Bokelskere.no

Takk for entusiastisk omtale! Det er vel slik med Saramagos skrivestil at enten blir man begeistret, eller man sutrer over at den er "krøkkete". Jeg hadde også stor glede av Dødens uteblivelse, som jeg tilfeldigvis kom over på Bokbua. Tankevekkende og lattervekkende, en sann svir å lese! Men på favorittlista kommer den ikke; der er det fortsatt Klosterkrønike som troner høyt over alle Saramagos krumspring.

Jeg er akkurat begynt på Lyssjakten og har lest nok til å konstatere at dette ikke er den "modne" Saramago. Ingen krøkkete stil så langt, snarere tvert imot. Men det kan jo endre seg undervegs.

Takk for god omtale. Jeg tenker at allerede i tittelen får vi et signal om at livet (og dansen) ikke bare er en dans på roser.

Tiltredes! Bortsett fra rollebesetningen i filmen - jeg kan ikke engang tenke på boka før bildet av Dirk Bogarde dukker opp foran øynene mine, med hårsverte som etter hvert oppløses i den intense varmen. Creepy og meget ubehagelig film. (Berger var kanskje for gammel til rollen?)

Jeg har lest to av hennes bøker, funnet i "hotellbibliotek" på feriesteder, etter at medbrakt lesestoff var oppbrukt og de mest fristende bøkene i hylla var på tysk eller finsk. Du beskriver oppskrifta ganske treffende, og terningkastet slutter jeg meg til. Tidtrøyte, verken mer eller mindre!

Jeg har lest mange gode bøker dette året (pluss noen halvgode og noen dårlige), men da jeg var ferdig med Den som ser, var jeg både "shaken" og "stirred" og måtte hente fram 2018-leselista og sjekke hvor mange seksere jeg har kastet hittil, og om de eventuelt burde endres så Herbjørg Wassmo fikk trone aleine på toppen. Jeg har aldri vært slepphendt med toppkarakterer, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde hatt en jukseterning med både sjuere og åttere.

Hva var det som tok så heftig tak i meg i denne boka? Stikkord: Sanselige naturopplevelser, traurige familiedramaer, menneskenes frihetslengsel, melodrama, vare og vakre dialoger, kjærlighet og svik, underbevissthetens skjulte logikk - jeg har i alle fall vært trollbundet av livet etter Dina og Reinsnes, nå i Kjøbenhavn og på Strandstedet.

Skulle så gjerne visst hva som siden skjedde med Benjamin, Anna, Joakim og Peder. Det håper jeg inderlig at forfatteren også tenker på. Skynd deg, Herbjørg - skriv mer!

Det er allerede kommet så mange gode forslag at man nesten kvier seg for å driste seg frampå. Mitt forslag denne gangen er
Kranes konditori av Cora Sandel.
Jeg har lest den en gang før, men det må være over femti år siden, og den gangen var jeg nok ikke moden for slike problemstillinger som boka tar opp: "bygdedyret" (eller småbydyret), utenforskap, "vedtatte" konvensjoner og annet "småtteri" som hører småbymiljøet til.

Fra begynnelsen av forestilte jeg meg Mr Watts som en mye eldre og mye skrøpeligere mann, men etter å ha sett den snutten du lenka til, må jeg si meg enig med deg: Laurie er en perfekt Mr Watts. På film, i alle fall.

Takk for påminnelsen! Disse bøkene leste jeg da de ble utgitt i Bokklubben i 1978, og likte dem bare så måtelig. Det er nok grunnen til at jeg først nå registrerer dem i boksamlinga mi: De står ikke lenger i hylla her i heimen. Med jamne mellomrom har jeg måttet foreta utrenskinger for å få plass til nye bøker, og Dreiser er nok en av dem som havna på loppis e.l. lenge før Bokelskere så dagens lys. Jeg mener å huske at jeg fant "tragedien" nokså langdryg og kjedelig.

Alf Prøysen fortalte en gang at boka gikk som føljetong i et blad, sannsynligvis Arbeidermagasinet, og at hele bygda fulgte intenst med i handlingen og kommenterte og diskuterte hvilken skjebne Clyde gikk i møte. (På norsk het han "Glyde".) Det ble nærmest et kappløp om å få lest siste episode, og førstemann var raskt ute på bygda med nyheten: "Nå er'n Glyde kømmi i stol'n!"

Tja/nei - "vi er jo alle serbere" ...

"Decay" - så sant som det er sagt.

For øvrig forstår jeg meg ikke helt på disse nasjonalitetene der nede i konfliktområdet. Montenegrisk forfatter, serbisk nasjonalist? Vel, hans montenegrinske landsmenn er stort sett ikke omtalt i særlig flatterende vendinger, så der ligger kanskje en kime til "the enmity of other ethnic groups". Jeg gidder ikke å gruble særlig mer over det.

Nå trøster jeg meg med Elena Ferrante.

Det er mye rart man grafser til seg i farta fra en kasse med billige bruktbøker. Denne tok jeg med meg hjem fordi jeg aldri hadde lest noe av en montenegrinsk forfatter før - og når oversetteren var selveste Jens Bjørneboe, tenkte jeg det borget for en viss kvalitet. Der tok jeg feil.

1943: Italienerne har okkupert en småby i Montenegro. De er under stadig press fra partisaner i området, og verdensnyhetene forteller at både de og deres allierte er på vei mot nederlaget. Både soldater og befal prøver å døyve redselen med fyll og hor, som beskrives i nitide detaljer gjennom hele boka. Det ble for mye for meg.

Bjørneboe har oversatt etter en tysk utgave fra 1965 - hvem den tyske oversetteren er, har forlaget glemt å informere om. Den norske oversettelsen er ikke spesielt vellykket språklig sett; om det skyldes originalen, den ukjente tyskeren eller Jens Bjørneboe, skal være usagt.

Denne boka anbefaler jeg ikke.

Hei og vel overstått ferie. Trivelig å ses igjen! Jeg er med videre!

Jeg syntes de to første bøkene utfylte hverandre når det gjaldt livsløpet til de to hovedpersonene, men har ikke gitt dem toppkarakter. Denne siste var den svakeste av de tre etter min mening, men jeg har ikke vært riktig så streng som du.

Nei å nei, for en tragedie! Og da mener jeg ikke historien, skjønt den er tragisk nok. Jeg snakker om dårlig språk, springende komposisjon, gjentakelser, langtekkelige skildringer, overtydelige detaljer. Det språklige kan til dels skyldes oversetteren - hun bommer ofte på da/når, de/dem og liknende grammatikkregler, men originalteksten kan heller ikke ha vært noe språklig mesterverk.
Historien kunne ha blitt både spennende og rørende, men jeg ble så distrahert at jeg gikk glipp av en bra leseopplevelse. Dette var bare trist.

Jeg leste nylig Fiolinane av Jan Roar Leikvoll, og fikk assosiasjoner til Uår. Men Leikvoll tar elendigheta et godt hakk videre. Må lese Faldbakken omatt, tenker jeg.

Det er litt vanskelig å vite hva du har med i oversikten din allerede, men du burde nok ha Nero Corleone av Elke Heidenreich, Mann for sin katt av Lars Saabye Christensen og Kattene mine av Ida Elisabeth. Og så naturligvis Mine katter av Doris Lessing. 1001 katt av Tor Åge Bringsværd kan vel også passere som skjønnlitteratur.

Jeg leste En trofast hustru først og likte den ganske godt, ga den en firer. Nå har jeg nettopp lest En ulastelig mann også, og bør nok gå tilbake og heve fireren til en femmer. De to bøkene utfyller hverandre når det gjelder karaktertrekk og følelser hos hovedpersonene. Begge kan godt leses hver for seg, men sammen får de en høyere dimensjon. Den siste boka i trilogien er bestilt - kanskje må jeg høyne til en sekser når jeg er ferdig med den?

I flere år har jeg observert at denne boka figurerer på lister over bøker man absolutt må lese før man dør. Nå har jeg omsider lest den og burde dermed glede meg over å ha rettet på denne avsindige bristen i min dannelse. I stedet gremmer jeg meg over å ha kasta bort timevis på dette sludderet. Morsom, javisst, men de fleste morsomhetene er så krampaktige at det nærmest blir umorsomt og pinlig. Nå vil jeg ned på jorda igjen.

Peer Hultberg var en aldeles ukjent forfatter for meg inntil for et par måneder siden, da RandiLeser foreslo romanen Byen og Verden som felleslesing i Kjells lesesirkel. Hennes presentasjon, pluss det faktum at den innbrakte forfatteren litteraturprisen fra Nordisk råd, fikk meg til å bestille den – og den er nå lest.

«En roman i hundre tekster» er undertittelen, og det er en ganske pussig roman. Den har ingen begynnelse eller slutt, ingen kronologi og ingen hovedperson, men et nesten uoverskuelig persongalleri. Her er det selve byen Viborg som forteller om innbyggerne sine.

I de hundre tekstene skildres enkeltskjebner eller familiehistorier fra et helt århundre.I hovedsak holder vi oss i byens borger- og småborgerskap; bare unntaksvis dukker det opp bipersoner fra bondestanden eller arbeiderklassen. Fortelleren er det kollektive, allvitende «vi», som kjenner alle detaljer i småbyen og tar oss med inn bak kulissene. Gjennom hele romanen gir fortellemåten en ironisk distanse til dem det fortelles om, og forfatteren faller aldri for fristelsen til å bli sentimental eller uttrykke sympatier og antipatier. Her leser vi om sneversynthet, nedlatenhet, skyld, skam, løgn, misunnelse, grådighet og mistenksomhet. Penger, rang og anseelse betyr alt i dette samfunnet, mens drifter og begjær skal skjules.

Språket er fornøyelig, nærmest litt dickensk – i små innskudd og bisetninger lar forfatteren personene sjøl indirekte komme til orde med detaljer som avslører både fordommer og edle motiver, der de unntaksvis finnes.

Takk for tipset, Randi!

Bokbua har et eksemplar, ser jeg.