Bokelskere.no

Egentlig skjønte jeg Rudi godt. Når det er sagt, hadde han imidlertid tatt feil på ett punkt: Det går fint an å leve uten håp om å få noe ut av livet; det er til og med det vanligste. Stort sett sitter folk mest hjemme hos seg selv og er glade for at telefonen aldri ringer, og når den ringer lar de svareren gå. Ingen nyheter er gode nyheter. Stort sett er det slik folk er, jeg også.

Det dreier seg om de tilfellene hvor det tilsynelatende ikke er noen særlig kvalitativ forskjell, i og for seg, på det første forsøket og det endelige, det som blir stående, ja i noen tilfeller kan jeg få en mistanke om at det første forsøket var vel så godt, ytre sett. Det dreier seg om forskjellen mellom et avsnitt, som det ikke er noe i veien med, i og for seg, og et avsnitt som det heller ikke er noe i veien med, i og for seg, bortsett fra at i første tilfelle så sier jeg: nei, likevel ikke, og i det andre tilfelle så sier jeg: Ja! Endelig!

Men det er bedre at folk tenker det selv, enn at det står på tittelbladet. Det ligger liksom i kortene. Det er liksom noe som ikke skal sies... Nei, jeg er stadig like plaget av... Jeg har sikkert fortalt deg om den ene setningen i Ellevte roman som har plaget meg hele tida, der jeg sier for mye?
Nei, det har du ikke.
Det er en setning der, eller et avsnitt, som uttrykker for mye, jeg husker ikke hva det var... Men at jeg ikke greide å holde kjeft der. En forfatter bør være god til å holde kjeft. Det er vanskelig, det. I Ellevte roman, bok atten burde jeg ha stanset mye før.

Å ta bilder. Hvordan jeg faktisk tar noe fra dem, barna, i det øyeblikket jeg tar bildet. Det er reelt, man tar, man tvinger fra dem bildet, man bytter ut noe med bildet. Det stjeler noe fra dem, og jeg vet det, men tror det er nødvendig. Jeg vil dokumentere deres barndom som god, både for meg selv og for dem, selv om jeg vet at bildene utrydder, som om jeg hadde noe å ta vekk, slik fungerer bilder, de utrydder det som ligger inntil, opptil, det nærliggende, de legger et øde land rundt seg, de legger liv øde rundt seg, for bildene er mektigere enn øyeblikkene som kommer før og etter, timene, dagene, som ikke er på bildene. Vi kan nå bare huske det som er klart atskilt fra bildene, det som ikke ligner på eller har noe med situasjonen rundt bildene å gjøre. Bildeøyeblikkene. Sekvensene. Alt er sekvensert. Bildene suger det som er i nærheten til seg, bare det som er langt unna bildene kan bevares, så lenge det ikke nærmer seg et annet bilde, en annen sekvens. Bildene skaper tomrom rundt seg.

Han var klar over at mange av de tesene han skrev ned i de omfattende manuskriptene, kunne være trivielle, og bare tjente den hensikt muligens å føre frem til en eller annen sporadisk innsikt: "Av de tesene jeg skriver ned her, tar bare noen få et skritt fremover; de andre er som klapringen fra frisørens saks, den han må holde i bevegelse for å foreta et klipp med den i det rette øyeblikket." - "Jeg stiller utallige irrelevante spørsmål. Måtte jeg kunne slå meg gjennom denne skogen!" - "Det fortoner seg for meg som jeg er ute av stand til å lære fra meg visdom. Jeg har alltid de samme ukloke tankene. Bare i korte øyeblikk kan jeg dykke ned i dypet, ellers svømmer jeg på overflaten."

Det er i Wittgensteins andre brev til von Ficker at vi kan lese hans egen, senere så berømte karakteristikk av "Tractatus":
Nå håper jeg på Dem. Og da er det kanskje til hjelp for Dem hvis jeg skriver noen ord om boken; lesningen kommer De nemlig ikke til å få altfor mye ut av, det er jeg overbevist om. For de kommer ikke til å forstå den, stoffet vil virke for fremmed for Dem, ettersom innholdet i boken er etisk. Opprinnelig ville jeg ha med en setning i forordet som faktisk ikke står der, men som jeg nå skriver til Dem, fordi den kanskje kan bli en nøkkel. Jeg ville nemlig skrive at verket består av to deler: det som foreligger her, og alt det jeg ikke har skrevet. Og det er nettopp denne andre delen som er den viktige. (...)
Alt det som mange babler om i dag, har jeg presisert i boken ved å tie stille om det. Og derfor kommer boken, hvis jeg ikke tar helt feil, til å si mye som De selv ville si; men De kommer kanskje ikke til å se at det blir sagt i den. Jeg vil bare anbefale Dem å lese forordet og avslutningen, fordi det er disse som uttrykker meningen mest umiddelbart.

Dessverre kom de aldri. Uten egne drømmer tenkte Kjell ut en plan. Kanskje sjelens fingeravtrykk ikke lot seg granske under Freuds lupe uten en forutgående forbrytelse eller en pervers hemmelighet? Påfølgende dag, drevet frem av hva han tenkte seg var de ubevisste kreftenes renkespill, stjal han fire sjokolader i butikken, rotet gjennom morens nattbordsskuff, prøvde BH-en hennes, onanerte etter tegninger av Supermann, kløp sin demente oldemor i rumpa, smugrøykte, og tenkte de mest skitne tanker hans unge sinn kunne klekke ut: fra mord til juksing på skoleprøver. Utmattet etter en lang dag med rampestreker gikk han tidlig til sengs, danderte dynen og puten til sitt mest behagelige før søvnens ankomst. Med kulepennen i hånden tidlig om morgenen, etter en brå oppvåkning, stirret han på papiret. Fortsatt var det ingenting. Alt hadde vært nytteløst.

Månedene før han ble arrestert, mottok Kjell en rekke forskudd på bokavtaler. Like fort som pengene kom inn, forsvant de i løpet av noen få vårmåneder på øl, designerklær og hipsterornamentikk. Gulroten var spist opp altfor tidlig og manuskriptene var ikke bare uferdige, de var ikke påbegynt. De eksisterte kun som velformulerte ideer improvisert over rødvinsmiddager med ulike forleggere.

Den dagen sønnen min begikk selvmord, lagde jeg speilegg med tomat. "Det er bedre å være en levende hund enn en død løve," som Forkynneren så klokt sier det. Jeg hadde aldri vært noe glad i den ungen: Han var like dum som moren sin, og like ondskapsfull som faren. Bortgangen hans var langt fra noen katastrofe; mennesker som ham klarer man seg godt foruten.

Selv med de mest optimale frihetsforhold som de jeg hadde vokst opp og arbeidet under hadde jeg ikke brukt dem til stort annet enn å velge nytt kjøkken, forøvrig et Savannah fra Biga.

Øksa hadde skaft av norsk eik og hovud av islandsk jern. Der var sparsamt med utskjeringar eller forseggjort metallarbeid i ho, men hammaren hadde den rette tyngda og eggen det rette bitet.

Punk og hiphop er tvillingkulturer. Fra vårt norske ståsted kom punken mye før, men det er fordi mediene våre tradisjonelt hadde øyne og ører vendt mot Storbritannia, og fordi hiphopens utvikling tok mye lengre tid. I dag er punk internasjonalt på høyde med bordtennis, hvis vi skal gå til idretten etter målestokk. Hiphop er fotball.

Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker før eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje no heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.

Etter ei lita stund opna baren, og rett etter det igjen kom bandet på scenen. Dei hadde fått beskjed om å spele "litt for ein kvar smak", og dei trudde sikkert at det var det dei gjorde når fire av dei fem første låtene var Creedence-låtar.

Det var altså det som skulle være resten av hans liv. Det føltes som et selskap han var blitt invitert i, men på en adresse han ikke fant fram til. Noen moret seg nok over dette livet hans; men for tiden var vedkommende ikke ham selv.

Ikke uventet er det Ben som bryter tausheten. "Dette er en god plan," sier han, "jeg ser ingen grunn til å vente. Vi drar til Expert, vi kjøper tre frysebokser. Vi drar til Søyland, Rudi viser oss lageret, vi henter ut dopet, vi fjerner sporene etter oss. Vi drar hjem, vi fyller fryseboksene med lik og dop, og vi kan feire jul." "Så enkelt du får det til å høres ut," sier Jan Inge. "Det er ikke min stil å lage problemer. Jeg er et positivt menneske."