].5.

Og hele reglen høres jo ut som en besvergelse - selv når man ikke har lest den i kontekst slik du har. "Malediktus" og "Benediktus" er jo, som du sikkert vet, fra latin (betyr henholdsvis "Velsignet/Den velsignede" og "Forbannet/Den forbannede" - og med det samme jeg leste det hørte jeg for mitt indre øre dødsscenen fra filmen "Mozart", der han komponerer dødsmessen som blir hans siste verk, og kraftløst synger for Salieri som skal notere partituret: *Maledictus - dadam, dadam, dadam ---"

Fint! Men omvendt, da. Forbanna og velsigna.

Oj da! Det er klart det er omvendt! Hjelpe meg....

Du verden, hva du vet annelingua. Under verset står det "Da hun hadde sagt frem denne hellige gamle bønnen, korset hun seg og sa: - Vi overgir oss alle i Guds makt og god natt".

Neida - jeg er bare rask til å stikke ut og google....! :)

(Ja, også har jeg hørt spanjoler banne: "Este maldito (et-eller-annet)----!" :D)

Jeg er ikke rask til å stikke ut og google.
Får skylde på alderen. Og forbedre meg.
Fordelen er at det blir mer diskusjon her på lesesirkelen dersom man forteller hva det er man lurer på og hva som er uklart/uforståelig.

God helg :-))

Absolutt "innafor" det spørsmålet ditt, synes jeg - for min del førte det både til at jeg lærte noe (Ragarist" og til at jeg fikk gjenopplevd en bit av en fantastisk film (Mozart)....! :)

Godt sagt.

Men hva i all verden er det som har skjedd på denne tråden? Jeg har vært litt borte og hadde tenkt å starte lesingen i morgen. Her er det visst dessverre flere sinte og sårede sjeler. Så utrolig trist!! Flere kommentarer er jo slettet, så man mister dessuten litt oversikten.
Blir det ikke noe felleslesning??

Hei,
joda det blir felleslesing av Sin egen herre.
Noen av oss er godt igang, og har skrevet noen innlegg, som du ser.
Jeg har snart lest en tredjedel av boka, og er svært godt fornøyd.
Jeg håper du liker boka. Etter min mening har du noe å glede deg til.

Det andre du nevner har jeg tatt opp i LESESIRKELENS HOVEDTRÅD. Du kan klikke deg dit, så får du kanskje et litt bedre inntrykk av hva som skjer/har skjedd. Jeg håper at det meste ordner seg etter hvert, og at lesesirkelen kan konsentrere seg om felleslesinger og bokdiskusjoner.
Jeg har ingen flere kommentarer.

Ha en fin onsdagskveld :-)

Vennlig hilsen Kjell

Fortellingen om Bjartur sin bortkommende sau Gullbrå er utolig morsom og viser oss nye sider av hovedpersonene.
Tør ikke utdype mer siden ikke alle er kommet like langt.

Dette er virkelig flott lesing og jeg koser meg skikkelig med boken.

Heia- til deg og dei andre som vil vere med å diskutere "Sin egen herre".
No er eg tilbake i heimen, og boka er leita fram.
Ser fram til å lese boka og til ein god diskusjon om innhaldet!

Hei Kjell!
Jeg gjør som forrige bok, leser den for meg selv, kommer til å følge med på spennende kommentarer, spesielt fra dere beleste menn. Jeg kommer også med en bokomtale etterhvert, det går jo radig unna da, er allerede snart halveis! Jeg trekker meg, og håper at andre fyller opp min plass, føler med alt det hatet rettet mot meg at det ikke er rettferdig ovenfor meg eller spesielt deg og Jostein av jeg fortsetter. Har lagt merke til at dere blir stående mellom barken og veden, og derfor har dere ikke fått den oppmerksomheten dere har fortjent på det dere har lagt ut til nå! Tusen, tusen takk til dere begge for den nøytrale rollen dere har hatt, jeg setter ihvertfall utrolig stor pris på det! Kos dere videre med den utrolige boken, går det virkelig an å skrive så fantastisk? Blir desidert en av mine beste leseopplevelser!! Kan ikke huske hvem som nominerte den, men tusen takk til deg også!
God sommer til deg og Jostein, nyt både den og boken! Selv om jeg trekker meg, så har jeg vel rett til å dele ut stjerner i denne tråden?

Ok,
Da venter jeg på bokomtale senere.

Jeg er i grunnen ikke så veldig opptatt av stjernetildeling, men jeg deler jo ut stjerner jeg også når jeg føler for det. Og jeg regner med at alle kan dele ut stjerner når og til hvem de vil.

God sommer :-)

Har lest 80 sider og for en fantastisk bok dette er så langt.
Ser at Bjartur blir sammenlignet med Isak i Markens Grøde og Don Quijote og kan forstå disse sammenligningene. Bjartur har ganske lik moral som Isak og han har den samme humoristiske væremåten som Don Quijote. Jeg har smilt flere ganger over Bjartur sine uttalelser og liker veldig godt at boken har så mye humor.

Jeg leser og leser og blir mer og mer overveldet av handling, person- og miljøskildring og skrivestil/språk i denne romanen.Jeg er allerede kommet så langt at Bjartur i Sumarhús uttaler:

"Jeg er nå en gang bedre til å snakke om lammeslekten enn om menneskeslekten, gode madam,"

Noen som er kommet like langt eller lenger?

Jeg tar et par gode sitater til:

"Denne gamle mannen, som hadde mistet de fleste av barna sine på en temmelig nytteløs måte og blitt skuffet over det eneste storverket som han hadde viet en oppriktig interesse, kornmøllen, han var hverken blitt tverr i tankegangen eller ondskapsfull overfor forsynet, slik mange ville vært tilbøyelige til, nei, han tok alt som skjedde ham med en ro som grenset til filosofi, og en blid underdanighet som grenset til gudsfrykt." (kap. 10)

" - Gi deg, nå, Ólafur, sa Bjartur. - La ikke en levende sjel høre at du tar dette for god fisk. Man skal passe seg for å tro på det man leser i bøkene. Jeg ser aldri på bøker som sannheter, og minst av alt på Bibelen, for det er ingen som kan holde rede på det som står i bøkene. De kan lyve alt de bare vil, i alle fall til dem som aldri har vært på stedene. Hvis det for eksempel er riktig at tiden går baklengs, selv om det bare var for én og én dag, kunne det ende med at påsken falt ved juletider." (kap. 10)

Fornøyelig! :-))

Jeg ønsker bare å si fra at jeg trekker meg fra denne felleslesingen. Jeg har hatt stor glede av dette nettstedet, men slik forholdene har utviklet seg, er det mer frustrasjon enn glede. Dette gjelder ikke spesielt for lesesirkelen. Takk for innsatsen Kjell og andre.

Det var leit å høre Lillevi. Jeg har vært med deg her inne i flere år og har hatt stor glede av all din kunnskap.
Håper du er tilbake igjen etter en pause.
Ønsker deg en flott sommer.

Gudbedre for et "drama!" Kan ikke folk bare lese bøker, nyte livet og (helt gratis) ignorere de man føler for å ignorere. Hvor forbanna vanskelig kan det være?

Forøvrig morsomt at denne "dramatikken" kommer opp i en tråd som handler om Bjartur og hans strev. Les og få litt perspekiv folkens. Gud som jeg misunner dere som leser dette underverket av en bok for første gang!

Kent - som ikke har noen planer om å forlate nettsiden, og helt ignorere de som nå tror jeg er ute etter å "ta" de.

Lenge siden du leste Sin egen herre?
Du kan gjerne komme med innlegg og delta i diskusjonen. Dersom du ønsker det.

Innledet sommerferien i fjor med denne boka da jeg visste at jeg senere i løpet av sommeren skulle til Island. Boka føk opp på topp-tre-lista mi over bøker jeg har lest, og det ble derfor helt naturlig å besøke Laxness' hjem da jeg var der. Etter det har jeg samlet det meste av hva som på norsk er utgitt av den islandske dikterhøvding.

Kommer til å følge spent med på diskusjonen(om boka!) videre og komme med innspill om jeg kan.

Da jeg var på Island, ca 17 år siden, hadde jeg aldri hørt om Laxness, så heldig du er som fikk sett hjemmet hans. Etter å hatt stiften bekjentskap med han, og begynt på denne boken, bøyer jeg meg bare i støvet! Men skulle gjerne heller hatt likt å bøyd meg i støvet utenfor hans hjem;-), så det spørs om ikke det må bli en ny Islands tur! Fantastisk magisk øy forresten!
Jeg kommer også til å gå på leting( i mine vanlige bruktbutikker), og jeg skal garantere deg, jeg skal lete til jeg blir blå i hodet!

Jeg kjenner dere ikke så godt ennå, da jeg er et relativt nytt medlem i denne lesesirkelen. Synes likevel det er synd at du ikke lenger vil være med, da jeg synes du bidrar med mye positivt og interessant i diskusjonene. Hadde også sett frem til å lese "Til fyret" sammen med deg og noen flere. Kutter du ut nettstedet for godt, eller er det lov å håpe på at du returnerer igjen over sommeren? :)
Ønsker deg uansett en riktig god sommer :)

Dette var leit, Lillevi, men håper likevel at du blir med og deltek i diskusjonar om litteratur som kan engasjere oss "bokelskere" på ulikt vis.
Du skal iallfall vite at eg set stor pris på innspela dine :-)

Lillevi, sørgelig! Men, jeg forstår deg. Og siden vi er på linje med mye av årsaken til dette, benytter jeg anledningen til å gjøre det samme. Jeg avslutter noe som var meg kjært, lenge. Men.... All min forståelse og sympati til deg. En av de virkelig store støttespillerne her inne! I det jeg for egen del følte det var slutt for meg under en annen felleslesing synes jeg det er ok å avslutte mitt forhold til nettstedet her, fordi Kjell er en av dem som har gjort mye riktig for å holde det på det litterære plan. Og det skal du ha takk for, Kjell !
En spesiell takk til Karin Jensen som inviterte meg inn her for over fire år siden. Og en takk til mange andre jeg har greid å stå på god fot med. Tusen takk for meg.

Hei Lillevi,
Det var leit å høre at du trekker deg fra denne felleslesingen, og tolker jeg deg riktig gjelder det også lesesirkelen (og bokelskere.no?). Veldig beklagelig.
Tusen takk for gode innlegg, bokanmeldelser, diskusjoner og terningkast.
God sommer :-)

Vennlig hilsen Kjell

Bare helt kort, Kjell.
Mitt utgangspunkt var kun å trekke meg fra felleslesingen av Vår egen herre. Når jeg ser hvilke heftige reaksjoner det har avstedkommet, skjønner jeg at jeg har stukket hull på en verkebyll. Nå tar jeg en lang pause. Mitt håp og ønske er å kunne komme tilbake til høsten. Så, svar på dine spørsmål kommer da.

Med takk og ønske om en god sommer.
Vennlig hilsen Lillevi

God sommer, Lillevi - i smulere farvann og mildere klima! Håper vi møtes igjen til høsten med nye, givende dialoger om bøker og relaterte emner. Du er en ressursperson jeg nødig vil unnvære her inne.

Godt å lese, Lillevi, at du ikke tenker å bli helt borte - du har bidratt til så mange gode diskusjoner her inne, og er alltid saklig og konstruktiv. Et hyggelig innslag på nettstedet her, så du etterlater deg et stort tomrom mens du tar den pausen!

Hei,
det var godt å høre.
Verkebyller er til for å stikkes hull på. Om det hjelper, er jeg ikke helt sikker på.
Tror det er flere av oss som trenger en lang pause.
Så da håper jeg du blir med til høsten.

Venter spent på svar på mine spørsmål. Til høsten.
Uansett, du er hjertelig velkommen til å være med videre.

Ha en ypperlig sommer, Lillevi

Vennlig hilsen Kjell.

Leit å høre Lillevi, men jeg forstår, og går med noen av de samme tankene selv. Dette nettstedet har vært en stor del av livet mitt i mange år og i vanskelige tider, men gleden har blitt borte.

Å nei, Lillevi

Nei ...!

Det er synd. Jeg har hatt denne ubehagelige følelsen av en slags lettelse over å slippe unna, samtidig som du har fått en krenket vrede rettet mot deg, og jeg synes ikke det har vært greit, men jeg har vært for feig til å si fra tidligere. Du skal vite at jeg setter pris på dine innlegg.

Det synes jeg er veldig leit, Lillevi. Du har vært en god diskusjonspartner og bidragsyter, men jeg skjønner din frustrasjon.

Herlig begynnelse på boka og nå føler jeg med Rosa der hun er på vei til sitt ny hjem sammen med Bjartur, til Sumarhûs.
Overtro var en del av dagliglivet på den tiden, og her får vi et eksempel når nygifte Rosa ikke får lov av ektemannen Bjartur å gå av hesten for å kaste stein på Gunnvör sin grav fordi hun tror det bringer lykke.
Livet på Sumarhüs blir nok ikke så lett for Rosa som er både engstelig og redd.

Kjempebra start på boka! Og mykje lettare å lese enn eg trudde på førehand.

Men eg må tilstå at eg blei geografisk forvirra av dei første setningane i kapittel 1:
"I Islandske skrifter fortelles det at i tidenes morgen befant det seg mennesker her til lands som kom vestfra, og de etterlot seg kors, klokker og andre lignende gjenstander som ble brukt til trolldomskunster. I latinske kilder navngis de menn som i pavedømmets tidlige dager seilte hit vestfra. Deres høvding ble kalt for Kólumkilli den irske, en stor åndsbesverger."

Dersom det var irar som kom, så måtte dei vel kome sør-søraustfrå, og ikkje vestfrå? Eller var dei ein sving innom Grønland først?

I den engelske oversettelsen, så står det at de kom fra "the Western Islands", og da blir vel betydningen en litt annen.

Det står i den andre setningen. I den norske oversettelsen står det "vestfra." "Western Islands" innbefatter sannsynligvis Hebridene, Skottland, Irland, England.

Har lest noen kapitler jeg også og som deg er jeg veldig fornøyd så langt. Tror det skal bli veldig interessant å bli kjent med og følge sauebonden Bjartur.
Ser du leser Markens Grøde nå og den boken ble virkelig en favoritt hos meg.

Jeg tyvstartet jeg også, og har lest noen kapitler.
Enig med deg: "en flott bok så langt", og så liker jeg godt at den er oppdelt i kapitler med egne titler (ufrivillig rim, hehe).
Dette virker lovende.
Siden romanen også blir sammenlignet med Hamsuns "Markens grøde", har jeg lyst til å bla litt i den også (selv om jeg har lest den mange ganger)