Bokelskere.no

Jeg har lest en merkelig blanding av roman og sakprosa. Per Olov Enquist er jo kjent for å bedrive sjangerblanding, men så påfallende som her har jeg ikke opplevd det i de bøkene jeg tidligere har lest av han.

Dette er en sønns beretning om sin far, arbeideren og sleggekasteren, som etter en solid idrettskarriere ble grepet i juks og utstøtt. Men hvorfor? Sønnen – «Sekundanten» – griper enhver anledning til å påpeke at faren mer enn noe annet var et hederlig og lojalt menneske. Men lojalitet er ikke ufarlig, og her handler det om en person som står på kollektivets side. Det er slik jukset blir forklart: Det er felleskapets resultater som gjelder, ikke den enkeltes heder og ære.

Denne livshistorien er verken kronologisk eller rett på sak. Sønnen plukker detaljer og sekvenser fra farens liv og vever dem inn i tanker omkring arbeiderbevegelsen og idrettsbevegelsen. Det han finner er en lengsel etter en arena der man kan føle tilhørighet og mening. Idrett og politikk kan skape begge deler, noen ganger i så stor grad at det er verd å jukse for å få innpass
.
Boka handler mye om solidaritet og lojalitet. Enquist skriver vakkert og poetisk, særlig i barndomsbildene, der sønnen minnes seg sjøl og forholdet til faren. I andre sekvenser blir det mer kronglete, spesielt der fortelleren filosoferer over idrettens politiske rolle.

Enquist bruker mye plass på å sette sleggekasterens skjebne inn i en større politisk sammenheng. Jeg må tilstå at disse lange partiene ble noe langdryge for meg. Hadde jeg vært umåtelig interessert i idrett, ville jeg kanskje ha sett annerledes på det?

Kjernehistorien er både vakker og hjerteskjærende: Her er en far, en mor, en lillebror, etter hvert også en avstandskjæreste som utfordrer hovedpersonens syn på idrettens rolle. En del av problemstillingene fortoner seg vel litt utdaterte i dag, og gjorde det sannsynligvis også da boka ble skrevet. Men Sekundanten er langt fra uaktuell: I idretten jukses det som aldri før – og en del av de som jukser, kan meget vel mistenkes for å ha et «fellesskap» i ryggen.

Jeg ga opp, først og fremst av samme grunn som Lillevi. Dessuten mener jeg hele teksten hadde hatt godt av en grundig språkvask for å luke ut svesismer, anglisismer og en del andre språklige eiendommeligheter. Fra OsloMet ville jeg ha ventet bedre språkkvalitet enn dette.

Interessant sammenlikning!
Når det gjelder madam Torvestad, har jeg nok min oppfatning først og fremst fra NRK-serien, der jeg oppfattet henne som et smilende, men herskesykt og manipulerende maktmenneske. Boka leste jeg seinere, og inntrykket av madammen endret seg ikke på noen måte.

Det er ikke ofte Nobelprisen blir gitt til en dokumentarforfatter, men i 2015 gikk prisen til Svetlana Aleksijevitsj, som blant annet har formidlet vitnesbyrd fra andre verdenskrig, krigen i Afghanistan og Tsjernobyl-katastrofen. Anbefales!

Jeg leser for tida Sekundanten av Per Olov Enquist. Her er det en beskrivelse av tømmerfløting i Värmland. Enquist forteller om fløterne som i sluttfasen dro omkring og samlet opp enkeltstokker som var kommet på vidvanke. Dette må vel være "rompan".

Nesten like bra som Svarthuset - men bare nesten. Iblant ble det i meste laget med forviklinger, og Tormods tilbakeblikk ble litt for beleilige til at det virket helt troverdig. Men både spennende og interessant denne gangen også, så jeg tar nok sikte på Lewisbrikkene også når den tid kommer.

Litt bedre kjent i geografien ble vi også i denne boka; jeg måtte hente fram denne da vi nådde reisemålet.

Helt prima for alle som har sympati for dyr og mennesker i sin alminnelighet.

Det gikk likedan med meg. Religiøse anfektelser er så sin sak, det kan være interessant nok - men her syntes jeg de tok for stor plass. Trilogien som helhet fortjener imidlertid toppkarakter. Samfunnsutvikling og personlig utvikling veves inn i hverandre så man blir aldeles betatt. Risten og Elis er med fra start til mål og holder det hele sammen.

Jeg er den eneste som har omtalt boka her inne, og jeg liker ikke å bli tillagt meninger jeg ikke har. Et par presiseringer for ordens skyld:

Den historiske sionismen går ikke ut på annet enn å støtte etableringen av en egen jødisk stat. Leon Uris har sjøl sagt at han sympatiserer med denne bevegelsen, i likhet med mange andre hederlige personer opp gjennom historien. Du oppfatter åpenbart "sionist" som et skjellsord. Deg om det. Neo-sionismen har jeg ingen sympati for, og det tror jeg ikke Uris heller hadde.

Hadji er skjønnlitteratur. Det er Exodus også. Jeg har ikke kalt den ene en oppfølger til den andre, bare konstatert at Exodus foregår før staten Israel er etablert, mens Hadji omhandler tida rundt statsdannelsen og etterpå.

Knut Hamsun er en forfatter jeg setter meget høyt. Han skrev glitrende litteratur, selv om han hadde et skrudd syn på politikk.. Michelet er jeg mer ambivalent til, nettopp fordi han legger inn "forelesninger" i en del av sine bøker. I skjønnlitterære verk passer det ikke alltid inn. Det samme gjelder Hadji. Både Exodus og Treenigheten, derimot, synes jeg er bra romaner.

Det hadde vært interessant å vite hva du mener om boka. Er det litteratur av høy kvalitet?

Han kom vel neppe til Sunnmøre - men ellers fartet han da både hit og dit, på øyer og fastland.

Malstrøm fra 1985?

Jeg har lest en god del av bøkene hans og har også hatt stor glede av mange av dem. Noen har jeg ikke likt like godt, men det har aldri falt meg inn at det skulle ha noe med setningslengden eller -strukturen å gjøre. (Du burde forsøke deg på José Saramago!)

Hold frem som du stevner!

Faget heter nok fremdeles norsk. Eller norskfaget, som noen insisterer på å kalle det.

Det forekommer ikke så sjelden at unge lesere kommenterer på denne måten. Disse leserne er gjerne nylig oppført i medlemslista, og antall bøker er 1 eller 0. Jeg har laga meg en teori om dette fenomenet: Kommenatorene har ikke lest de aktuelle bøkene frivillig. Bøkene har vært obligatorisk pensum/felleslesing på skolen. Læreren har oppmuntret elevene til å melde seg inn i Bokelskere og skrive noe om boka.

Blant voksne, beleste medlemmer her inne finnes det mange som har sånn avsmak for bøker de er blitt påprakket i løpet av skoletida at de bedyrer at boka aldri skal leses igjen. Det gjelder for eksempel Sult og Markens grøde av Hamsun, Isslottet av Vesaas og andre klassikere. Obligatorisk lesing av litteratur man ikke er moden for, fremmer ikke lesegleden i særlig grad.

Du har en unik evne til å snuse opp detaljer, Jostein! Når vi nå først er på detaljnivå, kan det kanskje passe å nevne at mens originalen er en vals, har Rotmo gjort den om til ei nesten (?) udansbar firetakts-greie - kanskje som en protest mot kraftutbygginga?

Er du sikker på at du har valgt riktig i "Min side"-menyen? Trykk på Profil og rull et stykke nedover.

Jeg er også en av dem som "egentlig" har lagt krimmen på is, men omtalen din gjorde meg nysgjerrig. Nå har jeg lest boka, og må si meg helt enig med deg: Dette er ypperlig krim, mest takket være den spesielle vrien! Jeg bare lurer på om oppfølgerne kan matche denne første boka, siden vi er får en så stor dose av Fins bakgrunn og oppvekst på øya. Kan denne typen spenning holdes ved like gjennom flere bøker i den samme settingen? Før eller siden må jeg nok prøve å finne det ut, men Lewismannen får vente litt - det er nok av andre fristelser i "skal lese"-hylla for tida.

Boka har jeg lest og likt godt, men som den raske leseren jeg er, har jeg nok oversett en del språklige artigheter, blant annet denne. Å sette seg foran rattet, samtidig som man ser i bakspeilet, virker bortimot akrobatisk!

Det er godt om muligheter for å gruble over navn, egenskaper og identitet etter hvert som fortellingen(e) tar form. De personene som har to navn, er på leiting etter sin egen identitet (Risten, Elis og Ingefrid). Andre hovedpersoner vet hvem de er og hva de ønsker å være, og har bare ett navn (Hillevi, Myrten og kanskje flere?).