Bokelskere.no

Denne boka slukte jeg! Den var drivende fra ende til annen, og da boka var klappet sammen, så vi filmen. Deretter la jeg meg og begynte på oppfølgeren. Neida, den er ikke til ettertanke, men å kalle den kjedelig, det er en overdrivelse...

Deilig historisk bok! Dette er en sjanger jeg liker godt. Det er litt groteske beskrivelser av død og tortur, men det skumma jeg bare gjennom - hadde det vært mer, ville jeg lagt boka bort. Nå er det heller slik at jeg skal lese mer av Cornwell.

Spennende, om enn litt merkelig bok. Boka er lettlest og bra, med en drivende handling. Troverdig.

Herlig krim. Drivende og lesverdig i aller høyeste grad. Lett, det skal sies. Ønsker du noe til ettertanke, da velger du ikke denn...

Jeg leste hele i en slurk. Herlig.

Vel, de siste hundre sidene var bra. Da var det personlige forhold og relasjoner som sto i fokus, ikke blader, huler og Morens sang. Må si jeg ble evinnelig lei av boka til tider, så den tok meg lang tid å komme gjennom. Ikke før slutten, som sagt, da våknet jeg, og nøyt Ayla og Jondalar. Gjør ikke noe at dette er den siste, hadde neppe blitt annet enn gjentakelser i ei til, og til og med jeg vet etterhvert at pilebark er smertestillende, at hestehov gir saltsmak, og at kamille roer mager...

Helt enig! Dette er ei bok jeg har prøvd meg på tre ganger, men ikke fullført, noe som ikke er vanlig for meg. Den holder ikke. Dessverre, for jeg er glad i bøker fra/om midtøsten/"eksotiske" land. Synes "Ingen i verden" er fin og til ettertanke. Den likte jeg.

Jeg hater at han alltid sprekker. Hater det! Men samtidig er det vel slik å være alkoholiker, det er ikke alle som greier det. Litt fint at Harry faktisk tok feil denne gangen, og vi må få en oppfølger. Så lenge hjertet banker - om enn så vidt - så kan ikke Harry parkeres.

Nope. Det er mest gjentakelser av det som har vært sagt tidligere, samt deling av Gleder og synging av Morens sang. Det som KUNNE vært spennende, er nedtont. Sorry. Men den må jo leses likevel, for å avslutte serien, liksom. Jeg synes egentlig bare at Hulebjørnens klan og Mammutjegerne er skikkelig gode, i de andre er det mest bla-bla om natur og stein og slikt.

Har lest den mange ganger, og er enig i at den er i overkant langdryg, men da skulle du lest den siste. Huler, huler, huler og den evinnelige Morens sang. Lurer på om Auel begynner å bli litt glemsk, eller om hun bare trenger å fylle opp sidene, for her er det gjentakelser an mass...

Alt er vel bra når utnyttinga av distriktene er over? Er ikke det det som er poenget? Ingen som sier det skal være en solskinnshistorie, da får man finne noe annet å lese...

Jeg husker ikke... boka er glemt, beklager. Det er bare ei som forsvinner i mengden for min del...

Tusen takk, kjære, kjære Jo Nesbø, som med dine irrganger av ektehet får meg til å ha lyst til å lese igjen.

Nesten helt opp til snømannen; ikke like drivende i handlinga, men mer kompleks og ekte.

Fantastisk. Jeg leste så sakte jeg kunne, men mer enn en dag går ikke likevel.

Den er fabelaktig! Jeg har kjøpt alle. Jeg elsker dem!!

Det var noe med denne jeg ikke likte. Den holdt meg ikke fanga, og det tok noen dager før jeg greide å komme meg gjennom den. En fengende krim slukes på ettermiddagen, det gjorde ikke denne...

Da låner jeg den på mitt neste bibliotekraid. Har Vinter i Madrid og Morgen i Jenin som ligger som to dårlige samvittigheter å venter på meg, men akkurat nå er det så mørkt at det beste er lett krim. Trenger ikke tenke så mye da... :)

Bare gled deg! Alle tre bøkene er FABELAKTIGE!! Jeg var rett og slett trist da jeg var ferdig!

Denne boka kunne vært veldig god, men den er litt tunglest. Rett og slett trå... Det ligger ei litt ekkel steming over boka, men den tar ikke helt av. Kommer sikkert til å lese mer om Malin Fors, men det kommer ikke til å være førstevalget...

<3 Dette er virklig lesverdige bøker. Men det er bøker til å sluke, ikke tygge... Dette er underholdning på det ypperste, og alt går bra til slutt. Me like!

Jeg er nok ikke enig med deg når det gjelder ham, og Snømannen er den beste. Det er antiheltperspektivet, kanskje, og det ekte i at Harry aldri får det helt til...