Bokelskere.no

Akkurat når det gjelder Kristin/Risten er vel forklaringen så enkel at Risten er samisk og Kristin er svensk. Vi kan saktens lure på hvilket av navnene Risten føler seg mest knyttet til, men jeg har ikke lest så grundig at jeg kan huske om de brukes i ulike typer situasjoner.

Sånn reint "på gefühlen" synes jeg Risten bruker et et frodigere språk når hun omtaler sitt eget folk enn når hun for eksempel forteller om Hillevi og Myrten, men det er kanskje en nyanse jeg sjøl legger inn i språket fordi jeg ønsker at det skal være slik. "De er ikke som oss", sa Hillevi om samefolket i Guds barmhjertighet. Inkluderte hun Risten i "de" eller "oss"?

Jeg har alltid med meg for lite lesestoff når jeg drar på ferie, og de siste feriedagene saumfarer jeg hotellbiblioteket for å finne noe lesverdig. Så også denne gangen. Og etter å ha slukt en vrimmel av særdeles lett (og rask-)lest løkkeskrift og fjas oppdaget jeg plutselig Stemmen av Eva Ramm bortgjemt på nederste hylle.

Denne forfatteren har jeg hittil bare forbundet med Støv på hjernen, men etter noen sider av Stemmen demret det for meg at jeg kanskje hadde hørt dette forfatternavnet i andre sammenhenger. Det krevde research, naturligvis. Og eureka: Eva Ramm har vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten fra 1950-tallet og fram til i dag! Bokproduksjonen hennes omfatter både skjønn- og faglitteratur; det sistnevnte mest innen psykologi, som var fagområdet hennes, der hun etter hvert utviklet sitt eget syn på menneskets psyke: Kort og meget forenklet forklart er vi alle utstyrt med flere personligheter, som alle bør framelskes i stedet for å undertrykkes.

Hovedpersonen i denne romanen "hører stemmer" som får han til å se tilværelsen i et nytt lys, og i godt voksen alder velger han å forlate det livet han er blitt presset inn i av religion og samfunnsmoral. Et års tid lever han som uteligger og boms, men en tilfeldighet gjør at han i en kort periode blir "tatt vare på" i en psykiatrisk institusjon. Resten av boka består av diskusjoner mellom "stemmene", pasienten, kona hans, sønnen hans, legen og psykologen. Pluss et fyldig, forklarende etterord av forfatteren.

Feministen Eva Ramm brukte humor som våpen i Støv på hjernen. I Stemmen er det ikke mye igjen av humoren. Dialogene er flate, og forkynnelsen tar overhånd.

Sammenholdt med det jeg nå vet om forfatteren, må jeg medgi at temaet er viktig og interessant, men romanen som sådan får likevel ikke mer enn terningkast 3 fra meg. Det er ikke alle korstog som egner seg i romanform.

Som alle andre bransjer. Man gremmes.

Godt forslag! Vi er vel flere som allerede er i gang med fortsettelsen.

Som sagt, jeg har ikke lest pamfletten. Der kan det godt hende at både krim og kiosklitteratur får sitt pass påskrevet. Men jeg tolket omtalen dithen at det i hovedsak handlet om rask profitt kontra kvalitet. Jeg har ingen ting imot at folk av ymse kjønn leser krim og lettbeint litteratur, det gjør jeg sjøl også rett som det er.

Pamfletten har ikke jeg heller lest, ei heller noe av det andre han har gitt ut. Jeg er delvis enig med deg: Han burde kanskje forlengst ha funnet seg noe annet å gjøre. Men når han nå endelig gjør det, synes jeg det er greit at han lager en "happening" utav det. At man gjør sitt beste for å få en smule debatt rundt dette, synes jeg er helt betimelig: Løkkeskriftbøkene har fått breie seg altfor lenge, til fortrengsel for kvalitetslitteratur. Om Dan Andersens stunt får noen effekt, er jeg mer i tvil om.

Med halvvisne røtter i Språklig samling stemmer jeg tvert for "tenna".

Jeg beit meg merke i denne for meg ukjente poeten fordi jeg først bare skumleste overskrift og ingress og fikk for meg at det var salige (eller usalige?) Dan Andersson som hadde fått en renessanse. Det hadde han forsåvidt fortjent, men så var det altså en annen poet. Og poeter trenger jo ikke å tenke på konsekvent språkbruk.

Og det finnes mange gode grunner til å si opp en jobb - at kaffemaskina streiker, kan være dråpen som får begeret til å flyte over.

Etter hvert som jeg leser mer om og av Kerstin Ekman, dukker det opp en tanke om at hun kanskje på mange måter identifiserer seg med sjamanismen. Som altså ikke er en religion, men en verdensanskuelse: Alt har sin plass og må ses på med respekt. Jeg har ikke lest Herrarna i skogen, men skjønner at det må jeg antakelig få rettet på. I forordet til boka skriver Ekman blant annet dette, etter å ha beskrevet naturmangfoldet i de jemtlandske skogene:

Nu förvandlas dessa skogar med boträd och bäckfall till
föryngringsytor. De blir monokulturer av tall eller gran. Det blir
tyst.
Jag har levt där en värld håller på att försvinna. Byarna har
sedan 1760-talet, då de första nybyggarna kom, utvecklat en säregen
skogskultur. Nu erövras bygden av turisterna och lövslyet. Dag och
natt dånar timmerbilarna förbi. De kör till Norge, till
massafabrikerna, sågverken och arbetstilfällena där. Varför det måste
vara så vet jag inte. Jag har legat vaken och lyssnat på dundret av
timmersläpen som år efter år, dygnet runt, fraktar bort skogen. Jag
har vargklon i hjärtat.

Noe liknende sier også Risten i sin fortelling om alderdommen. Og der har vi vargkloa igjen. Kan dette være et fast svensk uttrykk, som rett og slett betyr at man har angst for hva som skal skje?

Forlagsredaktør Dan Andersen i Cappelen Damm sluttet i jobben og ga ut bok for å forklare hvorfor. Jeg synes han har mange gode poenger. Det syntes visst ikke eks-sjefen hans.

... eller prøve å lese den sjøl? Noen bøker blir bedre når man kan bla litt fram og tilbake og gruble videre på hva som egentlig skjer, og hvorfor. Denne boka måtte jeg bla mye i for å sortere ut hva som skjedde. Joyce Carol Oates har jeg lest mye av, og hos meg treffer hun blink ganske ofte!

"God dag mann, - økseskaft".

I begynnelsen oppfattet jeg vargskinnet som en advarsel til Hillevi. På gjestgiveriet får hun bekreftet sin tro på egen anseelse da vertinna uttrykker stolthet over å ha ei jordmor på gjestelista. Men opplevelsen med ulveslakting, etterfulgt av "velkomstgaven", blir for meg et forvarsel om at jordmorgjerningen ikke blir så liketil som hun har sett for seg. Ikke lenge etter erfarer hun at autoriteten hennes ikke duger i alle situasjoner.

Opplevelsen i Lubben blir et nederlag hun aldri kommer over, og som hun aldri forteller noen om. Den bearbeidede (og dermed ufarliggjorte?) ulvepelsen er kanskje et tegn på hva som er fortrengt? Skjønt folket i Lubben fortsetter jo å være der, som stadige påminnelser.

Seinere i boka får vi mer ulvekunnskap, for eksempel historier om den gammeldagse ulvejakten kontra "turist-jakten". Samene og deres jaktkamerater så på ulven som en jevnbyrdig motstander som skulle bekjempes med respekt; de mer moderne jaktmetodene minner mest om safarijakten i Afrika, der hovedpoenget var å samle trofeer.

Her bar det visst ut på viddene. Hva samletittelen Vargskinnet innebærer, vet jeg ikke ennå. Jeg tror man må lese hele trilogien for å finne det ut. Og akkurat det har jeg tenkt å gjøre!

Se der, ja - takk for oppklaring! Noen ganger er det greit å få informasjon rett fra kilden!

Jeg har tolket det som "støpul" med tjukk l. Vanligvis brukt om et frittstående lite tårn for kirkeklokker, men jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært brukt synonymt med stolpe. "Edvard, din trestokk"?

"Edvard, din støpurd"