Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i samme jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid hatt vanskelig for å rive opp den stakkarslige. Nå har også erfaringen lært meg at det godt kan være den som bærer underverker.
Det er veldig mange framifrå forfattere i verden, og en god del av dem holder sikkert "nobelpris-klasse", deriblant de to du nevner. Noe som er merkeligere, og kanskje dummere, er at Houellebecq ikke blei oppdaga på ordentlig i Norge før etter "Underkastelse", og kanskje ikke før forhåndsomtalen og utgivelsen av "Serotonin". Men det betyr jo antakeligvis at det fremdeles er ganske mange som har ganske mye å glede seg til! :)
For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.
Kuriositet: Åpningssekvensen i den svenske serien Quicksand - Størst av alt (Netflix) byr på en aldri så liten variant av dette bokomslaget! :)
Jeg har ikke lest boka, men jeg har lagt merke til den på grunn av bokomslaget. Det er enkelt, men spennende, det antyder noe, vekker interesse og har gjort meg nysgjerrig.
Noen er aktive, andre passive. De kan være engstelige eller rolige. For hver person som strever etter å oppnå noe, er det en annen som er likeglad. Disse forskjellene kan være en uforanderlig og integrert del av et individ i større grad enn en optimist kanskje antar eller ønsker. I tillegg kommer sykdom, mental eller fysisk, påvist eller usynlig, som ytterligere begrenser eller former vårt liv.
Det er fascinerende og skremmende å betrakte mennesker som tilbringer utallige timer med å konstruere og utbrodere et perfekt jeg på nettet, knytte seg til sitt eget skaperverk og forveksle det med sitt sanne jeg. Slik blir en familieferie med trafikkorker, småkrangler og anspent taushet en samling vakre panoramabilder, perfekte middager og smilende fjes. 99 % av det vi opplever, blir aldri en del av selvets historie.
Ett mulig botemiddel mot menneskelig dårskap er en dose ydmykhet. Nasjonale, religiøse og kulturelle spenninger blir verre av den svulstige følelsen av at min nasjon, min religion og min kultur er det viktigste i verden, og derfor bør mine interesser komme foran interessene til noen andre, eller til hele menneskeheten. Hvordan kan vi gjøre nasjoner, religioner og kulturer litt mer realistiske og beskjedne med hensyn til deres sanne plass her i verden?
En atombombe er en så åpenlys og umiddelbar trussel at ingen kan ignorere den. Global oppvarming, derimot, er en vagere trussel på lengre sikt. Når langsiktige miljømessige hensyn krever smertelige, kortsiktige ofre, kan følgelig nasjonalister la seg friste til å sette umiddelbare nasjonale interesser først og forsikre seg selv om at de kan tenke på miljøet senere, eller bare overlate det til noen andre. Alternativt kan de ganske enkelt fornekte problemet. Det er ikke tilfeldig at skepsisen til klimaendringene i stor grad har vært rådende for den nasjonalistiske høyresiden. Man ser sjelden sosialister på venstresiden tvitre at "klimakrisen er en kinesisk bløff". Siden det ikke finnes noe nasjonalt svar på problemet med global oppvarming, foretrekker noen nasjonalistiske politikere å tro at problemet ikke eksisterer.
I tidligere tider kunne ikke mennesker koste på seg å være så skjødesløse. De gamle sankerne var alltid årvåkne og oppmerksomme. Når de gikk i skogen og lette etter sopp, fulgte de med på bakken etter tegn til avslørende kuler. De lyttet til den minste bevegelse i gresset i tilfelle en slange lå på lur der. Når de fant en spiselig sopp, spiste de den ytterst oppmerksomt for å skille den fra en giftig slektning. Medlemmer av vår tids overflodssamfunn trenger ikke å være så årvåkne. Vi kan rusle mellom hylleradene på supermarkedet mens vi sender tekstmeldinger, og vi kan kjøpe alle mulige retter som blir nøye overvåket av helsemyndighetene. Men uansett hva vi velger, kan vi ende opp med å spise maten i all hast foran en skjerm mens vi sjekker mail eller ser på TV og knapt legger merke til hvordan maten smaker.
... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.
To lik drev bedagelig nedover elven: En mann og en kvinne. Kvinnen fløt litt foran mannen. Det så ut som en kjærlighetslek; mannen prøvde hele tiden å gripe etter kvinnen uten at det lyktes ham. Så - litt senere - drev kvinnen litt ut til siden og gliste til mannen. Og mannen gliste tilbake. Så tok han henne igjen; kroppen hans støtte borti kroppen til kvinnen.
Begge likene begynte nå å dreie rundt i sirkel; de klistret seg til hverandre en stund, som om de ville forenes. Så drev de forsonet videre.
Skumringen ble mørkere. Og vinden blåste rundt de to kroppene. Vinden blåste like ømt rundt dem som vannet og bredden og maisåkrene der borte på den rumenske siden.
En meningsløs dag var igjen slutt.
Peter Mays andre bok i Lewis-trilogien falt ikke i smak hos meg. Romanen mangler handlingsdrivet jeg forventer av en god krim, og handlinga og personskildringene framstår ikke som spesielt troverdige. Så dersom boka leses som en kriminalroman, er den ikke spennende og interessant nok, og hvis den leses som noe annet enn en kriminalroman, er den heller ikke spennende og interessant nok.
Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.
Når kriminalkommissarie Evert Bäckström igjen drar fram supersalamien og lille Sigge, leveres det som vanlig krim i særklasse. Kanskje noe mindre bestialitet enn det som er vanlig i dagens kriminalromaner, men med spenning og humor så det holder. Dessuten en god slump med «riktigt polisarbete».
Når andre maste om hvor stor glede skogen og fjellet ga dem, tenkte han at det var en betydelig andel posering i det. Motivasjonen deres var ikke en genuin glede over den vakre utsikten, eller å fryse på fingre og føtter, men et ønske om å knytte til seg alle de positive konnotasjonene til utendørslivet, en interesse som aldri syntes å avta i verdi på den sosiale arenaen. Friluftsliv var en interesse som indikerte god helse, mye fritid og en lønn som tillot innkjøp av dyrt og vanntett utstyr, men ikke minst vitnet det om en sjelelig forbindelse til det ekte livet, en påstand om iboende ånd. Dette var kommersielle verdisett som noen tjente penger på, og som ble brukt som valuta på kjønnsmarkedet.
Fundamentalismen har et dårlig rykte, men den er det eneste som kan berge verden fra undergang. I alle andre tilfeller vil enkeltmennesket bare fortsette å sette seg selv først. Ikke fordi vi er onde, men fordi markedskreftene har lært oss at forbruk er den eneste metoden for å uttrykke oss, lokke til oss en partner og dermed overleve. For å berge kloden må vi våge å gi oss hen til blind tro.
He-he! Jeg slukte også dissa bøkene da jeg gikk på barneskolen. Jeg vil nesten gå så langt som å si at fem-bøkene har vært en av mine viktigste døråpnere inn i bøkenes verden. Takk for det! :)
En av årsakene til at jeg stadig leser en god del litteratur er «forventningen» om en stor opplevelse, eller «oppdagelse». Jo mer jeg leiter og leser, desto større er sjansen for at opplevelsene kommer. Som oftest går det noen tusen sider mellom hver gang. Da takker jeg høyere makter for at jeg IKKE gikk glipp av nettopp DENNE boka, eller DISSE bøkene. Ekstra pirrende er det gjerne når bøkene er relativt ukjente, eller av en type jeg sjøl sjelden leser. Lengselen etter slike gullklumper driver meg videre i bøkenes verden. :)
I 2009 fant jeg en slik gullklump, eller egentlig tre, da jeg etter tips fra en kompis leste «Lushons plater», «Anubis» og «Evercity», også kalt Evv Lushon- eller Anubistrilogien. Historien om hybriden Evv Lushon er en framtidsvisjon, der handlinga er lagt til etter tredje verdenskrig. Verden ligger i ruiner, og samfunnet slik vi kjenner det eksisterer ikke lenge. Jeg oppfatter bøkene som svært visuelle og "filmatiske", og det kunne vært svært interessant å se disse bøkene filmatisert. Kan jo håpe...
NB! Tåler gjenles! :)
Lett originale Doppler er tilbake i sivilisasjonen. Det setter selvfølgelig sine spor både på Doppler selv og menneskene rundt ham. Ubalanse og stress vender tilbake i livet hans. Doppler filosoferer over alle de idiotiske tinga vi mennesker holder på med og er opptatt av, og blant annet finner han endetidstegn overalt:
"Ta bilde av seg selv mens man ringer sin mann for å si god natt - og så legge ut bildet av seg selv der man ringte til sin mann for å si god natt sammen med teksten: Ringer min fine mann og ønsker han god natt!" - bunnsolid endetidstegn, i følge Doppler.
Som vanlig fornøyelig lesning fra Erlend Loe.