Bokelskere.no

Jeg er kommet 4/5 av boken, kanskje noe før skjema. Jeg skal forsøke å ikke avsløre handling, ut over det som avsløres på baksiden av min utgave i Oktobers utvalgte klassikere (2001).

Det er mye godt å si om romanen, men det er også flere elementer å stille spørsmålstegn ved.

Jeg ser Barbara omtales som hovedpersonen i romanen, men for meg er hun ikke skildret som en person. Hun er alltid skildret gjennom mannens blikk. Vi kommer inn i tankene til Gabriel, til herr Poul og til andre menn. Men hun skildres hovedsakelig fra et mannlig perspektiv, og i en viss ambivalens ut fra de kvinnerollene som var tilgjengelig.

Slik jeg ser det er hennes rolle i romanen snarere rollen til en beveger, enn rollen til en hovedperson. Barbara er på et nivå mangefasitert, men samtidig er hun helt flat: hun er et begjærsobjekt, og hennes begjær beskrives som et helt naivt begjær. Hun er et naturbarn som kun følger sine instinkter. Hun bidrar til at de mannlige hovedpersonene oppnår refleksjoner, om tvil og tro, og om begjær og plikt. Hun er alt annet enn det kantianske "ding-an-sich", men snarere et instrument for å oppnå (mannlig) refleksjon.

Det er mulig det er jeg som ikke klarer å legge fra meg et 2000-tall feministisk leseblikk, men jeg lar meg faktisk provosere og frustrere litt over en kvinnerolle som ikke blir gitt annen plass en som begjærsobjekt. Helt utenfor egen og andres styring.

Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...

(Jeg leste en gang en omtale av Lady Chatterleys elsker, der (den kvinnelige) anmelderen mente at "ladyens" følelser var framstilt på en særdeles klønete måte. Men konklusjonen hennes var morsom: "But what can you expect? Lady Chatterley is, strictly speaking, a man!")

Selv om jeg delvis forstår vinklingen din, synes jeg den blir litt for snevert "litteraturteoretisk". Hvis boka i det hele tatt har en hovedperson: hvem skulle det være, om ikke Barbara? Hun er den sentrale personen hele historien dreier seg rundt. Hun gir bakgrunn for mange refleksjoner om tro og moral både hos menn og kvinner, det har du rett i, men hun er ikke bare et litterært redskap. Barbara er også noe i seg sjøl. Noen dyp tenker eller imponerende begavelse er hun ikke, det er så - lever etter innfallsmetoden og forstår ikke hvor mye ugreie hun steller til i andres liv. Noen moral har hun åpenbart ikke, verken i positiv eller negativ betydning - hun bare er. For det meste glad og elskelig; og mennene sikler - til og med gamle, gretne kvinner som baktaler henne i andre situasjoner, "smelter" når de står ansikt til ansikt med henne - uten at de reflekterer noe større over hvorfor. Hva er det med Barbara som gjør henne både attraktiv og avskyelig på samme tid?

Som feminist kan man saktens både frustreres og gremmes over hvordan en forfatter på 1930-tallet framstiller et kvinneliv midt på 1700-tallet, men vær nå ikke så streng, da!

Det er mulig at jeg er streng, og kanskje til og med urimelig. Jeg holder muligheten åpen, og skal ikke helt lukke min egen lesning foreløpig.

Men vi har da mange fantastiske kvinneportretter skrevet av menn, der også de kvinnelige karakterene gis nerve. En av mine favorittromaner Madamme Bovary er skrevet av en mannlig forfatter om en kvinnelig hovedperson som også på sin måte er en "enkel" kvinne i betydningen av at hun ikke har utpreget selvrefleksjon. Men hun tegnes som en helhetlig figur, på godt og vondt.

Jeg synes i liten grad Barbara er en figur i kraft av seg selv, men hovedsakelig i kraft av hennes virkning på andre.

Jeg må dele passasjen der det rant over for meg. I min utgave på side 203. Herr Poul skal reise ut i til kirker i utkanten for å holde juleprekner. I det han skal gå oppdager ekteparet at Anders Heyde er på vei inn mot deres hus, og de rømmer for andre gang fra Heyde:

"Barbara tok sin manns arm og trykket seg ofte inn mot ham. Etter hvert som de kom lenger bort fra Jansegjerde, saknet hun skrittene og gikk til slutt langsomt.
- Nå må du komme snart tilbake. Det må du love meg!
Hun sa det stille og liksom angstfylt. Ellers hadde hun ikke sagt noe som helst. Hun var svært alvorlig og så på ham med et blikk fullt av smerte.
- Jeg kommer det forteste jeg kan, sa herr Poul. Kanskje kommer jeg allerede i morgen om været slår om.
- Ja, men det gjør det! Det gjør det sikkert! ivret Barbara.
- AKk, Herre min Gud, Barbara! utbrøt presten. Kan du glemme meg på de tre dagene?
Dette svarte ikke Barbara på med det samme, men endelig sa hun:
- Kjæreste Poul! Du vet hva jeg helst ønsker. Det er alt jeg kan si. Skynd deg nå hjem igjen!" (s 203)

Jeg leste dette som utsagnet til en kvinne som ikke selv har styringen over sitt begjær. Om hun ikke temmes av sin mann vil hennes begjær tennes, uavhengig av hva hun selv ønsker.
En alternativ lesning kan være at dette er en manipulerende kvinne som truer med at hun kan være utro, for å få ham til å bli hjemme. En slik lesning synes jeg imidlertid ikke understøttes av portrettet vi har fått av Barbara så langt i romanen.

Streng er du kanskje, men neppe urimelig. Sitatet ditt viser i alle fall at Barbara har selvinnsikt så det holder. Gjennom "et blikk fullt av smerte" får iallfall jeg et glimt av noe annet enn det glade, sorgløse naturbarnet. Nei, hun har ikke styring på begjæret, men hun er smertelig klar over det.

“Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...”

Er du virkelig enig med deg selv her, Marit! Så mange flotte litterære kvinneportrett skapt av menn. Jeg bare nevner Johan Falkbergets An-Magritt.
(Denne diskusjonen har vi vært gjennom før; kan mannlige forfattere skrive godt om kvinner.)

Den “avskyelige” Barbara ser jeg ikke. Det jeg ser, er et mørkt og dystert samfunn der Barbara er et “lys”. Ja da, hun skaper mye ugreie rundt seg. Men hvem er egentlig den/de “skyldige”? Mennene, og samfunnet for øvrig, som hverken tåler eller takler at noen (attpåtil en kvinne) ikke innordner seg, men følger sine egne impulser og lyster, eller kvinnen? Og bare så det er sagt, jeg mener ikke at det er ett enkelt og riktig svar på spørsmålet.

Litteraturhistorien er preget av mannlige forfattere, men det er likevel mange sterke kvinneportretter.

Absolutt! Her er det ingen uenighet mellom oss.

For å prøve å utdype: Enhver forfattere vil i større eller mindre grad se sine personer i lys av sitt eget og sin samtids kjønnsrollesyn. Så også Falkberget og Jacobsen, for å holde oss til disse to. Men mens Falkberget tar oss med inn i An-Magritts verden, hennes indre liv, lar Jacobsens oss bli kjent med Barbara gjennom andre romanfigurers, primært mennenes, betraktninger. Det er dette jeg oppfatter som ett av dine sentrale ankepunkter, Randi.

Jeg kan følge deg på denne kritikken, selv om jeg ser det på en annen måte. Etter mitt syn skaper Jacobsens tilnærming en spenning, en tørst. Han gir ikke svarene, men lar oss forbli i undring om hvem Barbara egentlig er.

Du har helt rett, Lillevi, at mitt sentrale ankepunkt ligger i at Barbara ikke blir en karakter, men mer et bilde av en karakter.

Jeg tror jeg forstår lesningen du legger opp til; der vi lesere blir tatt inn i betrakterfellesskapet der vi betrakter (og fascineres av) denne uforståelige/ambivalente og ugjennomtrengelige kvinnen. Og jeg anerkjenner at det er et litterært grep som kan fungere og som kan drive frem en god roman. Men jeg kjenner at jeg ikke trives i et slikt betrakterfellesskap.

Jeg liker best scenene der vi ikke møter en Barbara som er blanding mellom femme fatale og "naturbarnet", men de få scenene der hun fremstår som en bevisst aktør.

Men som sorenskriveren sier: "det man forstår av en bok er bare det man bifaller, og det man bifaller er det man på en eller annen måte vet i forveien. Eller som passer i ens kram. Resten er røyk" (s169)

Jeg er derfor åpen for at det er mine forutholdninger som preger lesningen, og som begrenser andre perspektiver. Nettopp derfor er samlesninger spennende.

Nei å nei, her kreves det presisering! Jeg holder fast ved at Barbara er sett gjennom mannlige øyne. Det er jo An-Magritt også. Men ingen av dem er dårlig portrettert - tvert imot.

Neida, jeg ser heller ikke den "avskyelige" Barbara, men en del av personene rundt henne gjør det, og uttrykker det iblant ("den merra!")

Barbara har i alle fall tittelrollen.

Et interessant innlegg, Randi!

Jeg er enig med deg i at vi i liten grad kommer inn i Barbaras sinn, hun skildres gjennom mennenes sanser, tanker og samtaler. Jeg vil tro dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Kanskje ønsket han å rette fokus mot den rollen Barbara spiller i dette isolerte samfunnet, i større grad enn hvem hun er, hennes tanker og sjelsliv? I så fall har Jørgen-Franz Jacobsen lykkes godt! «Hvem er Barbara» er et spørsmål som går igjen i diskusjonene om henne. Ett kjennetegn på god litteratur er nettopp at den ikke slipper sine lesere så lett, men lar oss forbli i spørsmål og refleksjoner.

Du er også innom den færøyske kvinnerollen på 1700-tallet. Boken sier ikke mye om dette. Tradisjonelt har kystkvinnene måttet være sterke, selvstendige og handlekraftige, med mennene på sjøen store deler av året. Dette gjelder høyst sannsynlig også «våre» kvinner, selv med den pietistiske ånden som tres ned over dem. Barbara er en del av denne kulturen, samtidig som hun skiller seg ut.

Når det gjelder det du sier om at Barbara er redusert til et objekt for mennenes begjær, «helt utenfor egen og andres styring», er jeg uenig med deg. Det er nettopp her spennet i boken ligger! Hvor bevisst er Barbara sine egne valg, og hva er hennes motiver. Forfatteren lar spørsmålene stå åpne. Der noen vil se et naivt, driftsstyrt «naturbarn» som lar seg bruke, heller jeg til å se en livsglad, frihetselskende, godhjertet og ikke så lite fandenivoldsk kvinne.

Lenger nede i tråden kommer det frem at Jørgen-Franz Jacobsen bygger Barbara på en reell modell, en kvinne han elsket (og ikke fikk?). Brevvekslingen mellom disse to er utgitt i bokform og hadde vært interessant å lese.

Nå er jeg ikke opptatt av en biografisk lesning av romaner (skikkelig forrige århundre med andre ord!), men jeg tenker at det at romanen bygger på en modell, en kvinne han elsket men aldri fikk, jo egentlig støtter en lesning av et kvinnebilde, heller enn en figur.

Jeg ser jo at det er noen mer fandivoldske scener der Barbara trer mer frem som en aktør, som i kjolebånd-scenen der Barbara skulle lokkes til Gabriels logi, men det ender med at Gabriel blir sendt på gangen mens de to kvinnene prøver klær. Men dessverre synes jeg den naive driftsstyrte kvinneportrettet er tydeligere.

Helt enig. For meg handler boken først og fremst om herr Poul og i annen rekke om Gabriel.