Bokelskere.no

“Naturligvis ser vi Barbara gjennom mannlige øyne, Randi. Det er en mann som har skrevet boka ...”

Er du virkelig enig med deg selv her, Marit! Så mange flotte litterære kvinneportrett skapt av menn. Jeg bare nevner Johan Falkbergets An-Magritt.
(Denne diskusjonen har vi vært gjennom før; kan mannlige forfattere skrive godt om kvinner.)

Den “avskyelige” Barbara ser jeg ikke. Det jeg ser, er et mørkt og dystert samfunn der Barbara er et “lys”. Ja da, hun skaper mye ugreie rundt seg. Men hvem er egentlig den/de “skyldige”? Mennene, og samfunnet for øvrig, som hverken tåler eller takler at noen (attpåtil en kvinne) ikke innordner seg, men følger sine egne impulser og lyster, eller kvinnen? Og bare så det er sagt, jeg mener ikke at det er ett enkelt og riktig svar på spørsmålet.

Litteraturhistorien er preget av mannlige forfattere, men det er likevel mange sterke kvinneportretter.

Absolutt! Her er det ingen uenighet mellom oss.

For å prøve å utdype: Enhver forfattere vil i større eller mindre grad se sine personer i lys av sitt eget og sin samtids kjønnsrollesyn. Så også Falkberget og Jacobsen, for å holde oss til disse to. Men mens Falkberget tar oss med inn i An-Magritts verden, hennes indre liv, lar Jacobsens oss bli kjent med Barbara gjennom andre romanfigurers, primært mennenes, betraktninger. Det er dette jeg oppfatter som ett av dine sentrale ankepunkter, Randi.

Jeg kan følge deg på denne kritikken, selv om jeg ser det på en annen måte. Etter mitt syn skaper Jacobsens tilnærming en spenning, en tørst. Han gir ikke svarene, men lar oss forbli i undring om hvem Barbara egentlig er.

Du har helt rett, Lillevi, at mitt sentrale ankepunkt ligger i at Barbara ikke blir en karakter, men mer et bilde av en karakter.

Jeg tror jeg forstår lesningen du legger opp til; der vi lesere blir tatt inn i betrakterfellesskapet der vi betrakter (og fascineres av) denne uforståelige/ambivalente og ugjennomtrengelige kvinnen. Og jeg anerkjenner at det er et litterært grep som kan fungere og som kan drive frem en god roman. Men jeg kjenner at jeg ikke trives i et slikt betrakterfellesskap.

Jeg liker best scenene der vi ikke møter en Barbara som er blanding mellom femme fatale og "naturbarnet", men de få scenene der hun fremstår som en bevisst aktør.

Men som sorenskriveren sier: "det man forstår av en bok er bare det man bifaller, og det man bifaller er det man på en eller annen måte vet i forveien. Eller som passer i ens kram. Resten er røyk" (s169)

Jeg er derfor åpen for at det er mine forutholdninger som preger lesningen, og som begrenser andre perspektiver. Nettopp derfor er samlesninger spennende.

Nei å nei, her kreves det presisering! Jeg holder fast ved at Barbara er sett gjennom mannlige øyne. Det er jo An-Magritt også. Men ingen av dem er dårlig portrettert - tvert imot.

Neida, jeg ser heller ikke den "avskyelige" Barbara, men en del av personene rundt henne gjør det, og uttrykker det iblant ("den merra!")