Bokelskere.no

Å finne noe som verken er lettbeint/overfladisk eller har snev av skadeskutte protagonister er ikke lett. Har du lest Jonathan Safran Foers Alt blir klart og betydelig? Alvorlig historie, men jeg hadde mange muntre stunder undervegs, hovedsakelig på grunn av språk og situasjonsbeskrivelser. Jeg leste den på norsk, men den er trolig like lattervekkende på originalspråket. Oversetteren må ha hatt det morsomt så lenge jobben varte.

Det er flere tiår siden sist jeg leste Historien, så mye var gått i glemmeboka. Men jeg kjenner igjen de følelsene jeg satt igjen med da siste side var lest: Utmattelse, sinne og motløshet over hvordan historiens gang rammer de små i samfunnet. De er ikke engang brikker i et spill, de bare driver gjennom livet, prisgitt omstendigheter de ikke har herredømme over. "Historiens gang" er forresten upresist; det er jo alltid mennesker og maktbegjær som driver denne utviklingen framover, både i stort og smått.

Jeg måtte tenke på Gabriel Scotts innledning i Kilden:

Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det
lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og
savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med
jordens."

Her er det så mye å ta fatt i at det må tas i porsjoner, tror jeg. Komposisjonen er jo ganske spesiell, med knappe, saklige oppsummeringer av historiske hendelser for hvert år i perioden, i grell kontrast til den utførlige beskrivelsen av liv som påvirkes av de samme hendelsene. Personene vi blir kjent med, opplever fortvilelse, redsel, sult og blodslit, men også lykkelige øyeblikk iblant.

Jeg undret meg stadig over hvem denne fortelleren kunne være, og har i alle fall bestemt meg for at det må være en kvinne. Ikke fordi forfatteren er kvinne, men på grunn av alle de små hverdagsdetaljene som skildres og tillegges betydning. Hvorfor får nå for eksempel katten og kanarifuglene så stor plass i beretningen fra Pietralata? Og hvorfor må vi vite noe om hunden Bellas tidligere liv og tilhørighet? Fordi disse "bagatellene" er til glede, bekymring eller sorg for en eller flere i persongalleriet. Jeg tror kvinner er mer oppmerksomme på slike "uvesentligheter" enn menn. (Korrigér meg gjerne, mine herrer!)

Det verste kommer helt til slutt. Og da snakker jeg ikke om handlingen i fortellingen, men den aller siste siste setningen i den aller siste "årsberetningen":

........... Og Historien fortsetter ..........

Det er så man blir sittende og tenke etter: Er det virkelig slik? Trass i all utvikling og "framskritt" vi har opplevd de siste tiåra? Jeg lar spørsmålet stå åpent, iallfall inntil videre.

Kan man kalle denne familien ulykkelig?

Jo, etter hvert som jeg nærmer meg slutten, er jeg ikke i tvil om at de er ulykkelige. Men det er der jeg synes Elsa Morante gjør et kunstgrep: Hun beskriver situasjonene uten å gi karakteristikker, så får leseren sjøl bedømme hvilken sinnstilstand personene befinner seg i.

"Velge sine øyeblikk" var godt sagt; jeg beit meg også spesielt merke i de to situasjonene du nevner. Persongalleriet er jo enormt, for det meste hverdagsmennesker som blir utsatt for begivenheter de ikke har noen innflytelse på. Jeg tror Elsa Morante har følt alt dette på kroppen i større eller mindre grad, og likevel greier hun å skildre de menneskelige reaksjonene nøkternt og uten å bli sentimental.

Akkurat slik jeg forestilte meg Bella!

Ikke "serie" akkurat, men Erik Fosnes Hansen kom for noen år siden med ei bok som het Beretninger om beskyttelse 1. Jeg fant den ganske fascinerende, men sørgelig ufullendt. Venta i noen år på oppfølgeren, men forfatteren har visst gitt opp prosjektet. Jeg skulle gjerne fått festet alle de løse trådene jeg satt igjen med etter denne leseopplevelsen. Men sånn er det av og til, man går høyt ut på banen og havner til slutt på benken. Det er vel sånn med forfattere også.

Den står på ønskelista mi!

Garasjesalg burde man kanskje benytte seg av oftere - det kan bidra til utvidelse av ens horisont! Denne boka plukket jeg med meg litt på måfå - det var blitt glissent i "skal lese"-hylla mi, og en roman om Vincent van Gogh til 20 kroner var jo uansett et varp. Forfatteren Irving Stone hadde jeg aldri hørt om, men etter rask gugling visste jeg at han var amerikaner, levde fra 1903 til 1989 og tydeligvis hadde "biografisk fiksjon" som spesialitet. Foruten gjennombruddsromanen om van Gogh skrev han romaner om blant andre Pissarro, Michelangelo, Freud, Jack London og Charles Darwin. Flere av disse er filmet.

Vincent van Gogh regnes i dag blant de store fornyerne i verdenskunsten. Han begynte å tegne i samme ånd som de gamle hollenderne og høstet ingen lovord for det: Å gjengi virkeligheten usminket var hans viktigste prosjekt, og det falt ikke i god jord hos kunstkjennere. Bilder skulle være vakre, ikke realistiske. Da han begynte med oljemaleri, fikk han de samme reaksjonene. Først da han lot seg overtale av sin lillebror Theo til å slå seg ned i Paris, oppdaget han at det gikk an å male annerledes enn de gamle mesterne; han ble kjent med Lautrec, Gauguin og de fremste impresjonistene. Etter dette fulgte den mest intense maleperioden hans i Arles, der han også begynte å miste taket på virkeligheten. (De fleste kjenner vel til det avskårne øret hans, som ble forært til gledespiken Rachel.)

Han som elsket livet er en svært innholdsrik fortelling om livet til van Gogh - jeg ønsket av og til at forfatteren hadde vært litt mindre detaljert. Men med en så rik tilgang på kilder faller man kanskje for fristelsen til å utbrodere litt ekstra: Theo van Gogh sparte på alle brev han fikk fra sin bror, i alt ca. 700, og forfatteren mener sjøl at bortsett fra dialogene og en del "tekniske" friheter er boka "sannhet fra først til sist".

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med Hovland, men Tor Åge Bringsværd har jo skrevet ei hel lita bok der denne fortellingen står sentralt: Jesus elsker ikke griser. Med Nasse Nøff som samtalepartner filosoferer han omkring menneskers forhold til dyr.

Moro å følge denne "jakten på brodøsen"! Jeg har samme utgaven sjøl og merket meg tidlig din beskrivelse av omslaget:

(...) en ansiktsløs kvinne og et uttrykksløst, unaturlig stivt barn.

Det slo meg at illustrasjonen måtte være skreddersydd(/brodert) for akkurat denne boka, men jeg søkte ikke ytterligere informasjon, trass i at jeg etter hvert ble temmelig nysgjerrig. Takk for bryderiet, Lillevi!

Jeg foreslår at du redigerer profilen din. Navnet kan jo være riktig for alt jeg vet, men kombinert med profilbildet blir det uheldig, synes jeg.

Her har vi nok pådratt oss et ansvar, Kjell!

Hjerteskjærende god bok - tror jeg har lest den tre ganger og blir like betatt hver gang!

Begge bøkene fikk terningkast fem fra meg, og sett i sammenheng hadde de nesten fortjent enda bedre karakter. Et godt eksempel på at noen bøker må leses i kronologisk rekkefølge - Kaos på lerret ville ikke gitt meg den helt store leseopplevelsen uten bakgrunnshistorien i den første boka.

Begge de to første bøkene var mye bedre enn denne, synes jeg. Her var det noe ved fortellerstilen som haltet: Enkelte partier sto fram som rein sakprosa, andre som litt tannløse forsøk på å skildre historiske hendelser ved hjelp av skjønnlitterære virkemidler, mens atter andre var solid fortellerkunst.
Alt i alt ble denne boka for langdryg for meg, med mange detaljer som med fordel kunne vært sløyfet. Noen av disse er kanskje ment som frampek til neste bind, men slike cliffhangere faller sjelden i god jord hos meg.

Jeg er overrasket. Her sneik jeg meg inn i siste liten og feide de "gamle" klassikerne av banen. På et tidlig stadium hadde jeg et lite håp om at Frankenstein skulle seile opp og gå forbi (Den står i hylla, og jeg trenger nok litt ekstra motivasjon for å ta fatt på den), men så ble det altså Morante. Lest første gang for bortimot 40 år siden; det skal bli interessant å fornye bekjentskapet.

Som vanlig synes jeg leseperioden er for lang siden jeg er en standhaftig enboksleser. Men har fortsatt full forståelse for at folk har ulike lesevaner.

Jeg rakk det i grevens tid! Nettopp tilbake fra to ukers nettfri tilværelse og kaster meg med på nominasjonsrunden. Jeg ser at mange foreslår "gamle" klassikere jeg godt kan tenke meg å lese, men mitt forslag er en klassiker som nesten faller i "feil" kategori, siden den kom ut så seint som i 1974: Historien av Elsa Morante. (Italienere har det vel ikke vært flust av på listene våre?)

Her bekreftes det at Jacobsen ikke rakk å skrive boka ferdig. Synd. De to siste kapitlene skulle jeg gjerne ha lest.

Jeg har lest ut boka. Fra i morgen er jeg kobla ut i to uker, altså forbi sluttdatoen for felleslesinga. På Kreta ligger det an til regnvær i dagevis, så bøkene skal ikke kobles ut.

Terningen min landa på en femmer. At jeg ikke slo en sekser, har sammenheng med slutten av boka, men det kan jeg heller kommentere når jeg er tilbake på nett igjen. Foreløpig vil jeg bare si at synet på Barbara nyanserte seg litt etter hvert som jeg leste. Spørsmål jeg har stilt meg undervegs:

• Er det virkelig sitt eget begjær Barbara ikke kan styre?
• Er hun virkelig så uavhengig av autoriteter som vi får inntrykk av?
• Er hun virkelig en av disse sterke, tradisjonelle kystkvinnene?
• Hva har oppdragelsen hennes å bety for at hun som voksen er så redd for å avvise
  noen?

Vi høres uti oktober en gang!