Bokelskere.no

Litteraturhistorien er preget av mannlige forfattere, men det er likevel mange sterke kvinneportretter.

Absolutt! Her er det ingen uenighet mellom oss.

For å prøve å utdype: Enhver forfattere vil i større eller mindre grad se sine personer i lys av sitt eget og sin samtids kjønnsrollesyn. Så også Falkberget og Jacobsen, for å holde oss til disse to. Men mens Falkberget tar oss med inn i An-Magritts verden, hennes indre liv, lar Jacobsens oss bli kjent med Barbara gjennom andre romanfigurers, primært mennenes, betraktninger. Det er dette jeg oppfatter som ett av dine sentrale ankepunkter, Randi.

Jeg kan følge deg på denne kritikken, selv om jeg ser det på en annen måte. Etter mitt syn skaper Jacobsens tilnærming en spenning, en tørst. Han gir ikke svarene, men lar oss forbli i undring om hvem Barbara egentlig er.

Du har helt rett, Lillevi, at mitt sentrale ankepunkt ligger i at Barbara ikke blir en karakter, men mer et bilde av en karakter.

Jeg tror jeg forstår lesningen du legger opp til; der vi lesere blir tatt inn i betrakterfellesskapet der vi betrakter (og fascineres av) denne uforståelige/ambivalente og ugjennomtrengelige kvinnen. Og jeg anerkjenner at det er et litterært grep som kan fungere og som kan drive frem en god roman. Men jeg kjenner at jeg ikke trives i et slikt betrakterfellesskap.

Jeg liker best scenene der vi ikke møter en Barbara som er blanding mellom femme fatale og "naturbarnet", men de få scenene der hun fremstår som en bevisst aktør.

Men som sorenskriveren sier: "det man forstår av en bok er bare det man bifaller, og det man bifaller er det man på en eller annen måte vet i forveien. Eller som passer i ens kram. Resten er røyk" (s169)

Jeg er derfor åpen for at det er mine forutholdninger som preger lesningen, og som begrenser andre perspektiver. Nettopp derfor er samlesninger spennende.