Bokelskere.no

Gjør det! Som du kanskje ser, har jeg lest min del i livet, men disse er uforglemmelige!

Det er så populært for tida og sette opp lister over de 15 bøkene man har lest som har gjort mest inntrykk.

En formidabel oppgave å velge, men jeg har fundert gjennom noen søvnløse timer, og valgt ut 15 bøker som har endret kursen på livet mitt i ei anna retning, eller åpenbart en sannhet for meg på noe vis.

Helt enig med dere begge! Jeg som leser er jo like unik som jeg som menneske, og hva som fanger meg fullstendig er jo formet av hvordan jeg er. Det som tiltaler den ene, trenger ikke være rett for den andre, uten at det er noe i vegen med noen av dem. Kari; vær fornøyd med deg selv, og stå for dine meninger. Dine leseropplevelser kan jo ikke forringes av at andre er uenige. Jeg anser meg ikke for å være mindre verdt enn andre, selv om jeg ikke liker bøker andre elsker, eller elsker bøker andre synes er platte eller dumme. Det er bokas STEMME som er viktig. Amen :)

Godt nyttår til dere begge :)

Enig. Ikke Läckbergs beste... men bedre enn den der mandelduftboka, jaffal. Det virker som hun hadde det for travelt med denne, den mangla den dybden hun ellers har hatt. Evnen til å sette seg fast i leseren

Ahhh..... Facinasjon?? Det er ren KJÆRLIGHET!! Han skriver om den mest ekte og komplekse fantasyverden jeg noen gang har lest. Og jeg har lest en del... Men ei bok er for lite...

Den er nifs-ekkel, og den sitter i lenge etter. Jeg slo opp om Dracula i leksikon undervegs. Flott bok!

Jeg har flere elever som leser denne som en del av nynorskopplæringa, men om de ikke liker fantasy, så liker de heller ikke denne. Ei skrev at det hele var lite trolig, for hvem kunne vel få noen til å skamme seg over sine synder ved å se noen inn i øynene... Og hvem kan vel bli til noen andre ved å drikke en trylledrikk...

Enten så liker man fantasy, eller så liker man det ikke.

Når det gjelder nynorsk litteratur, så er det alt for lite av det, men Magnhild Bruheim skriver god krim på nynorsk. Flott å lese!

Flaks og god strategi fra hjelpernes side i begynnelsen, vil jeg tro at er grunnen til at de kunne vinne. De hold seg jo skjult ei god stund, og lot de andre drepe hverandre. Det ville jeg også ha gjort, rett og slett.

Jeg liker at det ikke er Disneysk-Hollywoodsk over historien, happy endings er flott, men ikke alltid. Om alle skal falle lykkelig i hverandres armer til slutt, ja, da leser jeg Sandemo. Hjernen trenger litt å tygge på også :)

Jeg tror ikke Katniss var villig til å dø for Peeta, ikke egentlig. Jeg tror hun ville skutt ham om hun hadde vært nødt til det, men at det hadde gjort vondt for henne, ja, det hadde det. Det var HAN som villig heller gikk i døden enn å skade, og det var HAN som hadde vært glad i Katniss i årevis.

Jada, Katniss sørget da hun drepte, men hun gjorde det likefullt. Og hadde ikke Peeta kastet våpnet, ville hun skutt ham og. Det ligger i oss å overleve. Joda, soldater skyter over, men det er også artikler som forteller om følesesavstumpethet og overgrep som vane. Bare se på Guantanamo...

Om boka er om grusomhet eller om godhet, er ikke det bare to sider av samme sak, det å være menneske? Det er OVERLEVELSESINSTINKTENE våre som hele tiden gjør at vi som mennesker kjemper oss videre, og de med sterkest instinkt går videre, mens andre dør ut.

Jeg kan ikke si at det er annet enn flaks som gjorde at Katniss og Peeta overlevde, flaks godt hjulpet av strategi og evnen til å stole på noen andre. Det forteller oss at vi ikke kan greie oss alene, og at det som hjelper oss kan være kamuflert.

Herrmann er lest og nytt mange ganger, og senest i høst leste jeg om Elizabeth. Der mer enn antyder han at flere av anklagene mot Anne Boleyn var oppdiktet. Men at hun var meget vanskelig og humørsyk, det enes alle samtidige og ettertidige jeg har lest om.

Søt, lita bok, om det å finne seg selv og elske seg selv til tross for mangler og skavanker. Om å lage seg en egen identitet, og ta skjebnen i hånden og styre den dit DU vil.

Selv om boka er søt og god, er det noe som mangler i den; enten en ekte dyphet som holder deg fast og ikke slipper, eller et driv som gjør den verdig en boksluker. Boka vil, men får det ikke helt til. Likevel har den mange lesverdige øyeblikk.

Jeg hadde den i flere år i hylla mi før jeg orka lese den. Men den er bra, bevares.

Om de hadde slått seg sammen, ville det vært veldig urealistisk. (Selv om hele boka er urealistisk i seg selv) Når Katniss skal til å skyte Peeta, er det en realistisk beskrivelse av hvordan menneskets natur er; vi setter oss selv først. Det er "ille" nok at heltene våre vinner, mer enn det kan man ikke håpe på.

Eller lån den på biblioteket, som jeg gjorde.

Jeg kunne virkelig likt å sett de kildene som forfatteren har brukt når hun mer enn antyder blodskap mellom George og Anne, de jeg har lest før, har avvist det med oppspinn. I tillegg har jeg lest at Annes appell til kongen gjorde veldig inntrykk på ham. Synes det er veldig rart at Mary Boleyn kom seg unna med å gifte seg så under sin stand, det virker litt for Hollywoodsk for min smak, men men...

De sannferdige, men groteske skildringene av samtida kan jeg tolerere så lenge de er med for historiens skyld, ikke for sin egen. JEg holdt på å skulle lese ei bok fra den tida da maurerne ble fordrevet eller omvendt i Spania, men den inneholdt tortur i mangfold, og da står jeg heller over.

Dette er ei bok som virkelig setter igang tankene i meg som leser. Her er det mer enn vanlige spørsmål som kommer, men helt sentrale; Hvem sitt ansvar er de udøde? Hva skal gjøres med disse udøde? Skal de drepes? Skal de stelles? Og av hvem?

I tillegg får man en vridd sorg å ta inn over seg, for Davids del. Eva er død, men likevel ikke. Hvordan sørger man da?

Virkelig ei bok til ettertanke, og som omhandler noe utenkelig på en realistisk måte.

God bok!

Flott bok, som gir et historisk sus fra Tudor-hoffet. Mange som skriver fra den tidsepoken fokuserer på det groteske, mens her er det groteske pakket inn i søt suppe. Ajaj... Søstrene virker som to badeengler, mens den samtidige virkeligheten nok var annerledes. Nå skal det sies at Anne Boleyn var meget renslig, og alt annet jeg har lest om henne stemmer veldig godt med dette som forfatteren legger fram. Godt med et glitrende avbrekk på andre juledag for min del.

Jeg heia på dem for at Katniss og Peeta skulle overleve, noe jeg ser på som et bevis på hvordan menneskeheten er. Vi tar i utgangspunktet avstand fra slikt; det er jo grotesk at barn skal drepe barn, ikke sant? Likevel drepes alle unntatt "våre", og jeg tar meg i å trekke på skuldrene av det. Det er liksom en del av "leken". Det får meg til å innse at dette kunne vært virkelighet, og at boka er langt dypere enn man skulle tro.

Jeg må innrømme at jeg ikke ble særlig overraska over at Prim ble valgt ut, og heller ikke av at Katniss vant. Det som overraska meg var hvor avstumpa jeg var. Nå skal det sies at jeg leste den på tre timer...SÅ bra var den. Og straks biblioteket åpner henter jeg neste...

Håper du skjønte hva meg mente med å heie på mutantene; klart jeg tar avstand fra alle slags overgrep, det er mer en hyllest til Collins' skriverevner. Den dama er god!

Herleg med litt litteratur på nynorsk. Eg skulle berre ønskje fleire skreiv på dette målføret. Det yrar av litterære blomar, som ein kan lukte på og nyte. Handlinga er drivande og karakterane truverdige. Me like!

Dette var ei fantastisk spennende bok! Jeg hadde jo rekna med at jeg kom til å greie å ta avstand fra den frastøtende ramma rundt fortellinga: barn som tvinges til å drepe barn, men Collins fenga meg virkelig med fortellinga. Jeg ble drevet med fra side til side, situasjon til situasjon, og tok meg i å heie på mutantene ved overflødighetshornet. Fælt. Men samtidig får forfatteren fram massesuggesjonens kraft, og det mørke i menneskene. Skal kjøpes, og leses flere ganger!