Livet, som han (Knut Hamsun) hadde elsket, ble han stundom hardt, men døden, som han hadde fryktet, ble han mild.

"Da jeg var skolepike i 13-årsalderen, spurte jeg en litt eldre venninne hva det var å være vimsete. Det var ikke noe alminnelig uttrykk i bygden. Hun sa: Det er å ville gjøre alle ting på en gang!"

Paa gjengrodde stier var kommet ut, og jeg gikk i enrom med boken. For siste gang hadde da Knut utlevert sin sjel til venn og fiende. Jeg kjente ham igjen fra levet og drømt liv. Det går en linje fra Sult til Paa gjengrodde stier med mange merkestener underveis, men det syntes meg å være den unge dikteren i Sult som var kommet til veis ende nå. De ytre forholdene er så like med fattigdom og motgang. Dikteren i Sult knytter hendene mot Gud og sier: Du har brukt Makt imot mig og du vet ikke at jeg aldrig bøier mig i Motgang.

Det forsøkes nå dradd et skille mellom dikteren og mannen, det må la seg gjøre å skrelle denne løken og finne den smakelige kjernen. Jeg tror det ville gå som ved en viss annen leilighet, da en løkskreller satt tomhendt igjen til slutt.

Arild kom hjem og skulle hjelpe til med jordbruket, nå da det var så vanskelig å få folk. Det første han gjorde var å kjøpe et nytt økseskaft uten å spørre sin far. Da slo lyn og torden ned i et brak.
Om sommeren pleide jeg å stoppe strømper ved et bord på Nørholms grønne, vakre tun. Jeg pleide også, når jeg gikk fra arbeidet, stikke nålen i husveggen til jeg kom tilbake. Enten det nå var krig eller fred.
Men en uheldig stund oppdaget han (Knut) nålen i veggen "Gud i himmelen!" ropte han, "er det rart det går den veien høna sparker!"