Leseperiode:
Torsdag 5. januar – søndag 5. februar.
Kongens fall ble utgitt i tre deler mellom 1899 og 1902. Første del dekker tiden fra 1497 – 1500, andre del foregår fra 1520 – 1523 og siste del finner sted i 1535. På dansk har de fått titlene: "Foraarets Død", "Den store Sommeren" og "Vinteren."
Hovedpersonen i romanen er studenten og soldaten, Mikkel Thøgersen, hvis skjebne avspeiler Kong Christians egen bane fra storhet til fall.
Fra Nobels webside:
"The Nobel Prize in Literature 1944 was awarded to Johannes V. Jensen "for the rare strength and fertility of his poetic imagination with which is combined an intellectual curiosity of wide scope and a bold, freshly creative style".
Alle er velkomne med innlegg, kommentarer til boka, forfatteren eller andre relevante emner.
Viser 81 svar.
Kongen fall er en bok jeg har vurdert som uegnet for terningkast. Språket eminent! Innhold og oppbygning ikke så helt greit å få taket på. Veldig glad for å leste denne boken sammen med dere. Mange gode innspill. Tusen takk for nok en vel gjennomført felleslesing!
Boken er lagt til listen over nobelprisvinnere jeg har lest. Svenska akademien begrunner tildelingen slik: «for den sjeldne kraften og frodigheten i hans poetiske fantasi, kombinert med et bredt basert intellekt og dristig, nyskapende stilkunst». Det høres for meg ut som en god begrunnelse. (og så ser jeg at du allerede har skrevet dette, gretemor...)
Tildelingen til Jensen var den første etter annen verdenskrig. I fire krigsår var nobelprisen i litteratur ikke delt ut.
Jeg har lett for å henge meg opp i aparte sidespor ….
På side 209 bruker forfatteren (eller er det oversetteren?) uttrykket dødsveene. Det er biskop Gustav Trolles død vi er vitne til:
«Dødskampen varte i to dager. (…) Og da krampene fikk tak i ham, spente hans lemmer seg og sprang som stålbuer, eller han lå stiv under veene, knyttet i knuter og hard som sten over hele kroppen.»
Veer (rier) er et ord vi vanligvis bruker ved fødsler. Bare én gang før har jeg hørt det brukt i forbindelse med døden. Det var en jordmor/forfatter (?) som skrev om døden som fødselens fysiologiske motsats. Trakk paralleller mellom de takvise prosessene som skjer når vi trer inn i livet, og når vi går ut av det. (Sammenstillingen halter riktignok; moren har fødselsveene, den døende dødsveene.)
For meg er definisjonen på en god bok en som vokser videre etter at den er ferdig lest, og som har et vell av fortolkningsmuligheter og utvider horisonten.
Jeg dveler fremdeles ved boken (selv etter "sluking" av to romaner etter lesning) og flere av de spørsmålene jeg tidligere har skrevet om på denne tråden.
Det er uten tvil mye å hente i intertekstualitet med norrøn mytologi, Metamorfoser, Bibelen og sikkert mange andre verker som har gått meg hus forbi. Og så har vi det historiske, og jeg er fremdeles fascinert av den historiske dobbeltheten ved at det fremstilles en historisk tid, med en annens historisk tids mentalitetshistorie. Selv om jeg bommet litt i tidfesting av den Kopernikanske vending, så har den Kopernikanske vending i kantiansk betydning i alle fall skilt den tiden som beskrives og den beskrivende tid i Kongens fall.
Jeg synes også at jeg har lært litt nordisk historie (eller om jeg skal være snill mot meg selv; gjenoppfriske) ! Men jeg dveler - hvorfor er ikke danskene fremdeles et nordisk folk? Jeg merket meg at den danske wikipediasiden om romanen omtaler den som "en tilsynelatende historisk roman". Og jeg tror det er riktig, det er ikke de historiske hendelsene som er viktige, men de store linjene, de store endringene og omslagene.
Oppsummert har dette vært en fantastisk leseopplevelse for meg, og en super lesesirkeldebut på disse sidene. Tusen takk for at dere har bidratt til å åpne opp romanen, bidra med kunnskap og undring!!
(Beklager manglende linking, men skriver på iPaden og har ikke helt skjønt hvordan jeg får til det!!)
Tirsdag, 31. januar 2017.
Har lest ut Kongens fald (dansk utgave).
Jeg har ikke lest noe tidligere av Johannes V. Jensen, så det var spennende å bli litt kjent med enda en nobelprisvinner.
Jeg er litt usikker på hva jeg synes om denne romanen. Ambivalensen rår.
Mange interessante personer og miljøer og tidskoloritt. Og jeg liker både språket og skrivestilen.
Under lesingen var det ofte at jeg ikke riktig forstod handlingsgangen og hvorfor personene opptrådte som de gjorde. Rett og slett litt rotete framstilling, etter min mening.
Det har vært lærerikt å følge diskusjonen her på tråden. Uten en del av innleggene ville det nok vært en enda større utfordring å lese boka ferdig. Felleslesing er flott. Takk.
Kapittelet "Grotte" forstår jeg ikke så mye av, "Carolus" derimot er et høydepunkt i romanen.
SITAT:
"Visdom fordobler Gaaderne
[ . . . ]
Carolus har ogsaa sagt mig, at man under abstrakt Tænkning efter et vist Tidsrum kommer tilbage til Udgangspunktet. Det vil sige, at i samme Øjeblik man nærmer sig den virkelige Løsning af et Problem, ophører Problemet at eksistere som saadant. Men selve Processen, der iøvrigt ytrer sig som Smærte, og hvis Udstrækning er ligegyldig, har jo sin Interesse og sin Værdi."
(s. 222 f. i min utgave).
Jeg gir Kongens fald terningkast 4(+)
Angåande kapittelet grotte, så viser det til ei myte om ei kjempekvern, der to jotnekvinner, Fenja og Menja som er tekne som trellar, får i oppdrag å kverne fram både det eine og det andre. Vel, dei får vel strengt tatt i oppdrag å kverne fram det eine, men kverner like godt fram det andre også.
Dei siste kapitla av boka var kanskje dei som gjorde mest inntrykk på meg. Skildringa av visitten hjå ein lærd i Lübeck var grøssande god. Og scena med bålbrenninga etterpå var så grotesk at ein mest må tru at forfattaren må ha hatt tilgang til augevitnesklidringar, ein kan vel ikkje dikte opp noko slikt ut av lause lufta?
Så måtte eg slå opp Homonculus, som er eit "lite menneske framstilt med alkymi".
Vidare måtte eg køyre eit søk på det latinske sitatet
mugit et in teneris formosus obambulat herbis;
dette viser seg å vere ei linje frå Ovid sine Metamorfoser, og brått er eg langt utanfor komfortsona. Så vidt eg kan tolke dette så viser sitatet til at Jupiter i form av ein okse baskar rundt i det mjuke graset. Her er det freistande å avskrive heile greia som fyllerør.
Takk! Eg lurte også fælt på kvar vi eventuelt hadde møtt Zacharias før, men det var altså den pussige feltskjæren. Forøvrig gjeng det ikkje, så langt eg kan sjå, klart fram frå boka at Zacharias og Mikkel møttest i Gråbølle den gangen, men dei var der i allefall omlag samstundes.
Ikke tvil om at vi har med en lærd forfatter å gjøre! Mange referanser, ordspråk og vers/sitater på ulike språk. Greit å lese den i en lesesirkel med så mange vitebegjærlige og kunnskapsrike mennesker som det har vært i denne felleslesningen.
Jeg lot meg også fascinere av reisen til Lubeck, men kunne ikke fri meg fra tanken på at det vel var litt tidlig å diskutere det vi kjenner som den kopernikanske vending? I følge Wikipedia er det i 1543 Kopernikus presenterte det heliosentriske verdensbilde som veddemålet dreier seg om.
Uansett spennende, og tenk så mye fortolkning vi kan legge inn i endringer av verdensbilder...
Det var nok mange som kjente til og diskuterte Kopernikus' tanker lenge før 1543.
På den danske wikipedia-sida om boka spekulerast det i om forfattaren har latt seg inspirere av dette maleriet frå 1871, som viser kongen og ein tenar på Sønderborg slott, då han skapte romanfiguren Mikkel Thøgersen.
Det kan forøvrig sjå ut som om kongen nyleg har slengt ølkruset sitt i golvet, som skildra i boka.
Landegrensene i Norden flyttar jo ein del på seg i løpet av denne boka. For å sjå det i eit europeisk tusenårs-perspektiv, foreslår eg å kike på denne videoen. Her ser ein korleis dei europeiske landegrensene har skifta dei siste 1000 åra (sikkert ikkje heilt feilfri, dog). Og så kan ein berre tenke seg kor mange menneske som har slått einannan ihjel for å få teikne desse strekane på kartet.
Da har jeg lest boka, og sitter igjen med mange ufordøyde refleksjoner!
Igjen et lite sitat som jeg synes griper inn i forståelse av boka, av historien og forholdet mellom dem:
Der var de nå, de to stormerne! Kong Christiern, han som sprang ut som selve utolmodigheten, med uhyre planer, og som ble skaperen av Danmarks mangel på historie. Mikkel Thøgersen, som med suveren stolthet og allfavnende lengsel ble stamfar til en vidtforgrenet tenkt slekt. Der satt de i celle hos hverandre, tilsammen grunnleggere av et dynasti i det blå.
Hva ligger i Danmarks mangel på historie?
Henviser tenkt slekt på denne boken, og er en tidlig intertekstualitet?
Og hva ligger i et dynasti i det blå?
Jeg hører gjerne deres innspill mens jeg grunner videre!
Midt mellom kampscener kommer det plutselig tankevekkende utsagn som dette:
Men det var siste gang de danske bønder avleverte et slag med rett til å slåss. For det ble siste gang de seiret. To måneder senere satte de sin rett over styr og ble dømt som opprørere, fordi de tapte. Den dag holdt danskene opp å være et nordisk folk.
Boken etterlater mange ubesvarte spørsmål. Ett av dem er det du påpeker, Randi:
Hvorfor "holdt danskene opp å være et nordisk folk" etter at bondeopprørene på 1500-tallet var slått ned? (Dette sto i forbindelse med bondeopprørene, ikke sant?) Interessant spørsmål.
Skal utsagnet leses i overført betydning? Noe i retning av at danskene har mistet sin kraft og styrke?
Eller i konkret historisk betydning. Norge er fortsatt under Danmark, men er det historiske hendelser som har brakt Danmark fjernere fra Norden? Så fjernt at de faktisk opphører å være et nordisk folk?
Mine historiekunnskaper strekker ikke til. Noen som kan bidra?
Kanskje det siktes til Kalmarunionen, der tre land hadde vært tilnærmet likeverdige? Denne "borgerkrigen" (se Grevefeiden) sørget jo for at unionen ble oppløst. (Det var nok ikke bare kongen som falt!)
Ikke tvil om at det er historiske oppløsningstendenser, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at for å forstå det må vi se på hva det "nordiske" er som mentalitet, ide og som et "folk". Som begrep både på 1500-tallet, men også på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Jeg er ikke veldig stø i dansk historie, men slik jeg forstår det hadde Danmark blikket (og erobrerlysten) sydover på slutten av 1800-tallet, og en forteller på begynnelsen av 1900-tallet kan jo gjerne fortolke seierne over bøndene som begynnelsen på slutten for Norden forstått som mer enn Kalmarunionen?
Det kan selvsagt finnes en mengde forklaringer, og jeg bare spekulerer. Forfatteren er dessverre forhindret fra å utdype nærmere hva han har ment, så vi får bare fortsette å spekulere.
(Danskene speidet nok sørover allerede fra middelalderen - men det var det jo flere land i Norden som gjorde ...)
Kanskje eit frampeik mot Danmark sitt medlemskap i EF i 1973?
Nei, neppe.
Ja, mine spekulasjoner er absolutt ikke til forkleinelse for din påpekninger.
Det jeg vel egentlig grunnet over er hvorvidt "dansken" er noe annet en det nordiske folk?
Jeg vet ikke, det er vel snarere Norge som har skilt seg ut i Skandinavia når det kommer til forholdet mellom adel og bonde i alle fall!
Du er skarp, Marit. Sylskarp!
Takk for det, Rolf! Alltid hyggelig å få applaus, men dette var bare en spekulasjon fra min side. Johs. V. Jensen kan jo ha tenkt på noe helt annet.
Hei, Marit. I alle fall den beste og mest sannsynlige forklaringen jeg har sett angående dette. Og applaus kan vi ikke gi for ofte ?
Vill gjetning fra min side:
Kanskje nordiske folk ikke skal oppføre seg slik.
Onsdag, 25. januar 2017.
Relevant emne:
Det er vær ute til å være inne og lese gode bøker.
Jeg har nå lest til og med del 2 (Den store sommer), og synes fortsatt det er litt vrient å få tak på handlingsforløpet og mange av personene. Axel har jo en framtredende plass i denne delen, men han blir trolig ikke med videre. I alle fall dersom handlingen blir kronologisk framstilt.
Det mest interessante var - etter min mening - kapittelet "Kongen falder" (da.). Her får vi i alle fall en del historiske opplysninger, men selv med en slik kapittel-tittel, er jeg ikke blitt helt klar over hvorfor romanen heter "Kongens fald". Blir kanskje klarere etter hvert.
Og hvordan skal man tolke siste kapittel i del 2: "Inger"?
Og nå er jeg klar for "Vinteren". I dobbel forstand.
Jeg ble også akkurat ferdig med del 2.
Jeg har litt problemer med å få grep om drømmesekvensene eller de "overnaturlige" sekvensene, som jeg opplever kapittelet Inger var, men også hele dødsscenen til Axel.
Det er nesten som om jeg er litt usikker på om han er død... og er han et symbol mer enn en person?
Kongens seilas frem og tilbake mellom Jylland og Fyn er kostelig.
Og gullkorn som dette er jo ubetalelig:
"Den fjerde gikk det også galt med, han døde fra rikdom, fester og fråtseri i sitt syv og nittiende år"
Kapitlet Inger har jeg også grunnet på.
Boken er jo skrevet som en realistisk fortelling – med mange «overnaturlige» sidesprang. At Mikkel ser sin uoppnåelige Susanna gjennom stengte vegger og Åsgårdsreien etter et heidundrende tordenvær, er som det skal være. Fantasier som utspiller seg i Mikkels hode. (Og vi må ikke glemme hvilken tid vi er i, før elektrisiteten lyste opp all verden og kunnskapene var andre enn i dag.)
Kapitlet Inger skiller seg ut (så vidt jeg kan huske). Skrevet som et realistisk møte mellom Inger og hennes døde elskede. Temaet med å stå opp av graven og ta sin egen kiste på ryggen, mener jeg at jeg har vært borti før, men hvor … Kan det ha vært i malerkunsten?
Andre som har synspunkter på dette spesielle kapitlet.
Jeg tenkte på bibelsitatet "Stå opp, ta din seng og gå!" - men vedkommende var visst ikke død, bare sjuk.
Nå måtte jeg gå til glasskapet med min barndoms bokskatter og hente frem Billeder fra Jesu liv, fra 1954, vidunderlig vakkert illustrert av Harold Copping.
To ganger bruker Jesus uttrykket du nevner. Han sier til «den verkbrudne», som er så klein at han må bæres på en båre av fire menn: «Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus!» Og han sto opp og gikk ut så alle så det. (s. 38)
Den syke ved Betesda-dammen har ligger syk i 38 år fordi ingen har hjulpet han ut i det helbredende vannet. Da sa Jesus til ham: «Stå opp, ta sengen din og gå!» Og den gamle mannen gjorde som Jesus sa, han reiste seg opp, og tenk, han kjente at han var blitt frisk! (s. 52)
Men miraklene stopper ikke der. Jesus vekker enkens døde sønn. Han rørte ved den døde og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: stå opp!» Og den døde reiste seg og begynte å snakke. (s. 42)
Men det er ikke disse det gjelder denne gangen. Det er de døde som stiger opp av graven og beveger seg i de levendes verden for en stakkes stund, snakker og ses (i hvert fall av enkelte, kanskje bare én) før de returnerer til dødsriket.
Slik jeg oppfatter Axel i det omtalte kapitlet. Eller finnes det en annen tolkning?
Det er «bildet» av den døde med sin egen kiste på ryggen, jeg mener å ha vært borti før. Kan hende tar jeg feil, men det hadde vært artig om noen kjente igjen temaet – i litteraturen eller malerkunsten.
Etter lang venting fikk jeg endelig boka i hendene, og er kommet inn i andre del. Jeg har kikket gjennom flere innlegg, men ikke finlest så dere må unnskylde hvis jeg gjentar elementer uten å referere.
Det er fascinerende med den historiske dobbeltheten; en historisk roman fra historisk tid. Holdninger fra århundreskiftet fargelegger dermed et annet århundreskifte. Vi ser det blant annet på kvinnesynet, som i stor grad er begjærsobjekter for mennene.
Jødemotivet aner jeg også som både et før-verdenskrigs-motiv og kanskje også et litterært motiv. Jøden som symbol for det andre og det omskiftelige/bevegelige.
Mikkel er det, som flere er inne på, litt vanskelig å få tak på. Ambisiøs, men med lite tiltak? Bare dager før han skrives ut fra universitetet, så forsøker han å få betalt studieopphold i utlandet.
Ellers en mann som bokstavelig talt er i kamp med satan eller de onde kreftene, men det er ikke så lett å skjelne om de er inne i ham eller omkring ham.
Når jeg har kommet inn i den litt alderdommelige språkdrakten nyter jeg språket og skildringene.
Siden jeg ikke er av dem som leser flere bøker på en gang, gikk det som det måtte gå denne gangen også: Jeg kom i mål lenge før fristen. Foreløpig skal jeg ikke si så mye om begivenhetenes gang, bare konstatere at Mikkel er fellesnevneren som alle de andre personene har et slags forhold til. Han er betrakteren som står på sidelinja og sjelden våger seg inn i nære relasjoner; en kan få inntrykk av at han har lettere for å hate enn å elske.
Historien fortelles som løsrevne episoder med lange tidsspenn imellom; med årelange mellomrom får vi innblikk i menneskeskjebner som knyttes opp mot Mikkel: Otte, Susanna, Ane Mette, Inger, Axel, Ide - og kongen, som vi bare får en tre-fire glimt av. Han framstår som en ubesluttsom dust som ikke ser (eller ikke vil se) hvilket maktspill han er en del av.
Nå venter jeg litt med å kommentere videre. Blar litt att og fram i boka, og henter fram Bergljot Hobæk Haff igjen. Sigbrits bålferd gir et bilde av kong Christian II sett fra en litt annen vinkel, mener jeg å huske.
Ja, ja, nå skulle jeg endelig svare på ditt innlegg til meg for flere dager siden, men heldigvis oppdaget jeg dette først, så jeg prøver å si litt om begge.
Jeg synes, slik jeg også oppfatter deg, at miljø- og naturskildringene er langt bedre enn personskildringene. Jeg savner å komme under huden, ikke bare på Mikkel, men også på de andre, forstå deres beveggrunner og det som foregår mellom dem.
Jeg signaliserte tidlig en sympati med Mikkel Thøgersen, og det står jeg ved. Men sannelig om jeg vet når vi følger han videre … Nå kan jo en usympatisk hovedperson være så knakende godt skildret at man faktisk får sympati med han. Men jeg er enig med dere som synes at Mikkel blir hengende litt i løse luften. Hilda kaller han følelsesmessig avstumpet. Jeg ville kanskje ha brukt ordet resignert. Men det går vel ut på et? En mann som aldri klarer å ta fullt del i livet, men blir stående på sidelinjen og utvikler seg likegyldig og kynisk. Det er ikke så mye hold i han. Er dette forfatterens intensjon? På den annen side, han reagerer med "feberfantasier" og sykdom, når livet presser seg på. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at han kun får oppfylt ett av sine ønsker (har han egentlig så mange ....), å bli en av kongens fortrolige. Spørsmålet i mitt første innlegg står fortsatt delvis ubesvart; Hvem er du Mikkel Thøgersen?
Også jeg holder meg til én bok om gangen og er i mål. Jeg er i hovedsak enig i dine og Hildas vurderinger. I de få innblikkene vi får i kongens liv, finnes det i hvert fall en gripende scene som belyser denne mannen, som åpenbart ikke mestrer den situasjonen livet har satt han i.
En mangslungen bok jeg er glad for å ha lest.
Litt trivia:
Kongen bar det Gyldne Vlies om halsen, får ein vite i kapittelet "Consumatum est". Dette er ein eksklusiv ridderorden der det stort sett er adelege som får bli med. Christian II fekk ordenen i 1519.
Når Axel og Mikkel etterpå drar på galeien, bokstaveleg tala, får ein vite at det er på eit lybsk skip. Lybsk? Eg skammar meg over at eg ikkje forstod det før eg slo opp. Frå Lübeck, sjølvsagt.
På veg inn i St. Nikolai-kyrkja veklsar Mikkel augnekast med ei dame som er herja av vattersot. Wikipedia seier dette svarar til det ein i dag kallar ødem
Inne i denne kyrkja, som er bedre kjend som Storkyrkan, vekkjer orgelmusikken sterke kjensler i Mikkel. Eg begynte å spekulere på kva slags orgel dei hadde i kyrkjene på denne tida, og om der i det heile var noko slikt. Orgelhistorie er eit fagområde eg kan ganske lite om, så då er det berre å google, då. Jau, der var truleg orgel. Men det har blitt skifta ut og ombygd mange gangar etter 1520, så tonane i lydopptaket er sikkert ikkje like dei som Mikkel høyrde.
Frå skildringane i del 2 oppfattar eg det som at det dansast pardans. Var dette tilfellet i 1520? Eg trudde pardans ved overklasse-festar var noko som kom langt seinare.
Sjekk denne. (Litt forskjell på utfoldelsen i de to dansescenene - de kondisjonerte hadde nok en mer tekkelig stil. Men pardans foregår på begge bildene.)
Tja, kanskje?
Etter 0:25, på det eg oppfattar som ein landsbyfest, ser det for meg ut som dei er i gang med ein slags danseleik, der nokre av dei dansande dannar ein gang som dei andre skal passere under (dog med rikeleg adgang til klemme litt på einannan). Og personane på 0:47 ser etter mitt syn ut som veggpryd som ventar på at nokon skal kome med stolar dei kan sitje på. Det ser mykje meir morosamt ut på landsbyfesten
Men godt søkt uansett. Og eg reiknar forsåvidt med at forfattaren har kontroll på tidskoloritten, men det kan jo vere moro å ettergå litt likevel.
Sant nok: De fornemme ser ikke særlig lystige ut, men de holder hverandre i hendene! Det var neppe akseptabelt med ytterligere kroppskontakt i de finere kretser. (Men stundom gikk nok naturen over opptuktelsen, også i de miljøene vi får innsyn i her. De spytta ikke i glasset, kavalerene ved hoffet!) Både ringdans og langdans kunne være pardanser i den forstand at kavaleren fant seg ei dame å holde i handa under dansen, men parene utfoldet seg ikke aleine på dansegolvet, tror jeg.
Eg er litt tidsepokeforvirra, er vi i seinmiddelalderen eller er vi i renessansen? Renessansen brukte vel ein del år på å kome seg nordom alpane. Men uansett, eg har søkt litt i wikipedia på både middelalderdans og renessansedans. Under sistnemde fann eg ein referanse til Volta, som verkar å vere ein etter tilhøva ganske dristig pardans. Så, ja, den vesle tvilen eg hadde om korrekt historisk framstilling er i ferd med å fordunste fullstendeg.
Ypperlig sagt!
Eg må tilstå at eg har fullført boka før tida.
For meg er det ei bok med mange lag, med innhald både på historisk og personleg plan.
Det har vore sekvensar som har rysta, med vonde hendingar og handlingar, medan andre delar har glitra med realistiske handlingar - svært så godt skildra!
Mikkel har endra seg som menneske gjennom dei tre delane, fekk nesten litt vondt av han mot slutten. I første delen verka han nesten avstumpa reint kjenslemessig - kanskje han måtte vere det for å utføre dei hemnaktige handlingane han gjorde?
Kongen framstod som svært ubesluttsom, ikkje rart han miste makta si mot den maktsjuke adelen.
Alti alt - ei svært god bok som eg er glad for å ha lese, men som krevde full merksemd. Og språket, allegoriane, skildringane var kanskje det som imponerte meg mest!
Jeg har ikke fulgt så godt med og ligger litt etter med lesingen. Det kan lett hende at jeg drar fram ting som allerede er belyst, men jeg våger meg likevel. Det er mange detaljer en kan dukke ned i som gir en vesentlig detalj og som kanskje er helt vekk for andre. I Hjemkomst på ny ( s 81 i min utgave), forteller Axel om skatten. Han er egentlig ikke så opptatt av verdiene, men tanken om at den er der og kan komme til nytte når tiden er moden."Den første Gang jeg rører ved Skatten vil jeg kun have en av Halsringene og saa en Fingerring til meg selv med en Sten i...
Resten lader jeg ganske rolig ligge og yngle."
Dette minner meg litt om eventyret Fyrtøyet av H C Andersen, der en heks forteller en soldat om en stor skatt som ligger inne i et hult tre. Soldaten kan ta hva han vil, heksa vil bare ha et fyrtøy som ligger der nede. Får håpe at Axel ikke lider samme skjebne som denne heksa.
Ved overgangen til del 2 Den store sommer er Mikkel Thøgersen blitt soldat og den ytre handlingen tar en mer dramatisk vending. Døden rir gjennom Danmark, «har sine luner», berører en vandrer med fingeren og lar ham ligge, slår seg ned i stuen til et par enslige gamle mennesker.
År 1500 marsjerer junker Slenz med sin garde nordover. Slaget, eller slaktingen, i Ditmarsken i Holstein (i dag tysk) er skildret med grusom innlevelse.
I kapitlet Historiens felle blir Mikkel vitne til «et skjebnesvangert opptrinn i Nordens historie». En strid mellom erkebiskop Gustav Trolle og Sten Sture om Sveriges fremtid som en del av Kalmarunionen eller ikke, utspiller seg. Om de historiske kjensgjerningene måtte jeg søke hjelp Som det står her, og som boken gir inntrykk av, er kong Christierns rolle uklar. Mikkel får et glimt av kongens ansikt, «han så ut som en som ennå tar seg sammen til en beslutning som for lengst er satt i verk» (s. 121). Blodbadet i Stockholm er skildret med sammen realistiske grusomhet. Historiens felle er en talende kapitteloverskrift (vi får forklaringen senere).
Johannes V. Jensen gjør i stor grad bruk av det som kalles besjeling, han gir naturen, bygninger og ting menneskelige egenskaper. Særlig gripende om hvordan byen selv sørger dagen etter myrderiene. Ett eksempel bare: «I denne stillheten begynte klokkene i St. Nicolai kirke å ringe, sorgfullt og dirrende. Ja, ja, svarte det straks fra St. Klara kloster på Norrmalm og fra St. Jacobs kirke. Og fra Södermalm stemte klokkene fra Maria Magdalene kirke i. Mens de ringte med hver sin anklagende røst, sluttet flere hurtig jamrende klokker fra de små kapeller seg til dem.» (s. 135)
Første del er ferdiglest, og jeg slutter meg til alt som er sagt om levende miljøskildring, frodig språk og medrivende tidskoloritt. Det er nesten som å være til stede i handlingene sjøl.
Men personene får jeg ikke tak på. Hvem er Mikkel? Hvordan har han havnet i København? Var det fordi han sjøl ville det? Hvordan ble man student på slutten av 1400-tallet? Alt vi vet om bakgrunnen hans, er at mora er død, at faren er smed og at han har en eldre bror. Hvilken status hadde en smed på denne tida? Høy nok til at sønnen ble akseptert som student? Har han anbefalinger fra noen? Hvordan er det meningen at han skal livberge seg mens han studerer - får han noen slags understøttelse? Man reiser vel ikke på lykke og fromme til hovedstaden for å bli tiggerstudent?
Jeg har funnet en del historisk informasjon om universitetet i København, (ett av de aller eldste i Europa) der det gjøres ganske grundig rede for organisasjon, maktstrukturer og styringslinjer helt fra starten av - men ikke et ord om hvem studentene var, hvilke samfunnslag de kom fra og hvordan de ble rekruttert.
Mikkel har såpass mange besynderlige tankerekker og "feberdrømmer" at jeg også undres over personligheten hans. Venner har han åpenbart ikke. Det virker som han lever mye i sin egen fantasiverden, med "øye for øye, tann for tann"-prinsippet som ei viktig rettesnor, uansett hvem det rammer. Han drømmer store drømmer, men gjør lite for å realisere dem.
Foreløpig har jeg faktisk mer sans for Otte Iversen. Men vi skal vel møte igjen både Mikkel og Otte etter hvert som historien skrider framover. Ennå er jo "Christiern" bare tronarving.
Må seie at eg liker Mikkel eit par hakk betre i del 2 enn i del 1.
Jeg vil tro at smeden hadde en god posisjon og inntekt i 1500-tallets Danmark. Et samfunn som i stor grad var avhengig av smedens arbeider, som plogjern og andre jordbruksredskaper (et rikt jordbruksland) og våpen (stadig strider og kriger). Jeg mener også at det har vært slik at for å utøve et håndverk, måtte du ha et såkalt privilegium, en tillatelse fra kongen. Om dette var tilfellet for smeder i Danmark på 1500-tallet, vet jeg ikke sikkert. Det skulle i så fall borge for status.
Hadde smeden ved Limfjorden råd til å sende en av sønnene til København for å studere? Ikke så godt å si, men med sparsommelighet (en dyd og nødvendighet for «vanlige» folk på den tiden) er det slettes ikke utenkelig. Den eldste sønnen arvet smia og gårdsbruket.
Det kan nok være som du sier. Likevel synes jeg Mikkel henger litt i "løse lufta". Når han omsider tar seg tid til en tur hjem, har han ikke vært der på åtte år. Vi blir kjent med han mens han loffer omkring i København og omegn på leting etter neste måltid og noe å drikke, og hva han ellers har bedrevet bortsett fra å forfølge sine merkelige tankerekker og holde øye med den skjønne Susanna, får vi ikke vite. Dette er sannsynligvis tilsiktet fra forfatterens side: Han beskriver en notorisk einstøing, men jeg føler meg snytt. Jeg vil vite mer om relasjoner, samhandlinger, årsaker ---
Vi har nok ulikt syn på den godeste Mikkel, iallfall så langt. Jeg ble sterkt frastøtt av de henførte tankene hans omkring hesteslaktet, og etter det har jeg knapt funnet formildende trekk, tvert imot.
Har lest første del, og jeg synes også at "Mikkel henger litt i "løse lufta"", men jeg skjønner jo hva dette går ut på, og håper å få litt mer sammenheng i fortellingen etterhvert, og også få klarhet i hvorfor romanen har den tittelen den har.
Under lesingen kom jeg ofte til å tenke på "Gösta Berlings saga" og hvor vanskelig handlingen etc. var å forstå noen ganger. Uten sammenligning forøvrig.
Johs. V. Jensen har i alle fall en flott skrivestil og et sanselig språk som får meg til å fornemme stemninger, personer og miljø på en måte som viser at dette er stor litteratur. Kan det ha noe med litteraritet å gjøre? Et begrep jeg ikke har fått noen god definisjon på.
Jeg tenkte også på Gøsta Berlingssaga underveis, og Syv fantastiske historier av Blixen. Kan ikke forklare helt hvorfor, kanskje noe med språket eller stemningen ?
Det har faktisk eg også gjort. Begge to. Eg trur for min del at det er ein kombinasjon av språket, som du nemner, og dei litt forvirrande vendingane som historia tek, som kjell k er inne på. Det er akkurat som om forfattaren prøver å lokke fram assosiasjonar hjå meg, men så har eg ikkje all bagasjen som trengs for at det heilt skal lukkast.
Nemlig☺️ Det skulle vært spennende å lest disse bøkene da de kom ut.
Ja. Men på den andre sida; då ville vi vært fryyyyktelig gamle no. For min del er eg nøgd med stoda slik den er.
Hi hi, ja, da hadde vi vært gamle nå☺️ Jeg er i grunnen glad for at jeg lever nå og ikke i den tiden der ved nærmere ettertanke.....
For en tid å leve i. Glad jeg bare leser om det.
Det har slått meg at jeg hygger meg mer med språket enn med innholdet.
"Og langt foran dem satte en sky foten på jorden og kom imot de to rytterne. De red inn i et hvirvlende mørke av bittert striregn."
Det er så en kjenner en blir våt i nakken og nedover ryggen.
Det gjekk nokre dagar før eg fann boka mi, har ei anna utgåve enn dei fleste - og det utan å vere klar over det.
Har lese nokre sider no, og er som så mange andre fascinert over språket, biletbruken og skildringane. Mange avsnitt må eg lese fleire gonger for å "smake" på innhaldet. Det er originalt og mange gonger vakkert
Men nå hørte Mikkel stillheten igjen, og nå var den svært forandret, så sterk og syngende, så full av dump underlyd, at den skremte ham. Det var åtte års liv i hjemløshet som meldte seg, det var åtte års fullbrakte ingenting som spilte salme i ørene hans og ikke ville tie. s51
Mikkel er ein snål type, veit ikkje om eg har fått "heilt taket" på han. Han verkar noko ustrukturert og ser litt lett på å leve etter vedtekne normer?
Trur eg må starte å lese på dagtid for å få med meg alt av innhaldet og personane.
Er glad for at denne boka vart valgt, og ser fram til resten....:-)
Mikkel Thøgersen vil nok bli et interessant og spesielt bekjentskap. Føler at jeg vet ganske mye om ham bare etter fire kapitler.
En merkelig og sammensatt type. Tror jeg.
"Storken" fikk meg til å tenke på første setning i Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle:
"Den høye vadefugl-aktige mannen som var i ferd med å entre den lille trappen til sovevognen, steg til side og gjorde plass for en liten gruppe mennesker som trengte seg ut og ned."
Sitat fra Kongens fald:
"Da han havde spist og drukket forsvarligt, havde den Dag nok i sin Plage for saa vidt - Mikkel vandrede ind til Byen igen i Fred med sig selv. Han sugede sine Tænder og skottede op mod Skyerne, fulgte blinkende en Fugl med Øjnene og talte Latin til sin udødelige Sjæl."
Stilig!
Johannes V. Jensen har forresten skrevet et 44-strofers hyllningsdikt til Knut Hamsun.
Diktets tittel er "Helled Haagen".
Tri smi kinisiri pi Hijbriplids.
Pussig det der: Sjøl føler jeg at jeg fremdeles ikke vet noe som helst om Mikkel Thøgersen, bortsett fra at han er en merkelig type.
Jeg har forresten lest Helled Haagen og er veldig i tvil om jeg ville kalle det et hyllingsdikt. Morsom beretning fra felles fyllekuler i København, og Hamsun blir riktignok framstilt som den skinnbarlige Bacchus - men diktet avsluttes med at Jensen blir edru. Jeg tolker det som at han kom ned på jorda igjen etter rangelen. Og han tok siden sterkt avstand fra dette verket og nektet å ta det med i antologier og samlinger.
Joda, men før avslutningen er diktet temmelig hyllende (heter det det?).
At en forfatter tar avstand fra noe hun eller han har skrevet/utgitt, betyr ikke at verket er dårlig eller blir misforstått.
Knut Hamsun skrev også en del som han ikke ville ha med i antologier eller samlinger, bl.a. sakprosa (Fra det moderne Amerikas åndsliv) og såkalte ungdomsverker (Bjørger)
Når det gjelder "Helled Haagen", kan man kanskje være litt flåsete og ty til et munnhell:
"Fylla har skylda".
De fleste forfattere har vel skrevet ting de i ettertid helst ville hatt uskrevet, av ymse årsaker. Og du har selvsagt rett: Hyllesten til Helled Haagen var nok ærlig ment i gjerningsøyeblikket.
Eg måtte også tenke på denne sangen om Højbro Plads. For ikkje å snakke om at eg måtte kike på Google maps. Hyskenstræde er ikkje lange stubben.
Dansk utgave (innbundet) av Kongens fald nettopp ankommet.
Nydelige illustrasjoner av Sikker Hansen. Ser ut til å følge handlingen.
Gleder meg til å starte lesingen. I kveld.
Et par kapitler hver dag og fristen overholdes.
Skulle ikke bli noe problem å lese dansk. Leser for tiden H. C. Andersens
Samlede Eventyr og Historier på originalspråket
(Fakkel-bok, tre bind, utgitt på Gyldendal Norsk Forlag, 1962)
Sikker Hansen er også illustratør i den norske utgåva. Eg gjeng ut frå at det er same teikningane, men er sjølvsagt ikkje sikker.
Eg tykte Sikker var eit litt pussig fornamn, så eg måtte søke litt. På wikipedia finn eg at mannen eigengleg heitte Aage Sikker Hansen. Så då er vel Sikker eit etternamn, då? (sikkert ...)
Har bestilt en dansk innbundet utgave av Kongens fall fra Adlibris, og jeg regner med å motta den en av de nærmeste dagene.
Starter lesinga så snart boka er i hus.
Mikkel Thøgersen er en mann å få godhet for. Han kommer inn i historien med bena først – en vanskelig fødsel.
«… et par lange ben skjøv seg forsiktig ned (fra høylasset) og kjente etter skjekene, fyren selv lå på maven og gryntet anstrengt. Ned kom han da og sto og rystet på seg – et langt knoklet menneske med hette over hodet.» (s. 7)
En troskyldig, nesten litt naiv mann (men kanskje skal vi ikke la oss lure …, i Serritslev kro oppfattes han som «en mann med filosofi»). En fattig studiosus, som ikke eier noen ting og «lever som spurvene». Sønn av en smed ved Limfjorden. Vennlig og godmodig, stadig plaget av sjenanse og skamfullhet. Folk godter seg over han. De kaller han Storken, og Mikkel hater sitt eneste par busker, de røde skinnbuksene, storkebena. Han henger med nebbet og pines i sin lengsel etter den uoppnåelige Susanna.
Mikkel gir inntrykk av å være en som står på siden av samfunnet, en som aldri tar riktig del. En betrakter.
Hvem er du, Mikkel Thøgersen? Hva har livet å by deg?
Så langt (s 59) så slit eg litt med å like houdpersonen. Interessant figur, men eg greier ikkje å mønstre all verdens sympati. Skal ein studere så bør ein ha seg til sengs om kveldane, og kome seg opp om morgonen. Tenk å skusle bort moglegheitene sine på denne måten. Men det hadde kanskje blitt ei mykje kjedelegare bok dersom Mikkel var ein mønsterstudent.
Noko eg tykte var veldig artig var å få servert den eigentlege tydinga til eit knippe ord (skaberakk, harnisk, rakkar ...) som eg berre kjenner frå nyare tydingar.
Jeg elsker de uskikkelig barn. Er det ikke Tove Ditlevsen som innleder et dikt omtrent slik (finner det ikke i farten).
Hva hadde litteraturen - og livet - vært om vi alle la oss pent om kvelden og sto opp «i rett tid» om morgenen. Utførte våre oppgaver uten å la oss distrahere av alle slags følelser, fristelser og lengsler. Ha, ha, Mikkel Thøgersen er fortsatt «min mann»!
Mit hjerte elsker alle de umulige børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.
Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighed tør nævne Gud ved navn.
Den kender mest til kærlighed, som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mere end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.
Tove Ditlevsen
Det må ha vært dette du mente, Lillevi? (Jeg kjente det ikke fra før, men det ble fristende å forsøke å finne det på nettet, og så hadde jeg flaks.)
Ja, det må være dette, selv om ordene «uskikkelige barn» ikke helt vil slippe taket. (Jeg skjønner ikke hvor dette utklippet har gjort av seg, vet jeg har hatt det liggende.) Hjertelig takk Annelingua!
Uttrykket «bittert savn» i andre vers er treffende for vår Mikkel.
Jeg er kommet til del 2, Den store sommer. Mikkel er blitt soldat og forfremmet til kongens tjeneste. Under et ball i Stockholm, i anledning kong Christierns kroning står Mikkel Thøgersen «respektinngytende ved døren som en billedstøtte, dekket av skinnende plater og skjell fra topp til tå. Det strie skjegget hans stakk ut av visiret. Han fulgte de dansende med øynene.»
Mikkels liv er ikke blitt slik han ønsket. «Han var over de firti nå, Mikkel, men han var ingenlunde klokere enn for tyve år siden. Hans lengsler var ikke blitt gjort til skamme, de var ikke gått i oppfyllelse nemlig, ikke en eneste en.» (s. 108-109)
Og videre: «Litt efter glemte Mikkel alt omkring seg. Han tenkte atter frem og tilbake på sitt mislykte liv, han kjente seg trett av alle de mil han hadde vandret efter det umulige. Hvordan var det så gått for seg, han hadde forvist lykken fra sitt hjerte og var blitt en hjemløs mellom glade mennesker.» (s. 109)
Mikkel er en interessant person. Skal vi tro bokens baksidetekst, speiler han kongens fall. Kanskje er han en av dem Tove Ditlevsen sikter til i siste verselinje: «Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror».
Merkelig: Jeg ser jeg ga en omtale av denne boken, det husker jeg. Men at hele fire år har gått siden den gang, det er vanskelig for meg å forstå. Når jeg ser hva du, Lillevi skriver her, angrer jeg på at jeg ikke ble med i lesesirkelen denne gang. For dette er en bok som har satt et dypt avtrykk på min lange vei i å lese bøker. Gleder meg å se at noen ser at denne er verd å lese. Lykke til videre med det. Hold ut og les den sakte og grundig. Vet at du , Lillevi, alltid gjør det. At du er med her denne gang, er betryggende.
Det er nettopp takket være din omtale, Rolf at denne boken havnet på min ønskeliste, og at jeg foreslo den i lesesirkelen (må få skryte på meg det). Hjertelig takk! Så langt en bok jeg liker svært godt.
Du har ikke anledning til å bli med på denne felleslesingen, da :-). Det er ikke for sent, fristen er romslig. Jeg håper uansett du vil bidra med innspill, når det passer for deg.
Ja, jeg er en sakte-leser. Et godt råd, i hvert fall for bøker av denne typen.
Takk, Lillevi. Dette var alt for vennlig. Jeg er blitt en "sakte-leser" tror jeg , uansett hvilken bok jeg måtte velge. Og nok en gang har julen gjort at jeg har fått enda flere ikke-leste bøker i hylla. Bøker jeg vet jeg bør og nesten er forpliktet til å lese. Men av bøker som er merket "lese på nytt" står KONGENS FALL aller først. Så .........?
Jeg har sett litt på ordene du etterlyser:
Skaberakk har to betydninger som er veldig forskjellige. 1. Kostbart salklede. 2. Stygg tingest eller levende vesen. En stygg, pjuskete person ( dyr) .
Harnisk er som substantiv en rustning. Eller Opphisset. Komme i harnisk bli opphisset.
Rakker er bøddelens medhjelper. Han skal gjøre istand retterstedet og rydde opp etterpå. Rakkeren ble også brukt til å tømme utedoene i byer i gamledager. En rakker er lavest på rangstigen. Jamf rakkerunger.
Jeg håper at dette er til litt hjelp. Selv er jeg bare kommet til side 40.
Parallelt med Kongens fall les eg no i Ditte menneskebarn, også frå Danmark, men frå noko nyare tid (har vondt for å tidfeste handlinga, men eg førestiller meg seint 1800-tal). Her dukkar også skaberakk og rakkar opp, men tydingane har endra seg frå dei opphavelege.
Jeg har på nytt sjekket ordene. Den opprinnelige bruk og betydningen av ordene er som jeg skrev. En rakker er bøddelens hjelper, han som gjør skittjobben. Også nattmenneske. Vi sier fy til rakkern og her er det i betydning av djevelen/ faen. Ordene forandrer betydning og bruk i årenes løp og valørene i ordene kan også forandres. Vi bruker ordet rakker i dag som en litt umulig/ slem/ god unge - og vi legger vel alle litt forskjellig i det.
Når det gjelder skaberakk så var det opprinnelig et vakkert utformet hestedekke. Etter hvert har det også fått betydningen av utspjåket og litt over til stygg. Du møter et stygt utkledd menneske i mørket og sier: ditt skaberakk. Båten/ huset/ bilen ser ut som et skaberakk - og jeg vil være i tvil om jeg ville sette mine bein i det.
Ordet harnisk betyr opprinnelig rustning, slik som ridderne brukte. Det å være i harnisk vil si kampklar og derav kommer dagens betydning av harnisk som betyr rasende ol.
På side 90 i Kongens fall, min bok Gyldendals Tranebøker fra 1971, kommer betydningen av ordet tydelig fram: "Mikkel Thøgersen stod som Æresvakt ved Døren i den store Sal, iført fuldt Harnisk, en flunkeny Udrustning."
Ja, det er rart korleis tydinga av orda kan endre seg med tida.
Eg blei litt uroleg då du nevnte at boka opphaveleg kom ut som tre separate bøker. Sidan utgåva mi er på berre 256 sider frykta eg at den kunne vere nedkorta; med mindre ein heiter Jon Fosse så kan 85-86 sider synest som ei litt kort gjennomsnittleg boklengde i ein trilogi.
Men eg leitte opp ei dansk utgåve, og sidetalet der er ganske likt med den norske. Derfor har eg nok uroa med utan grunn. Som vanleg.
Jeg leser en dansk utgave og den er bare på litt over 200 sider. Ganske bestemt mener jeg at den ikke er forkortet, og det er deilig å slippe mursteiner på 500 sider og mer. Jeg leser flere av dem for tiden.
Det første som slår meg ved lesingen av Kongens fall er det rike og sanselige språket. Johannes Jensen skriver så jeg føler at jeg er tilstede i handlingen, ser, hører, lukter, føler. Med enkle ord og metaforer skaper han en spenning og en atmosfære som jeg lever med i.
«Et høylass kom kjørende fra landet og inn i Serritslev by, langsomt og gyngende på den dårlige veien. I tussmørket i den trange landsbygaten lignet det et stort ullent, lavbent dyr som lunter av sted i sine egne tanker og snuser mot jorden.» (s. 7)
«Landet lå stille der ute i mosegrønt mørke, langt ute fra sjøene kom det en tett myldrende musikk fra froskene. Byen var falt til ro. En erotisk katt jamret seg langt borte på et eller annet tak.» (s. 14).
Det mest om nettene vi er ute sammen med Mikkel Thøgersen, så langt. Om nettene, da ting blir forstørret og fordreid. Jensen skildrer dramatikken i naturen, i tilsynelatende ubetydelige hendelser og opplevelser. Å lese denne boken er nesten som å lese et eventyr.
Sist sett
