Bokelskere.no

Det må ha vært en utfordring å oversette boka til norsk - jeg tenker særlig på dialoger som inneholder både svensk og norsk dialekt. Kan vi gå ut fra at forfatter og oversetter har drøftet hvordan dette skulle løses?

Takk for tipset! Fra lista på Haugenbok har jeg allerede merket meg noen som kanskje skal i hus med tid og stunder - forutsatt at prisene er reelle.

Jeg gjør det gang på gang, men har sjelden vært like heldig som Lillevi. Det er årevis siden jeg fant noe annet enn rein tidtrøyte i hotellbibliotekene rundt omkring. Sist det skjedde, tok jeg boka med meg hjem. Havnene i Levanten står fremdeles i bokhylla mi og lyser.

PS
I rettferdighetens navn: Lesverdige bøker finnes absolutt, men enten har jeg lest dem før ellers så er de på finsk, nederlandsk eller noe annet uleselig.

Kristin avslutter innledningen sin slik: "Nå har jeg fire språk, og til min fortelling velger jeg det som jeg lærte på Praktiska Skolan i Katrineholm. Laula Anut hadde tre av de fire språkene."
Ett av Kristins språk er normert skriftlig svensk, som hun velger til fortellingen. Ett av de andre må være samisk. Men hva med de to siste? Vi finner kanskje ut av det etter hvert, men kan vel tippe litt her i starten: Norsk og svensk dialekt?

Men i "prologen" aller først er det jo helt åpenbart at det er Risten som forteller om et barndomsminne. Videre er det en "allvitende" forteller vi hører - hvorfor ikke Risten?

Boka handler om Nina og Stefan, som begge er fanget i et nett de ikke har styrke til å bryte seg ut av. Nina, ung og bondsk, rømmer til København og blir tatt hånd om av Stefan, ung og lovende teaterregissør. Nina elsker kjærligheten, Stefan elsker skjønnheten - til de grader at han skyver fra seg alt som i hans øyne er uestetisk. To bonsai-trær som blir kuttet, beskåret og frisert for å passe inn i det miljøet Stefan ønsker å tilhøre. Begge har drifter og begjær, og mens Stefan lever ut sine "nattsider" i skjul, blir Nina værende altfor lenge i et skinn-ekteskap hun til slutt greier å bryte ut av. Men selv etter flere tiår som anerkjent forfatter har hun ikke greid å bryte båndene som knytter dem sammen, og trår til med hjelp hver gang Stefan ber om det.

Dette er en grim historie om sjølbedrag og undertrykkelse. Synsvinkelen veksler mellom Nina og Stefan, slik at vi får del i begges bakgrunn og til en viss grad kan forstå hvorfor de begge har latt seg "amputere". Jeg lot meg rive med av handlingen og ville gitt denne boka en femmer, om det ikke hadde vært for en parallellhistorie som bare virket forstyrrende på helheten. Det endte med en firer.

Jeg har lest den. Det meste handler om hvor usiviliserte mallorkinerne var, og hvor besværlig hele oppholdet var. Chopin har fått minimalt med plass i boka; han er ikke nevnt ved navn en eneste gang, mener jeg å huske, han bare refereres til nå og da i forbindelse med ubekvemmelige boforhold og andre besværligheter. Ikke for å ødelegge ønskelista di, men ...

Du er for ung.

Dette er den siste boka i "Sofia-trilogien". Simen Linde har mistet Sofia, og etter hvert mister han også jobben som sjefsredaktør. Men har han dermed mistet fotfestet i tilværelsen? Romanen er gåtefull. Simen gleder seg fortsatt over det han opplever - eller gjør han egentlig det? Han har venner og ikke minst kvinner han finner attraktive - eller kanskje ikke? Han observerer og iakttar, skriver kronikker og takler kinkige situasjoner med sindighet og handlekraft. Han får flashbacks tilbake til tidligere opplevelser, og Sofia er fremdeles et intenst nærvær i bevisstheten hans, sammen med drømmer om traner, pingviner, løver og gamle elskere.

Det er vanskelig å få tak på Simen. Han glir unna gjennom hele romanen, og det er kanskje det som har vært meningen fra Øystein Lønns side. Det er også vanskelig å definere hvorfor denne romanen gjør så sterkt inntrykk. Kanskje fordi det plettfrie språket og den "svevende" skrivestilen kler historien helt perfekt? En annerledes kjærlighetsroman er det i alle fall. Øystein Lønn fortjener mer oppmerksomhet enn mange andre i norsk samtidslitteratur!

Mye sprik i antall følgere i forhold til antall terningkast også. Ei bok som står oppført med 3 følgere, kan ha fått 10 terningkast. Akkurat dette betyr ikke så mye for meg, men jeg synes det er litt pussig ...

Da blir det straks verre. Hukommelse er ofte en upålitelig sak. Jeg anbefaler at du markerer bøkene du leser med "har lest" og legger til lesedato, så har du ei liste du kan bruke ved forskjellige anledninger.

Hvis du har registrert bøkene du har lest, og lagt til lesedato eller iallfall årstall, er det enkelt: Du går inn på "Min side", velger "boksamling" og ruller deg ned til bunnen av lista på venstre side, så finner du det.

Greit med fire uker, tror jeg. Men sluttdatoen passer meg ikke helt: jeg er "frakobla" i to uker fra den 16. februar. Får prøve å kommentere før og etter - eller begge deler!

Bokbua har et nytt eksemplar til 90 kroner; Bokloftet et "så godt som nytt" eksemplar til 100 kroner, ser jeg.

Er du ikke litt forut for din tid nå?

Svisj! - inn på ønskelista!

Lurt, kanskje, å gjøre opp en slags status for året som gikk. Jeg fikk noen aha-opplevelser da jeg gikk tilbake i egne spor: Blant annet kan jeg til min gremmelse konstatere at de 88 bøkene jeg leste i 2017, hadde dobbelt så mange mannlige som kvinnelige forfattere. Her må det tas grep!

Forfatterne fordeler seg på 26 land; alle verdensdeler er representert, men hovedvekten ligger på norsk med 30, resten av Norden med 15, Vesteuropa med 18.

Fordelingen av terningkast er kanskje litt påfallende: 8 seksere, 26 femmere, 31 firere, 16 treere, 4 toere og 3 enere! Hvem gidder å fullføre ei bok som bare fortjener en ener eller toer?

Forklaringen er nok litt sær: All denne lavtskårende litteraturen hører til kategorien "nødløsning". Det er kanskje flere som kjenner til abstinensen når det er fire dager igjen av ferien og de har brukt opp alt det medbrakte lesestoffet? Den desperate leitinga i hotellets "bibliotek" der man har lest det som kan være verd å lese og må ta til takke med det man finner?

Når det gjelder videre lesing, har jeg ikke mange forsetter, bortsett fra å være litt mer bevisst på kjønnsfordeling av forfattere. Om jeg greier å "reise kjerringa", får vi se ved neste korsveg. For øvrig leser jeg mye etter innfallsmetoden, pluss at jeg får verdifulle tips fra andre bokelskere.

Her mimres det også, og jeg er faktisk sikker på at jeg har lest/sunget boka. Jeg kjente iallfall igjen noen av rimene:

Bæ bæ, vi skal gi'n ull til varme klær.
Fjær til hatten sin kan han nappe her.
Egg han får av meg, sa høna kjekk og grei,
og hanen vekker'n når han forsover seg!

Tror jeg må ha vært såvidt lesefør, og at dette var høytlesing for lillesøster rundt midten av 50-tallet. Huttetu, så lenge siden!