Bokelskere.no

Slutten begynner å nærme seg. Det ser mørkt ut der hvor denne leseren befinner seg. Ulykke etter ulykke. Det er et slektskap med Ferrante her, er det en italiensk tone og holdning til livet? Spør bare; siden jeg ikke er så kjent med italiensk litteratur. Kan man kalle denne familien ulykkelig? Det synes jeg igrunnen ikke. Her får man velge sine øyeblikk, og den utslitte soldaten som fryser ihjel blir sittende, sammen med den jødiske kvinnen som kommer desperat løpende til jernbanestasjonen.

Kan man kalle denne familien ulykkelig?

Jo, etter hvert som jeg nærmer meg slutten, er jeg ikke i tvil om at de er ulykkelige. Men det er der jeg synes Elsa Morante gjør et kunstgrep: Hun beskriver situasjonene uten å gi karakteristikker, så får leseren sjøl bedømme hvilken sinnstilstand personene befinner seg i.

"Velge sine øyeblikk" var godt sagt; jeg beit meg også spesielt merke i de to situasjonene du nevner. Persongalleriet er jo enormt, for det meste hverdagsmennesker som blir utsatt for begivenheter de ikke har noen innflytelse på. Jeg tror Elsa Morante har følt alt dette på kroppen i større eller mindre grad, og likevel greier hun å skildre de menneskelige reaksjonene nøkternt og uten å bli sentimental.

Det tror jeg også. At hun vet noe om dette som hun ikke har tilegnet seg på en lesesal eller et bibliotek. Det virker så nært, selv om det er nøkternt beskrevet.