Bokelskere.no

Har lest kapittelet ENKEN PÅ KALLET (2. kap.)

Her (og i første kapittel) blir mange personer introdusert. Og Barbara Christina (enken på kallet, 28 år gammel, datter av sorenskriver Peder Willumsen Salling) er også med, først og fremst i de andres omtale av og sladder om henne. Det blir spennende å se om alt som blir fortalt om henne medfører riktighet. Håper jeg blir bedre kjent med også andre i det store persongalleriet, f.eks.:

Lagmannsenken Armgard,
lagfogdens datter Suzanne Harme,
Vågøy-presten Poul Aggersøe,
Lagmann Samuel Mikkelsen

Barbara har vært gift med Niels prest. Har Barbara noe å gjøre med hans død?

Språket: Som andre har påpekt finnes det en del merkelige ord og uttrykk, men jeg synes det gir fortellingen en spesiell sjarm.
Stilen er det litt tidlig å si noe om. Jeg har merket meg at setningene er korte, og at replikkvekslingen er fin og beskriver personene bra. Så langt.

Jeg tror dette kan bli underholdende og lærerikt.

Jeg spekulerte lenge på hva benevnelsen "enke på kallet" egentlig innebar. Før herr Poul tar imot kallet, blir han gjort oppmerksom på at det sitter ei enke der, og han tar det til etterretning. Betyr det at han påtar seg noen slags forpliktelse? Visst gjør det så: Ved kongelige forordninger allerede på 1600-tallet var en ny prest forpliktet til å betale en del av "pensjonen" til presteenka. Ikke rart, kanskje, at noen av prestene heller giftet seg med henne - sikkert mye billigere!
(Det skal ha vært påfallende mange prestefruer som var atskillig eldre enn mennene sine på denne tida. Og vice versa: Når "gamlefruen" døde, fikk presten seg ei atskillig yngre kone!)

Takk for opplysningene. Interessant.

Man lærer stadig noe nytt.
Flott med kunnskapsrike og nysgjerrige lesesirkeldeltagere.

God helg!

Det kan være fristen å trekke noen tråder til Kim Leines Profetene i Evighetsfjorden som vi leste i lesesirkelen i april-mai i år.

Handlingen i begge bøkene er lagt til en dansk koloni (henholdsvis Grønland og Færøyene) på 1700-tallet. Danske embetsmenn og lokalbefolkningen, prester utdannet i København og en kvinne, en enke faktisk, har sentrale roller.

Jeg var blant de få (?) som var kritisk til Leines 555 sider lange bok. Jeg sakser fra min egen oppsummering «Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer.» (…) «Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever.»

Etter å ha lest vel åtti sider av Jacobsens Barbara lever jeg med befolkningen i Torshavn og der omkring! Jeg er grepet av de sterke og klare personskildringene og ikke minst av det sosiale spillet som foregår mellom menneskene, enten det er tre personer rundt et bord (Barbara, handelsmannen Gabriel og ny-presten herr Poul) eller kalaset i saltkjelleren. Språket er presist, levende og poetisk. Romanen bobler over av underfundig humor og spiller med varme på hele følelsesregisteret.

Selv om handlingen er avvikende (og jeg vet ennå ikke hvordan Barbara utvikler seg) fremstår Leines bok i ettertid, i mine øyne, nærmest som en tam etterligning av Jacobsens.

Andre synspunkter?

Jeg ser også likhetene mellom de to romanene (det slo meg ganske tidlig under lesingen av Barbara), og først og fremst på de områdene du nevner: Tidsperiode, personer, handling.

Språket i Jacobsens roman er presist, og lettforståelig (med noen for meg ukjente ord og uttrykk), og det er også mye humor og følelser i boka.
Jeg oppfatter ikke språket/stilen i Barbara som spesielt poetisk, men det kan komme av at jeg sammenligner den med andre romaner som virkelig er poetiske/lyriske. Nå er det mulig at jeg blander sammen begrepene 'poetisk' og '(prosa)lyrisk'. Eller har de samme betydning?

Jeg skal vente med å bedømme boka. Har tross alt lest bare tre - fire kapitler, men så langt er jeg fornøyd med leseopplevelsen.

Kanskje Kim Leine har lest Barbara før han skrev Profetene i Evighetsfjorden. Det er jo som sagt mange likheter mellom de to romanene, men også store forskjeller, spesielt når det gjelder språk og stil. Det kan skyldes at romanene er skrevet i ulike historiske tidsperioder.

Jeg har en følelse av at Leine har lest Barbara og fått enkelte ideer til sin roman. Om det er tilfelle, har han i alle fall ikke etterlignet språket og stilen i Jacobsens bok.
"Dessverre. Gudskjelov."

God helg!

Artig at du også har tenkt på Leine, det er vel nokså nærliggende.

Det kan være du har rett i at betegnelse poetisk ikke er helt riktig. Jeg brukte begrepet fordi språket lyder så stemningsskapende og melodiøst i mine ører, som i dette avsnittet:

«Kyrkjeklokkene ute på Reyn kalla til gudsteneste. Det hadde ein linn tone som flagra over hustaka. Men tårnet som dei hang i, var døkt og forfalle av alder. Det dirra når klokkene gjekk. Klokkene heiv og peip i treverket, og denne jammers attåtljoden blanda seg med den fuglelette klangen og høyrdest overalt i byen.» (s. 51)

Kanskje er det mer sang i språket på nynorsk. (Jeg har i hvert fall ingen problemer med Eskeland, Marit og annelingua.)

Og kanskje ble jeg ekstra glad i dette lille avsnittet fordi det minner meg om kirkeklokkene på min lille sommerøy; den litt trå, knirkende lyden av tauverket når klokkene går.

Jacobsen gjør også bruk av det som kalles besjeling, å gi ting menneskelige følelser og egenskaper. For eksempel her: «Skatollet beint frem anka seg under taka hans. Han var byrja halde på det. Det såg særs derangert ut og krenkt i sin ære, med alle dei tomme skuffehola og innhaldet flytande på bord og stolar.» (s. 69). Og her «Han høyrde oboen som fortalde det samme vesle eventyret utan stogg, medan fagotten klukklo jålet og tala med.» (s. 78).

God helg!

Dette liker jeg!
Har lest til og med «Enken på kallet» og leser på nynorsk i Ivar Eskelands oversettelse.

Så mye humor og liv. Herlige personer tatt på kornet. Knappe, presise beskrivelser. Et par eksempler «Det vart ein augneduell. Så vart det ein ordduell. Begge hadde dei fått brennevin. Dei var fylte av krenkt sjølvvørnad.» (s. 10) og «Men den blodlause kona hans, fru Mathilde, sat med augo på stilker og kløypte Barbara og all hennar gjerd og ferd med dei villaste nyfikne-demonar i augo.» (s. 35)
Visst er det flust av ord som ikke uten videre er lette å forstå, men betydningen kommer stort sett frem av sammenhengen. De gir fremstillingen sjarm og liv (som Kjell og Ingunn skriver) og originalitet.

Jeg stusset over «grind» (s. 10), men siden grinden svømte i havet går jeg ut fra at det er en grindhval. «Ullklokke», ha, ha, skjønte at det måtte være en form for undertøy siden moren ber datteren om å kle på seg (for øvrig en strålende betegnelse på en poncho).

Enig med deg Ingunn, det skal bli hardt å bruke fire uker på denne.