Bokelskere.no

Godt nyttår til alle bokelskere! Det er allerede kommet mange gode forslag til den første 2019-boka, ser jeg. Sjøl har jeg vaklet litt mellom flere muligheter, men lander nå på en roman av Arto Paasilinna. Forfatteren døde nå i høst, etter å ha gitt ut et anselig antall bøker som har fått en god del oppmerksomhet, men ofte svært sprikende anmeldelser. Noen har ment han skrev det rene sludder, andre har gitt ros for infam og utstudert samfunnskritikk. Det burde gi gode muligheter for diskusjon.

Mitt forslag denne gangen er Verdens beste bygd av Arto Paasilinna.

Det finnes ingen null på terningen, så en ener får duge som bevis på at jeg har lest boka. Greit nok å ta opp temaer som homofili, flyktningpolitikk, ungdomstristesse, familievold og politifolks privatliv, men her tar det aldeles overhånd og drukner selve kriminalgåten. I tillegg får vi en 1600-talls-historie der forbindelsen til nåtidsdramaet er så søkt at det er helt pinlig.

Det er vel filmen som heter Pyromanen. Boka heter Før jeg brenner ned, og forfatteren heter Heivoll.

... syns det er et point
at tobakken smaker like bra i pipe som i joint ...?

Du mener visst at jeg etterlyser "variert underholdning" i omtalen min. I så fall må jeg ha uttrykt meg klønete. Du finner kanskje tilstrekkelig litterær og språklig kvalitet i denne boka - det gjør altså ikke jeg. Og underholdning er ikke det som står på toppen av ønskelista mi når jeg velger lesestoff.

Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker med handling fra muslimske samfunn og med kvinner som hovedpersoner, og jeg mener fortsatt at det er viktig å sette seg inn i levesett, tenkemåte og samfunnsutvikling i slike samfunn. Men noen av disse bøkene mangler den litterære kvaliteten som skal til for å kunne kalles god litteratur. Dette er en av dem. Nadia Hashimi er født i USA av afghanske foreldre, og har trolig solid grunnlag for å skildre kvinneliv i Afghanistan i nåtid og fortid.

Men hun vil altfor mye. I store deler av boka graver hun seg ned i detaljer som ofte gjentar seg gang på gang og setter leserens tålmodighet på store prøver. Det er ikke nødvendig å mate leseren med teskje gang etter gang! I tillegg er synsvinklene noe forvirrende enkelte ganger, og setningsbygning og språk ganske repeterende. Jeg mistenker også oversetteren for å ha gått seg vill i syntaksen noen ganger.

De to historiene som er "sammenflettet" skildrer livet til to kvinner født med hundre års mellomrom, og vi forstår at i de mindre moderne områdene i landet har ikke kvinnelivet forandret seg vesentlig på disse hundre åra. Men de to historiene er så like at det faktisk blir kjedelig. Jeg må tilstå at jeg skumleste store deler av boka.

Det oppmuntrende ved "nåtidsfortellingen" var at hovedpersonen "kvinnet" seg opp og rømte til et krisesenter. Hvordan det gikk videre, vites ikke.

Sorry, her ble det bare en treer.

Michelet har satt fingeren på en lite ærefull "episode" i norgeshistorien - men ikke for første gang: Hjemmefrontens unnfallenhet er omtalt i Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge, som ble utgitt i 2003.

Der var den i postkassa! Jeg har ikke lest den før. Litt flaut å medgi at Jonas Lie er ganske ukjent for meg, - muligens med unntak av Lodsen og hans hustru en gang i forrige århundre - kanskje som skolepensum?

God jul!

Takk for godt initiativ, i alle fall! Familien på Gilje skal jeg i alle fall lese når den kommer i postkassa. Julestemning i bokform er ikke helt min greie uansett, men interessant å få innsyn i tidligere generasjoners høytidsmarkeringer.

Jeg tenker også at det ville vært interessant å lese resten av kvartetten, selv om jeg bare har gitt fire på terningen. Mulig jeg er urettferdig, men språket syntes jeg var ganske merkelig. Riktignok oversatt og utgitt på femtitallet en gang, men selveste Johan Borgen står som oversetter, og da venter jeg meg bedre språk. Her ble det for mange merkverdigheter med ordstilling og setningsbygging som jeg syntes var direkte klønete. Det er sannsynligvis ikke forfatterens feil, men jeg ble skuffet. Likevel: Jeg vil gjerne vite hvordan det går med Arturo og familien Bandini!

Bokbua har iallfall tre eksemplarer.

Jeg har ingen "julebok-tradisjon", ei heller andre årstids- eller høytidstradisjoner. Først i fjor fikk jeg endelig lest Tante Pose og likte den bare så måtelig. Den satte meg iallfall ikke i julestemning. A Christmas Carol ble jeg heller ikke glad i da jeg leste den for ei tid siden. Andre "julebøker" kjenner jeg ikke, bortsett fra antologier og noveller. Men jeg kan jo ikke være bekjent av å utebli som forslagsstiller, så jeg foreslår rett og slett ei barnebok denne gangen: Marie Hamsuns Bygdebarn om vinteren, som jeg hadde stor glede av da jeg var barn. Julefeiring inngår i handlingen, men har ingen dominerende plass.

Marie Hamsun var en glitrende barnebokforfatter, med et språk som også appellerer til voksne lesere, og vi kan vel alle ha moro av å gå 70 - 80 år tilbake i tid og tenke oss hvordan allmuens barn (og voksne) på landsbygda fikk tida til å gå i vinterhalvåret.

Boka er kanskje ikke så lett å få tak i, men umulig burde det ikke være.

Ikke i denne lesesirkelen, nei!

Det er underlig å lese en biografi der hovedpersonen nesten ikke er til stede. Espen Søbye har gjort grundig research, men bare funnet noen få holdepunkter som er direkte relatert til Kathe: Fødselsdato, navn på familiemedlemmer, bosteder, skoler, ferier o.l. Kathe sjøl må vi lete oss fram til mellom linjene. Vi får derimot ganske detaljerte beskrivelser av "utvendige" hendelser og kan hele tida forestille oss hvilken effekt disse må ha hatt på Kathes liv.

En sterk beretning om et skammelig kapittel i norgeshistorien.

Ved første gangs lesing var jeg litt forbeholden, men etter en del graving der jeg fant ut at Zorbas bare delvis er en fiksjon, måtte jeg lese en gang til.

Kazantzakis drev sjøl ei brunkullgruve i noen måneder sammen med en mann ved navn Zorbas. Fornavnet er riktignok et annet, og gruva var på Peloponnes, men «skjelettet» i beretningen er grovt sett autentisk, om enn noe dramatisert, vil jeg tippe.

Kazantzakis har altså bygd på gruvehistorien sin og lagt den til en avkrok på Kreta. Ut fra referansen til Venizelos og prins George regner jeg med at historien utspiller seg rundt forrige århundreskifte, da det osmanske riket var i full oppløsning. Hellas og de greske øyene var sentrale i konfliktområdet. Kreta, som resten av området, hadde en usalig blandet befolkning med politiske og nasjonale sympatier som sprikte i alle retninger. Stormaktene blandet seg inn, og det ble opprettet partisangrupper med ulike politiske mål.

Det er altså i denne settingen handlingen foregår. Ikke på ei fredelig, hvit strand med dans under en vennlig stjernehimmel. Visst hører vi om drap og plyndring, både i landsbyen og i klosteret, men får vi noen nærmere forklaring på årsakene? Kan slike handlinger være utslag av politisk hat og ikke bare av primitiv mannssjåvinisme?

Zorbas gir tydelig uttrykk for at han ikke vil ta stilling i politikken. Han har fartet omkring i «Europas urolige hjørne» mens landegrensene vidde seg ut og trakk seg sammen som trekkspill og har lite til overs for nasjonalisme og store ord som «fedreland»: Han vil være fri.

Jeg triller ingen sekser denne gangen heller, men femmeren står seg bedre nå.

Den greske tittelen var ikke så lett å dechiffrere, men ved hjelp av gresk tastatur og online-oversetter fomla jeg meg fram til at Βοζ χα πολιτεια του 'Αλεξη Ζορμπα kunne bety Se tilstanden til Alexis Zorba. Vår utgave er nok litt fritt oversatt da, kan det se ut til. Jeg synes "originaltittelen" også tar godt vare på innholdet i boka, så sant jeg ikke har gått meg helt vill i hieroglyffene. "It's all Greek to me", som Shakespeare uttrykte det..

Som forslagsstiller er det vel på tide jeg gir lyd fra meg. Jeg har lest boka før, men det må ha vært på sekstitallet, og jeg tror jeg likte den bedre den gangen enn jeg gjør nå. Det kan skyldes framgang i alder og visdom. Framfor alt er jeg nok blitt mer forbeholden når det gjelder begeistring for tittelpersonen. Visst er Zorbas en likandes fyr, men går man dypere inn i livsfilosofien hans, finner man mye grums. Det virker som han har laget seg sin egen private kardemommelov der han går inn for å "være grei og snill, og for øvrig gjøre som han vil". Det er mulig han tror at han ikke plager andre, men fortellingene hans fra fortida avslører både hensynsløshet og uredelighet. (Hvis det nå er sant, alt det han beretter.)

Kvinnesynet hans er vel tidsriktig, men jeg tror ikke flertallet av menn betraktet seg sjøl som guds gave til enhver kvinne, slik Zorbas øyensynlig gjør.

Fortelleren framstår fortsatt som litt gåtefull for meg. På en måte ønsker han å være like "fri" som Zorbas, men så langt jeg er kommet i boka (bortimot halvvegs), klarer han ikke å avslutte skrivevirksomheten, - langt mindre det å lese, enda Zorbas foraktelig kaller han bokorm og blekksmører uten peiling på det virkelige livet.

Det lurer også et mørke mellom linjene. Dette blir spennende.

Jeg har en mistanke om at dette egentlig er den eneste oversettelsen som finnes på norsk, og som er blitt gitt ut gang på gang. Oversatt fra engelsk av Aksel Akselson. Man kan jo undres på hvem som har oversatt den til engelsk, og hvorfor vedkommende er anonym. Jo flere ledd, desto flere muligheter for misforståelser og feil. Omtrent som hviskeleken.

Hei, Rolf! Hyggelig å se deg igjen her - du har hatt en lang pause!

Jeg tror Zorbas hadde en langt mer jordnær tilnærming til begrepet "frihet" enn Kazantzakis. Etter det jeg kan forstå, er Kazantzakis' utsagn et uttrykk for hans ateisme: Han trengte verken å frykte eller å håpe på et (bedre) liv etter det jordiske, og kunne derfor føle seg fri.